Alle som har vært gjennom militærets førstegangstjeneste, vet hva det vil si å bære tunge byrder. På utflukter med full oppakning, går de første to timene greit, men sekken kjennes som bly før dagen er omme. For de utrente, er smertene i skuldrene nesten ubeskrivelige, og det kan gå mange dager før stølheten er borte.

Å bære på en syndebyrde kan være mye verre, for det går ikke an å legge sekken fra seg når sola går ned. For noen er de mørke timene på døgnet mer smertefulle enn om dagen.

Hvis vi lar Bibelen være vår referanse, er egentlig all vår synd, som igjen påfører oss skyld, forårsaket av at vi opponerer mot han som skapte oss i sitt eget bilde. Andre mennesker kan nok være skadelidende av våre normbrudd, men Gud selv er den som har det vondest. Det er mot han vår synd eller vårt opprør retter seg. Mennesker vi har såret med vår synd, kan tilgi hvis de vil og la være hvis de ikke vil. Gud, som ble truffet hardest av synden vår, er alltid villig til å tilgi. I grunnen har han allerede tilgitt alle, men det betyr dessverre ikke at alle er tilgitt på en slik måte at de ikke lenger bærer sin egen byrde.
Hvis en rik filantrop sendte en gavesjekk på tusen kroner til alle nordmenn, kan vi godt si at sjekken i posten gjorde midlene disponible for mottakerne. Samtidig blir gaven kun en realitet for dem som utløste sjekken. Gud elsket verden så høyt at han ga sin Sønn for at alle, absolutt alle, skulle bli frelst. Gavens avsendelse er ikke å benekte, likevel vil de fleste ikke bli frelst, fordi de unnlater å heve sjekken.

Selv mange troende må lære å ta til seg det faktum at de er tilgitt, og at de derfor kan tillate seg å kjenne på friheten som følger det å kunne legge ned syndebyrden. Betingelsen for å bli tilgitt er like enkel som den er spesifikk. Skal du spise, må du putte mat i munnen. Skal du besøke noen, må du bevege deg fra hvor du er til hvor du kan gjennomføre besøket. Like logisk er det å forstå hvordan tilgivelsen kan realiseres.

Oppskriften kan illustreres i disse to bibelversene:
(1) Om din bror synder, så tal ham til rette. Og dersom han angrer, så tilgi ham, Luk. 17:3.

(2) Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet, 1. Joh. 1:9.

Anger og tilgivelse.
Hvorfor skrev Lukas; dersom han angrer? Jo, for bare da når tilgivelsen sitt mål. Når Jesus døde, ble tilgivelse, som alt nevnt, tilbudt alle, men betingelsen er at tilgivelsen tas imot. Hvordan tas den imot? Ved anger og bekjennelse. Å erkjenne er noe vi gjør inni oss, i vårt eget verdisystem, og prosessen følger angeren, eller opplevelsen av å ønske noe ugjort. Bekjennelsen eller innrømmelsen, er den sosiale kommunikasjonen av den indre erkjennelsen, enten det gjelder Gud eller mennesker.

Hva utfører tilgivelsen.
I prinsipp er tilgivelsen eller forlatelsen, en gjenopprettelse av tilstanden som var før normbruddet. Dette beskriver nødvendigvis ikke hvordan du og jeg fungerer, men hva ekte tilgivelse betyr. Vi kan også si at tilgivelsen skrur tiden tilbake til før synden ble begått, og på det tidspunkt, var det selvfølgelig ikke noe skyld å forholde seg til, for normbruddet var ikke utført. Etter tilgivelsen er vi derfor like mye reddet eller frelst fra skylden, som vi var fri fra den før synden ble begått.

Med denne innsikten kan vi begynne å forholde oss til Guds tilgivelse. Når vi på en oppriktig måte ønsker synden ugjort, fordi vi forstår at den sårer både Jesus, mennesker omkring oss, og oss selv, vil denne angeren gjøre at vi vedkjenner oss synden. Vi erkjenner fakta og søker ikke å flykte fra det personlige ansvaret knyttet til normbruddet. Angeren leder til en åpen bekjennelse, hvor ordene som beskriver synden blir benyttet av synderen, og denne innrømmelsen tilbys Gud og andre som ble rammet av synden.

«I prinsipp er tilgivelsen en gjenopprettelse av tilstanden som var før normbruddet.»

Når Gud da tilgir, er vi - ved å ta imot denne tilgivelsen - frelst eller reddet fra videre å måtte bære syndebyrden og den endelige konsekvensen av den, selv om midlertidige konsekvenser av og til må bæres. Det er hva ordet frelse betyr i kristen sammenheng. Da går det også an å forstå at det er tilgivelsen som frelser eller redder. Lukas omtaler dette forholdet mellom tilgivelse og frelse, når han i Luk. 1:77, beskriver oppgaven til døperen Johannes, og sier at han skulle; lære hans folk frelse å kjenne, ved at deres synder blir forlatt.

Å tilgi er i GI TIL. Det er en gave som må tas imot med de gode forventninger det innebærer. Å ikke tilgi er som å ta gift (sinne, bitterhet osv.) og å forvente andres ulykke.

Det er en grunnleggende, udiskutabel og sjelden utfordret sannhet i det kristne budskapet, at tilgivelsen gjort mulig i Jesu død på korset i vårt sted, realiserer frelsen fra angret og bekjent synd. Det var der og da han destruerte fortidens og framtidens syndskyld. Det er nettopp synderens anger og bekjennelse som overfører synden til Jesus, og som gjør det mulig for ham å ta seg av den. Du kan tenke deg at angeren og bekjennelsen klipper over kjettingen som binder synden til synderen, slik at Jesus kan få tak i den og bære den opp på korset.

Paulus skriver: Ved ham har vi forløsningen, som ble vunnet ved hans blod (død), tilgivelse fra syndene, Kol. 1:14. Ordet forløsning kommer fra apôlutrôsis på gresk, og betyr; å bli utfridd fra en bundet situasjon eller frikjøpt (betalt fri med full pris) og erklært gjeldfri, uten skyld og uten kreditorer.

Apostelen Peter beskriver det helt naturlige og selvfølgelige resultatet av å bli reddet (eller frelst) fra syndeskylden. Han som bar våre synder på sitt legeme opp på treet, for at vi skal dø bort fra syndene og leve for rettferdigheten. Ved hans sår er dere blitt legt, 1. Pet. 2:24. Her viser Peter oss en prosess som beskriver det samme budskapet vi leste i 1. Joh. 1:9.
Johannes:
Trinn 1: Forlater oss syndene.
Trinn 2: Og renser oss fra all urettferdighet.
Peter:
Trinn 1: Han bar våre synder opp på treet, (så de kunne tilgis/forlates.)
Trinn 2: For at vi skal dø bort fra syndene og leve for rettferdigheten.

Det som ikke er oppgjort, forblir som det var, nemlig uoppgjort. Alle som møter livets avslutning eller Jesu gjenkomst, uten å ha sendt syndene forut til doms, slik at de kan tilintetgjøres ved Jesu død, må til slutt bære dem selv. Det blir en tung bør. Men når vi lar Frelseren frelse oss fra syndeskylden, ikke en gang for alle, for det er ikke Bibelens tilbud, men at vi daglig overfører syndeskylden til den uskyldige, da begynner en helliggjørende vekstprosess i oss, som gjør at Guds Ånd gir oss kraft, slik at vi kan dø bort fra syndene og begynne å leve for rettferdigheten.

Da begynner et liv uten byrder av synd, men med en voksende byrde for andres frelse fra syndeskyld. Tilgivelsen frelser oss og åpner samtidig døren til et nytt liv, hvor rettferdighet blir sjelens lengsel. Det er slik det er å være et Guds barn.

Har du hørt Jesu ord: Dine synder er tilgitt?, Matt. 9:5.