Tillat oss å dokumentere, at pavemaktens vilje til å forfølge, ennå er tilstede.

I bladet "Katolsk orientering" 25.mars 1992, benekter kirken at pavestolen har hatt eller har anti-israelske holdninger og at den støttet nazi-forbrytere. En rekke katolske kilder dokumenterer imidlertid, at den Katolske kirke bedrev en grusom jødehets og at den skaffet mange nazi-forbrytere falske vatikanpass for å beskytte dem etter den annen verdenskrig. I en nylig utkommet bok fra Document forlag (oversatt av Hans Rustad), skriver Walter Laqueur, at paven og den katolske kirke, var meget godt informert om grusomhetene mot jødene og planene om deres fullstendige tilintetgjørelse. Men kirken forholdt seg passiv, mens den nidkjære katolikken Adolf Hitler ga tillatelse til "den endelige løsningen" på jødespørsmålet.

Utryddelsen av denne folkegruppen hadde lenge vært på vatikanets ønskeliste.
 
 

Sabbat hos en jødisk familie

Vi behøver ikke å gå lenger enn til vårt eget land, for å finne dokumentasjon for pavemaktens jødehat. Det Katolske menighetsbladet "St.Olav" sto fram som jøde hatets høyborg i Oslo både før og under den annen verdenskrig.

Mer enn noen annen politisk eller ikke-politisk organisasjon, ja til og med mer enn det norske nazi-partiet, har den romersk-katolske kirke bidratt til å danne grobunn for den grusomme forbrytelsen vi i ettertid kaller Holocaust.

Hvis vi tar for oss tidsskriftet St.Olav, fra det første nummer i 1889 og fram til Den andre verdenskrig, gjenspeiler bladet et aktivt jødehat, som er vanskelig å fatte i et "kristent" blad. Omtrent i hvert eneste nummer av bladet i dette tidsrommet, finner vi minst ett større eller mindre innslag av utpreget antisemittisk karakter.

Det var aldri snakk om å påpeke teologiske feil ved judaismen. Jødene ble ikke advart mot sitt åpenbare frafall og invitert til å tro rett.

Angrepene var rettet mot menneskene jødene. Det var personer med "jødisk blod i årene", den katolske kirke ville til livs. Det var mennesker - menn, kvinner og barn, gamle og unge - som ble hatet og skulle tilintetgjøres. Kirken ønsket ikke å korrigere et system eller en teologisk retning. Det var politikk og filosofisk ideologi, som styrte kirkens motivasjon. Artiklene i St. Olav gjengir en jevn strøm av ondsinnede notiser med oppdiktede meldinger om angivelige jødiske ritualmord på kristne småbarn. I artikkel på artikkel, ble jødene fremstilt som blodtørstige og maktsyke mennesker som hadde sammensverget seg mot de kristne.

Et av bladene skriver; "Det var ikke uforståelig at den tyske nasjon mistet tålmodigheten. Selv om det er beklagelig at radikale forholdsregler alltid rammer hardt og ofte urettferdig, burde forfølgelsene føre jødene inn på selvransakelsens trange vei og få dem til å gi avkall på å kreve andre rettigheter enn de som tilkommer dem som nasjonal minoritet."
 

Jødegetto  i Russland

St. Olav angriper også voldsomt visse rumenske kretser, som faktisk forventet at jødene i behandling og rettigheter skulle likestilles med landets egen befolkning. Det Katolske St.Olav drev åpenbar politisk propaganda mot jødene. Bl.a. skriver de videre; "jødene er legemliggjørelsen av både den antiautoritære politiske liberalisme, den antikapitalistiske sosialismen og den bloddryppende kommunismen. I Januar 1920, leser vi i St.Olav, at "den egentlige seierherren i 1. verdenskrig ikke var de allierte, men jødene som løp ut av skitne ghettoer, deserkrerte fanene og tilranet seg politisk makt". Vi leser også at tyske jøder som reddet seg ut før de systematiske utryddelsene begynte, ble kalt feige og hånet av det katolske tidsskriftet St.Olav. Begynner du å forstå hvorfor Vatikanet i 44 år har vist Israel en kald skulder og nektet å anerkjenne staten? Samtidig har paven i Rom, flere ganger lagt ut den røde løper både for teroristen Arafat og våpensmugleren erkebiskop Kapputchi.

Det du har lest i denne artikkelen, er lite i forhold til det som er å vite om katolsk antisemetisme. Allikevel benekter pavekirken at den noen gang har forfektet slike holdninger. Prestene som kommer med disse benektelsene, vet meget godt at de skriver løgn. De vet at alle som har tilgang til et bibliotek med katolsk litteratur og som kan lese, er istand til å avsløre løgnen. I katolsk litteratur, kan du også lese at overgrep, løgn, historieforfalskning og mord er helt aksepterte fremgangsmåter, bare kirken har fordel av det. (Et eksempel på det er jesuitt-eden). Temaet denne artikkelen belyser, er nå av spesiell betydning, siden omtrent hele den protestantiske verden er involvert i en kjempeflørt med romerkirken. Alle later som om den mørke middelalders katolske kirke, er død og begravet.

Slik er det ikke. Kirkens holdninger og ideologi, som tillater maktbruk og forfølgelse, lever i beste velgående.

Vi ville ikke ha noe å si om dette emnet, hvis ikke Jesus selv hadde noe å si om det. Både vårt mandat og innholdet i det vi formidler, har Guds ord som fundament.

I "Jesu Kristi Åpenbaring" for teller vår Frelser oss "det som snart skal skje" (Åp-l,l)

Her blir den katolske kirke identifisert og avslørt som Guds fiende og som kirkemakten som i den siste tid igjen skal forfølge oppriktige troende som holder Guds bud og har Jesu tro.

Men "all jorden undret seg og fulgte etterdyret." (Åp. 13,3)