Hvorfor og hvordan kunne Jesus bli både sonoffer og øversteprest? Hvis vi klarer å forstå litt at Jesu fornedrelse da han ble menneske, ville vi få et glimt av en utrolig kjærlighet og samtidig bli konfrontert med ufattelige seiersløfter.

De hebraiske og greske ordene for fristelser, henholdsvis massa og peirasmos, er opprinnelig nøytrale ord og kan anvendes i så vel god som ond betydning. Vanligvis er imidlertid ordene benyttet med meningen tillokkelse til synd under forespeiling av fordeler og nytelser . (Norsk studiebibel, redaktør Thoralf Gilbrant, leksikonseksjonen, side 1717.)

Nettopp på grunn av at disse ordene er retningsnøytrale, kan de oversettes med både fristelser og prøvelser. Siden ordene i seg selv ikke røper hvilke av de to betydningene som er ment, er det sammenhengen de står i som blir nøkkelen til rett tolkning.

Gud fristes ikke.

Bibelen er klar med hensyn til at Gud verken fristes eller frister noen. Ingen som blir fristet, må si: Det er Gud som frister meg! For Gud blir ikke fristet av det onde, og selv frister han ingen, Jak. 1:13. Det skulle vel bety at hver gang ordene massa eller peirasmos (fristelse eller prøvelse) benyttes i Skriften knyttet til Gud, må ordet bety prøvelse og ikke fristelse. At Gud tillater seg å prøve oss mennesker, er vel alle troende oppmerksom på. Over 30 ganger er dette ordet benyttet i Bibelen, og hensikten med prøvelsene er godt forklart i disse skriftstedene. Selve prosessen å prøve/prøvelser, blir på en utmerket måte definert i Norsk Studiebibel, leksikonseksjonen, side 1762: Å fremme eller styrke det gode som allerede er der.

I Jak. 1:2-3 er disse karakterstyrkende og gode prøvelsene omtalt: Akt det for bare glede når dere kommer i mange slags prøvelser, for dere vet at når troen blir prøvet, virker det tålmodighet, men tålmodigheten må føre til fullkommen gjerning, så dere kan være fullkomne og hele, og ikke komme til kort i noe.

Fristet eller prøvet.

Djevelen prøver ikke oss mennesker, han frister oss. Han har trolig ingen interesse av: Å fremme eller styrke det gode som allerede er der. Han søker i stedet: Å tillokke til synd under forespeiling av fordeler eller nytelser. Vi leste i Jak. 1:13 at Gud ikke kan fristes. Samtidig forteller Bibelen oss at Jesus som menneske ble fristet, og det burde ikke være noen tvil om at Jesu erfaring i ødemarken, representerer fristelse og ikke bare prøvelse. Det står rett ut i Matt. 4:1, at Jesus… ble ført ut i ørkenen for å fristes, og av hvem? Jo, av djevelen. Som alt nevnt, prøver han ikke, men han frister. Av den grunn er han i 1. Tess. 3:5 kalt fristeren. I forbindelse med fristelen i ødemarken, står det også i Matt. 4:3, at fristeren kom til ham. Det står ikke prøveren. Jesus ble lokket til å synde ved å tvile på sin himmelske Far, men han sa nei til tillokkelsen.

Hvis Gud (Faderen) ikke kan fristes og Jesus ble fristet, hva var forskjellen mellom Faderen og Sønnen, da han var i sin menneskelige inkarnasjon? Spørsmålet er logisk, relevant og inviteres av Bibelens egen beskrivelse. Denne debatten har selvfølgelig ikke noe å gjøre med Jesu foruttilværelse. Bibelen er ryddig på at Jesus i begynnelsen var hos Gud, og at alt er blitt til ved ham, Joh. 1:2.3. Det er Guds Sønn i inkarnasjonen vi omtaler.

Fristelser eller synd.

Først må vi ha det klart for oss hva både fristelse og synd er. En innledende observasjon er at disse to ordene ikke kan bety det samme. Jesus, i motsetning til sin himmelske Far, ble fristet. Likevel syndet han aldri, Heb. 4:15. Joh. 8:46. 2. Kor. 5:21. 1. Pet. 2:22. Selv om Guds Sønn - som menneske - var annerledes enn sin Far ved at han kunne fristes, var han alltid like hellig, ren og syndfri som sin Far, Luk. 1:35.49. Heb. 7:26. 1. Pet. 1:15. 1. Joh. 3:3. Jak. 1:14-15 definerer både fristelse og synd, og beskriver samtidig prosessen fra det ene til det andre: Men enhver som blir fristet, dras og lokkes av sin egen lyst. Når så lysten har unnfanget, føder den synd. Siden Jesus ble fristet (eller lokket) men ikke syndet, kan vi, ved å benytte vokabularet til Jakob, Jesu bror, trekke den konklusjon at fristelsene han møtte, aldri ble unnfanget slik at de kunne føde synd.

Fristelsene ble ikke akseptert, tillatt å modnes eller fulgt opp. De ble blankt avvist av Jesus. Samtidig må vi akseptere at det ikke ville vært mulig for Jesus å bli fristet, om fristelsenes innhold, der og da, ikke hadde hatt noen appell for ham.

Jesus var oss mennesker ulik på mange måter og områder. Han hadde for eksempel ingen erindring eller assosiasjoner om egne tidligere nederlag. Som barn ble han mirakuløst bevart og han hadde alltid den nye fødselens innhold i sitt liv og sin mentalitet. Da han selv var gammel nok til å kunne velge, valgte han alltid å holde sin himmelske Fars hånd. Han slapp den aldri. Derfor var himmelens kraft tilgjengelig for ham, ikke fra et iboende og selveksisterende reservoar å øse fra, men på grunn av et farsforhold som gjorde himmelens krefter tilgjengelige. Sønnen kan ikke gjøre noe av seg selv, sa han, Joh. 5:19, og av meg selv gjør jeg intet, Joh. 8.28. Denne oppskriften er også vår eneste måte å bli bevart på, når vi fristes.

Derfor var han oss lik, som Bibelen sier, når det gjaldt muligheten til å bli nådd av fristelser, og til å falle, samt den fullstendige avhengigheten av kraft fra sin Far i møte med fristelsene. Det at Jesus på denne måten valgte å kalle seg Menneskesønnen og ikke gudesønnen, for å kunne ha et evig og endelig oppgjør med synden og fristeren, reduserer selvfølgelig ikke hans renhet, hellighet og guddommelighet. Det definerer bare hans ufattelige kjærlighet og viser oss oppskriften til seierskraft når vi fristes av fienden.

I ham bor hele guddommens fylde legemlig , erklærer Paulus i Kol. 2:9. For det var Guds vilje å la hele sin fylde ta bolig i ham, Kol. 1:19. Det er ikke vårt privilegium å ha denne fylden i våre liv, sier noen, derfor må vi falle og han kunne ikke falle, men det blir nok en gal konklusjon. Faderen bodde ved sin Ånd i Jesus, slik Kristus kan bo ved troen i våre hjerter, Ef. 3:17. Da kan også den troende bli fylt tilhele Guds fylde, Ef. 3:19. En av Jesu oppgaver var ikke å bevise at den ufalne Adam, i edens hage, ikke hadde behøvd å falle da han ble fristet. Millioner av ufalne engler, med fri vilje og bra kjennskap til satans alternativ, har på en utmerket måte dokumentert det allerede. Jesus måtte plukke opp tråden der Adams og Abrahams falne slekt var da han ble inkarnert som menneske. Det var dem og oss han i alle ting måtte bli lik.

Ut fra Bibelens beskrivelse, må vi anta at innholdet i fristelsene som møtte Jesus, på en eller annen måte måtte ha vært i umiddelbar kontrast eller opposisjon til Guds vilje og plan. Bare da ville fristelsene Bibelen sier at Jesus opplevde, passe med Skriftens omtale av fenomenet å bli fristet. Noen blir forskrekket over en slik observasjon, men vi sier; hvorfor? Jesus var og kunne være ren, hellig og syndfri og likevel erfare nettopp det Guds Ord beskriver. For den omtalte prosessen har absolutt ingenting med synd å gjøre. Det sømmer seg ikke for troende å definere synd på en annen måte enn det Bibelen gjør.

Var Jesu fristelse reell?

Hvis en fristelse må være ankret til en indre appell, hva var Jesu situasjon? Ingen av oss blir trolig fristet av tanken på å spise en levende padde. Det motbydelige frister ikke. Djevelens fristelse i ørkenen, ville ikke vært en fristelse, om Jesus ikke hadde vært sulten, tørst, svak og lengtet etter en utvei fra de smertene han led. Og til tross for at han hadde god kontakt med sine mange umøtte behov og lengsler, valgte han lydighet mot sin Far og sitt kall. Han registrerte fristelsen og avviste den. Derfor unnfanget den ikke synd.

I Getsemande står det at han falt til jorden og bad om at timen måtte gå ham forbi, om det var mulig. Far! Alt er mulig for deg, ropte han. Ta denne kalk fra meg. Men ikke som jeg vil (ønsker), bare som du vil, Matt. 26:39.42. Mk. 14:35-36. Inntrykket gis av en kollossal lengsel etter å få slippe det grusomme knyttet til erfaringen å bære all verdens synd. Men denne intense lysten til å slippe, ble igjen overvunnet i tro og ved Faderens kraft og styrke, og Jesus overga seg til Guds vilje. Ikke som jeg vil, bare som du vil.

Skal vi forstå Jesu menneskelige natur da han var på jorden, må vi forstå hans kamp mot fristelse. "For Gud kan ikke fristes..."

Jesus hadde ingen kraft i seg selv til å motstå fristelsene. Han hentet den kun der den kan hentes også av oss. Derfor kan Han være oss til hjelp i rette tid.

Han ble oss lik.

Vi har hittil registrert at: (1) Fristelse og synd ikke er det samme. (2) At Gud ikke kan fristes, men at Guds Sønn, som menneske, kunne bli fristet. (3) At han aldri syndet når han ble fristet. (4) At en fristelse må ha noe attraktivt ved seg, for å kunne være en fristelse. Hebreerbrevet tar oss videre i vårt studium. I Heb. 3:16, leser vi: For det er jo ikke engler (altså ufalne skapte vesener som ikke har en fallen natur) han tar seg av (skal hjelpe, stille opp for), men Abrahams ætt han tar seg av. Hvorfor lager Bibelen her en kontrast mellom Abrahams ætt og engler? Hvorfor blir de sammenlignet? Det aktuelle å poengtere er vel neppe observasjonen at englene framstilles som å ha vinger eller at de kan gjøre seg usynlige eller noen andre ulikheter. Sammenligningen mellom engler og Abrahams ætt er benyttet, fordi det ikke er noen andre skapninger som kan nevnes for å illustrere kontrasten til naturen Abrahams etterfølgere hadde. Det er nettopp naturen og naturen alene som er poenget i den argumentasjonen Paulus her fører.

I noen bibeloversettelser er det greske ordet sarx oversatt kjød, i andre oversettelser benyttes ordet natur. Det greske sarx (kjød) kan bety flere ting, bl.a. det fysiske, altså kjøtt/blod i soma/kropp. Ordet kan også bety det motsatte av det åndelige, og det er slik Paulus benytter ordet i de fleste av sine brev. Det er ikke bein, knokler, hud, hår og muskler som er åndelighetens motpol, men mentalitet og tanker. Kjødeligheten Paulus omtaler, har sin rot i menneskets falne natur.

Vi leser videre fra Heb. kap. 3. Etter å ha stadfestet at Jesus ikke kom for å hjelpe engler som hadde en ufallen natur, (vers 16), fortsetter apostelen i vers 17. Derfor (hvorfor?), Jo, som konsekvens av at det ikke var engler med en ufallen natur Jesus kom for å hjelpe, men mennesker med den falne naturen til Abrahams etterkommere, (altså derfor), måtte han (Jesus) i alleting (hva er utelatt når alle ting er inkludert?), bli sine brødre lik. Hvem måtte han i alle ting bli lik? Mennesker med Abrahams falne natur, ikke lik naturen til ufalne engler.

Hvorfor måtte han det? Fortsettelsen av vers 17 og vers 18 gir oss to begrunnelser, og svarer på vårt spørsmål.

• For det første: For at han (ved å bli Abrahams falne slekt lik), kunne bli en miskunnelig og trofast øversteprest for Gud til å sone folkets synder.

• For det andre: For ved at han selv….. er blitt fristet (på samme måte som alle i Abrahams ætt, med fallen natur ble fristet), kan han komme dem (altså absolutt alle med fallen natur) til hjelp som blir fristet, vers 18.

Bibelen lærer altså ikke at det bare var en liten fordel eller at det var litt gunstig eller strategisk for Jesus å ta den falne slektens natur/kjød/sarx for å kunne gjennomføre forsoningsplanen, men at han simpelt hen måtte det. Det var i følge Guds Ord ingen andre måter å frelse oss på. Som sonoffer bar han vår synd og tok straffen på seg. Han måtte altså ta Abrahams etterføleres natur for at det kunne skje. Som øversteprest i himmelens helligdom, kan han (av samme grunn, altså ved å måtte ta denne falne naturen) komme oss mennesker med en fallen natur til hjelp, når vi fristes av djevelen. Hva slags hjelp trenger vi når vi fristes? Hjelp til ikke å bry oss noe om at vi står i fare for å falle i synd? Nei, hjelp til ikke å la lysten fristelen vekker unnfange, slik at den leder til synd. Med andre ord; kraft til seier! Jesus kjenner hemmeligheten da han gjorde seg 100% avhengig av sin himmelske Far, og han tilbyr oss oppskriften ved samme metode. På den måten ble han både sonoffer og eksempel.

Å benekte gyldigheten av denne vitale bibelske åpenbaringen om forsoningens dybde og begrunnelse, er et risikabelt foretagende. Det kan i ytterste konsekvens, og i samsvar med bibeltekstene alt nevnt, inkludere en opposisjon mot både: (1) Jesu sanne sonoffer. (2) Jesuøversteprestrolle. (3) Jesu oppskrift og modell for seier over synd når vi fristes.

Seier og helliggjørelse.

Seier over synd er ikke en ubetydelig og unødvendig bagatell i frelsesplanen. Seiersfobien, knyttet til synd, som nå synes å lamme mye kristen forkynnelse, er ingen tilfeldighet og krever en forklaring. Guds motstander vet meget godt hvordan forsoningens endemål skal tåkelegges, og han har gjort en god jobb. Et fokus på og kopi av det nære forholdet Jesus hadde til sin Far, vil gi de troende seierskraft. Et fokus vekk fra dette forholdet og vekk fra løftene om seier over synd, vil produsere svake kristne som lett faller i fristelse og unnskylder synd.

• Men Gud være takk, som gir oss seier ved vår Herre Jesus Kristus, 1. Kor. 15:57.
• De har seiret over ham (anklageren, som er motstanderen eller fienden), i kraft av Lammets blod, Åp. 12:11.
• Alle som er født av Gud, seirer over verden, 1. Joh. 5:4.
• Men i alt dette vinner vi full seier ved ham, Rom. 8:37.
• Dere har seiret over den onde, 1. Joh. 2:13.
• På glasshavet så jeg dem stå som hadde seiret, Åp. 15:2.

For å kunne tilby oss soning for vår synd og for å kunne gi oss seierskraft når vår falne natur lar seg friste, måtte Jesus ta på seg Abrahams etterkommeres natur da han ble Menneskesønnen. En ufattelig fornedrelse motivert av en like ufattelig kjærlighet.

Jesus tok vår falne natur, for i den å demonstrere et gudsforhold som kan gi oss innholdet i en guddommelig natur.

Jesu guddommelige makt har gitt oss alt som tjener til liv og gudsfrykt, ved kunnskapen om ham som har kalt oss ved sin egen herlighet og kraft, og gjennom dette har gitt oss de største og mest dyrebare løfter, for at dere ved dem skulle få del i guddommelig natur, etter at dere har flyktet bort fra fornedrelsen i verden som kommer fra lysten, 2. Pet. 1:3.4.

Teologen Thoralf Gilbrant, setter dette verset i sin rette teologiske ramme og sammenheng i Norsk Studiebibels kommentar til nettopp 2. Pet. 1:4. Fordi de har del i guddommelig natur, kan de troende ta del i dette livet og ved løfter om en ny fødsel, 1. Pet. 1:3, løfter om Guds bevarende makt, 1. Pet. 1:5, og løfter om utrustning fra Gud, 2. Pet. 1:3, får de troende del i guddommelig natur…. De kan unnfly verdens urenhet, 2. Pet. 2:20. 1. Joh. 2:15-17. Vi har mye å takke ham for.

JB.EHB.