Mens Vi Venter

  Treenigheten del 4
av John Berglund

Veggmaleri fra Vatikanet, Roma. Jesus og Gud på hver side av Maria. Den hellige ånd i form av en due svever over Maria. Infelt: Større utsnitt av samme bilde. Englene bøyer seg for Maria i midten fremfor Faderen og Sønnen.

Den enbårne Sønn.
Svært få kristne har tenkt gjennom paradokset som oppstår hvis vi skal tro både på de katolske kirkemøtenes treenighetslære (tre navngitte og likestilte guddommelige enheter eller entiteter, som likevel ikke er tre, men tilsammen er èn) og samtidig tro Bibelens beskrivelse av at Jesus var Guds (altså Gud Faders) enbårne Sønn og ikke sin egen Sønn.

I Joh. 3:16 står det: For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn den enbårne. Hvem var det Gud (Faderen) sendte og hva var forholdet mellom Faderen som sendte og han som ble sendt? Hvis det i Joh. 3:16 hadde stått: For så elsket Gud verden at han ga en engel som han hadde skapt... eller kanskje at han ga en venn, ville da denne handlingen på samme måte ha overbevist oss om Guds ufattelige kjærlighet? Med ordet i dette verset, kommuniseres graden av Guds kjærlighet. Det var ikke en av himmelens utallige engler han ga, heller ikke bare en god venn, men noe av seg selv, nemlig sin enbårne Sønn. Ga Gud Fader sin Sønn? Ga Gud Den Hellige Ånd sin Sønn? Ga Sønnen, som i den katolske treenighetslæren kalles den ène og sanne Gud, sin Sønn? Spørsmålene blir selvfølgelig meningsløse, men den reduserte meningen skapes ikke av Skriftens innhold, men kommer rett ut av kirkemøtenes definisjon. Sønnen kan ikke være Guden som ga sin Sønn og det samme kan sies om Ånden. Det var den ène og sanne Gud, som Bibelen definerer som Faderen, som elsket så høyt at han gav sin enbårne Sønn.

Vi merker oss at Den katolske kirke forklarer det absurde, uforståelige og ulogiske i ordvalget som er benyttet når treenighetslæren skal forklares, med at det er et uforståelig guddommelig mysterium ingen kan fatte. Men saken er jo den at det mystiske, uforståelige, ulogiske og absurde ikke kommer fra hvordan Bibelen forklarer guddommen, men nettopp fra de ordene de katolske kirkemøtene benytter når treenighetslæren skal forklares. At inkarnasjonen og evigheten er godt utenfor vår fatteevne, er greit å akseptere, men treenighetslærens mystikk og uforståelighet, kommer imidlertid fra begrepene som er lånt fra den hellenistiske filosofien og fra de hedenske gudeframstillingene.

Fem steder i Bibelen er uttrykket enbårne Sønn benyttet om Jesus, Joh. 1:14,18. 3:16,18. 1. Joh. 4:9. Ordet enbårne, kommer fra mônôgênês som igjen er satt sammen av mônôs som betyr èn eller ène og ginômai som betyr bli til, forårsake en eksistens eller generere. Begrepet enbårne Sønn er ikke et uttrykk som er produsert av bibelselskapene, det er den greske oversettelsen av hva Faderen selv kalte Jesus da han ble døpt, Matt. 3:17. Selv kalte også Jesus seg selv flere ganger Guds Sønn. Gud visste meget godt hvilke assosiasjoner og hvilken forståelse ordene enbårne Sønn ville produsere hos alle som til alle tider kom til å lese Skriften. Gud kjente selvfølgelig meget godt til Sønnens identitet og det gjorde Jesus selv også.

Gregorius fra Nazians var en av treenighetens største forkjempere.
Han blir regnet som en av grunnleggerne i ortodoks teologi. Han kom fra Kappadokia i Tyrkia. Han studerte i Aten, og fikk en klassisk gresk topputdannelse. Hans teologiske skrifter blir sett på som de avgjørende premissleverandørene for kristendommens utvikling. Et sentralt tema er treenigheten. Han brukte bevisst sine retoriske og filosofiske kunnskaper og i hans verker finner man bevisste forsøk på å forene den jødiske tradisjon med gresk tenkning. Fra: Forskning.no

Benyttet Gud Fader ordet Sønn bare for å indikere hvilke gode, nære og familiære følelser han hadde for Guden som var med-Gud sammen med ham? Prøver Faderen her å forvirre eller opplyse oss? Hvis Gud ønsker at vi skal tenke på Jesus som hans enbårne Sønn, er vi da forpliktet til å legge bort denne detaljerte beskrivelsen, for å tilfredsstille de omtalte katolske kirkemøtene, og i stedet forstå det slik at Gud ikke ga sin enbårne Sønn, men at han ga en annen del av den ène og sanne Gud, som han selv også var en del av? Skal vi videre forstå det slik at ingen vanlig gjenfødt troende, som leser Bibelen og ber om lys og veiledning, har mulighet til å forstå hva Gud prøver å si ved å benytte ordet enbårne? Er det i stedet slik at Herren valgte å kommunisere sin vilje og mening, ved å gi guddommelig lys til en politisk motivert hedensk romersk keiser, og at han etter hvert lot begreper fra hedenske religioner hjelpe katolske biskoper til å å forstå at enbårne Sønn likevel ikke betyr Guds enbårne Sønn, men Sønnen som er like mye den eneste sanne Gud som Gud Faderen selv?

For å unngå å måtte forholde seg til det problematiske ordet enbårne, som jo kunne skape komplikasjoner når den ène og sanne Guds enbårne samtidig ble erklært å være den ène og sanne Gud, valgte kirkemøtet i Nikea å si at Sønnen, som altså var den ène Gud, var/ble enbåren (begotten) ved en evig og vedvarende prosess som ikke hadde noe begynnelse eller avslutning. At denne erklæringen ikke på noen måte forekommer verken intelligent eller skriftlojal, ble faktisk ikke opplevd som et problem, for vi har her å gjøre med en tid og et ideologisk miljø, hvor mystikk sto over logikk og hvor presteskapet kunne kreere sannhet grunnet sin opphøyde posisjon i et kirkesystem. De katolske Knights of Columbus, bar på sine bannere ordene at Gud Jesus ble født i en aldri avsluttet handling fra Gud Fader. Ordene som ble valgt kan virke absurde for de av oss som klarer oss med Skriften, og ikke behøver kirkemøtene for å ha et ryddig forhold til Faderen og Sønnen, men vi har forståelse for at Bibelens vitnesbyrd på ett eller annet vis måtte tilpasses teologenes erklæringer.

Når Bibelen i 1. Kor. 11:3 påstår at Kristus er enhver manns hode.. men Gud er Kristi hode, forteller kirkemøtene oss at Gud Fader og Gud Jesus begge er like mye Gud og ingen kan være hode til den andre. Når Bibelen i 1. Tim. 2:5 lærer at det er bare (kun) er èn Gud, og (i tillegg til ham) bare (kun) èn mellommann, erklærer kirkemøtene at denne ène Gud, består av tre adskilte enheter av en felles gudesubstans eller gudemasse, som gjør at alle tre likvel ikke er tre, men kan kalles den ène Gud uttrykt i tre like gudeelementer. Og vi kan legge til at siden mellommannen Jesus er erklært å være like mye den ène Gud som Gud Fader, kan han vanskelig også være mellommann mellom mennesker og seg selv som Gud.

Den logiske og praktiske konsekvensen av denne endringen, er selvfølgelig at Sønnens mor, Maria, etter hvert ble guddommeliggjort av et annet kirkemøte, og delegert mellommann eller brobygger-oppgaven som Sønnen ikke lenger kunne fylle. Skal bibeltroende kristne værer slavebunnet av dette meningsløse og ulogiske vrøvlet for å bli akseptert i det gode økumeniske fellesskapet, og risikere å motta sektstemplet ved å holde seg til Guds Ord i stedet for hedensk gresk filosofi? Det ser slik ut. Kanskje dette også er grunnen til at kirkesamfunn, som tidligere hadde en klar bibelsk forståelse og forkynnelse av guddommen, senere er blitt invitert, presset eller truet til å forlate Skriftens lære, og i stedet akseptere den hedenske utgaven av gudeforståelsen? Hvem har vel lyst til å havne i en så prekær og utsatt posisjon, at de må bli stående på Guds sannhet, når alle andre bøyer seg for et hedensk gudebilde? Man kan risikere å bli lite populære og miste ortodoks anseelse og velvilje for slikt.

Vi kan også stille spørsmålet; når ble Jesus Guds enbårne Sønn? Noen mener at Jesus ikke ble Guds Sønn før han ble født av Maria, men de har sannsynligvis ikke vurdert konsekvensene av en slik tro. Hvis Guds kjærlighet til oss ble åpenbart ved at han ga oss det kjæreste han eide, sin egen Sønn, kunne han ikke vise denne kjærligheten før han hadde en Sønn å gi. Å mene at Jesus ikke var Guds Sønn før han ble født inn i denne verden, åpner for den umulige tanken at Jesus ankom før han ble sendt, eller at Gud sendte sin Sønn før han hadde en Sønn å sende.

Men hva betyr enbårne? Hvis vi aksepterer, og det syns noen av oss at vi kanskje burde, Guds egne ord om at Sønnen var hans enbårne, betyr dét at Sønnen ble skapt ?, slik Jehovas vitner og muligens også den tidlige arianismen lærer?. Dette er egentlig ikke særlig komplisert å forstå. Kan du finne noe sted i Bibelen hvor født betyr skapt eller omvendt? Når Gud skaper, benytter han ikke noe som er en del av seg selv og han setter ikke noe sammen av tidligere eksisterende deler, det blir bare til ved hans ord. Om dette er Bibelen klar; Himlene er skapt ved Herrens ord, og all deres hær ved hans munns åndepust.... For han talte, og det skjedde. Han bød, og det sto der, Sal. 33:6.9. Enbårne (eng. begotten) er avledet av å føde, uten at vi derved behøver å lage detaljerte menneskelige assosiasjoner, men Gud selv valgte ordet. Ved en fødsel var det fødte engang en del av orginalen som føder og består av de samme komponenter og eier de samme kvaliteter som orginalen. Bibelen forteller oss kun at Jesus var Guds enbårne Sønn. Vi får ikke vite hvordan, men vi får vite at han var fra evighet av og at han som Sønn bærer Faderens likhet og bilde.

"Jesus måtte være guddommelig siden han var Sønn til den éne og sanne Gud."

La oss, som en illustrasjon, tillate oss å tenke på menneskers vis. Når et barn blir født, hvilke kvaliteter er barnet da født med? Barnet består ikke av noe som ikke allerede var til stede hos foreldrene. Kan det være dette Faderen prøver å fortelle oss ved å benytte ordet Sønn? Hvis vi overfører tenkesettet til guddommen og vi respekterer ordet som Gud selv benytter, nemlig enbårne, da kom Jesus fra Faderen, og måtte nødvendigvis eie de kvaliteter Faderen er i besittelse av. Han kan ikke være annerledes enn Faderen og må i sin natur være i besittelse av Guds egenskaper. Jesus måtte være guddommelig siden han var Sønn til den ène og sanne Gud.

De ulikheter eller forskjeller vi måtte respektere hva angår Gud Fader og Faderens Sønn, måtte være knyttet til funksjon og til det faktum at den som er livgiveren eller den første årsak, må ha liv å gi til både det fødte og det skapte.

Vi kan selvfølgelig også akseptere at Sønnen i inkarnasjonen, da han i alle ting ble oss mennesker lik, måtte velge å legge til side det som forårsaket at han likevel ikke i alle ting ble oss lik.

Hvis vi skal forestille oss begrepet enbårne i lys av den katolske treenigheten, måtte Gud Fader og Gud Jesus engang ha bestemt seg for at Gud Jesus i tid skulle spille en rolle som Gud Faders Sønn.
Dersom Han ikke kom som menneske, kunne han selvfølgelig ikke dø, for Gud eier ikke en betinget udødelighet, som de skapte englene, for Han kan aldri dø. Følgelig kunne ikke Gud Jesus virkelig dø på korset og det var da heller ikke noen reell risiko for Gud Fader å gi Gud Jesus som sonoffer. Det ville blitt et teknisk rollespill og utfallet ville vært absolutt forutsigbart. Gud Jesus kunne ikke fristes, og han kunne ikke dø. Den frelsesplanen som er omtalt i Guds eget Ord, synes å ha en ganske annen ramme.

Den logiske og praktiske konsekvensen av denne endringen, er selvfølgelig at sønnens mor, Maria etter hvert blir guddommeliggjort...

Bildet: Katolikker kneler ned foran en Maria-statue utenfor en kirke i Polen. Høyre: En kjernefamilie som bøyer kne foran den samme statue.


Tilbake:
opp
topp
 
Mens Vi Venter - Nr. 38 (12. årgang) 2/2004
Les hundrevis av artikler her:
http://www.mensviventer.no