Bak kulissene

President George Bush arrangerte en mottakelse for 60 biskoper og andre kirkeledere i Det Hvite Hus, og sa ved den anledningen; Den mest effektive måte å ære paven på, er å ta hans lære på alvor, lytte til hans ord og sette hans lære ut i handling her i Amerika. (San Francisco Chronicle, sitert på http://www.remnantofgod.org/n10407.htm)

Her er ett av de prosjekter paven gjerne vil ha den amerikanske president med på å sette ut i handling. ”Kristne vil naturligvis arbeide for at sivile (verdslige) lover respekterer alles plikt til å helligholde søndag som hviledag,” Pavens Dios Domini, 1998.
Pavens ordvalg kommuniserer ikke ideen at alle skal ha frihet og mulighet til å helligholde den første dag i uken som hviledag, men påpeker alles plikt (duty) til det. Det kan rent juridisk skje bare ved at søndagshelligholdelse blir påbudt ved lov. Tiden vil vise om nåværende president får anledning til å sørge for at pavens lære blir tatt på alvor, ved at hans ord blir lyttet til og hans lære blir satt ut i handling i USA.

For at religiøse lover skal kunne vedtas i USA, må grunnloven endres. Da USA ble frihetsnasjonen for millioner som bl.a. flyktet fra katolsk dominans og forfølgelse i Europa, skapte immigrantene en nasjon med en en grunnlov som skilte stat og kirke og gjorde det forbudt å vedta religiøse lover. Hvis paven og George Bush, alle katolikker og mange millioner konservative protestanter i Amerike skal få sin vilje, må grunnlover endres. Her er noen utvalgte appeller for en slik forandring.

• «Jeg ønsker å høre amerikanere stå opp og rope: Gi oss rettferdighet. Gi oss moral og til helvete med grunnloven,” The Catholic News, 7-25-1963.
• «Muren som skiller stat og kirke ble reist av et verdslig samfunn og andre fiender av religiøs frihet, og den må rives ned. Alle som er imot vårt forslag betrakter vi som fasister», Keith Tournier, Time 01-1995.
• «Muren som skiller stat og kirke er et metafor som springer ut av dårlig forståelse av historien». U.S.A. Chief Justice William Rehnquist.

Kristne forfulgt i Aserbajan

Lederen for adventistmenigheten i Nahichevan, Aserbajan, pastor Khalid Babaev, har valgt midlertidig å reise fra området med sin familie, etter gjentagne dødstrussler. Beslutningen ble tatt etter at det lokale politiet, stikk i strid med den politiske ledelsens instrukser, informerte pastoren om at de ikke har til hensikt å gjøre noe for å beskytte han og hans familie. Statens koordinator for dette distriktets ulike religiøse organisasjoner, Idris Abbasov, nektet å kommentere denne spesielle saken når media tok kontakt med ham. Det er kjent at regionen er ustabil, siden shiamuslimer på dette tidspunktet arrangerer minneseremonier for martyrdøden til Imam Husayn, som var i familie med religionens profet. Sterke følelser og voldshandlinger blir ofte uttrykt i forbindelse med feiringene av muslimske helligdager.

Som kjent var Aserbajan tidligere en del av Sovjet unionen, og befolkningen består av hele 93% muslimer. Landet ble selvstendig da kommunismen falt i 1991, og har siden da demonstrert lite vilje til å praktisere religiøs frihet overfor minoritetsideologier. (Klippet og forkortet fra ANN’s nyhetsrapport.)

Yttringsfrihet i særklasse

Vi har en frihetstradisjon å ta vare på i landet vårt, men det er en skjør frihet, som må sameksistere med både personlig modenhet og integritet. Pensjonistpolitikerne Jo Benkow og Kåre Willoch tilhører nok samme parti, men må vel karakteriseres å være erkefiender hva angår syn på Midt-Østen situasjonen. Ulike media rapporterte at på sin 80-års dag, med Willoch sittende ved sin side, kommenterte Benkow i sin tale, meget berettiget og lett beviselig, at Willoch hadde et særdeles ensidig og historieløst syn på Palestinasaken. Samtidig kalte han sin partikollega for en god venn og dyktig statsmann. Willoch svarte med et smil, og sa at personlig vennskap og respekt sto langt over og var upåvirket av dyp sakspolitisk uenighet.

Dette er ytringsfrihet i særklasse og en solid illustrasjon på den samme kompetansen Jesus demonstrerte. Han hadde evnen til å skille sak og person, slik at uriktige meninger kunne korrigeres, og samtidig kunne menneskene som forfektet de gale meningene, oppleves som venner. I mange kristne miljøer, er det vedtatt at det å påpeke at et kirkesamfunn forkynner ubibelsk lære, er det samme som å fordømme kirkesamfunnets medlemmer. Et eksempel er den etter hvert så populære parolen at å påpeke det ubibelske i katolsk lære og kirkesystem, er det samme som å fordømme dette kirkesamfunnets medlemmer.Vi merker oss igjen ordene umodenhet og redusert integritet. Det er ellers litt underlig å registrere at begge de omtalte ikke-kristne politikerne, framviser mer av Jesu holdning enn det mange kristne gjør, enda sistnevnte hevder å være ledet av Guds Ånd. (Kommentaren er MVV’s respons knyttet til mediaobservasjoner dagen etter feiringen av Benkows 80-års dag.)

Tro eller viten

Den darwinistiske religionens hellige treenighet, Tid, Tilfeldighet og Tomhet, blir omtalt som om teorien skulle være vitenskapelig begrunnet. Evolusjonsteorien kan imidlertid ikke etterprøves, og den bygger utelukkende på den regelrett absurde ideen at alt er oppstått av intet, og at fullkommen og detaljert orden kom fra kaos, uten at det var en styrende plan. De som tror på Big God i stedet for Big Bang, regnes vanligvis for å være dumme og uvitende, men sannheten er at stadig flere topp-forskere innen naturvitenskapelige disipliner, nå velger designerteorien (ideen at en detaljert grunnplan må ha vært tilstede før livet ble til), som den mest logiske og best dokumenterte. En av årsakene til dette meningsskiftet, er de utrolig mange (IRK) observasjoner som er gjort. (Ikke Reduserbare Kompleksiteter.) IRK krever at et enormt antall spesifikke og komplekse faktorer må være tilstede nøyaktig samtidig i den genetisk kode, før prosessen har noen nyttig funksjon. Hver av de mange faktorene er ufattelig komplekse, og noen av dem har i tillegg meget kort levetid. Hva driver denne enorme og planmessige prosessen fram, når den ingen som helst funksjon eller hensikt har før den er ferdig? Forskere er enige om at sannsynligheten for at bare èn enkelt av disse utrolig mange faktorene skal klaffe, i praksis ikke eksisterer. Likevel beskyttes en både umulig og vitenskapelig utenkelig utviklingslære, fordi ingen andre teorier oppleves ideologisk akseptable. Røper dette god og sunn anvendelse av den vitenskapelige metode?

Et annet av de uoverstigelige IRK problemene, er spørsmålet om hva som kom først, cellen eller proteinet. En fungerende celle er utenkelig uten proteiner, og muligheten for at proteinet skal kunne dannes ved tilfeldig utvikling, er igjen statistisk sett umulig. Naturvitenskapen kommer imidlertid stadig med nye landevinninger, som alle styrker teorien om en skapende arkitekts (designers) kompliserte grunnplan, og samtidig undergraver forskningen muligheten for en tilfeldig og målløs utvikling. Selv Darwin, når han betraktet øyets sammensetning og fuksjon, hevdet at utviklingslæren var fullstendig absurd.
(Klipp fra Carsten Dalgaard’s innlegg i Jyllands-Posten 10. august 2004.)

Enighet om pavens autoritet

Et utvalg bestående av 18 anglikanske og katolske teologer og kirkeledere, avsluttet i mai 1999 en 5 år lang økumenisk samtale om pavens rolle og autoritet. Det 43 siders lange dokumentet som utvalget da offentliggjorde, anerkjenner paven som den eneste overordnede åndelige autoritet i kristenheten. Erklæringen appellerte til alle troende om å betrakte pavens autoritet som en gave til alle kirkesamfunn.
Uenighet vedrørende omfanget av pavens autoritet, var et av spørsmålene under den engelske reformasjonen på 16-hundre tallet, og har siden da vært en av de store hindringene for at de to kirkesamfunnene skulle kunne forenes.

Erklæringen fra Lambeth Palace i May 1999, presiserer at hvis en ny samlingskirke skal etableres, må paven bli dens naturlige åndelige overhode. Dr. George Carey (Erkebiskop av Canterbury, overhode for den engelske kirke), innrømmer at utvalgets konklusjon og anbefaling, av noen nok vil oppleves kontroversiell, men han anmoder både anglikanere og katolikker om å debattere forslaget. Hans budskap er at i en verden som slites i stykker av vold og splittelse, må kristne være i stand til å snakke med en autoritativ stemme.

Dokumentet som reflekterer utvalgets 5 år lange arbeid, bærer tittelen The Gift of Authority og konkluderer med at paven har en guddommelig tjeneste når det gjelder stadfestelsen av absolutt sannhet, og at kun paveembetet står for den åndelighet og moral som er nødvendig for kristenhetens samling.

(Kilde: Electronic Telegraph-UK News, May 13, 1999, by/Oliver Poole.)