Hva mente Paulus med èrgòn nòmu, oversatt lovgjerning i norske Bibler? Vår teologi blir ubibelsk om vi misforstår.

Sommeren 2003 ga kristen- Norge en del tankebry. Pastor i Oslo Kristne senter, Aage Ålekjærs utspill om at Guds lov er avskaffet, har rullet videre i Magasinet, Dagen, Norge I Dag, Korsets seier og i andre høvelige fora. Meningene har haglet og de ideologiske motpolene er blitt like synlige som de er forvirrende.

Etter at Ålekjær ga ut sine refleksjoner i bokform, har debatten rullet videre. Ord som loven, legalisme, under loven, løst fra loven, lovtrelldom, lovgjerning, lovisk og frigjort fra loven etc. er slengt spalteimellom. Men omtrent ingen av debattantene har brydd seg om å definere sitt vokabular. Risikoen er derfor rimelig stor for at få av de innvolverte har visst hva ordene de benyttet har betydd, og at like få har hatt peiling på hva alle de andre mente.

Spennvidden i innleggene har vært imponerende. På den ene siden har vi møtt argumentet som står igjen etter Ålekjærs teser, nemlig at Jesus kun kommuniserte til dem med samme etniske bakgrunn som han selv. Dette er Paulismen, som over en tid har vokst seg innflytelsesrik som et alternativ til kristendommen i enkelte andre land, og det var selvfølgelig kun snakk om tid før denne sekt-teologien dukket opp i all sin tyngde også hos oss. Når; (1) Guds standard. (2) Guds kommunikasjon til menneskeheten gjennom sine profeter i løpet av 4000 år. (3) Guds Sønns og verdens Frelsers lære. (4) Og flere av Jesu apostlers forkynnelse, tråkkes i støvet, da er det uetisk å kalle det som er igjen for kristendom eller kristentro.

 På mange måter burde imidlertid pinsebevegelsen takke pastor Ålekjær for at noen endelig tar konsekvensene av forvirrende elementer i dennes trosretningens lære, for i over 100 år har pinseteologien hevdet at Guds lov er avskaffet, men samtidig er de troende forpliktet til å leve etter denne standarden.

 På den andre siden av spekteret, har det vært innlegg fra kristne som mener at Guds lov ikke er helt på jordet likevel, siden mord, tyveri, gudsbespottelse, hor og baktalelse, ikke er særlig bra forenlig med den kristne bekjennelsen og et gjenfødt liv. Et innlegg i Dagen den 17. september i fjor, representerer denne konklusjonen. Innleggets overskrift er; Ikke synd å etterlevebudene. Ganske kjekt å vite i all forvirringen, og mistanken om at dette er et fornuftig resonnement, har nok streifet noen av oss.

Debattantene som hadde lyst til å skrive noe knyttet til Ålekjærs utspill, bestemte seg som regel for å mene noe om hva jøden Paulus må ha ment, når han med sin hebraiske bakgrunn, benytter en formulering som på det hellenistiske språket ble èrgòn nòmu, eller lovgjerning på norsk. Det greske èrgòn, betyr, i tillegg til arbeid eller gjerning, også det å streve, slite, anstrenge og utmatteseg. Denne observasjonen burde egentlig sette en bibelstudent på sporet av hva Paulus sikter til.

Begrepene lovgjerning og under loven, er benyttet av Paulus i tre av hans brev. (Romerbrevet, Galaterbrevet og 1. Korinterbrev.) Forfatteren bruker uttrykkene 10 ganger i hvert av disse tre brevene.

Hva kommer det av at enhver Messias-troende jøde, som ingen problemer har med å samkjøre det gamle og det nye testamentet, vet at det er absolutt, totalt, fullstendig og plakatt umulig at Paulus kan mene det mange kristne og i hvert fall pastor Ålekjær gjør ham til talsperson for, når det gjelder holdning til Guds lov? Den populære tolkningen av uttrykket lovgjerning og under loven, er en rendyrket anakronisme, hvor en senere subkulturs oppfatning og mening, skyves tilbake i tid og tilegnes mennesker som aldeles ikke hadde de samme begrepene og tankemønstrene. Det er nesten like talentløst som å debattere hvilket bilmerke Paulus benyttet på sine reiser i Lille Asia, siden det jo er slike kjøredoninger vi reiser med i dag.

Lovgjerning i Paulus teologi, har ikke noe å gjøre med Guds lov som objekt eller budskapet i denne lovens innhold. Lovgjerning beskriver i stedet et menneskes humane og selvproduserte anstrengelse, strev og slit for å oppnå Guds rettferdighet:

Å tolke èrgòn nòmu (lovgjerning), som kun en frittstående beskrivelse av fenomenet å være lydig mot Herren og etterfølgelse av Guds lovs innhold, representerer en grov forfalskning av Skriften. Lydighet som naturlig frukt av syndstilgivelse, frelse og åndsfylde, har over hodet ikke noe med lovgjerning å gjøre. Likevel var det nettopp denne feiltagelsen som dominerte de fleste av sommerens debattanter om lovens plass i troslivet, og den samme tabben er gjort av pastor Ålekjær i det han skriver. En slik tolkning blir som å spille en lydkassett baklengs. All harmoni blir borte og teksten blir uforståelig.

For å gjenta vår konklusjon. Med lovgjerning (det greske èrgòn nòmu), sier ikke Paulus noe som helst om Guds lovs plass og gyldighet. Han skriver ikke om innholdet i Guds lov, men om en gal holdning, mentalitet og innstilling et menneske kan ha til Guds lov. Ordet lovgjerning beskriver en misforstått legalistisk lydighet av Torah, og uttrykket under loven, er å være under et system som er produsert av en legalistisk forfalskning av Torah.

Budskapet til Paulus blir da at å leve i et nåde- og tillitsforhold til Messias, gjør Torah-lydighet til en frelsesfrukt. Men å prøve å leve etter Torah uten dette overgitte tillitsforholdet, gjør det umulig å skape sann lydighet. Det viktige budskapet denne forståelsen gir, er at frelsesbetingelsen var og er den samme for både jøder og kristne. Frelsen har alltid krevd tro (tillit) og alltid vist seg i lydighet mot Guds lov. Gjerninger uten et frelsende tillitsforhold, var legalisme i et gamle testamentet og er det like fullt i nytestamentlig tid. Dette er et sentralt protestantisk hjørnedogme, som ikke begynte å bli alvorlig utfordret før i nyere tid. Bibelens tro alene er hundre prosent i samklang med denne forståelsen. Årsaken er at det i Bibelen kun er snakk om hebraisk tro, som rommer gudsforholdet og lydigheten motivert av kjærlighet, men er blottet for lovgjerning.

Selvfølgelig er det ikke bare messiastroende jøder som vet at dette er den eneste tolkningen av Paulus som er mulig fra et jødisk ståsted, for mange teologer, som har kunnskap om hebraisk tenkning og språk, ser det naturlig nok på samme måte. Et par eksempler er kjente teologiske skikkelser som både Cranfield og Fuller. (C.E.B. Cranfield, International Critical Commentary: The Epistle to the Romans, Edinburgh T&T Clark, ltd. 1979, side 853. Daniel P. Fuller, Gospel and Law. Contrast or Continuation. Grand Rapids, Michigan: Eerdmans, 1980.)

JB.