Augustin ble født i år 354, i Nord-Afrika. Diverse leksika sier at "hans far var hedning og moren den kristne Monica".
"Hedningefaren" tilhørte Manikeismen. Dette var en sekt grunnlagt av Mani, i det tredje århundre etter Kristus.

Opprinnelig var den et utskudd av den gamle Persiske Zoroasterreligionen (på gresk Zarathustra).

Augustin var selv aktiv Manikeist-tilhenger årene 373-382.

I året 387 valgte han likevel å bli kristen, og ble døpt av biskop Ambrosius. Han ble prest i 391 og biskop i Hippo, Nord- Afrika, i 395. Den særpregede Manikeismen, slapp ikke taket på Augustins tenkning, selv om han ble katolsk biskop.

Augustin vokste opp i et miljø med markert dualistisk tenkning. Han prøvde uten tvil å legge fra seg denne filosofien, men den er svært synlig i teologien han utformet.

Ifølge flere katolske teologer, er den beste sannhetskombinasjon nettopp blandingen mellom menneskelig tradisjon og Guddommelig åpenbaring. Det betyr i praksis, hedenske skikker og bibelsk lære i uskjønn forening. Bibelen advarer ofte imot denne kombinasjonen av sannhet og usannhet. Dette er Djevelens ideologi, ikke Guds.

Det var også Guds motstander, som introduserte dualismen, da han i Edens hage tilbød det første menneskepar løgnen "dere vil bli som Gud, og kjenne godt og ondt" (l.Mos. 3,5).

Augustins blanding av den dualistiske Zoroaster religionens Manikeisme og kristendom, skulle prege kirken helt frem til Thomas Aquinas framsto mange hundre år senere.

Det må innrømmes, at katolsk teologi er både konsekvent og logisk, men siden grunnmuren er gal, blir også sluttresultatene gale og ubibelske.

AUGUSTINS FØRSTE TEOLOGISKE PROBLEM, VAR BIBELENS MANGE UTTALELSER OM MENNESKETS FRIE VALG I FORHOLD TIL GUDS TILBUD.

Påvirket av barndommens hedenskap, betraktet han Gud som absolutt enerådende og i total maktkontroll over mennesket. "Fri vilje" var en fullstendig umulig tanke for Augustin. Men han kunne ikke flykte fra det faktum, at Bibelen sier, at noen skal bli frelst, andre ikke. For å for klare disse motsetningene, introduserte Augustin LÆREN OM PREDESTINASJON (noen er av Gud forutbestemt til frelse, andre ikke).

Guds ord sier noe helt annet.

Der leser vi AT GUD HAR FORUTBESTEMT, AT DE SOM TAR IMOT HAM, SKAL ARVE EVIG LIV.

Gud kan forutse våre valg, og han kan forutbestemme konsekvensene av dem. Valgene er imidlertid våre egne.

Siden dette ubibelske dogmet etter hvert gled på plass, ledet det naturlig og selvfølgelig til den neste logiske konsekvens. Nemlig læren om "ENGANG FRELST ALLTID FRELST". Gud forandrer seg ikke. Noen er predestinert (forutbestemt) til frelse, andre ikke. Altså kan den som er bestemt til frelse, ikke gå fortapt. Det er logisk. Har du sagt "A" må du si "B".

Neste dogmetrinn var ikke til å unngå. Når de "utvalgte" blir frelst uansett, spiller deres respons eller liv ingen rolle. Frelse i Synd, eller frelse uten nødvendig indre og påfølgende ytre endring, ble derfor en del av Augustins tidlige teologi.

Denne teologien sier, at frelsen er noe Gud ordner i sin dimensjion eller sitt system. Det er en legal handling selvbestemt av Gud, uten nødvendigheten av menneskets aktive respons, innvolvering eller deltakelse.

BIBELEN SIER NOE HELT ANNET.

Ennå en Augustinsk dogme konsekvens, ble selvfølgelig, at seier over synd, både er uinteressant og uvesentlig. Gud verken ber om det, eller gjør det mulig. Også her, er selvfølgelig Augustins lære i opposisjon til Guds ord.

Leserne bør merke seg, at samtlige av hittil nevnte Augustinske teser, representerer en logisk og nødvendig fornuftsrekkefølge, utgangspunktet tatt i betraktning.
 

Augustins videre teologiske meritter, inkluderer populariseringen av ideen om original, eller genetisk betinget moralsk besmittelse. (arvesynd eller arveskyld). Da han først fremla denne tanken, mente han at det hadde å gjøre med nedarvet åndsbesettelse. Han forfektet med stor iver, at et menneske er personlig og direkte skyldbærer av Adams synd. Synd, ifølge den katolske Augustin,  er derfor en tilstand, som ikke står i forhold til individets overtredelse av Guds lov.I motsetning, lærer Bibelen at vi er syndere fordi vi overtrer Guds lov. (1.Joh.). Det innrømmes at Augustin senere modererte sin teologi noe på dette punktet, og at han da skrev at livsendring til tider kunne påvises, men at denne ytre endring ikke hadde relasjonsbetydning til forholdet menneske-Gud.

En mann tilber Maria i en katolsk kirke i Munchen, sommeren 1992

Augustin mente forøvrig at sex var den første og største synd. Han fikk tidlig i livet et barn utenom ekteskap, og innrømmer at han hele livet, kjempet med og mot et for ham unormalt og sterkt seksualbehov. Andre post-Augustinske teologer, mente at denne svakheten kunne være drivkraften bak hans nidkjære anstrengelser for å finne teologiske unnskyldninger og aksept for sin "frelse i synd" dogmatikk.

En slik påstand lar seg selv følgelig ikke dokumentere.
 

Nærbilde av den samme Maria-statuen

Vi kommer nå til det som regnes å være Augustins mest dramatiske teologiske standpunkt. På grunn av hans "arveskyld" forståelse, oppsto et komplisert dilemma: Hvis vi er syndere fordi vi er født, hva da med Jesus? Født av et syndig menneske... Augustin ble ganske enkelt tvunget av sin egen teologi, til å anta at Jesus måtte ha en helt annen grunnleggende natur og være sammensatt av annet materiale enn mennesket. Jesu natur, måtte ifølge Augustin, være lik den Adam hadde før han aksepterte frukten av Evas hånd. At dette ikke er Bibelens lære, burde være klart for lesere av Guds ord.  Det er åpenbart at Augustin ikke forsto forskjellen mellom karakter og natur. Bibelen lærer at Jesus bevarte en fullkommen moralsk karakter i menneskelig syndig natur.

Det er også Guds tilbud til oss ved den nye fødsel og iboende Kristus.

Augustins standpunkt, at Jesus ikke var oss mennesker lik, skapte ennå et problem. Hva med Maria? Hvordan kunne hun føde en sønn med en annen natur enn sin egen? Tanken at Gud bare "lånte" Marias kropp for et barn uten menneskelige tilknytninger, ble fort forkastet som både ubibelsk og utenkelig. Løsningen var nesten gitt på forhånd.

Maria måtte tillegges en like syndfri natur som den sønn hun fødte. Dogmet om Marias "Immaculate Conception" har altså intet å gjøre med Jesu fødsel. Det dreier seg om Marias egen fødsel. Læren sier at Maria selv, ble unnfanget av den Hellige Ånd, og at hun i seg selv var syndfri og fullkommen fra fødselen av. Et forsøk på å fortsette prosessen videre til Marias mor osv., ble stanset, og av forståelige grunner erklært upraktisk.

Siden Kristus var annerledes og fjern fra muligheten til å forstå et menneske med tilbøyeligheter til synd, kunne han vanskelig sette seg inn i vår situasjon. Hans mellommann rolle ble svekket. Jesus var Gud. Menneske var menneske. Siden mellommannens plass var ledig, ledet denne læren snart til at Maria og andre døde mennesker ble gitt "mediator" oppgaver som brobyggere til Gud. Presten fikk også syndstilgivende mediatorrolle. Jesus ble borte som nær, involvert og forstående Frelser.

Ny, katolsk litteratur, innehold er beskrivelser av Jesu utilnærmelighet, og at han lettere hører på Maria som hadde syndfri natur. Derfor blir også katolikker anmodet om å be til Maria, slik at hun kan få audiens hos Jesus for oss.

Katolsk teologi presenterer en liten Jesus, som gjemte seg i sin Guddom, og ikke ofret alt, ved å komme dit vi er, for å vise himmelens kraft og tilbud i vår menneskelige situasjon med en svekket natur. I denne teologien blir Guds kjærlighet redusert og frelsen må kjøpes med gjerninger i sakramentalismen.

Begynner du å forstå denne artikkelens tittel?

På grunn av Augustins hedenske bakgrunn, spratt ubibelske dogmer som "paddehatter" inn i katolsk teologi.

Mennesket har ikke fri vilje - fortapelse og frelse forutbestemt ~ frelse i synd ~ seier over synd er uvesentlig ~ synd er en tilstand ~ alle bærer Adams arvesynd ~ Jesus hadde Adams natur før fallet ~ Jesus kan ikke være "mediator" ~ Marias syndfrihet ~ Marias opptagelse til himmelen ~ Maria og helgeners mellomrolle.

Her burde tankerekken slutte, men det gjør den ikke. Augustins logiske og systemtiske sinn, drev den videre.

Hva med arveskylden?

Dåpen ble løsningen. I stedet for å la dåpen være symbolet på en to-sidig samvittighets pakt med Gud, slik Bibelen forkynner, ble dåpen omgjort til en mystisk og mekanisk utdrivelse av onde ånder alle er besatt av fra fødselen. Det utroende barnet, "ble gjort noe med". Nøddåp på norske sykehus, praktiseres også idag av statskirkeprester. Teknisk dåp, uten individets aktive og bevisste tro i et Gudsforhold, er av både katolikker og mange protestanter ansett å være frelsesformidlende. Men hva med barnet som man ikke rakk å "nøddøpe" før døden?

Dødfødsler var vanlig på Augustins tid. For å lindre fortvilede foreldres smerte, som trodde deres udøpte barn måtte pines i et helvete i all evighet, oppfant kirken LIMBO-doktrinen. Det betød at disse barna havnet i en mellomtilstand, uten pine inntil nok penger, messer, almisser og gode gjerninger var "innbetalt", slik at individet kunne overføres til Paradis.

Mange protestanter er uvitende om at Luthers hovedoppgjør med den katolske kirke, hadde å gjøre med kirkens overdrivelser og med lære som kom inn i kirken etter Augustin.

De fleste av Augustins misforståelser, ble en del av de lutherske kirkesamfunn.

Annen del av denne artikkelen kommer i neste nyhetsbrev.