Det omorganiseres, restruktureres, nedprioriteres og oppgraderes. Alt gammelt og velprøvd erklæres å være muggent, og alt nytt og uprøvd ansees å ha kollosale potensialer. Konkurransen er beinhard og belønningen enorm for den som til slutt oppdager nøkkelen til menneskets robotisering. Da kan man få alle andre til å være med på det man selv ønsker. En slik prestasjon vil gi oppfinneren statue på torvet og navn i gullskrift.

Alle er på jakt etter oppskriften som skal trylle fram den grenseløse effektiviteten, produksjonen og veksten. Næringslivet gjør det. Sportsfolket gjør det. De frivillige organisasjonene gjør det. Statsapparatet gjør det – av og til. Kommunene prøver å gjøre det. Reklamebransjen gjør det hele tiden, og de politiske partiene henger også med.

Men kristenfolket holder faktisk på med nøyaktig det samme. Trosmediene finkjemmes for superprofeter, mirakelmetoder og trylleformularer som kan få liv i den lenge forventede globale vekkelsen. Ledere flyr på seminarer og workshops hvor som helst på kloden, for å oppdage metoder og teknikk som gjør at omtrent alle lar seg frelse, eller i hvert fall noe som ligner.

De lærer at dagens medborgere hovedsakelig er opptatt av underholdning, og derfor må all forkynnelse tilpasses tiden vi lever i, og behovene folk flest har kontakt med.
Av den grunn må møter og religiøse samlinger tilby noe som er morsomt. På kristne lederkurs får de vite at evangelister må nedtone bibelens tunge og uaktuelle budskap, og i stedet lære å bli kristne ”stand-up” komikere.
Det presiseres at det vi holder på med må gjøres attraktivt for massene. For å lykkes med det, må vi smile så øra skyves bak i nakken og vi må fylle gudstjenestene med vitser, humor og latter. Vi må synge oss hese, svaie oss skjeve og klappe til håndleddene verker. Vi må hoppe og danse og gi belønninger for banale prestasjoner. Vi må rope og vræle så høyt at vi skremmer vettet av djevelen, og så må vi tenke positivt og hei og hå.
Nei, kristenfolket er så visst ingen sinker. Derfor lanseres den ene nå i Norge evangeliseringsmetoden etter den andre. Vi må forholde oss til rocke-evangelisme, vollyball-evangelisme, scateboard-evangelisme, svømmehall-evangelisme, Mc.Donald-evangelisme, pub-evangelisme, ferie-evangelisme, moteklær-evangelisme, judo-evangelisme osv. osv. Tenk, gjør, lev og vær – alt som er vanlig i en guffen verden, og legg til ordet evangelisme. Det virker som smøreolje på frynsete samvittighet og latent skyldfølelse. Samtidig er det en god del mennesker der ute som har umøtte sosiale behov og heller ikke har noe imot gøy, lek, spill og emosjonelle happenings.

G. Petrinius var en kar som skrev kloke tanker 4 år før Jerusalem ble ødelagt i år 70. Han levde samtidig med Jesus, men bare et litt annet sted. Han skriver: Vi trente hardt, men hver gang vi begynte å få fram grupper som fungerte, skulle vi omorgaiseres. Jeg lærte meg senere i livet at vi har en tendens til å møte en hver ny situasjon med omorganisering og hvilken fantastisk metode dette er for å skape en illusjon av framskritt, mens det egentlig oppnås kaos, ineffektivitet og demoralisering. (G. Petrinius, år 66 e. Kr.)

En som levde ennå tidligere, skrev: Det som har vært, er det som skal bli. Det som er hendt, er det som skal hende. Det er intet nytt under solen. Blir det sagt om noe: Se dette er nytt! – så har det vært til for lenge siden, i svunne tider som var før oss, Predikeren, 1:9-10.

Men, ærlig talt, hva kunne vel denne «gammeldagse» bibelskribenten og stakkars Petrinius vite, lammet som de var av oldtidens uvitenhet. De hadde jo ikke engang internett på den tiden. Hva viste vel de om systematisk menighetsvekst, om betydningen av å kjenne sitt temperament og verdien av å kunne identifisere egne nådegaver. De var ukjente med cellegrupper og dynamikken i den tredje bølgen. Ingen av dem hadde hørt om åndelige korstog og alle de andre nye og supereffektive fremgangsmåtene som skal få alle til å begynne å tro, og som et kjekt biprodukt, få muslimer til å assosiere kristendommen med de gamle korstogenes myrderier i Guds navn.

I et kirkesamfunn prosjekterte en lokal leder, i en power point presentasjon, kurven for kirkesamfunnets antatte framtidige utvikling. Han påviste omtrent når i tid den skrå nedadgående streken ville møte den vannrette bunnlinjen, ved at det siste medlemmet lukket kirkedøren bak seg, slik at kirkesamfunnet ville ende opp som en paragraf i et leksikon, rammet inn av to årstall.

Selv foreslo den kristne lederen at nedgangen kom fordi nevnte kirkesamfunn altfor lenge hadde prioritert klar og utfordrende bibelsk forkynnelse (kalt dogmer) og ikke raskt nok tilpasset fokuseringen til nåtidsmenneskets sosiale behov.
For våkne observatører, som ikke hadde vært på kurs og fått vite hva de skulle mene, fortalte den visuelle statistikken en helt annen historie. Nedgangen begynte samtidig med at den lette, overfladiske, enkle og sosialfokuserte forkynnelsen ble introdusert, som alternativ til nevnte kirkesamfunns gamle, solide, personlige, utfordrende, bibelfunderte og Kristus-orienterte forkynnelse.

I England gikk ledelsen for et helt annet kirkesamfunn ut med det samme og lite oppbyggende budskapet. Også der ble årstallet for nekrologen identifisert, vel og merke hvis siste års nedgang forsatte i samme tempo. I dette tilfelle var kirkesamfunnets ledelse raske med å hevde at de visste godt hvorfor alt gikk så galt, til tross for at alle de nye og effektive evangeliseringsmetodene ble benyttet. Årsaken, ble det sagt, var ungdomsklubbene som var åpne om kveldene og shop-pingsentrene som ikke stengte før kl. 21:00 og de kunstige sosiale oppholdsmiljøene disse sentrene tilbød mennesker. En annen årsak var menighetens manglende evne til hurtig å tilpasse forkynnelse og menighetsaktiviteter slik at kirkene kunne konkurrere med andre sosiale tilbud.
Noen av dette kirkesamfunnets eldre medlemmer hadde imidlertid en helt annen mening om hvorfor alt gikk så galt, men slike senile utgaver av arten, kan vel ikke forventes å skjønne stort mer enn omtalte Petrinius. Menighetens seniorer mente i hvert fall at nedgangen hovedsakelig kom av at; -forkynnelsen ikke var klar og ren, -at sosiale tiltak hadde tatt plassen til framleggelse av bibelens sannheter, -at mennesker ikke ble satt på valg mellom verden og Guds rike, -at synd og rettferdighet hadde forsvunnet i kirkens vokabular, og -at det var lite hensikt for Guds Ånd å sende søkende mennesker til menigheten, for der fikk de ikke lenger det de søkte.

Hva skal det kristne samvær fylles med?
Vi skal bygge hverandre opp og styrke hverandres tro gjennom vitnesbyrd og studier av skriften og bønn. Dette tiltaler også det søkende sinn og det omvendte sinn.

Gå ut i all verden, sa Jesus. Hva mer sa han? Var oppfordringen; Lær dem å leke, le og ha det innmari gøy? Sa han; Lær dem å krabbe rundt på gulvet, svime av på møtene, bable uforståelige lyder, lytte til beat-musikk, lage dyrelyder og danse så svetten gjør tøyet vått? Alle kristne burde vite at Jesu misjonsbefaling bl.a. inkluderer ordene: …og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er… (den gramatiske betydningen er: da, nettopp da, bare da og av den grunn), med dere…Matt. 28:20.

Hva ville han lære dem å tro på, forstå, leve etter og lyde? Jo, at det gamle kan bli borte og noe nytt bli til.
At i et rett og nært gudsforhold kan de lære å elske sine fiender. At med Guds Ånd som Herre, kan de lære å leve i denne syndige verden uten å måtte bli en del synden i den.
At overgitt til Kristus kan de lære og erfare at Guds lover og bud kan skrives i deres sinn og hjerter, slik at lydighet blir lystbetonet.
At Herren kan vise dem hvorfor himmelrikets prinsipper er helt motsatt av hvordan denne verden fungerer.
At som Guds barn, kan de lære hvordan de kan dø fra seg selv og leve for Gud og samtidig lære å fryde og glede seg når de blir forfulgt.
De kan også lære at de ikke behøver å kurses om hvordan de kan vitne, for når Jesus blir Herre i deres liv, skal han legge sine ord i deres munn.
De vil også oppleve at det ikke er underholdning som vinner mennesker for Gud, men kraften i Ordet sammen med Åndens påvirkning.

Hvorfor er alle de nye evangeliserings-metodene døgnfluer som blir u-moderne om et par år? Hvorfor må de stadig skiftes ut og blir like avleggs som moteklær og spektakulære mirakelkurer mot sykdom? Kan det være fordi disse metodene tilbyr mennesker sukkertøy når de er sultne og lunkent sølevann når tørste? De blir avhengige av pastorer og ledere for å vite hva Gud vil, og de blir ikke kjent med bibelens sannheter? Metodene hjelper ingen til å få et personlig og sterkt gudsforhold, og de makter ikke å stå alene med Gud, for deres åndelige nettverk er horisontalt ikke vertikalt.

Appell.

Det er titusener av troende mennesker der ute, som er i drift. De er oppriktige og søker sannhet og ekte vare og de stikker innom det ene kirkesamfunnet etter det andre. Det meste de får høre er likt og overfladisk. Mange menigheter er hyggelige å besøke, medlemmene er søte, sangen er pen, kaffen er god og utfluktene interessante. Men det tilbys lite sunn åndelig føde. Når de enorme utfordringene kommer, omtalt i Joh. Åp. kapittel 13, vil de fleste kristne ikke være beredt og de vil ikke ha peiling på hva som skjer og de forstår ikke hva som er rett eller galt. De vil følge flertallet og tro at det da kanskje vil gå dem vel. Skuffelsen blir enorm.
Hvor skal de gå for å høre hva Gud har å si om det som snart skal skje? Hvor er hyrdene som gir rett føde? Hvor er vokterne på Sions murer? Hvorfor lytter kristne til sine ledere når de forkynner ubibelsk lære? Folket gjorde det samme på Jesu tid, og de endte opp med å tjene Satan og kjempe mot han som ville frelse dem. Alt nevnte kapittel i Johannes Åpenbaring sier at det skal skje igjen. Hvorfor kan vi ikke lære av historien og Jesu advarsler?