En politisk agenda.Det kan være på sin plass å minne våre lesere om at keiser Konstantin, både før og etter kirkemøtet i Nikea, dokumenterte at han var spesielt opptatt av: (1) Å fortsette keiser Hadrians antisemittiske prosjekt, slik at avstand kunne skapes mellom den kristne religion og jødedommen. (2) Å bygge økumeniske broer mellom de hedenske religionene og kristendommen. Da han erklærte at solgudens dag, søndag, stikk i strid med Jesu og disiplenes lære, skulle være den nye kristne hviledagen, oppnådde han begge formål. Jødene helligholdt selvfølgelig Bibelens hviledag, den 7. dags sabbat, lørdag, og den dominerende hedenske religionen tilba på soldagen. Ved dette ble avstanden mellom Skriftens folk og de kristne større og skillet mellom hedenskapet og kristendommen ble mindre. Gjennom keiserens aktive innsats, ble de samme to formål styrket ved Nikea-kirkemøtets nye guddomsdefinisjon. Flere av de hedenske religionene tilba allerede en guddomstriade bestående av tre separate elementer, som ofte ble symbolisert av et hode med tre ansikter eller en kropp med tre hoder. Hebreerne vektla da som nå at Herren er èn. Det kan legges til at på dette kirkemøtet ble ikke Guds Ånd viet noen særlig oppmerksomhet. Åndens funksjon ble riktig nok debattert, men ble ikke innlemmet i det endelige vedtaket. Athanasius.Læren ble senere justert og tillagt flere detaljer i den Athanasianske troserklæring. Athanasius (295-373) var en prest som støttet Konstantin i Nikea. Han er regnet å være en av den greske kirkens mest betydningsfulle teologer og ledere. Fra 388 ble han biskop i Alexandria. Erklæringen som bærer hans navn, sier rett ut at vi tilber en treenig (tre-i-èn) Gud (God in Trinity), og både Faderen, Sønnen og Guds Ånd spesifiseres å være den ène, sanne og samme Gud men uttrykt i tre ulike, dog like, hypostaser. The New Encyclopædia Britannica skriver: Denne troserklæringen var ukjent for østkirken inntil det 12. århundre, og det er nå stor enighet om at Athanasius faktisk ikke formulerte erklæringen, men at den ble til i Frankrike i det 5 århundre. På et senere kirkemøte i Konstantinopel (nå Istanbul), arrangert av keiser Theodosius i 381, ble vedtaket fra Nikea igjen bekreftet og noe revidert eller modifisert, og Guds Ånd ble nå ved en flertallsvotering blandt delegatene erklært å ha samme gudestatus og posisjon som Faderen og Sønnen. Vi forstår det slik at om flertallet av disse delegatene hadde kommet til en annen konklusjon, ville himmelens Gud måttet finne seg i å være og forbli hva enn de erværdige menn til slutt ble enige om. Denne siste guddomsversjonen kalles gjerne Den tredelte nikenske trosbekjennelsen eller bare Nikenum. "Kristendommen gjorde ikke slutt på hedenske religioner, den adopterte dem..." Will Durant Allerede på dette tidlige tidspunktet dukket utgaver av de hedenske statuene og bildene av et hode med tre ansikter og en kropp med tre hoder opp i kristne kirker som illustrasjon på den nye guddomsforståelsen. Encyclopedia Americana skriver: Den endelige utviklingen av en treenighetslære (trinitarianism) fant sted i vestkirken, blant middelalderens katolske teologer, ved at forklaringer og begreper ble lånt fra filososiens og psykologiens terminologi. (Sitat slutt.) Vedtaket i Konstantinopel ble ikke allment aksptert, og mange ble forfulgt og led grusomt på grunn av sin opposisjon mot erklæringen. Vi kan ikke unngå å registrere at både læren om hvem og hva Gud er, og læren om at den hedenske soldagen hadde tatt plassen til Bibelens sabbat, hadde de samme røtter og ble presset gjennom med makt og forfølgelse av en hedensk keiser. Denne fremgangsmåten indikerer redusert tilstedeværelse av den Ånd kirkemøtene etter hvert inkluderte i treenighetsdogmet. Historikeren Will Durant skriver: Kristendommen gjorde ikke slutt på hedenske religioner, den adopterte dem... Fra Egypt kom ideen om en guddommelig treenighet. Boken Egyptian Religion av Siegfried Morenz kommenterer: Treenigheten var en sentral komponent i den egyptiske gudeverden... men de tre gudene ble betrakt som èn gud. I Edward Gibbons History of Christianity, leser vi: Hvis det på en måte er rett at kristendommen erobret hedenskapet, er det like sant at hedenskapet besmittet kristendommen. Den rene gudsforståelsen blant de første kristne... ble forandret av romerkirken til det uforståelige dogmet om treenigheten. Kirken hevdet imidlertid at flere av de hedenske ideene, oppfunnet av egypterne og idealisert av Plato, var verdige å innlemme i den kristne tro. Det er vår oppfatning at den katolske treenighetslæren, som protestanter har arvet sammen med soldagen som hviledag, læren at sjelen er udødelig og læren om en skjærsild, ikke gir oss et rett bilde av verken Guds enorme kjærlighet for sin Sønn eller for oss mennesker, men at den åpner veien for en rekke trosmessige fallgruber. Tradisjon framfor Guds Ord.Vi ønsker å poengtere at det gikk flere hundre år etter Kristi og apostlenes tid, før den såkalte treenighetslæren ble akseptert i kristendommen. Hva og hvem ledet denne utviklingen? Var det åpenbaringer i Guds Ord eller var det verdslige og kirkepolitiske hensyn og menneskelige tradisjoner som avgjorde? For å sitere E.W. Hopkins i boken Origin and Evolution of Religion: Den endelige ortodokse definisjonen på treenigheten er et resultat av kirkepolitikk. The Encyclopedia Americana skriver rett ut det alle religionsforskere kan se hvis Bibelens omtale er kjent: Det fjerde århundrets treenighetslære (trinitarianism) var en avvikelse fra den første kristne læren.
Det er forståelig at den Katolske kirke har en noe divergerende forklaring på treenighetslærens opprinnelse. Vi siterer fra Den katolske kirkes katekisme, 2. avsnitt: Seksjon Faderen, artikkel 237 (50). Treenighetslæren er i streng forstand et trosmysterium, det vil si ett av de mysterier som er skjult i Gud, og som ikke kan kjennes dersom de ikke blir åpenbart ovenfra. Vi ber våre lesere reflektere over påstanden åpenbart ovenfra, når vi må forholde oss til alt nevnte prosess og vi er kjent med motivene til både den hedenske keiser Konstantin og andre som presset og truet for at dette dogmet skulle få en flertallsvotering på diverse kirkemøter. Lærens opprinnelse.Poenget med denne historiske gjennomgangen, er å vise at de katolske kirkemøtenes treenighetslære, ikke ble til ved en guddommelig åpenbaring og heller ikke ble utformet i et forsøk på å være nidkjær og lojal mot Skriften. Prosessen ble drevet fram av: (1) En hedensk keisers iherdige initiativ. (2) Politiske hensyn. (3) Ønsket om å binde hedenskapen og kristenheten nærmere hverandre og (4) Gresk filosofi, rammet inn av et ubibelsk romersk-katolsk tenkesett. Det var denne utviklingen som til slutt ga oss læren om at Faderen likevel ikke er den ène og sanne Gud, og at Jesus Kristus likevel ikke er Gud Faders enbårne Sønn og mellommann mellom Faderen og mennesket, men at de tilsammen er den ène Gud, som igjen uttrykker seg i tre hypostaser fra en felles gudematerie eller gudesubstans, slik at de likevel ikke er tre men èn. Vi har lest litteratur hvor det hevdes at de hedenske religionene kun kopierte en treenighetsfilosofi fra den hebraiske religion. Denne påstanden finner vi problematisk å akseptere, siden ideen at Gud ikke skulle være èn, er fremmed i jødedommen og jødisk litteratur. At Gud har en Ånd som kommuniserer Guds vilje til menneskene og at Guds Sønn er omtalt i Det gamle testamentet, Ord. 30:4 og klart indikert i Ord. 8:22-31, og tydeligvis var til stede i begynnelsen, ble ikke i jødisk teologi opplevd å være en motsetning til læren om den sanne Gudens enestående posisjon, allmakt og autoritet. New Catholic Encyclopedia skriver: Læren om den hellige treenighet blir ikke forkynt i Det gamle testamentet. Vi kan også ta med et sitat fra The Encyclopedia of Religion. Teologer er enige om at Det nye testamentet heller ikke inneholder noen klart formulert treenighetslære.
Når Jesus erklærte at han var ett med Faderen, betyr det da at Sønnen var Faderen og at Faderen var Sønnen? Når Jesus videre inviterer de troende til å være ett med seg selv og med Faderen, betyr det at alle troende er Faderen og Sønnen? Selvfølgelig ikke, og det hevdes da heller ikke av dem som føler seg forpliktet til å støtte den katolske treenighetslæren. Poenget er, som vi også omtalte i forrige artikkel i denne serien, at Jesus ikke indikerer tallordet èn men samhørigheten ett. Det betyr å være ett i mening, hensikt og mål. Treenighetslæren kommuniserer ikke primært denne mentale og åndelige samstemtheten, i stedet blir Jesu lære i dette dogmet omgjort fra ett til èn, for på den måten å formidle det samme som de hedenske religionene, som er denne ideens opprinnelse. Begrepet trinity vektlegger altså ikke i hovedsak treenighet i betydningen tre som er enige, men tre som er èn og den samme. Vi merker oss også at treenighetslæren hevdes fra katolsk hold å være, det sentrale dogmet i katolsk tro. På denne læren bygger alle andre katolske dogmer, Handbook For Todays Catholics, side 12. Vi både registrerer og forstår godt denne uttalelsen fra pavemakten, og ser også logikken i at dette kirkesamfunnet ikke finner det rimelig at protestanter kan akseptere treenighetslæren, men avvise dogmene som bygger på den. Den Augsburgske bekjennelse.Den Augsburgske Konfesjon, også kalt et bekjennelsesskriv, ble utarbeidet av Melanchthon og av de lutherske riksstender overrakt keiser Karl 5 på riksdagen i Augsburg 25 juni 1530. Riksdagen var samlet for å drøfte den voksende religiøse splittelsen i det som het Det Hellige Romerske Imperium. Konfesjonen var signert av flere ledende lutheranere. Luther selv var ikke til stede, men han hadde godkjent ordlyden. Selv om dokumentet var moderat, nektet keiseren å akseptere det, siden det påpekte en rekke misbruk og ubibelske ideer. Vi merker oss imidlertid at Keiseren var godt fornøyd med ordvalget i treenighetserklæringen, siden den stort sett bygde på tidligere vedtak fra katolske kirkemøter. Denne observasjonen er ikke uvesentlig, siden vi her omtaler det som er det generelle bekjennelsesskriv for alle evangelisk-lutherske kirker, og som i hele sin utviklingstid, var mer avhengig av en politisk keisers aksept enn av Guds Ords godkjennelse. Foreløpig konklusjon.Vi føler et behov for igjen å minne våre lesere om at det nettopp er aksepteringen av denne spesielle definisjonen av guddommen, som er blitt selve testen på om man tilhører en sekt eller kan innlemmes i den felles globale allkirkelige kristne familie. Vi omtaler her verdenskristendommen som er beskrevet i Åp. kap. 13 versene 3 og 8.
Når denne artikkelserien fortsetter i de neste utgavene av Mens Vi Venter, skal vi blant annet ta opp følgende spørsmål:
JB og EHB. |
I forrige artikkel i denne serien, som også er med i dette nummeret av MVV, så vi på fundamentet for det som etter hvert ble den såkalte treenighetslæren, og fulgte prosessen fra initiativet til den hedenske keiser Konstantin. Vi inkluderte også en rekke uttalelser fra kirkehistorikere som påviser denne lærens problematiske innhold i forhold til guddomsforståelsen i Bibelen og i den første menighet. Vi fortsetter her med å utdype aspekter av lærens historiske utvikling. 
Denne søylen i Istanbul ble hentet fra Egypt til daværende Bysants av keiser Theodosius 
