Er den guddommelige nådegaven å kunne tale et fremmed språk uten først å ha lært det, slik det skjedde på pinsedagen, den samme gaven som er omtalt i 1. Korinterbrev kapittel 14?

Jeg innrømmer at jeg har problemer med fenomenet vanligvis kalt tungetale. Jeg har imidleretid ingen vansker med å forstå hensikten og betydningen av den mirakuløse språkgaven som er omtalt i kapitlene 2, 10 og 19 i apostlenes gjerninger. Jeg finner derimot ingen bibelholdbar likhet mellom det som i dag populært kalles moderne tungetale, og Skriftens omtale av den gudgitte språkgaven Herren ga den første menighet.

Det er enkelt å forstå Paulus når han hevder at den ekte språkgaven ikke ble gitt som tegn for de troende, men som tegn for dem som ikke trodde på evangeliet, 1. Kor. 14:22. Uttrykket fra grunnteksten, som i våre bibler er oversatt med ordet tegn (sêmêiôn), betyr: overnaturlig indikasjon, bevis, dokumentasjon, mirakel eller bare under. Jeg har vært til stede på mange møter i karismatiske menigheter, og også sett en rekke videoer fra slike møter, men aldri har jeg vært vitne til at det som betegnes å være tungetale, var et slikt tegn for noen som ikke var troende. Når alle i menigheten (ofte flere hundre) samtidig og på pastorens ordre, begynner å lage uforståelige bablelyder, mens orgelet gir en entonig, hypnotiserende og transeframbringende bakgrunnsstøy, framstår ikke denne aktiviteten på noen måte som et overbevisende mirakel eller under. Vi spør, hva består underet i?

Paulus beskriver på en treffende måte hvordan en vantro må forholde seg til en slik opptreden: Om nå hele menigheten kommer sammen, og alle taler med tunger, og det så kommer inn noen ukyndig eller vantro, vil de da ikke si at dere er gått fra forstanden?, 1. Kor. 14:23. Apostelens saftige beskrivelse passer bra med mine egne opplevelser når dette finner sted, og det forekommer på omtrent hvert eneste trosbevegelsesmøte hver gang menigheten er samlet. Ikke noe budskap blir formidlet ved denne aktiviteten som det er mulig å ta stilling til for en besøkende. Det er ingen indikasjon på at noe guddommelig skjer, kun lyder, larm, forvirring og tillært ekstaseatferd, som begynner og bråstopper på kommando, og alt er helt uten mening.

I mer konservative pinsemenigheter, kan man enda hørt èn og èn tale i det som kalles tunger, og deretter står noen opp og tolker eller oversetter de uforståelige lydene. Men igjen stiller jeg spørsmålet. Hvordan kan dette være et tegn for tilstedeværende som ikke tror? De uforståelige lydene er ikke noe mirakuløst tegn eller under. Innholdet i det som hevdes å være oversettelsen er heller ikke verken tegn, bevis eller dokumentasjon på noe som helst. Ingen kan påvise at det som oversettes har noen forbindelse med de uforståelige lydene, så hvor er tegnet, dokumentasjonen eller det mirakuløse beviset som kan overbevise dem som ikke tror? Det glimrer med sitt fravær. I stedet finner vi at det som populært kalles tungetale, er gjort til en tegn eller bevis for de troende, stikk i strid med det Paulus skriver i 1. Kor. 14:22. I slike kristne miljøer regnes nemlig evnen til å lage disse uforståelige lydene å være et tegn eller bevis for at personen er åndsdøpt. Dette er ikke på noen måte i harmoni med Bibelens lære.

“De skulle spre seg på kloden, og forkynne evangeliet til alle mennesker på alle tungemål eller språk.”

Tunger eller språk.

I de fleste norske bibler er ordet tunger (flertall) benyttet når denne gaven omtales. I engelske bibler står det gjerne unknown tongues. (ukjente tunger.) Selve ordet tunger/tongues kommer fra det greske glôssa, som nok kan oversettes med tungeorganet alle mennesker har i munnen, men ordet er også uttrykket på gresk for språk eller tungemål. Å gjengi dette greske ordet med tunge på norsk, i stedet for språk eller tungemål, representerer egentlig en svært amatørmessig eller endog manipulerende oversettelse. Sant nok lyder ordet tunger litt mystisk og hemmelig, men det står altså ikke noe annet i Bibelen enn ulike språk eller ulike tungemål. Det ville ikke klinge helt bra om du fortalte noen at du kunne snakke den spanske eller franske tunge. Hvis annen betydning enn språk tillegges dette ordet, er det tradisjon, forutfattede meninger eller menneskelige overleveringer som avgjør, ikke innholdet i Guds Ord. Når Paulus i 1. Kor. 14:10, i det han prøver å forklare den mirakuløse språkgavens hensikt, skriver om alle de ulike språkene som finnes i verden, er det helt naturlig for oversetterne å benytte nettopp det norske ordet språk, for det ville representere elendig oversettelse om man her skrev noe annet, selv om det spesielle ordet som er benyttet i grunnteksten, kan ha flere betydninger. Alle kan nemlig se fra sammenhengen at det nettopp er språk Paulus her henviser til.

Språkgavens opprinnelse.

Før han forlot jorden, ga Jesus sine disipler misjonsoppfordringen. De skulle spre seg på kloden, og forkynne evangeliet til alle mennesker på alle tungemål eller språk. Siden de første kristne var jøder og primært snakket hebraisk, skulle man tro at en organisering av denne enorme oppgaven, burde begynne med å opprette en språkskole. På pinsefestens dag viste imidlertid Gud dem en annen løsning. Han ga dem den mirakuløse nådegaven kunne tale i andre tungemål (språk) uten først å ha lært språket. Om disiplene talte sitt eget språk og tilhørerne hørte denne forkynnelsen på sine egne respektive tungemål, slik at det dreier seg om en høregave, eller om disiplene virkelig talte de fremmede språkene uten først å måtte pugge gloser, er i grunnen uten betydning. Hensikten var at innholdet i forkynnelsen ble forstått. Det mirakuløse elementet var tydelig.

Språkgavens hensikt.

Vi kan summere formålet med denne gaven ut fra det som er beskrevet i apostlenes gjerninger.

* Gaven overvant alle språkbarrierer.

* De som lyttet hørte et kjent tungemål.

* Formidlingen besto ikke av uforståelige lyder.

* Det var innholdet i evangeliet som ble forkynt og hørt.

* Kommunikasjonen fant sted uten ekstase eller ved at mennesker gikk i transe.

* Taleren forsto det han selv forkynte, nemlig evangeliet.

* Forstand, intellekt og resonneringsevne ble benyttet av både taler og lyttere.

* Gavens frukt var at mange tok imot forkynnelsens innhold og ble omvendt.

Ap. gj. kap. 10 og 11.

Av Guds Ånd ble Peter sendt fra Joppe til Cæsarea for å dele evangeliet med høvedsmannen Kornelius. Mange hørte på hans forkynnelse og ble troende. De mottok den Hellige Ånd og noen av dem ble også gitt den guddommelige språkgaven. Da Peter ble vitne til dette miraklet, sier han at ingen kan nekte dem å bli døpt, siden de har fått Den Hellige Ånd likesom vi. Uttrykket likesom vi, bekrefter at han kjente igjen språkgaven og så at det var densamme gaven disiplene hadde fått på pinsedagen. Det dreier seg altså om evnen til å formidle evangeliet til mennesker som ikke snakker samme språk som en selv. Da han senere skal forsvare og forklare seg for brødrene i Jerusalem, som undret seg over at han hadde døpt dem som ikke var jøder, gjentok Peter denne observasjonen, nemlig at gaven var den samme de selv fikk, i begynnelsen, på pinsedagen, Ap.gj. 11:15.17.

1. Kor. kap. 14.

Noen har hevdet at det i Korintmenigheten, på en senere tidspunkt, plutselig dukket opp en annen form for språkgave, som ikke hadde noe med den opprinnelige gaven å gjøre. Når hebraisk kommunikasjon skal gjøres forståelig på det greske språk, oppstår ofte vanskeligheter. Den greske beskrivelsen av problemene som dukket opp i Korint, og rådene Paulus gir når han rettleder og korrigerer menigheten angående nådegavene, har produsert en del ord og uttrykk som mange har misforstått. Det samme generelle problemet omtales av Peter, selv om temaet er et annet, når han i 2. Peter 3:16 forteller at noe av det Paulus har skrevet i sine brev om lovens plass i evangeliet, er vanskelig å forstå, og som ulærde og ubefestede vrangtolker ... til sin egen undergang, ved å tro at kristen frihet produserer et lovløst evangelium.

Er man ubefestet i Bibelens lære og heller ikke er vant til å lese Skriften i dens egen sammenheng (kontekst), er det mulig å lage teorier ut av 1. Kor. kap. 14, som ikke lar seg forene med resten av Guds Ord. Et grunnleggende tolkningsprinsipp når det gjelder Bibelens innhold, er at første gang et symbol eller et fenomen er omtalt, gir denne beskrivelsen en ramme, en føring eller en tolkningspriotitet for hvordan vi skal forstå det samme fenomenet hvis det forekommer senere i Skriften. Det betyr at vi ikke har rett til å gi ordet glòssa en annen, ny eller bibelfremmed betydning når det dukker opp i 1. Kor. 14, enn det ordet betydde i Ap.gj. kapitlene 2, 10 og 19. Apostelen som skriver, bruker nøyaktig det samme ordet, og henviser til nøyaktig den samme gaven som er omtalt tidligere, nemlig den mirakuløse språkgaven, som skulle gjøre det mulig å forkynne evangeliet på alle verdens tungemål.

Dette kapitlet (1. Kor. kap. 14.), begynner med at Paulus plasserer holdningen kjærlighet og profetisk tale øverst på listen over det som er nyttig for menigheten. Å tale (forkynne) profetisk er i Guds Ord benyttet på to måter. Det kan henvise til både: (1) Gaven/evnen til å forstå og utlegge Skriftens allerede nedtegnede profetier og (2) Åndsgaven å motta en spesifikk profeti fra Gud. Den som taler profetisk, argumenterer Paulus, taler for mennesker og til oppbyggelse, formaning og trøst. Apostelen plasserer naturlig nok denne gaven mye høyere enn språkgaven hva betydning angår. Hans argument i 1. Kor. 14:5 er: Den som taler profetisk, (utlegger Skriftens profetier eller deler en åpenbaring fra Gud), er større enn den som taler fremmede tungemål, så sant han oversetter det som sies, slik at menigheten kan oppbygges av det.

Den som taler med tunger , presiserer Paulus i vers 2, (altså ulike tungemål eller fremmede språk), taler ikke for mennesker ... som er til stede, hvis de ikke kan forstå det som sies. Men siden Gud selvfølgelig forstår alle språk, legger han til at denne forkynnelsen kun er ... for Gud. Ingen kan forstå ham, men han taler hemmeligheter i ånden, vers 2. Han legger også til at den som taler et fremmed språk, i tillegg til å tale for Gud, også oppbygger seg selv, vers 4. Hvis Gud gav meg språkgaven å kunne forkynne på kinesisk og selv forstå det jeg forkynner, og jeg talte i en menighet hvor ingen forstår dette språket og det ikke var noen til stede som hadde fått oversettergaven (å tolke betyr å oversette), er det selvfølgelig kun meg selv og Gud som kan være mottakere av min forkynnelse. Påstanden Paulus kommer med er i høyeste grad logisk.

Hemmeligheter i ånden.

Men hva betyr uttrykket hemmeligheter i ånden? Ingen av oss har frihet til å tolke denne formuleringen uten igjen å konsultere Bibelens egen bruk av uttrykkene. Hva er åndelige hemmeligheter? Vi kan la den samme Paulus svare på spørsmålet. I 1. Kor. 4:1 skriver han at de troende er forvaltere av Guds hemmeligheter, som selvfølgelig er evangeliets innhold, og ikke produsert av mennesker, men er gitt av Ånden. I Rom. 16:25 definerer han evangeliet med det samme uttrykket. I Ef. 1:7-10 og 3:4-8 blir selve frelsesplanen kalt hemmeligheten og Jesus selv omtaler evangeliet med dette uttrykket i Mk. 4:11-12.

Hva betyr uttrykket hemmeligheter i ånden?

Paulus presiserer i vers 5 at han gjerne så at alle hadde språkgaven, for da kunne naturlig nok alle forkynne hvor som helst og til alle folkeslag, som jo var Jesu oppfordring. Paulus argumenterer både saklig og logisk med lederne i Korintmenigheten. Om jeg kom til dere, skriver han, og taler et fremmed språk (tungemål), hva gagn ville jeg være for dere? Men har da ikke språkgaven en hensikt? Jo, hvis det som sies kan forstås av dem som hører, men bare da. Da er det bedre, hevder Paulus, at jeg kommer med noe dere kan forstå, og ikke taler i et fremmed språk (tungemål), og han foreslår selvfølgelig at menigheten ville hatt større nytte om han delte med dem noe Gud hadde åpenbart (vist) ham, kunnskap han har fått over budskapet i Skriften, eller utleggelse av Bibelske profetier, vers 6.

I versene 7-9 sammenligner apostelen forskjellige musikkinstrumenter med ulike språk. De har alle sin egen tone eller betydning og den må være klar og forståelig slik at det blir harmoni. Hvis dere ikke framfører tydelig tale med tungen (det språket dere benytter), hvordan kan en da skjønne det som blir sagt? Da snakker dere jo bare ut i været!, vers 9. Det er leit å måtte gjenta det, men dette er nøyaktig hva som skjer på de fleste møter i trosbevegelsen. Det går ikke an å beskrive aktiviteten bedre enn det Paulus gjør her. Alle snakker ut i luften og ingen skjønner noe. Og det er i denne sammenhengen, i vers 10, at Paulus refererer til alle de ulike språk som finnes i verden, og at alle har en betydning, men at vi blir utlendinger om vi ikke forstår det som sies eller det ikke blir oversatt. Hvis noen har fått denne språkgaven, må det vedkommende sier enten oversettes av ham selv eller en annen må gjøre det, vers 13.

Bilde: I dag brukes ofte latin i de katolske gudstjenestene selv om tilhørerne selv ikke forstår latin. Kan det ha vært slikt som dette Paulus skrev imot?

Noen av dem som mener at 1. Kor. 14 omtaler en annen språkgave enn den som er nevnt i Ap. gj., hevder at vers 14 kan støtte deres påstand. Vi leser: For når jeg ber med tunger, da er det min ånd som ber, men min forstand har ingen frukt av det. Nøkkelordene er (1) ånd, (2) forstand og (3) frukt. Menneskets ånd beskrives på grunnteksten som bl.a. menneskets pust, ønske, tanker og behov. Det greske pnêuma bærer også disse betydningene. Ordet forstand i dette verset (nôus på gresk) kan bety både sinn, forståelse, vilje, innstiling og kunnskap. Den frukt Paulus omtaler, er selvfølgelig det han alle andre steder i sine brev beskriver med dette ordet, nemlig at mennesker forstår forkynnelsen, tar imot evangeliet, blir frelst og utvikler de åndelige karaktertrekkene. (Se Rom. 1:13. Gal. 5:22. Fil. 1:22. Jakob 3:17, osv.) Det er nettopp at menigheten må vokse og styrkes som er språkgavens mål og frukt. Det er derfor Paulus heller ville tale fem ord med et innhold som kan forstås, enn ti tusen ord i et språk ingen forstår, hvis budskapet ikke blir oversatt, vers 19.

Så hva betyr det at det er ånden som ber, (hvis språkgaven benyttes uten oversettelse), og at forstanden da er uten frukt? Paulus sier ganske enkelt at hvis han ber på et fremmed språk han selv men ikke forsamlingen forstår, ber han med sin pust, sine tanker, sine ønsker og behov. Men alt det han forstandsmessig vet, kan og forstår av evangeliets sannheter og Skriftens innhold, kan selvfølgelig ikke bære frukt, fordi ingen av tilhørerne forstår det han sier når han ber, for de kan ikke være med i hans bønn. Paulus benytter her ordet ånd på samme måte som han gjør flere andre steder i sin litteratur. I Rom. 8:16 skriver han: Ånden selv (altså Guds Ånd) vitner med vår ånd at vi er Guds barn. Her betyr ikke vår ånd noe annet enn vår egen bevissthet, kunnskap, erfaring og indre liv. I 1. Kor. 2:11 skriver apostelen: For hvem blant mennesker vet hva som bor i et menneske, uten menneskets egen ånd som er i ham. Jeg kjenner selv mine egne tanker, behov, planer og ønsker. Det er menneskets åndsliv eller indre liv som beskrives på denne måten. Selvfølgelig går det ikke an å tolke dette ordet slik at betydningen bryter med resten av Guds Ord. Det er ikke den greske filosofiens ånd Paulus omtaler, som er løsrevet fra personens egen bevissthet og mentalitet, og lever sitt eget liv, og som personen selv ikke har kjenneskap til. Å be i ånden betyr ikke at jeg har en egen del av meg som ber uten at min bevissthet og mine tanker er med på det. En slik idè hører hjemme i de hedenske religionene, ikke i Bibelen. Min ånd er da ikke noe annet enn personen som er den bevisste jeg!

Andre observasjoner.

Vi kjenner til flere eksempler på at den bibelske språkgaven gis av Gud i dag på nøyaktig samme måte som på pinsedagen, når det er behov for det. Misjonærer opplever å tale sitt eget språk, men tilhørerne hører budskapet på sitt språk. Vi inkluderer også den triste observasjonen at vi har talt med mange fra trosmenighetene, som har informert oss om at de lærer å tale i tunger ved å etterape andre. Selv har jeg på en kristen nærradio hørt på et tungetalekurs, hvor de tilstedeværende ble bedt om å åpne munnen og lage en lyd. Deretter ble de bedt om å rulle med tungen og bare bable i vei med de lydene de ønsket. Etterpå ble de informert om at de nå hadde lært å tale i tunger og burde prise Gud for det. Vi kjenner også til at noen trosmenigheter driller, presser og nesten truer små barn til å lage slike bablelyder på sine barnemøter eller søndagsskoler, for det gir status til foreldrene i dette miljøet å kunne si at egne barn er åndsfyldte. Andre deler med oss at de kan etterape menighetsmedlemmers såkalte tungetale, for alle vet hvem de kopierer når de lager visse lyder. Det har også undret oss at ofte når denne formen for tungetale tolkes, vil tolkeren gi det budskapet og den fokuseringen som alle vet allerede er vedkommende persons kjepphest og prioritering. Vi tror mange har gitt sine egne ideer guddommelig autoritet ved å oversette en slik tungetale etter eget ønske. Ingen kan kontrollere om det er rett.

Konklusjon.

Ved å løsrive innholdet i 1. Kor. 14, fra den opprinnelige språkgavens beskrivelse og evangeliserende hensikt i apostlenes gjerninger, og i tillegg legge en annen betydning i ordene Paulus benytter enn det Skriften gir rom for, går det an å produsere et nytt og fremmed dogme som ikke er i harmoni med resten av Guds Ord. Vi har all grunn til å tro at nettopp dette har skjedd, og resultatet er det som i dag kalles tungetale i mange menigheter. Glem heller ikke at dette tungetalefenomenet dukket opp i kristenheten først i år 1901, etter i lang tid å ha vært kjent kun i de okkulte og spiritistiske besettelsesmiljøene. Det er mulig at vi er vitne til enda et smart trekk fra Guds motstander, og at sjelefienden gjennom denne forførelsen åpner opp for et hav av selvbedrag og uheldig psykologi, som også kan benyttes av djevelen til å plante lære og tenkemåter som leder vekk fra Guds sannheter.

At Guds motstander til tider benytter den såkalte tungetalen til å fremme sin egen sak, er det flere eksempler på. Vi vet om hendelser hvor mennesker som behersker et skjeldent språk, er til stede når noe snakker i tunger, og hører at tungetalen er en forbannelse av Gud og Kristus på det skjeldne språket de er kjent med. De andre medlemmene hører bare uforståelige lyder, for de kan ikke dette spesielle språket. I slike tilfeller er det ingen tvil om at det er onde ånder som uttrykker seg. Slike episoder har forekommet flere ganger både i Norge og i andre land.

JB og EHB.