Det var den katolske kirkes taktikk med makt å stanse alle som våget å forkynne noe annet enn kirkens hedenske dogmer. Alt som var "kjetterisk" prøvde kirken å uttrydde. Blant dem som motsatte seg pavemaktens overgrep, sto valdenserne i første rekke. Noen måtte forlate sitt hjemland i Alpene. Andre gjemte seg i øde dalfører og oppe i fjellene, der de fritt kunne tilbe Gud. Deres tro var basert på Guds ord, den eneste norm for sann kristendom. De kjempet for apostelmenighetens tro -"den tro som én gang for alle er overgitt til de hellige" (Jud.3)

En av de få bevarte kristne Jacob-kirkene i sydlige del av Tyrkia. I disse sentrene klarte Bibeltro kristne å holde stand mot frafall og forfølgelse, og helligholdt Bibelens  7.dags Sabbat gjennom hele den mørke middelalder, og opp til det 18.århundre

Det var "menigheten i ødemarken", ikke det arrogante prestevelde, som var Kristi sanne menighet og som tok vare på evangeliet for ettertiden.
Valdenserne var blant de første i Europa som fikk Bibelen på sitt eget språk. Flere hundre år før reformasjonstiden hadde de en håndskrevet oversettelse. Ut i fra Guds ord identifiserte de romerkirken med det falne Babylon i Åpenbarings boken, og med fare for sitt eget liv motsatte de seg frafallet.
 

Den nidkjære katolske dronning Margaret i Skottland, lanserte i år 1060 en kampanje for å knuse en gruppe sabbatshelligholdere kalt "Columbas brødre". Dronningen skrev at disse skottene prøvde å holde i live en helligdagstradisjon som var vanlig i de gamle Irske kirke. Bildet viser Columba, som oppdaget og videreførte syvendedagshelligholdelse i Irland

Under voldsom motstand holdt de fast på sin rene tro. Selv om de ble offer for spyd og kjetterbål, fortsatte de å tjene Gud. Satan hadde påvirket sin katolske kirke til å begrave Guds ord under vranglære og overtro. Enhver som hadde en Bibel og leste den risikerte dødsstraff. Folket måtte hindres fra å oppdage frafall og hedenskap i kirkens lære. Kirken begynte et grusomt korstog mot Guds folk i fjellene. Agenter for inkvisisjonen ble sendt for å oppspore dem. Deres fruktbare mark ble ødelagt og hjemmene og gudshusene deres jevnet med jorden.

Til tross for utryddelseskrigen mot dem, og de umenneskelige massakrer de var utsatt for, fortsatte de å sende ut misjonærer. De ble jaget til døde, men deres blod gav vekst til evangeliet. Denne forfølgelsen er forutsagt i Guds ord; "De fikk lov til å føre krig mot de hellige" Åp. 13,7.
"Og jeg så at kvinnen var beruset av blodet fra de hellige og fra Jesu vitner" Åp. 17,6. "Han - skal fare hardt fram mot den Høyestes Hellige" Dan. 7,25.