Religionsblanding før – og nå

Det skjedde en gang ved foten av Sinaifjellet i landet Midian, og det skjer om igjen i tusen hjem i landet Norge hvert .

Moses gikk opp på fjellet for å møte Herren, men kom ikke ned igjen f ort nok. ”Vi vet ikke hva det er blitt av denne Moses, som førte oss opp fra landet Egypt,” sa folket. Til Aron sa de: ”Kom, lag en gud for oss, en som kan dra foran oss.” Da kalveguden var ferdig støpt, formet av gullet som hadde dinglet i ørene deres, ropte de; ”Dette er din gud, Israel, som førte deg opp fra landet Egypt.” Hadde de glemt alt Herren hadde gjort for dem? Trodde de virkelige at en selvlaget metall-statue av en liten stut var Israels Gud? Selvfølgelig ikke! Tanken er absurd. De husket da meget godt plagene i landet de kom fra, vandringen gjennom Rødehavet og mirakuløst vann fra klippen. Også Aron visste godt at gullkalven kun var et synlig symbol eller fysisk repre-sentasjon for dem, på den eneste og sanne Gud de ikke kunne se med sine øyne. Derfor bygde han et alter ”for den” (gullkalven), og be-kjentgjorde for folket: ”I morgen er det høytid for Herren,” 2. Mos. 32:5. Det var selvfølgelig Herren, Israels Gud, de ønsket å tilbe når de danset rundt kalven. Siden både folket og Aron forsto at statuen bare var en illustrasjon, måtte vel den allmektige og allvitende Gud i himmelen også forstå det. Det var jo han, miraklenes Gud, de tilba. Det var han som hadde gitt dem friheten de hyllet da de samlet seg rundt kalven. Hva var det forresten de gjorde da de feiret sin gud på denne måten? Jo, etter at de hadde brukt opp sitt sølv og gull for å kunne arrangere høytiden, kom de med gaver, de hygget seg med god mat og drikke og de lekte sammen, 2. Mos. 32:6. Men hvorfor en oksekalv?

Okseguden
I Babylon var oksen og oksekjeruber symboler på de største gudene. Både i Fønika og Syria var oksen holdt hellig. Hos kana’aneerne var den et symbol på avguden Baal. Egypternes store gud var okseguden Apis, og under trelldomstiden hadde israelittene dyrket Egypts guder, 3. Mos. 17:7. Esek. 20:7. Okseguden var faktisk utbredt over hele hele Midt-Østen. Da Herren så hva folket gjorde, sa han til Moses. ”Skynd deg og stig ned! Ditt folk... har gjort en skammelig ting.” Ordet skammelig, som Herren selv benytter, er det hebraiske shâchath, som også betyr fordervet og vederstyggelig. Hvem var det som sa dette, da hans eget folk tilba sin Gud ved å ta i bruk en hedensk skikk? Gud selv sa det. Hva er det han kaller skammelig, fordervelig og avskyelig? Religionsblandingen som finner sted når troende søker å ære, tilbe og minnes Guds gjerninger og handlemåter gjennom tradisjoner som har sine røtter i hedenskapen. ”Jeg har holdt øye med dette folket, sa Gud til Moses, og sett at det er et hårdnakket folk,” 2. Mos. 32:9. Det folket gjorde var så motbydelig for Herren, at han var villig til å utslette dem, og begynne på nytt med Moses. Å blande det rene og ekte med det uhellige og falske, var et forferdelig svik og en voldsom demonstrasjon på ulydighet og vanære av Gud. Men Moses ba inderlig for folket, og Gud var villig til å vise dem nåde, selv om deres trass og ulydighet fortsatte i årene som fulgte. Senere i historien måtte han la dem få det slik de absolutt ville, og lot dem bli tatt til fange av et folk som tilba de avgudene de hele tiden lengtet etter å feire. Han hindret dem ikke i å bedrive religionsblanding, men han lot dem møte konsekvensene. Problemet Gud fikk, var at hvis hans eget folk nå begynte eller gjenopptok den hedenske oksedyrkelsen, ville de praktisere en tilbedelsesform som var på linje med nabofolkenes falske religioner. Siden de ikke var uvitende om Guds plan og vilje, kalte han dem hårdnakket. Ordet er det hebraiske qâsheh, som betyr ond, hard, stolt, kranglete, sta og problemskaper. Det er tydeligvis ikke bare tilbedelsen av andre guder Herren regner som avgudsdyrkelse, men enhver til-bedelsesform som ikke har sitt utspring i Guds direkte åpenbaring. Gud ønsker ikke under noen omstendighet å bli tilbedt gjennom hedenske representasjoner.

Julefeiringen.
Snart er det jul, og jeg gleder meg til alle fridagene mot slutten av desember. Da får vi tid til å arbeide med prosjekter vi brenner for, og vi kan ha det hyggelig sammen med venner og familie. Men religionsblandingen som finner sted på denne tiden av året, er smertefull. Jeg tror en uforanderlig Gud opplever det samme. Ingen, absolutt ingen, som har studert temaet, tror at Jesus ble født i desember. Datoene 24/25 desember ble feiret i hedensk religioner lenge, lenge før Jesus kom til denne verden. Det er fødselen til en sentral hedensk gud (Mithra) som ble hedret på denne tiden av året. Vi har adoptert og kristengjort en hedensk skikk og tradisjon, som var knyttet til en avgud som i oldtiden representerte Herrens store fiende, utfordrer og motpol. Vi har gjort denne hedenske merkedagen til en representasjon eller et symbol på vår Frelser Jesus Kristus. I tillegg feirer vi dagen på samme måte som israels barn feiret sin religionsblanding, med gaver, god mat, mye drikke og ved å leke. Men sier noen, det som skjedde ved Sinai-fjellet, fant jo sted i gammel-testamentlig tid. Alt var annerledes da. Til og med Gud fungerte på en annen måte. I vår runde, tilpassede, aksepterende, grenseutviskende og dogmemagre øku-meniske tid, er nok også Gud blitt langt mer myk, forståelig og kristen. Den gang ønsket Gud at de troende skulle elske ham så høyt at de var lydige og tjente og tilba ham slik han ba dem om. Vi lever i nådens tid, og da er det ikke lenger nødvendig å elske Herren så høyt at vi gjør det han sier. I dag kan vi bedrive all slags spennende, koselig og erfaringsrik religionsblanding, uten at Gud bryr seg noe særlig om det.

Ja, er du sikker på det? Hvor i Guds Ord finner du dokumentasjonen på at Gud har forandret seg? Tvert i mot.: Han sier; jeg, Herren, har ikke forandret meg. Mal.3:6.

Hva om vår religionsblanding er like mye shâchath (skammelig, fordervelig og en vederstyggelig) i Herrens øyne, som det Israels barn gjorde ved Sinai fjellet?

Juletreet.
Senere, da folket fortsatte å lengte etter avgudsskikker, advarte Gud dem mot et annen hedensk tradisjon. Han sa: ”Venn deg ikke til hedningenes vei... For folkets skikker er tomhet. De feller et tre i skogen... med sølv og gull pryder de det. Med spiker og hammer fester de det, så det ikke skal falle...., Jer. 10:2-4.8. Men pytt, sier vi. Det var den gang. Dessuten er det hedenske juletreet pent å se på og vi danser gjerne rundt det og innbiller oss at vi feirer noe kristent. Israels barn fjernet sølvet og gullet de hadde i ørene, og benyttet på den måten sine oppsparte verdier på å feire religionsblandingen. Ikke få graver dypt i sine lommebøker og tømmer sine bankkonti for å gjøre det samme i vår tid. Det er selvfølgelig ikke noe galt i å gi gaver, spise god mat, drikke og leke. Det er benyttelsen av en hedensk tradisjon for å feire noe Gud gjorde, Herren kaller vederstyggelig.

Som alt nevnt, gleder jeg meg til fritiden knyttet til julen, men den tradisjonelle julefeiringens opposisjon mot Herrens vilje, gjør meg vondt.

Et pyntet tre var en hellig tradisjon i Babylon. Mange trodde det representerte livets tre. Andre religiøse tradisjoner fra andre land troddet "treet" var en forvandlet gud. (Bildene er fra Louvre museum i Paris og Pergamon museum i Berlin, foto: R.Samsing