Når saltet mister sin kraft
Det var tidlig i Jesu virksomhet. Bakgrunn Da en stor folkemengde samlet seg for å høre hans budskap, satte han seg ned og forkynte det vi kaller Saligprisningene, Matt. 4:25-5:12. Han ga dem innholdet i Guds plan med oss mennesker og hva som ville bli resultatet når synden blir skilt fra synderen. Romerne hadde erobret landet. Et menneskeliv hadde liten verdi. De fattige sultet og mange døde. De rike hadde overflod. Vold, stolthet, hardhet, umoral og korrupsjon tilhørte hverdagen, og sann gudsfrykt var mangelvare, selv blant de religiøse lederne. I dette miljøet og på denne tiden fortalte Jesus dem forskjellen på djevelens og Guds rike. Han viste dem at ved Guds kraft kunne de troende leve ubesmittet i en syndig verden.
Det var i denne sammenhengen Jesus sa: Dere er jordens salt! Men om saltet mister sin kraft, hva skal det da saltes med? Det duger ikke lenger til noe, uten til å kastes ut og tråkkes ned av mennesker. Når Markus gjengir undervisningen fra Bergprekenen, legger han til at Jesus også sa: ”Ha salt i dere selv...” Hos Lukas er det i tillegg tatt med at saltet som har mistet sin kraft, ikke engang kan brukes som gjødsel. Det blir helt verdiløst, som salt. Jeg hørte engang en pastor tale over dette verset, og han tolket det slik at evangeliet er det bevarende og rensende saltet som de troende skal spre på jorden. Det er ikke Jesu budskap. Han sa: dere (troende), er jordens salt, og hvis dere, (når illustrasjonen overføres til den åndeligelige dimensjonen), ikke lenger har saltets rensende og bevarende kraft, er den kristne bekjennelsen verdiløs. "Han klandret ingen for å ha en fallen natur..." Salt av ulik kvalitet. Ved å gjøre litt bakgrunnsforskning for denne artikkelen, ble jeg overrasket over å finne ut at prisforskjellen på 1 kilo salt (Natrium Klorid (NaCl), kan være på over 300 kroner. Jeg fant også ut at det omtrent er like mange graderinger og slag av forbrukssalt, som det er kategorier av både klippfisk og rødvin. For gourmè-kokker er det visstnok helligbrøde å benytte gal salttype til visse oppskrifter, for det kan ødelegge smaken på en matrett. I Norge ble det tidligere gjort anstrengelser for å utvinne sjøsalt, særlig inne i fjordene på Vestlandet og på Sørlandet. Dette saltet hadde imidlertid meget slett kvalitet. Etter mange klager fra utlandet, satte kongen i 1753 forbud mot å benytte norsk salt til fiskemat bestemt for eksport. Saltet var rett og slett for dårlig til å hindre at fisken råtnet under transport. Det norske saltet hadde mistet sin kraft og var ubrukelig. På Jesu tid ble det også gjort spredte forsøk på å produsere sjøsalt, men med dårlig utstyr og lite effektive metoder, inneholdt saltet mye urenheter. Dårlig vær mens saltvannet fordampet, gjorde ofte at saltkonsistensen ble utvannet og vindbårne partikler gjorde saltet mer og mer urent jo lengre prosessen varte. Utvannet og dårlig salt mister mye av evnen til å bevare maten og hindre forråtnelse. Det var ulik pris på salt også på Jesu tid, alt etter hvor rent og effektivt det var. Det var uten tvil med denne kunnskapen og i et slikt miljø Jesus sa: Dere er jordens salt! Men om saltet mister sin kraft, hva skal det da saltes med? Det duger ikke lenger til noe, uten til å kastes ut og tråkkes ned avmenneskene, Matt. 5:13. Også kristne kan tydeligvis bli både utvannede og utydelige, og vil da miste muligheten til å tilføre andre mennesker en demonstrasjon av himmelrikets prinsipper. Salt som symbol. Allerede i Mosebøkene finner vi at salt er brukt som åndelig illustrasjon. I 3. Mos. 2:13 leser vi: Alle dine matoffer skal du salte. Du skal aldri la saltet, som hører til din Guds pakt, mangle i ditt offer, til alle dine offer, skal du bære fram salt. To vers tidligere spesifiserer Herren at: et matoffer som dere vil bære fram for Herren, må ikke lages til med noe som er syret, 3 Mos. 2:11. Her møter vi to kontrast-symboler. Surdeig (gjær) er symbol på synd, og salt er det motsatte, det som både renser og bevarer. Bibelen bruker også uttrykket saltpakt, som illustrasjon på innholdet i Herrens avtale eller pakt med dem som vil tro på og følge ham, 4. Mos. 18:19 og 2. Krøn. 13:5. Forholdet mellom Herren og de troende, skal og må inneholde hva Gud har til hensikt å gjøre for, med og i dem. Synden skal skilles fra synderen slik at synderen kan frelses og synden utraderes. Også i Det nye testamentet er dette symbolet benyttet. Et eksempel er Mark. 9:49, hvor Jesus siteres med ordene; For hver og en skal saltes med ild og hvert offer skal saltes med salt. Ild renser og salt bevarer. Denne rensende og bevarende virkningen av et rett gudsforhold, er det helt nødvendig, i følge Jesus selv, at hver og en, (altså absolutt alle som kaller seg troende) må tro, forstå og erfare. Gudsfrykt i det ytre. 2 Tim. 3:5 omtaler uten tvil troende som har sluttet å være salt. Verset sier: De har skinn av gudsfrykt, men fornekter dens (gudsfryktens) kraft.... Hvem er det Paulus har i tanke? Han beskriver dem i kapitlets første fire vers. Ordene han bruker er rett og slett forferdelige. Han sier bl.a. at de er egenkjærlige, pengekjære, skrytende, overmodige, spottende, utakknemlige, baktalende, uforsonlige, svikefulle, oppfarende, oppblåste osv. Man skulle tro han omtaler hardbarkede verdslige og hedenske mennesker som ikke vil ha noe med Gud å gjøre. Slike karaktertrekk kan da ikke under noen omstendighet assosieres med mennesker, som er født på ny og har Guds Ånd som Herre i livet. Men i vers 5 sier han altså om dem, at de har skinn av gudsfrykt! De knytter seg til Gud med en verbal og teoretisk bekjennelse, men avviser Guds prinsipper. De gir seg altså ut for å være troende kristne, men de benekter kraften fra Gud som kunne forandre deres holdninger, mentalitet og karakter. Det er nesten utrolig, men det ser faktisk ut til at de kristne som omtales her, i lengre tid har oppholdt seg i kristne miljøer, hvor Guds lov og standard ble ansett å være avskaffet. Videre gis inntrykk av at noen har lurt dem til å tro at kristentro ikke behøver å oversettes i liv og vandel. Det skulle bety at de tror seg frelst, mens de vasser i bevisst, uangret, uoppgjort og utilgitt synd! De kan ikke ha forstått at ekte tro er ugyldig og død, om den ikke vises i troens frukter, som ifølge Jakobs brev er liv, handlig og gjerning.
Men dette utrolige bedraget må selvfølgelig gjelde en uopplyst tid, tenker du kanskje. Det kan passe for den mørke middelalder, da Bibelen var forbudt å lese for vanlige mennesker. Eller kanskje i tiden like etter apostlenes død, da hedenskap begynte å infiltrere menigheten. Sannheten er imidlertid at hele denne tiraden av uhyggelige karaktertrekk, av Paulus er tidslokalisert med ordene: Men dette skal du vite, at i de siste dager skal det komme vanskelige tider. For menneskene skal da være... og så følger beskrivelsen vi alt har sitert, som igjen knyttes til; de har skinn av gudsfrykt, men fornekter dens kraft. Oversettelsen skinn av gudsfrykt, i 2. Tim. 3:5, (form på engelsk), kommer fra det greske ordet morphosis, og betyr noesom ligner, etterligning, det å gi inntrykk av, inbille eller forfalske. Det er altså snakk om bekjennende troende, som gir inntrykk av å være kristne, men de framviser en etterligning av kristentro. Kanskje lurer de både seg selv og andre med denne forfalskningen. Vi blir ikke informert om de selv er oppmerksomme på at de ikke er ekte kristne, eller om de rett og slett er forført av forkynnelsen de lytter til, slik at ansvaret må deles mellom deres åndelige ledere/miljø, og det faktum at de selv ikke søker Guds Ord for sannhet. Ordet gudsfrykt i dette verset, (respekt, aktelse og ærbødighet for Gud) blir i Skriften definert som både: (1) Å holde Guds bud, Fork. 12:3, og (2) Og ferdes rett, Ord. 14:2. Uttrykket fornekte (dens kraft), kommer fra et gresk ord som betyr: Avstå fra, ignorere eller ta avstand til. I den siste tid, som vi har gyldig grunn til å tro kan være tiden vi nå lever i, vil kristen forkynnelse og tro, endre seg dramatisk i forhold til budskapet vi finner i Bibelen, uttrykt av profetene, Jesus selv og hans apostler. Evangeliets tilbud om å bli nye mennesker, som i både mentalitet og liv demonstrerer Åndens frukter, blir byttet ut med en lære som tillater de kristne å leve, være, tenke, velge og handle likt med verden, men likevel tro seg frelst. Frelsen knyttes tydeligvis til en respons- og handlingsløs tankeprosess eller medlemsskap, hvor troen er isolert fra livsprioritering. Resultatet er at den rensende og bevarende salteffekten Gud ønsker at bekjennende kristne skal ha, forsvinner. De troende er jordens salt I noen kristne miljøer, som dessverre etter hvert begynner å dominerer kristenheten, blirt et kraftfullt møte definert som et møte med larm, rabalder, hyl og skrik. Pastoren løper gjerne fram og tilbake på podiet og brøler hver setning 2-3 ganger, mens forsamlingen roper og skråler. I stedet for bønn, lages bablelyder uten ord og mening. Støyvolum, stemning og ekstase blir kraftbarometeret. Slike kristne miljøer har benektet gudsfryktens kraft, for kraften fra himmelen gir seg helt andre uttrykk. Når saltet ikke har mistet sin kraft! Guds kraft endrer menneskers indre, slik at synd angres og bekjennes og ydmykhet tar over der stolthet rådde grunnen. Mildhet erstatter røffe karaktertrekk, samtidig som lukkethet og selvforsvar må vike for åpenhet og gjennomsiktighet. Sannhet tar løgnens plass, og behovet for selvforsvar blir borte og overtas av erkjennelse. Skryt blir utenkelig og et ønske om å hedre andre vokser fram. Ledere blir tjenere og ingen setter mennesker mellom seg selv og Herren. I tillegg vil ingen tro seg spesielt salvet til å være åndskanal for andre troende. Alle kristne burde være oppmerksome på at djevelen, i de siste dager, vil lykkes i å gjennomføre bedraget som er omtalt i denne artikkelen. Det er viktig at vi alle er åndelig våkne, at vi kjenner innholdet i Guds Ord og at vi selv prioriterer en kristentro og et gudsforhold, som tillater Herrens kraft å endre vår karakter og påvirke langt mer enn tanker og meninger. |
Han fortalte dem at alle som vil være borgere i Guds rike, må ta imot en himmelsk og overnaturlig kraft til å bli nye og annerledes mennesker. Da vil de framelske ydmykhet framfor stolthet. Da vil de angre sine feilgrep og sørge over egen synd, slik at den blir bekjent, oppgjort og tilgitt. Saktmodighet vil ta arrogansens plass, og egoisme vil byttes ut med barmhjertighet. Renhet vil dominere livet som alternativ til syndens slaveri, og fred blir prioritert framfor konflikt og stridigheter. Han satt alt på hodet og presenterte for tilhørerne en måte å være menneske på, som var denne verdens motpol. Han klandret ingen for å ha en fallen natur, men viste dem hvordan de kunne slippe å være slave under den. 
|
|
| Mens Vi Venter - Nr. 39 (12. årgang) 3/2004 | http://www.mensviventer.no |