..og Han ber de troende døpe i Faderen, Sønnen og Den hellige ånds navn...

Forholdet mellom Faderen og Sønnen

I sin øversteprestlige bønn i Joh. kap. 17, røper Jesus en av Bibelens største hemmeligheter, den eneste veien til frelse og evig liv. Og dette er det evige liv, sier han, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du utsendte, Jesus Kristus, vers 3. Jesus kaller her sin Far, den eneste sanne Gud (Elohim.) Hvem sier det? Faderens enbårne Sønn. Hva kaller han Gud Fader? Den eneste sanne Gud. Tar Sønnen seg selv med, som eneste sanne Gud, i denne definisjonen? Nei, han ekskluderer seg selv som den eneste sanne Gud. Men, har vi hørt noen si, her taler Jesus fra sin inkarnasjon, da han var bundet til en menneskelig kropp her på jorden. Erklæringen i Hans øversteprestlige bønn, sier de, gjelder ikke før hans inkarnasjon eller etter hans himmelfart. Vi spør, hvor står det i Skriften?

Hvordan adresserer Sønnen sin Far etter at han har fart opp til himmelen? I Åp. 3:12, i Jesu Kristi åpenbaring, som han ga Johannes lenge etter at han selv var fart opp til himmelen, gjentar Sønnen flere ganger uttrykket min Gud (Elohim) Han skriver gjennom denne disippelen bl.a. ordene min Guds tempel og min Guds navn.

Når Jesus til disiplene sier: Jeg går til Faderen, for min Far er større enn jeg, er det en påstand som utfordrer den katolske treenighetslæren, som hevder at Gud Fader, Gud Jesus og Ånden som også er Gud, tilsammen er den ène og sanne Gud.
I Joh. 10:29 gjør Jesus denne sannheten enda tydeligere, ved å si at Faderen er større enn alle og han avslutter verset med budskapet: Jeg og Faderen er ett. Han sier ikke at de er èn og samme, som de katolske kirkemøtene lærer, men ett, ved at de i alle ting er samstemte. Det er såvisst ingen uenighet mellom den ène og sanne Gud og hans enbårne Sønn.
I Joh. 17:3, som vi alt har sitert, er det Faderen som er den eneste sanne Gud. Valget vi må ta, er på den ène siden læren lansert av den hedenske keiser Konstantin og alle prestene og kirkesamfunnene som likte hans forslag, og på den andre siden, påstanden til Guds enbårne Sønn. For noen få av oss framstår utfordringen relativt enkel.

Les med oss en annen tindrende klar og utfordrende bibeltekst, nemlig 1. Kor. 15:27. For alt har han (altså Faderen) lagt under hans (Sønnens) føtter. Men når han sier at alt er underlagt ham, (Sønnen) da er det klart at han (Faderen) som la alt under ham, (Sønnen) er unntatt. Sønnen ble altså opphøyet og alt minus Faderen er lagt under ham. Hvorfor er Faderen unntatt? Fordi: min Far er større enn jeg, Joh. 10:29. I det neste vers fortsetter forklaringen: Men når alt er underlagt ham (altså Sønnen), da skal også Sønnen selv underlegge seg ham (Faderen) som la alt under ham, (Sønnen) for at Gud (Fader) skal være alt i alle, vers 28.

Klarere og mer detaljert enn dette er det ikke mulig å kommunisere forholdet mellom Faderen og Sønnen. Faderen opphøyet Sønnen og ga ham all makt og la alle ting under ham. Inkludert i alle ting, regner Sønnen seg selv, for han er også underlagt Gud Faders autoritet og posisjon, siden Faderen alene er den ène og sanne Gud.

Flertallsordet Elohim er i Bibelen brukt om både engler, dommere, vanlige mennesker, Guds Sønn og om den éne mektige Gud Fader.

Tilbedelse av Sønnen.

I Matt. 28:17 leser vi at disiplene falt ned og tilba Jesus. Som respons på tilbedelsen sier Jesus i neste vers: Meg er gitt all makt i himmel og på jord! Det var derfor både de og vi kan tilbe ham.
Han er i sannhet verdig til å motta både disiplenes og vår tilbedelse, siden han representerer Faderen og er den eneste sanne Guds enbårne Sønn og vår Frelser fra synd til rettferdighet og evig liv. De står for det samme og samtidig sier altså Jesus at min Far er den eneste sanne Gud og at han er større enn Sønnen, Joh. 10:29. Den eneste i universet som hadde all makt å gi eller delegere til Sønnen, var selvfølgelig den allmektige ène og sanne Gud, som er Faderen og som Sønnen selv hevdet var: større enn jeg, Joh. 10:29. Erklæringen Jesus gir om sitt forhold til sin Far, tar ikke fra Sønnen verken ære eller makt, den forklarer hvor Sønnens enorme makt kommer fra.

Bibelen forklarer, at Sønnen fornedret seg, Fil. 2:8. og derfor har Gud Fader opphøyet ham og gitt ham det navn som er over alle navn, (vers 9), for at hvert kne skal bøye seg (vers 10) og bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til hvems ære? Jo, til Gud Faders ære, (vers 11.) Hvem er det, i følge disse versene, som mottar ære når Sønnen hylles, løftes opp, prises og tilbes? Sønnens Far, den allmektige ène og sanne Gud!

Det vanlige ordet for tilbedelse i Det gamle testamentet, er shâchâh på hebraisk. Nesten hundre ganger er dette ordet gitt meningen å tilbe. Ordets betydning er: Å bøye eller legge seg ned som tegn på respekt, underdanighet og ærbødighet i møte med en autoritet. Det er dette ordet som er benyttet i 2. Mos. 20, versene 4 og 5, når Herren, som en del av det andre bud, sier: Du skal ikke tilbe (gudebilder etc.) Ordet er også brukt ca. 200 ganger om det å tilbe en avgud. Andre eksempler på ordets bruk er: (1) Beskrivelsen av Josefs drøm, da kornbåndene til hans brødre bøyde seg (shâchâh) for Josefs kornbånd, 1. Mos. 37:7, og den neste drømmen hvor solen, månen og 11 stjerner bøyde seg (shâchâh) for Josef, 1. Mos. 37:9. (2) Da Josefs brødre kom til Egypt og bøyde seg (shâchâh) for ham, 1. Mos. 43:28. (3) Da Moses svigerfar, Jetro, oppsøkte Moses i Midean, og Moses bøyde seg (shâchâh) for ham og kysset ham, 2. Mos. 18:7. (4) En rekke situasjoner hvor ulike personer bøyde seg (shâchâh) for David og andre som hadde stor autoritet og myndighet, eksempler er: 2. Sam. 1:2. 14:4. 1. Kong. 1:16. 2. Krøn. 24:17. Ordet betyr altså å tilbe.

Alle kan være enige om at overnevnte eksempler ikke på noen måte indikerer at de tilbedte var guddommelige. Vi kan videre påstå at denne måten å vise ærbødighet, ydmykhet og underdanighet på, (som ennå praktiseres i noen kulturer) selvfølgelig ikke endrer det faktum at den eneste og sanne guddommelig tilbedelse, tilfaller kun den virkelige guddommen, altså den ène og sanne Gud Fader og hans enbårne Sønn, vår Frelser, Jesus Kristus. Med denne innsikten på plass, er det selvfølgelig både riktig og nødvendig at en troende tilber både Faderen og Faderens enbårne Sønn.

Elohim.

Flertallsordet Elohim (hebraisk êlôhîym ord 430 i Strongs) er i Bibelen brukt om både engler, dommere, vanlige mennesker, Guds Sønn og om den ène mektige Gud Fader. Vi ser at enkelte treenighetsforkjempere vektlegger ordets flertallsform, og at dette tolkes til tre guder i èn som likevel ikke er tre. Men slik ordet benyttes i Skriften, holder ikke dette argumentet. I debatt med fariseerne, nedtoner Jesus på en kraftig måte betydningen av ordet Elohim. Han sier: Når loven (en del av det gamle testamentet) har kalt dem som Guds ord kom til (altså vanlige mennesker) for guder - og Skriften kan ikke gjøres ugyldig, hvordan kan dere da si til ham som Faderen har helliget og sendt til verden: Du spotter Gud! - fordi jeg har sagt: Jeg er Guds Sønn? Joh. 10: 35. 36. Hvorfor begrenser Jesus flertallsordet Gud (èlôhîym) på denne måten? Fordi dette ordet ganske enkelt er en posisjonsbeskrivende tittel, og betyr mektig, den mektige, veldig stor og myndig. Derfor passer denne tittelen også på Faderens Sønn, siden han har mottatt all makt og er mektig. Fariseerne misforsto Jesu erklæring om å være ett med Faderen og Jesus måtte korrigere dem. De misforsto i tillegg bruken av ordet êlôhîym, og Jesus måtte rette på det også. Den samme feil gjør alle som i dag tolker ett med som om det betydde den samme som, og som mener at flertallsordet êlôhîym bekrefter keiser Konstantins ubibelske treenighetslære.

Til tider finner vi bibelvers som kan tolkes på to måter.

Alle bibelforskere er enige om at Salme 45 beskriver Messias. I vers 7 leser vi: Din trone Gud, står fast for evig og alltid, rettvishets kongestav er ditt rikes kongestav. Du elsker rettferd og hater ondskap, derfor, Gud (Elohim), har din Gud (Elohim) salvet deg med gledens olje framfor dine medbrødre. I dette verset tituleres Faderen som Sønnens Gud, men samtidig blir også Sønnen titulert Gud. Det står altså ikke at Sønnen er Faderens Gud, men at han med rette selv kan kalles Gud, selv om Faderen er hans Gud. I Hebr. 1:9 finner vi en parallell fra det nye testamentet, hvor Gud Fader kaller sin Sønn Gud.
Noen har ment at disse versene (hvis vi ignorerer alle de andre bibelversene som motsier denne tolkningen), kan indikere at den hedenske keiser Konstantin likevel kunne ha rett når han foreslo erklæringen at både Sønnen og Faderen var den ène og sanne Gud, og at ingen av dem var underlagt den andre. Til tider finner vi bibelvers som kan tolkes på to måter. Èn tolkning gjør at verset motsier andre bibelvers, og den andre tolkningen gjør at versene harmoniserer. I slike tilfeller burde det ikke være vanskelig å velge rett tolkning. Hvis det faktum at både Sønnen og Faderen her kalles Gud (Elohim), betyr at alle skriftstedene hvor Jesus kaller Faderen alene den ène og sanne Gud må legges til side, er det fornuftig å forske litt i hva ordet Gud egentlig betyr.

Det er mange som hevder at det hebraiske ordet for Elohim er et flertallsord som skal bety at det er flere enn èn. I 2 Mosebok finner vi et eksempel på at dette ikke er tilfelle: Da gikk Moses opp til (Sinaifjellet) sammen med Aron, Nadab og Abihu og sytti av de eldste i Israel. Og de fikk se Israels Gud (Elohim). Under føttende Hans (kun èn person) var det liksom en brolegning av safirstein, og det var som selve himmelen i klarhet. ..slik skuet de Gud, og de åt og drakk. [Bildet viser Sinaifjellet i Saudi-Arabia]

Forklaringen på bruken av Elohim er ganske enkel. Joh. kap. 5 forteller om mannen Jesus helbredet ved Betesdadammen. I den forbindelse anklaget Jødene Jesus for to forseelser. Begge anklagene var falske. Først refset de ham for å bryte sabbaten, men anklagen var uriktig. Han holdt Guds sabbat rett, men brøt deres egne fortolkninger og tilleggsbud. Deretter anklaget de ham for å gjøre; seg selv lik Gud, vers 18. Denne siste anklagen kom de også med da han i Joh. 10:30 sa: Jeg og Faderen er ett. Jesu respons til denne siste falske anklagen er interessant. Han viser dem at tittelen Gud (Elohim) i Skriften også er brukt om vanlige menensker, vers 34, og siterer i den forbindelse Salme 82:6.

Dåpen

På pinsefestens dag, ikke lenge etter at misjonsoppfordringen ble gitt, talte Peter til folket og sa: Omvend dere, og la dere alle døpe på Jesu navn til syndenes forlatelse.... Hadde han allerede glemt dåpsformularet, siden han hoppet over både Faderen og Ånden? Jeg tror disiplene forsto hva Jesus mente, for de kunne det hebraiske språk. Jesu navn er Yahushua og det betyr Yahweh (er) Frelser. Jesu navn, Yah-ushua, inneholder Faderens navn Yah-weh. Jesus sa det rett ut: Jeg er kommet i min Fars navn, Joh. 5:43. Påstanden var riktig både på det åndelige og på det grammatisk/tekniske området. I Sønnenes navn er Faderens navn. Videre sier Jesus at Talsmannen, som er Guds egen Ånd, skal Faderen sende i mitt navn, Joh. 14:26. Når Peter og de andre apostelene døpte kun i Jesu navn, døpte de samtidig i Faderens og Guds Ånds navn.

Den Hellige Ånd.

Når det gjelder Guds Ånd, sier Jesus at den utgår fra Faderen Joh. 15:26 og selvfølgelig må Guds Ånd komme fra Gud. At Ånden er hellig er like selvfølgelig, når kilden den kommer fra er Gud Fader, som er hellig. I Joh. 8:42 erklærer Jesus: Jeg kommer fra Gud og er utgått fra ham. Altså er Ånden utgått (kommet fra) Faderen og Sønnen er utgått (kommet fra) Faderen. Ja, alt kommer fra den ène og sanne Gud Fader, han som er kilden til alt liv og alle tings opprettholder.
Oppskriften synes å være at den ène og sanne Gud som er Faderen, gjør alt som har med denne klodens beboere å gjøre, gjennom sin Sønn og ved sin Ånd.

Sønnen var lik Faderen ved at de sto for det samme, og som Guds Sønn ble han opphøyet og gitt all ære og makt, men Guds Sønn var ikke Faderen. Jesus indikerte aldri at det i begynnelsen, for igjen å henvise til de katolske kirkemøtene, var en felles gudematerie, entitetsmasse eller gudesubstans som tre like gudeelementer, nemlig Faderen, Sønnen og Guds Ånd kom fra, slik at de alle tre kunne erklæres å være den ène og sanne Gud uttrykt i tre vesener. Sant nok ble de hedenske gudetriadene beskrivet med nøyaktig disse gresk-filosofiske konseptene, men vi finner liten bibelsk begrunnelse for å definere kristendommens ène og sanne Gud på denne måten.

En kjent kristen forfatter fra forrige århundre, som vi holder mye av, E.G. White, benytter de engelske ordene personalities, powers, prinsipalities og dignitaries om de samstemte himmelske kraftkildene som i harmoni arbeider for menneskets frelse, og som Bibelen kaller Faderen, Sønnen og Guds Ånd. Vedkommende forfatter benytter kun ord som beskriver guddommen i samsvar med Skriftens åpenbaring, og gjør ikke noe forsøk på å gå forbi eller utenom denne omtalen. Det representerer en etisk ryddighet og oppriktighet vi setter pris på, og den framstår i voldsom kontrast til den filosofiske og Platoninspirerte terminologien kjent fra de katolske kirkemøtene.

I videre artikler i denne temaserien, skal vi se på Ordspråkene kap. 8, Antikrist og treenigheten og Den Hellige Ånd i bibelens guddomsforståelse.