Budene eller kjærlighet

Tenk deg det følgende: Du er lykkelig gift. En morgen sier din ektefelle til deg: Elsker du meg eller er du trofast? Du får rynker i pannen og blir sittende å gruble over det underlige spørsmålet. Er min kjærlighet til min ektefelle et alternativ til å være trofast? Må jeg enten elske eller være trofast? Hvis du er våken, edru, har normalt blodsukker og ellers er i noenlunde akseptabel mental tilstand, kommer du sannsynligvis til den konklusjon, at spørsmålet er helt sprøtt. Du ser på din ektefelle som du elsker så høyt, og sier: Du har stilt meg et helt galt spørsmål som det ikke går an å svare rett på. Du ber meg velge mellom to ting som aldri har vært atskilt. Jeg kan ikke være med på det ene uten samtidig å være med på det andre. Min kjærlighet til deg er faktisk ikke en kontrast eller motpol til mitt ønske og mitt valg om å være trofast mot deg. Jeg er trofast fordi jeg elsker deg og jeg elsker deg så høyt at jeg aldri vil tenke på å være utro.

Dette er ikke alt for vrient å følge, er det vel? Likevel er dette tenkte eksemplet, en nyttig illustrasjon på en fenomen som for tiden er godt synlig i kristen forkynnelse. Kjente kristne ledere roper over hverandre av begeistring, når de erklærer at vår kjærlighet til Jesus kansellerer budenes gyldighet i våre liv. Men, sier noen, er ikke det nøyaktig hva Jesus sa?

La oss finne ut hva Jesus lærte. I Matt. 22:35, leser vi: En lovlærd fristet ham og sa: Mester! Hvilket bud er det største i loven? Den lovlærde spør ikke om hvilket bud er i stedet for Torah, han spør om hvilket bud er størst. Hva de ti bud angår, er det kjent at fariseerne mente at de fire første budene, som omhandler vårt forhold til Gud, var viktigere enn de neste 6, som gjelder forholdene oss mennesker imellom. Av den grunn ble de nidkjære når det gjaldt gudstilbedelsen, men ganske overflatiske og lite nøye med hvordan de behandlet mennesker.

På spørsmålet svarte Jesus: Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand. Dette er det største og første bud. Men et annet er like stort: Du skal elske din neste som deg selv. På disse to bud hviler hele loven og profetene, Matt. 22:37-40.

Hva betyr Jesu svar? Sier han at vår kjærlighet til Gud og vår kjærlighet til våre medmennesker, er to nye bud som fra nå av skal erstatte Guds tidligere åpenbaring? Du burde absolutt finne ut hva du vil svare på dette spørsmålet, for det er en stor gruppe kristne forkynnere der ute, som hevder nettopp det. Glem budene, sier de, og begynn i stedet å elske Gud over alt og din neste som deg selv.

Hadde de ment at et rett gudsforhold leder til lovlydighet, som en naturlig frukt av forholdet, slik at lydigheten ikke blir legalisme, ville de hatt rett. Men all deres forkynnelse viser at argumentet de fører, er selve begrunnelsen for å kunne ignorere og bryte noen utvalgte av Guds bud.

Når jødene og Jesus benyttet uttrykket loven og profetene, var det en vanlig beskrivelse av hele det gamle testamentet. Noen ganger delte de Skriften opp i tre seksjoner, og nevnte salmene for seg selv. Jesus svarer ganske enkelt, at det Gud har åpenbart i sin Torah, og budskapene han har gitt folket gjennom sine profeter over en periode på ca. 4000 år, hadde som mål og hensikt å lære dem at de skulle elske Gud først og over alt annet, og elske andre mennesker like høyt som seg selv. Sier Jesus at dette er en prioritering som skal settes i stedet for budene? Nei, han sier at det, og nettopp det, og bare det, er selve innholdet og summen på Guds bud. På dette, sier han, hviler hele loven og profetene! Det er lovens grunnmur.

Men dette var et nytt bud, var det ikke? Nei, det var aldeles ikke nytt. Jesus siterte kun det gamle testamentet, og det Gud hadde undervist dem om tidligere.

· 5.Mos. 6:4.5: Hør, Israel! Herren er vår Gud, Herren er èn. Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din makt.

Men kaller ikke Jesus kjærlighetsbudet for et nytt bud i Joh. 13:34, når han sier: Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre! Som jeg har elsket dere, skal også dere elske hverandre. Er dette et bud som kansellerer det Jesus svarte fariseeren, da han sa at vi skal elske Gud av hele vårt hjerte og andre som oss selv? Nei! Det han kaller et nytt bud er jo bare en ny anmodning om at vi skal elske hverandre. Han kaller det nytt, fordi disiplene og alle andre, nå kunne se og oppleve hvordan Jesus selv hadde elsket dem. Som jeg har elsket, sa han, skal dere elske. De hadde fått et eksempel på hva det virkelig betydde å elske Gud først og andre som oss selv. Han ga dem en ny demonstrasjon og en ny åpenbaring på et gammelt og uforanderlig prinsipp, som var selve fundamentet i alt Gud hadde gitt dem i det gamle testamentet, i loven og profetene.

To av flere grunner til at Jesu ord gjelder også i dag:

Joh. 14,25: Dette har jeg sagt dere mens jeg ennå er hos dere. Men talsmannen, Den hellige ånd, som Faderen skal sende i Mitt navn, han skal lære dere alt og minne dere om alt det jeg har sagt dere. og Matt 24.35: Himmel og jord skal forgå, men Mine ord skal aldri forgå.

Men Jesus gjør det enda klarere andre steder i evangeliene. I Joh. 14:15, sier han: Dersom dere elsker meg, da holder dere mine bud. Her setter Jesus kjærligheten til Gud og lydighet mot hans bud, som et årsaks- og virknings forhold. Hvis du elsker, ønsker du å lyde, og du søker et forhold til Jesus som gjør lydighet mulig. I Joh. 15:10 snur Jesus argumentasjonen på hodet, og sier det samme i motsatt rekkefølge. Hvis dere holder mine bud, da blir dere i min kjærlighet, likesom jeg har holdt min Fars bud og blir i hans kjærlighet.

Hva er konklusjonen på det vi har lest? Hvis vi elsker Gud, holder vi hans bud, og ved å elske ham på en slik måte og så høyt at vi får lyst og kraft til å lyde hans bud, forblir vi i den kjærligheten som gjør det mulig for oss å lyde budene.

Men fariseerne da, sier kanskje noen, de var jo nidkjære mot loven, men de praktiserte aldeles ikke kjærlighet. Påstanden er gal. De var aldeles ikke lydige mot Guds bud. Jesus konfronterte dem med nettopp det mange ganger: Forgjeves dyrker de meg, sa han, for de lærer fra seg lærdommer som er menneskebud. Dere forlater Guds bud og holder fast på menneskers forskrifter, Mk. 7:7.8. Han sa også: Hvorfor bryter dere Guds bud på grunn av deres egne forskrifter? Matt. 15:3. Han hevdet: Dere har gjort Guds bud ugyldig på grunn av deres egne forskrifter, Matt. 15:6. Og videre: Dere dyrker (tilber) meg forgjeves i det dere kommer med lærdommer som er menneskebud, Matt. 15:9.

Johannes fortsetter på en måte Jesu forklaring: Veddette vet vi at vi har lært ham å kjenne, om vi holder hans bud, 1. Joh. 2:3. Her beskriver denne apostelen vår lydighet mot Guds bud, som et bevis eller en dokumentasjon på at vi kjenner Gud. Å elske Jesus er å kjenne ham. Å kjenne Jesus er å lyde ham. Hvordan går det da an å lage et kunstig og ubibelsk skille mellom kjærlighet og lydighet?

På samme måte som Jesus gjorde det, kaller også Johannes forholdet mellom kjærlighet og naturlig lydighet for ett nytt bud; Etter å ha påstått at lydighet mot budene er et bevis på at vi har lært ham å kjenne, 1. Joh. 2:2, markerer han dette enda kraftigere ved å hevde: Den som sier, jeg kjenner ham, og ikke holder hans bud, han er en løgner, og sannheten er ikke i ham, vers 4. I vers 7, skriver Johannes: Mine kjære! Det er ikke et nytt bud jeg skriver til dere, men et gammelt, et bud dere har hatt fra begynnelsen av. Likevel er det et nytt bud jeg skriver til dere, vers 8.

I 1. Joh. 5:3 er det som om kjærlighetens apostel summerer alt han har skrevet om kjærlighet og lydighet: For dette er kjærligheten til Gud at vi holder hans bud. Og hans bud er ikke tunge. For alt som er født av Gud, seirer over verden. Og dette er den seier som har seiret over verden: vår tro, 1. Joh. 5:3.4.

For en kristen som er født på ny, som elsker Jesus over alt annet, som lever i et nært forhold til sin Frelser, som tar imot Den Hellige Ånd kraft til å leve rett i en syndig verden, er ikke Guds bud en tung byrde som på død og liv må fjernes. Den nye fødsel er å være født av Gud, og dette forholdet gjør at den kristne seirer over fristelser og den falne natur. Det er hva Johannes mener med; For alt som er født av Gud seirer over verden, og det er tilliten (troen) og forholdet til Herren, som gjør alt dette mulig.

Må vi velge mellom budene og kjærligheten? Nei, det eneste valget vi må ta, er å gi oss selv helt og fullt til Jesus. Vi må be ham tilgi oss vår synd og gjøre oss til sine barn. Da vil han gi oss en mirakuløs kjærlighet til Gud, til seg selv og til mennesker omkring oss, en kjærlighet som er så sterk, at vi ikke klarer å ha imot noen. Da er det også helt naturlig at vi ber om og får all den kraft som er nødvendig, slik at vi kan leve i samsvar med Guds vilje og bud. Noen mener faktisk at en bevisstgjøring vedrørende Bibelens oppskrift for seier over synd, gjør at den kristne kan begynne å innbille seg at han aldri kan falle. Påstanden er selvfølgelig uriktig, siden selve oppskriften innebærer en død til selvet og en forståelse av avhengigheten av Guds kraft. Dette er en naturlig del av å være og forbli født på ny. Ingen, absolutt ingen, kan begynne med å lyde budene, uten først å ha på plass kjærlighetsforholdet til Jesus, som gjør lydigheten både naturlig og mulig.

Mange, mange kristne erklærer at de elsker og kjenner Jesus, og de sier samtidig at de ikke bryr seg om Guds bud, og finner det naturlig og lett å bryte noen av dem. Da risikerer de å møtes av Skriften: Den som sier, jeg kjenner ham, og ikke holder hans bud, han er en løgner, og sannheten er ikke i ham, 1. Joh. 2:4. Å hevde at kjærligheten kansellerer budene, er en relativt ny læretradisjon i kristenheten, som ikke har sine røtter i Bibelen. En tradisjon er det samme som menneskelige vedtekter. Da har Jesus enda et budskap til alle som er forført av denne tradisjonsteologien som erstatter Jesu lære: Forgjeves dyrker de megfor de lærer fra seg lærdommer som er menneskebud. Dere forlater Guds bud og holder fast på menneskers forskrifter, Mk. 7:7.8.

Neste gang noen spør deg om du har valgt kjærligheten eller budene, kan du svare: Jeg har valgt å eie Jesus og han har satt meg fri og gir meg hver dag kjærlighet, lyst og kraft til å lyde hans bud. Hva har du valgt?

"Elsker du meg eller er du trofast?"