Vi kan la apostelen selv svare   på sine egne provoserende   påstandene. I Hebr. 5:7 skriver han om Jesus i sitt kjøds dager,... Vi har i tidligere artikler i dette nyhetsbrevet, vist hva Bibelen lærer om Jesu natur og vi har vist at uttrykket i sitt kjøds dager betyr da han var sant menneske med en fallen natur, eller sarx på gresk, en natur som du og jeg også har. I denne naturen (i sitt kjøds dager) leser vi i denne bibelteksten, hentet Jesus kraft til et rent liv fra sin Far i himmelen. Du verden hvor annerledes Jesus var i forhold til oss. Ingen mennesker kan gjøre krav på å ha eksistert fra evighet av. Ingen kan si før alt var, er Jeg. Ingen kan hevde aldri å ha begått en eneste synd. Ingen kan si seg fri fra assosiasjonene og minnene knyttet til egne feil og fall. Ingen kan si jeg er verdens skaper. Det er bare på ett sentralt og uhyre viktig område Jesus ble oss lik. Han tok på seg vår falne og syndige menneskenatur. Og han møtte fristelser med kraft fra himmelen og ikke fra seg selv. I sitt kjøds dager betyr nettopp det.

Det samme verset sier at det var hans gudsfrykt (ærefrykt, underdanighet, overgivelse og dertil følgende lydighet), som gjorde at hans bønner ble hørt. Neste vers sier at Jesus lærte å lyde sin Far gjennom lidelse. Derfor, argumenterer Paulus, (nettopp derfor og av den grunn), ble han opphavsmann til evig frelse - for hvem? Jo, selvfølgelig, for å følge opp sin teologiske tankerekke, for alle dem som lyder ham. Du må ikke gjøre den populære tabben å anta at den lydigheten Paulus her fokuserer på, er en lydighet som var atskilt fra forholdet Jesus hadde til sin far. Nei, det var forholdet som overførte (fra far til sønn) kraften til å lyde. 

Oppskriften og hemmeligheten til lydigheten i Jesu liv, var dette forholdet. På samme måte er det lite fruktbart å presentere Skriftens forventninger om lydighet, uten å vise vei til det forholdet som nettopp kan gi kraften, motivasjonen og lysten til å lyde. Den forkynnelsen som er mest populær i dag, og som synes å finne sin vei inn i omtrent alle kirkesamfunn, er tilbudet om å tro deg frelst uten å ha en gjennomgripende og dyp erfaring med Frelseren. Frelsen blir da en hodeprosess hvor du regner deg å være frelst når du tror du er det. Om du faktisk er det, og om du har et nært forhold til han som Frelser, er liksom uvesentlig. Den andre grøfta er, som nevnt, å presentere resultatet eller den naturlige konsekvensen av det nære gudsforholdet, nemlig lydighet, som punktet hvor kristenlivet begynner. 

Paulus knytter videre disse observasjonene til Jesu gjerning som øversteprest etter Melkisedeks ordning (vers 10), deretter fortsetter Paulus i neste vers med; Om dette har vi mye å si, men det er vanskelig å forklare siden dere er blitt så tunghørte. Det er tydelig, i følge dette verset, at det var to fundamentale betingelser som måtte oppfylles for at Jesus kunne leve et seirende liv og bli Frelser og øversteprest etter Melkisedeks ordning. For det første måtte han ta på seg en fallen natur, (sarx) eller i sitt kjøds dager, eller da han var menneske her nede med en syndig natur som han aldri ga etter for. I tillegg måtte han være 100% avhengig av en vedvarende kontakt med sin Far i himmelen. Da først kunne han bli Frelser. 

Deretter hevder altså Paulus at det er mye mer å forstå og fordype seg i vedrørende dette temaet, men det er for hard kost for de tunghørte. Han kan umulig mene de som av medisinsk/fysiske eller mentale årsaker, utenfor deres egen kontroll, ikke klarer å høre eller forstå dette viktige kjernepunktet i forsoningen. De ville jo i så fall være uten skyld. Han mener selvfølgelig dem som ikke vil se (forstå) at Jesu absolutte seier ble vunnet med en fallen natur (i sitt kjøds dager), på grunn av hans gudsforhold og ikke på grunn av hans fødsel og guddommelige natur. De samme tunghørte er da heller ikke villige til å akseptere at den frelse Jesus tilbyr også er for dem som lever i et like nært gudsforhold. 

Etter å ha gitt sine landsmenn denne alvorlige åndelige utfordringen og refselsen, fortsetter Paulus sitt forsøk på å vekke dem opp til erkjennelse. Dere burde egentlig være lærere, skriver han. I stedet trenger dere til at noen lærer dere hva som er de første grunnsannheter i Guds Ord. Deretter skriver han; Og dere er blitt slike som trenger melk og ikke fast føde, vers 12.

Ser du hva Paulus forkynner? Han sier ganske enkelt at de tunghørte, som ikke ønsker å forstå budskapet om hemmeligheten til Jesu seier i menneskelig natur, nemlig forholdet han hadde til sin far, og heller ikke ønsker å se de gjenfødtes mulighet til å lyde Guds lov, som Han gjorde ved det samme forholdet, faktisk ikke har forstått og akseptert grunnsannhetene i Guds Ord. 

Det er vårt inntrykk at overraskende mange er ute av stand til å nyttiggjøre seg den faste åndelige føden Paulus her omtaler. Den som bare drikker melk, fortsetter Paulus, er ukyndig i rettferdighetens ord, for han er et spedbarn, vers 13. Rettferdighet betyr ikke bare å bli regnet rettferdig i tilgivelsen, men har også i seg betydningen; å bli gjort ferdig til å gjøre rett, (nettopp ved at Kristus gjennom Ånden bor i oss og kontrollerer tanker, holdninger, følelser, prioritering, motivasjon og atferd.) Dette er naturlig nok ikke en ferdighet mennesket har i seg selv, av egen kompetanse eller kraft, men en ferdighet Jesus har med seg når han tar bolig med sin Ånd i den gjenfødtes sinn. Denne ferdigheten er like mye nådebasert som den ufortjente tilgivelsen for synder som den samme Jesus tilbyr de som tror, angrer, bekjenner og ber om den. Nåde til å bli regnet rettferdig og kraft til rett ferd er ikke atskilte tilbud i frelsesplanen. 

Alt for mange kristne tror og forkynner at tilgivelsen er av nåde men et rett liv er menneskets respons. En slik tro er rendyrket legalisme. Det finnes ikke ett menneske på denne klodenom kan løsrive seg fra den syndige naturens kraft, bare på grunn av takknemmelighet for tilgivelsen. De som påstår dette, har ikke forstått syndens natur. Den tilgitte synderen har behov for en daglig mirakuløs erfaring for å kunne ha ferdighet til å leve rett. Hvordan kan en kristen som ikke forstår at frelsen må vedlikeholdes daglig gjennom dette Kristus i oss- miraklet, ta imot Bibelens løfter om full seier i et slikt forhold? 

En slik person kan ikke forstå sannheten at Jesus måtte ta vår natur, som Paulus sier i disse versene, for å vise at et rett gudsforhold kan overvinne den falne naturen. De forstår ikke at han ble oss lik, hva angår natur og behov for et nært forhold til Gud, for å kunne gi oss en garanti for at vi kan vinne seier når vi fristes, vi som har den samme naturen han tok på seg, og kan ha det samme forholdet til Gud han hadde. Merk deg at de som ikke har sett sannheten om Jesu natur, alltid og uten unntak, nedtoner bibelens budskap om kraft til seier over synd. Det må bare bli slik, på grunn av at de ikke forstår at forholdet kan kansellere (eller sette ut av kraft), naturens krav, som betyr den syndige naturens dominans. 
Han måtte bli oss lik for å vise oss hvordan syndelegemet skulle bli fratatt sin makt så vi ikke lenger skal være treller under synden, Rom. 6:6. Dette er det selvfølgelig umulig for enhver som ikke tror på nødvendigheten av hans menneskelige natur å fatte; at vi kan slutte å trelle under synden når gudsforholdet er på plass og vedlikeholdes. 

---

«Min fred gir jeg dere, sa Jesus i Joh.14:27, ikke den fred som verden gir.»

---

I 1.Kor. 3:1-3 omtaler Paulus den samme ideen når han skriver til denne menigheten, at de ennå drikker melk og ikke tåler åndelig fast føde. Dette kan apostelen påstå, fordi det var uoppgjorte og uforandrede syndige vaner og holdninger i deres liv. De hadde tydeligvis ikke klart å begripe evangeliets oppskrift og korsets kraft til et forhold som både tilgir og renser.

I neste vers i Hebreerne kap. 5, (vers 14), skriver apostelen at de som nyttiggjør seg Bibelens faste føde, og altså forstår at gudsforholdets tilgivelse og lydighet, er Skriftens frelsesbetingelse, og hvordan Jesu farsforhold i en fallen natur viser oss veien til vår seier, de blir av Guds Ånd gjort i stand til å sjeldne mellom godt og ondt. De tillater en vekst i sitt gudsforhold (neste vers), og står ikke stille på et åndelig nivå slik at de terper igjen og igjen omvendelse fra døde gjerninger... De lar Gud lede dem videre til det fullkomne.

Det er ikke et fnugg av tvil om at den forkynnelse som i dag er å høre i de fleste kirkesamfunn, defineres av den teologi Paulus tilskriver de umodne, tunghørte og melkedrikkende. Alle kjennetegnene passer. Ingen av oss har noe å være stolte av i vårt forhold til Gud. Alle har vi syndet og fattes Guds ære. Alle mennesker er i samme båt. Frelsesbudskapet og definisjonen Paulus gir, til hører Gud. Uansett hvem vi er, kan vi ikke annet enn å forholde oss til det Gud sier. 

Hvis du forstår det fantastiske budskapet Paulus her deler med oss, gir det deg et alvorlig ansvar. Da vil han bruke deg som et vitne for alle dem som ikke har sett hva Bibelens frelse innebærer. Men du må samtidig være oppmerksom på at djevelen hater at du hjelper andre til å forstå frelsens egentlige innhold. Guds motstander har klart å lure mange kristne til å tro at de er frelste uten å være det.  De knytter aldeles ikke frelsen til en tro som leder til en erfaring hvor syndelegemet mister sin kraft. Og da er jo ikke frelsen fra synd.

Hvis du tror på og forkynner en slik frelse, vil du garantert bli motsagt, hånet, baktalt, løyet på og bekjempet med alle tenkelige midler, også av dem du trodde var søsken i Kristus. 

Bekjennende kristne som har valgt å være tunghørte vedrørende Jesu natur og betingelsen for frelse og derfor ikke forstår disse grunnsannhetene i Guds Ord, er ikke onde mennesker, men de har lyttet til forkynnere som har ført dem vill. Din og min misjon er å dele innholdet i det evige evangelium, både innad i de respektive menighetene/kirkesamfunnene vi måtte tilhøre, og utad i verden, slik at Guds Ånd kan lede mennesker videre fra lys til lys.

Etter en tid begynner spebarnet med fast føde for å kunne få en sunn vekst.  Paulus brukte spebarnet som et bilde på kristne som stoppet i deres åndelige vekst.