| De sto der begge to. Deres sosiale status var svært ulik. Den ene var av gode grunner godt fornøyd med det meste. Livet hadde behandlet ham godt. Etter forholdene var han ganske velstående. Det lot seg vanskelig gjøre å få en høyere utdanning. Medmenneskelig anerkjennelse og beundring er heller ikke å forakte. |
 |
| Selvfølgelig er alle bare mennesker. Under lupen
ville muligens en del små-mangler og feil kunne identifiseres, men
det var aldri tale om store og alvorlige synder. Bare alminnelige og vanlige
svakheter. Alle har vi vårt å slite med, vet du. Han hadde
sitt. Han er oppriktig takknemlig til Gud for hvordan livet har utviklet
seg - og burde han ikke være det? Et stykke unna står den andre.
Han henvender seg også til Gud i bønn, og har sine grunner
for det. Egentlig utviklet livet seg til noe helt annet enn det han hadde
håpet. Jo da, han hadde både drømmer og visjoner, men
i praksis ble det vanskelig ikke å følge i fars fotspor, og
bli tollinnkrever.
Også for denne mannen var den økonomiske siden av livet tatt vare på. Samfunnsoppgavene han utførte var jo nødvendige. Mye skulle ifølge landets lover fortolles og dermed gi midler til stats- eller rettere sagt provinskassa. De hadde ingen fast lønn disse tjenestemennene, men hadde en stilltiende og uskreven avtale med guvernøren, om selv å overføre til egen konto et passende økonomisk vederlag. Det var ikke til å unngå at den private lønnskontoen til tider ble svært godt imøtesett. Siden revisorer ikke var oppfunnet ennå, var det meget vanskelig å finne ubemidlede tollere på den tiden. Av og til glimtet samvittigheten til - og da ble noe av overskuddet tilbakebetalt eller fattige reisende oversett, men slike svake øyeblikk ble overvunnet igjen når mynthaugen ble større. Tolleren vi blir kjent med her, hadde kommet til en livskrise. Den fleksible arbeidstiden han var priviligert med, gjorde at han hadde anledning til å lytte til Jesus og hans undervisning. Det han hadde hørt hadde forårsaket en stille revolusjon. Indikasjonene på egen griskhet, som tidligere føltes uvesentlig, begynte å plage ham. Gradvis formet det seg en beslutning og en overbevisning. Den glatte og smarte tolleren fikk avsky for sine egne holdninger. Han lengtet etter endring i hjerte og sinn. Derfor sto han der. "Gud", sa han, "Vær meg arme synder nådig". Hans bønn bar i seg lengselen etter å være ren og sann. Men samtidig kjente han sin egen svakhet og han var redd for å falle - igjen. "Hjelp meg Gud," sukket han. "Hjelp meg, for jeg er så svak, men jeg avskyr min egen synd". Vi har ikke glemt den andre. Han var Fariseer av posisjon. Han ba også. "Takk Gud," sa han. "Takk for at jeg ikke er lik tolleren der borte". "Takk for at jeg lykkes. Se hvordan jeg gir tiende og gaver og skiller meg ut med min lydighet". Jesus er den tredje personen i dette dramaet. Han så og hørte dem begge. Til disiplene sier han; tolleren gikk hjem rettferdig for Gud, den andre ikke. Forstår du hvorfor? Hvorfor gikk den prektige fortapt og den svake ble lovet evig liv? Skulle det ikke vært motsatt? Gud er livredd stolthet. Det var slik synden begynte i himmelen. Ingen stolte mennesker kan slippes inn i Guds rike. Del ville være livsfarlig. Den ydmyke som opplever sitt behov av Guds hjelp, fordi han selv ikke makter å leve rett,- men lengter etter det - kan nåes av Gud. Denne fortellingen avsluttes av Jesus på følgende måte. "For den som setter seg selv høyt, skal settes lavt, og den som setter seg selv lavt, skal settes høyt". |
| Mens Vi Venter - nr. 4 Januar 1993 |