Overgivelse og fornyelse
Sann overgivelse begynner med forståelse
av John Berglund
Jeg ønsker å overgi meg helt til Jesus, sier noen, men jeg vet faktisk ikke hvordan det skjer. Enkelte prøver å overgi seg ved å bruke ordet som symboliserer overgivelse. Nå overgir jeg meg til Jesus, sier de og venter at dramatiske ting skal skje. Men ord er jo aldri noe i seg selv. De er kun bokstaver satt etter hverandre, som former symboler på noe som alltid er et annet sted enn selve symbolet. Det gjelder både det abstrakte og konkrete.

«Er det ikke flott å være overgitt til Herren, slik at vi kan tilbe og prise Ham, sa en av jentene.»

En erfaring.
En gang jeg underviste på et fire dagers lederseminar i Flekkefjord, gikk jeg en tur i byen. To unge kristne jenter sto på et fortau og vitnet, og delte ut en brosjyre. Rett bak dem var en kirke, og jeg antok at de var medlemmer der. Med sin sjarmerende dialekt, sa de at de delte ut brosjyren for å invitere folk på et møte som skulle arrangeres den samme kvelden. På forsiden av brosjyren sto det; Jesus kan bli din beste venn. Jeg kom i snakk med dem, og de forsto at jeg var kristen. Er det ikke flott å være overgitt til Herren, slik at vi kan tilbe og prise ham, sa en av jentene. Jeg kunne absolutt tilslutte meg denne påstanden, og fikk lyst til å høre hvordan de mente at en overgitt kristen kunne tilbe og prise Herren. Hvordan tilber dere og priser Herren, spurte jeg. Du får komme på møtet i kveld, sa de, for der tilber og priser vi. Men hvordan gjør dere det, insisterte jeg. Den eldste av jentene sukket lett over min tilsynelatende naivitet, ga sine brosjyrer til den andre for å ha hendene frie, la hodet bakover, løftet hendene med håndflaten opp, og sa; vi tilber og priser deg, Herre. 

Å si at vi tilber og priser Gud, er jo ikke det samme som å tilbe og prise Gud, ordene er bare symboler på noe. Hvis du sjekker med grunnteksten og sammenhengen mange av bibelversene som inneholder ordene prise og tilbe står i, vil du finne at å tilbe og prise er knyttet til kunnskap om hva Gud vil, etterfulgt av menneskets respons til det Gud har åpenbart. Vi kan ikke isolere ordene prise og tilbe fra vår lydige respons til Guds vilje. 

Jeg kan teoretisk sett finne på alt mulig tull, og si at jeg tilber Gud ved å stryke fiskeblod på nesa, eller ved å sitte i lotusstilling og tømme hjernen to timer hver dag, eller kanskje ved å reise på pilgrimsreise til Tim-Ba-Tu eller noe slikt. Eller at min måte å prise Gud på er å spille golf og fiske laks. Vi kan ikke tilbe og prise Herren rett, hvis vi ikke vet hvordan han har fortalt oss at vi skal tilbe og prise ham rett. Oppskriften må begynne med hans vilje, hans åpenbaring og hans prioritering.
 

Tre modeller for overgivelse.
Innenfor mitt fag, sier vi at en forståelse som betyr mye for oss, naturlig nok skaper vårt emosjonelle engasjement, som igjen motiverer til atferd. Vi føler for og handler på det som betyr veldig mye. Som symboler på denne prosessen kan vi bruke bokstavene (F) for forståelse, (E) for  emosjoner/følelser og (A) for atferd. La oss prøve å benytte denne enkle modellen til å belyse tre framgangsmåter på åndelig overgivelse og fornyelse. 

F-kristne. (F står for forståelse.)
Når Gud søker å nå oss mennesker, begynner han alltid med begynnelsen, med F, altså noe vi kan forstå. Han prøver å vise oss hvem han er, hva han vil, og han er opptatt av å hjelpe oss å bli kjent med seg selv. Han åpenbarer seg for oss i sitt ord, og sier mye om seg selv, slik at vi kan forme oss et bilde av Skaperen. Når hans åpenbaring gjør at vi begynner å lære Gud å kjenne, ved at vi etter hvert ser hans motiver og hans store kjærlighet, begynner naturlig nok et emosjonelt engasjement å våkne i oss. Forståelse (F) produserer emosjoner/følelser, altså (E), i et naturlig årsaks- og virknings forhold. Denne rekkefølgen er en typiske (F)-metode (forståelse) til fornyelse og åndelig vekst. Det er Guds modell, som begynner med begynnelsen, nemlig Gud, og at vi forstår noe om ham. 


«...og si at jeg tilber Gud ved å stryke fiskeblod på nesa, .... eller kanskje ved å reise på pilgrimsreise til Tim-Ba-Tu eller noe slikt.»

Denne framgangsmåten eller oppskriften på fornyelse og overgivelse er svært lite populær i dagens forkynnelse. Hovedgrunnen er at den bygger på en kunnskap om Gud som betinger tid med Guds Ord. Siden få kristne bruker mye tid med Skriften, er jeg villig til å hevde at neppe mer enn 10% av kristen forkynnelse gjør denne metoden synlig, og at neppe mer enn 1 av 10 bekjennende kristne har denne modellen til overgivelse og fornyelse tilgjengelig.

E-kristne. (E står for emosjoner/følelser.)
Begynnerpunktet for den mest populære framgangsmåten for overgivelse og fornyelse, er  E, hvor det emosjonelle er startpuktet. Trolig fungerer ca. 80% av dagens frikirkemiljøer etter denne modellen. Her forbigås mye av  F: innholdet i Guds Ord, hvor Herren deler med oss hva som er viktig å forstå.  E-metoden (den emosjonelle) begynner  ikke med kunnskap, innsikt og forståelse, men med suget for emosjonelle opplevelser. Kristne som har vendt seg til at det er fra dette punktet fornyelsen finner sted, vil gjerne være på en evig søken etter det eksep-sjonelle, det spektakulære og det mirakuløse. I praksis vil E-kristne ofte dra fra møte til møte, på jakt etter stadig nye vekkelsesforkynnere som tilbyr  det helt store. 

Problemet med den emosjonelle fokuseringen, er at Guds fiende har hatt denne oppskriften som sin favoritt helt fra begynnelsen. Når vi hopper over F altså forståelse, og begynnerpunktet i stedet blir  E, altså emosjoner, kan sterke emosjonelle opplevelser  meget godt være fullstendig løsrevet fra Guds virkelighet og Guds Ånds nærvær. Vi har studert en rekke videoer fra typiske E-kristne miljøer, og i tillegg lest litteraturen som følger. Du kan få tak i lærebøker i suggesjon, gruppedynamikk og kollektiv hypnose, og følge prosessen punkt for punkt og kapittel etter kapittel. 

Du kan vise møtevideoene til profesjonelle illusjonister, som lever av hypnose- og trylle show, og de ler og rister på hodet og sier at dette kan de produsere når som helst med omtrent hvem som helst, og hvor som helst, for det hele har å gjøre med teknikk og metodikk. Og de er sjokkerte over at metodene benyttes i kristne foramlinger, og at Gud gis kredit for resultatet. 

Et av de kraftigste Bibelske bevis på dette bedraget, er det Jesus forteller i Matt. kap. 7, hvor troende mennesker ber i Jesu navn, og opplever mirakler, tegn og undre. Men fordi de ikke kjente Guds vilje, og hadde hans sannheter som utgangspunkt, altså forståelse (F), kunne djevelen bedra dem. De trodde at de tilba Jesus, men han sier at han ikke kjenner dem, fordi de ikke lot seg lede av hans sannheter. De var ikke lydige mot det han hadde åpenbart. De hadde begynt med  emosjoner (E), i stedet for forståelse (F). 

For litt side hørte jeg tre danske folkekirkeprester samtale i et dansk radioprogram. De snakket om veien videre for den kristne forkynnelsen. De ble alle tre enige om at framtidas forkynnelse måtte fokusere på det de kalte den sanselige kristendommen. Kristendom skal ikke forstås, ble deres konklusjon, den skal sanses. Det er opplevelse, følelser, berøring, lys, stemning, kunst, dans, drama og mystikk, som er den nye kristendommen, for disse kinestetiske og estetiske opplevelsene, argumenterte de, hjelper oss til å komme i kontakt med oss selv, og det er religionens store mål. Med andre ord, ikke bland Gud inn i kristendommen. Tilbedelsen blir en  emosjonell sjøldiggeprosess, hvor du fordyper deg i deg selv og leker og nyter estetisk og emosjonell sanselighet. 

Mange kristne som er blitt vant til denne emosjonelle fokuseringen (E), blir deprimerte og opplever angst om de ikke et par ganger i uka er med på nye emosjonelle rusopplevelser på spesielle møter. De er blitt avhengige av denne opphisselsen, og klarer ikke å være hverdagskristne uten store doser av følelsesmessige ekstremopplevelser.



Den gamle pakt forteller om et folk som sviktet fordi tilbedelsen var kun  en “bokstav” eller “ord”, og ikke endring i deres liv. De var skriftlærde og hadde “bokstaven”, men deres handlinger var ikke i samsvar med skriftens ord. I dag ser vi ennå   ortodokse jøder som binder Guds lov på armene og på pannen (bilde), men det er ikke denne tilbedelsen Gud søker. 
Mange kristne i dag lever i den gamle pakt i den forstand at deres tilbedelse bare er “ord”  og “bokstaver”,  og ikke i liv, ånd og virke. De har “bokstaven”, men som disse jødene begår de den feil i å tro at å si ordene som omhandler frelsen er å eie frelsen
A-kristne. (A står for atferd.)

Hva med A- fokuseringen, hvor atferd blir begynnerpunktet til en åndelig fornyelse. For A-metoden, blir en gitt atferd selve utgangspunktet for å vurdere om noe er akseptabelt eller ikke. Hvis jeg kler meg etter malen, sier og gjør det forventede, ikke sier og gjør det som ikke er godtatt, og tilpasser meg det som er den ytre atferdsnormen for den kristne subkulturen jeg tilhører, vil A-kristne være mer enn fornøyde. Hvordan det står til på innsiden, er som regel ikke av stor betydning, bare den synlige fasaden er ok. Hvis volumet av atferdskristne (A), er høyt i en menighet, vil nivået av spill, øyentjenermenta-litet og hykleri alltid være tilsvarende høyt. 
A-kristne har som regel produktet, resultatet, konsekvensene og sluttprosessen som begynnerpunkt i stedet for naturlig frukt av en forståelse. 
Det blir da både lett, naturlig og fristende å evaluere vekst etter det utvendige. 
 


«Hvordan det står til på innsiden, er som regel ikke av stor betydning bare den synlige fasaden er ok...»

Kristne som er i atferds-kategorien (A), er lite opptatt av å finne ut noe om andres holdninger og mentalitet. De fordømmer gjerne medkristne som fordømmer seg selv 1000 ganger sterkere, og lengter etter å bli annerledes. A-kristne kommer ikke nær og spør, hva kan jeg gjøre for deg? De står på avstand og observerer og feller sin dom ut fra egne tolkninger. 
Både E-kristne og A-kristne, produserer ofre og tapere i kristne subkulturer, siden ingen av dem kan tilby Guds løsninger.

I mange populære forsamlinger i dag ropes og synges det: “Vi priser deg Herre, Vi tilber deg Herre, Vi løfter opp ditt navn Herre”, men tilbedelsen forblir ord. Som Jesus sa om jødene den gang kan han si om mange kristne i dag: “De sier det, men gjør det ikke”. Apostelen Johannes legger til: “Mine barn, la oss ikke elske med ord eller tunge, men i gjerning og sannhet.” (1.Joh.5,18)
Du kan også lett observere at både E- kristne (med de emosjonelle opplevelsene som begynnerpunkt), og A-kristne, (de atferdsfokuserte), begge sliter med å kunne tolerere dem som er på vei, og ofte faller, men ikke klarer å overgi seg helt til Gud. De har begge lite til overs for dem som ikke tilpasser seg, og er lik dem selv i sin sosiale formalisme, og derfor skyver de lett andre fra seg. Årsaken er at både E-metoden, altså den emosjonelle, og  A- metoden, i bunn og grunn er sterkt formalistiske retninger. Begge er avhengige av gitte og definerte former, riter og framgangsmåter. De er begge fulle av begrensninger og fungerer bare når alle er med på det samme, og helst samtidig. 
Begge grupper er utpreget fiende-orienterte, og analyserer og bedømmer andre ut fra rammen på egne former. De er primært opptatt av å trekke mennesker inn i sin sekterisme, ikke til Kristus. I menigheter hvor E- kristne eller A- kristne dominerer med sitt flertall, kan du komme og gå i mange måneder uten at noen legger merke til deg. Du er ikke verd å legge merke til, før du involverer deg i deres atferds- eller følelses-formalisme. Da med ett blir du akseptert, men de er ikke opptatt av ditt indre liv. 

Atferds-kristne, mener ofte at F-kristne (de som begynner med en forståelse), ikke legger lista høyt nok. E kristne (de emosjonsfokuserte) har vanligvis ikke noen list i det hele tatt. Egentlig legger forståelses-kristne (F) lista kjempehøyt, like høyt som Jesus la den i Matt. kap. 5, fra vers 19, men de opplever ikke at de er idrettsdommere som skal blåse i fløyta hver gang noen ikke når opp. De ser sin oppgave i å hjelpe og lede andre slik at de skjønner (forstår) hvordan de kan nå målet. Og for enkelte kan det ta ganske lang tid. De sparker dem ikke ut av laget når de ikke hopper høyt nok. F-kristne (forståelseskristne) fungerer ofte som åndelige sykepleiere. A-kristne (de atferdskristne) opplever at de har en slags politi-funksjon, for å passe på at menigheten er ren. De to profesjonene jobber ikke godt sammen, og begge er lite forenlige med Bibelens tilbud og løfter. 

Samtlige tre grupper er synlige i det kristne landskapet. F-gruppa og A-gruppa representerer, som indikert, trolig ca. 10% hver av dagens kristenhet. E-gruppa dominerer og dekker sannsynligvis de resterende 80%. Vi må alle gjøre et personlig valg vedrørende hvordan vi søker åndelig overgivelse, fornyelse og vekst. Vi kan ikke annet enn å anbefale våre lesere å begynne med F, slik at følelser og atferd blir frukter og konsekvenser av at vi har lært Gud å kjenne.
                                                                                                                 JB.
En adferd uten forståelse kan lett ende opp som fariseerne på Jesu tid. De var fulle av kritikk og forsto ikke at gjerningene de kritiserte var fra Gud.


Tilbake:
opp
topp
 
Mens Vi Venter - Nr. 35 (11. årgang) 2/2003
Les hundrevis av artikler her:
http://www.mensviventer.no