Laodikea - En korreks til de som lever i den siste tid

av John og Elin Berglund. Tekster av Ellen G. White. Foto. R.Samsing

Selv om det ikke er særlig flatterende for oss selv, har adventmenigheten som vi tilhører, lært og forkynt at laodikeatilstanden i Åp.3 kap. er en korrekt og passende beskrivelse av endetidsmenigheten. Andre kirkesamfunn og bevegelser kan dessverre også sikkert gjenkjenne seg selv i Jesu omtale av denne menigheten. Hvis vi faktisk mener at Jesus beskriver oss som en bevegelse når Han omtaler Laodikea, betyr det selvfølgelig at ordene Han benytter, representerer en objektiv og korrekt evaluering av oss som samfunn og organisasjon. Det kommer tilsyne i hva de fleste prioriterer og hva de er opptatt av. Systemet og strukturen vi tilhører, holdninger som sirkulerer, prioriteringer som settes, fremgangsmåter som benyttes, innholdet i forkynnelsen, vektlegging som anbefales og selvfølgelig bevegelsens selvopplevelse, må på en eller annen måte korrespondere med ordene Jesus velger. Samtidig hevder Frelseren at Laodikea ikke selv vet at situasjonen er såpass prekær. Siden vi har valgt å beskrive Ellen G. White i dette bladet, tar vi med hva hun skrev til menigheten for over hundre år tiden. Den alvorlige formaning hun ga, er kanskje enda mer aktuell i dag? “Du tror du er rik” ”Bare ganske få av dem som har tatt imot lyset, utfører den oppgaven som er lagt i deres hender. Det er få menn som har en ubøyelig troskap, slike som ikke tenker på makelighet, bekvemmelighet eller på selve livet, og som går på hvor som helst de kan finne en åpning der de kan trenge igjennom med sannhetens lys og forsvare Guds hellige lov. Men de synder som hersker i verden, er kommet inn i menighetene og i hjertene til dem som gjør krav på å være Guds eiendomsfolk. Mange som har tatt imot lyset, øver en inn-flytelse som demper frykten (guds-frykten) hos verdslige mennesker og hos navnkristne. Til og med blant dem som bekjenner seg til å vente på Herren, finnes det noen som elsker verden. Det er dem som higer etter rikdom og ære. Det er denne klasse mennesker Kristus skildrer der han sier at Guds dag skal komme som en snare over alle som bor på jorden. Denne verden er deres hjem. De gjør det til sin oppgave å samle seg jordiske skatter. De bygger kostbare boliger og utstyrer dem med alle gode ting. De tenker på klær og på å tilfredsstille appetitten. De ting som finnes i verden, er deres avguder. Disse tingene kommer inn mellom sjelen og Kristus, og de alvorlige og fryktelige realiteter som samler seg omkring oss, ser de bare uklart og oppfatter dem svakt. Den samme ulydighet og svikt som viste seg i den jødiske menigheten, har i en høyere grad kjennetegnet det folk som har hatt dette store lyset fra himmelen i de siste advarende budskaper. Skal vi la Israels historie bli gjentatt i vår erfaring? Skal vi på samme måte som disse ødsle med våre anledninger og privilegier helt til Gud lar undertrykkelse og forfølgelse komme over oss? Skal det arbeid som kunne ha vært utført under fredelige og forholdsvis gode tider, ligge der ugjort til det må utføres i mørke dager og under trykket av prøvelser og forfølgelser? Det er en fryktelig stor skyld menigheten er ansvarlig for. Hvorfor gjør ikke de som har lyset, alvorlige anstrengelser for å bringe dette lyset ut til andre? De ser at enden er nær. De ser skarer av mennesker som daglig overtrer Guds lov og de vet at disse sjelene ikke kan bli frelst i overtredelse. Likevel interesserer de seg mer for sitt håndverk, sine jordeiendommer, sine hus, sin forretning, sine klær og sine bord, enn for de menneskesjelene som de skal stå ansikt til ansikt overfor i dommen. Folk som gir seg ut for å lyde sannheten, sover. De kunne ikke ta det med ro, slik som de gjør nå, dersom de var våkne. Deres kjærlighet til sannheten holder på å dø ut i deres hjerter. Deres eksempel er ikke slik at det vil overbevise verden om at de har sannheten fremfor ethvert annet folk på jorden. Nettopp i den tid da de burde være sterke i Gud og ha en daglig, levende erfaring, er de svake og nølende og stoler på hjelp fra predikantene, mens de burde tjene andre med sinn og sjel og røst og penn og tid og penger. Brødre og søstre, mange av dere unnskylder dere med den påstand at dere er udyktig til å virke for andre. Men gjorde Gud dere så udyktige? Kommer ikke denne udyktigheten av deres egen uvirksomhet, og blir den ikke holdt oppe ved deres eget frie valg? Har ikke Gud gitt dere i det minste ett talent som dere kan bruke, ikke til deres egen bekvemmelighet eller tilfredstillelse, men for Ham? Har du innsett din plikt som Hans tjener til å bringe Ham en inntekt ved en klok og dyktig bruk av denne kapitalen? Har du ikke forsømt anledninger til å utnytte dine evner til dette formål? Det er altfor sant at så få i virkeligheten har følt sitt ansvar overfor Gud. Kjærlighet, dømmekraft, hukommelse , forutseenhet, takt, energi, og enhver annen evne har vært viet til selvet. Dere har vist større visdom i å tjene det onde enn å tjene i Guds sak. Dere har forvansket, udyktiggjort, ja til og med sløvet deres krefter ved den intense aktivitet dere har vist i verdslige foretak, mens dere har forsømt Gudsverk. Likevel beroliger dere samvittigheten ved å si at dere ikke kan forandre fortiden og oppnå den kraft, den styrke og dyktighet som dere kunne ha hatt dersom dere hadde gjort bruk av deres krefter slik som Gud krevde. Men husk på at Han holder dere ansvarlig for det arbeid som på grunn av deres utroskap er blitt utført på en slurvet måte eller som er blitt ugjort. Jo mer dere bruker deres krefter for Mesteren, desto bedre skikket og dyktige vil dere bli. Jo mer inderlig dere forener dere med Ham som er kilden til lys og kraft, desto større lys vil det falle på dere, og desto større kraft får dere til å virke for Gud. Og for alt det dere kunne ha hatt, men som dere forsømte å oppnå på grunn av kjærlighet til verden, er dere ansvarlige. Da dere ble Kristi etterfølgere, lovet dere å tjene Ham og ingen annen, og Han lovet å være med dere og velsigne dere, opplyse dere med sitt lys, gi dere sin fred og gi dere glede i Hans gjerning. Har dere ikke opplevd disse velsignelsene? Da kan dere være forvisset om at det er følgen av deres egen handlemåte. For å unngå å bli innkalt i krigen var det menn som pådro seg sykdom, andre lemlestet seg for å bli udyktige til krigstjeneste. Her er et eksempel på den fremgangsmåte mange har fulgt når det gjelder Guds sak. De har forkrøplet sine krefter, både de fysiske og åndelige, slik at de ikke kan utføre det arbeid som det er så stort behov for. 1885 Testimonies V s.455 Jesu råd til Laodikea Vi trenger ikke disse vitnesbyrdene med advarsler og tilrettevisning. Men hvis de som knurrer, ser på sine egne hjerter og sammenligner sitt liv med Bibelens praktiske lærdommer, hvis de ydmyker sine sjeler for Gud og lar Guds nåde lyse opp i mørket, så vil skjellene falle fra deres øyne, og de vil innse sin sanne åndelige fattigdom og elendighet. De kommer til å erkjenne at det er nødvendig å kjøpe gull, som er en ren tro og kjærlighet, hvite klær, som er en uflekket karakter, renset i deres kjære Gjenløsers blod, og øyensalve, som er Guds nåde, og som vil gi dem et klart syn på åndelige ting og avsløre synden. Å oppnå disse ting er mer dyrebart enn gull fra Ofir. Skal vi mene at Kristus ikke har kjærlighet til sitt folk, fordi Han kommer med et slikt refsende budskap? Å nei! Han som døde for å gjenløse menneskene fra døden, elsker med en guddommelig kjærlighet, og den Han elsker, den refser Han. ”Alle dem Jeg elsker, dem refser og tukter jeg.” Men mange vil ikke ta imot det budskapet himmelen i nåde sender til dem. De tåler ikke at det blir talt til dem om deres forsømmelse av plikt, om deres feil, deres egoisme, deres stolthet og deres kjærlighet til verden.   Vi må være forent med Kristus Jeg føler meg tilskyndet til å vende meg til dem som er opptatt med å forkynne det siste advarselsbudskapet til verden. Om de menneskene de skal virke for, skal innse og ta imot sannheten eller ikke, kommer for en stor del an på den enkelte arbeider. Befalingen fra Gud lyder: Rens dere, dere som bærer Herrens kar!” Jes 52;11. Og Paulus formaner Timoteus: ”Gi akt på deg selv og læren.” 1 Tim.4:16. Verket må begynne hos arbeideren. Han må være knyttet til Kristus, likesom grenen er forent med vintreet. ”Jeg er vintreet” sa Kristus, ”dere er grenene”. Joh.15:5. Dette betegner den aller inderligste forbindelse. Pod inn den bladløse kvisten i den frodige vinstokken, så blir den til en levende gren som henter saft og næring fra vintreet. Fiber for fiber og åre for åre fester kvisten seg inntil den knoppes, blomstrer og bærer frukt. Den saftløse kvisten betegner synderen. Når vi er forent med Kristus, blir sjel knyttet til sjel, det svake og menneskelige til det hellige og guddommelige, og mennesket blir ett med Kristus. ”Uten meg kan dere slett intet gjøre” sier Kristus. 1889 Testimonies V s.591 Det er en vei tilbake Jesus kom til jorden for å frelse det som var fortapt. Hans misjon gjaldt syndere, syndere av enhver grad, hver tunge og hver slekt. Han betalte prisen for alle, for å løskjøpe dem og bringe forening og sympati mellom dem og Ham. Han gikk ikke forbi de mest feilende, de mest syndige. Han arbeidet særlig for dem som trengte til den frelsen Han kom for å gi. Jo større deres trang til omvendelse var, desto dypere var Hans interesse, desto større Hans medfølelse og desto mer alvorlig Hans arbeid. Hans store, kjærlighetsfyllte hjerte, ble rørt til det innerste for dem som var i den mest håpløse tilstand og som hadde størst trang til Hans forvandlende nåde. I lignelsen om det fortapte får, ser vi framstilt Kristi underfulle kjærlighet til de feilende og villfarne. Han velger ikke å bli hos dem som tar imot Hans frelse, for å vie alle anstrengelser til dem og ta imot deres takknemlighet og kjærlighet. Den gode hyrde forlater hjorden som elsker Ham og går ut i ødemarken, der han må gå igjennom mange prøver og bli stilt ansikt til ansikt med fare og død, for å oppsøke og frelse det fåret som er vandret bort fra folden, og som må omkomme dersom det ikke blir hentet hjem. Etterat hyrden flittig har søkt og funnet det tapte, overlater han det ikke til å følge ham i svakhet. Han jager det ikke fram, men – å vidunderlige kjærlighet! – enda han lider av tretthet, tar han det ømt i armene sine, legger det på skulderen og bærer det tilbake til folden. Så kaller han sammen naboer for at de sammen med ham kan glede seg over at det tapte er funnet. Veiledning for menigheten, bind2side129)1889 Testimonies s.603 Se Jeg står for døren og banker……..   Fra et kort møte med ruinene av Laodikea høsten 2004: En sjettegenerasjons-adventist hadde følgende kommentar etter å ha vandret blant torner og tistler i Laodikeas ruiner: "au, au og ødelagt" "Fundamentet står, men byggesteinene vakler" Laodikea var dekket med torner og tistler i mannshøyde Verden komme inn i Laodikea Et ukeblad med tvilsomt innhold lå strødd foran ruinene

Tilbake:

Mens Vi Venter - Nr. 39 (12. årgang) 3/2004

Les hundrevis av artikler her: http://www.mensviventer.no