Er du døpt?

Bibelen lærer at det kun er èn dåp. Hvorfor praktiserer da kristne to dåpsformer? 

av John Berglund

At det er forskjellig dåpssyn i ulike kirkesamfunn, er noe de fleste vet. Er det likevel mulig å finne ut hva som er Bibelens dåpsteologi. Det må bety noe når Guds Ord spesifiserer at det bare (altså kun) er èn Herre (Jesus), bare èn tro, bare èn dåp og bare èn Gud og alles Far, Ef. 4:5.6. Blir det ikke da viktig å kunne identifisere den ene dåpsformen Skriften henviser til med ordet bare? Luthersk dåpssyn Etter luthersk oppfatning er dåpen et sakramente, noe som betyr at handlingen virker det den avbilder. Med dette teologiske uttrykket, hevder kirken at dåpen ikke primært er en symbolsk handling, men at dåpen i seg selv gjør noe med et menneskes gudsforhold. Men som en motpol til påstanden om at dåpen virker det den avbilder, (det som kalles ex opere operato) erklærer også luthersk teologi at dåpens handling likevel er betinget av troen, og ikke kun virker i kraft av selve handlingen. Om logikkens regler følges, er disse to påstandene uforenlige, men kirken kan ikke unngå dette underlige paradokset, så lenge den har adoptert den katolske kirkes sakramentforklaring. Kirken kan nemlig ikke benekte trosbetingelsen, for den er litt for synlig i Guds Ord, og velger derfor i praksis å erklære; Dåpen alene frelser og dåpen alene frelser ikke. Litt om gresk filosofi. De framtredende gresk-filosofiske kontrastelementene i omtrent alle de katolske sakra-mentforklaringene, produserer det som i filosofien kalles ulogiske mothevdelser. Gresk filosofi følger ikke det som kalles et parallelt tenkemodus. Eksempler: (1) Gud er èn og likevel ikke èn, men tre individuelle enheter som likevel ikke er tre men èn. (2) Nattverdshostien (brødet) er kun en bakt kjeks, men blir samtidig Jesu reelle fysiske legeme av kjøtt og ikke kun en kjeks. (3) Dåpen frelser kun ved sin utførelse og passive mottakelse, men personlig tro må likevel inkluderes, enda et spebarn som ikke kan tro, frelses ved dåpen alene uten personlig tro, osv. For å følge denne filosofien, må du slutte å forstå, og samtidig gi avkall på sammenhengende tenkning, og i stedet akseptere et urasjonelt samspill mellom likestilte og motsettende separate påstander. I gresk filosofi er det vanlig å påstå at noe som er, likevel ikke er, eller motsatt. Barnedåp. Det finnes ingen beskrivelse i Bibelen på at barn ble døpt, men siden apostlene praktiserte det som kalles husstandsdåp, som betyr alle i familien, (1.Kor. 1:16. Ap.gj. 16:15.), mener den lutherske kirke at små barn også ble døpt i den første menigheten. Dette argumentet blir som kjent imøtegått av dem som praktiserer troende eller voksendåp. Det er godt kjent i kirkehistorien at skikken med å døpe små barn ved vannsprinkling, begynte på et mye senere tidspunkt. Derfor blir det uriktig å tilbakeføre en senere praksis til en tid da denne måten å døpe på ennå ikke ble praktisert i kristne miljøer. Det blir lett lurvete teologi når man med vilje ignorerer tidsaspektet. Den lutherske kirke vektlegger også at Jesus gjør det klart at barna tilhører ham og kan få del i Guds rike. De mener da at denne tilhørigheten er knyttet til at de også blir døpt, selv om små barn ikke ble døpt på Jesu tid og selv om barna når de døpes ikke kan møte trosbetingelsen som Bibelen setter som en forutsetning. ..På vikingetiden ble det øst vann over et barns hode... Lenge før kristendommen ble utbredt, hadde det vært skikk blant hedningene å øse vann over barna når de fikk navn. Origenes (en av de tidlige kirkefedrene, døde i 254 e.Kr.), blir i Hjemmets store leksikon, bind 21, side 81, beskrevet som; grunnleggeren av en kristen filosofi gjennom en sammensmeltning av Bibelens fortellinger med Platons grunntanker. Origenes trodde på sjelens tilstedeværelse før fødselen, og lærte derfor at barna måtte døpes for å renses fra synder begått i et tidligere liv, slik at de kunne begynne dette jordelivet uten en nedarvet besmittelse. Denne ideen ble senere utviklet og påbygd til det som i dag kalles arvesynd, eller egentlig arveskyld, siden det var syndeskylden man mente at vannsprinklingen tok hånd om. Det er faktisk denne hedenske ideen om arvet og generasjonsoverført skyld som også er grunnen til praksisen med nøddåp av tidligfødte eller alvorlig syke barn på flere norske sykehus. På vikingtiden ble vann øst over et barns hode. Det ble kalt å vatne barnet. På den måten ble de innviet til livet, slekten og underlagt slektens husguder. (Kilde: Danmarks historie i hedenold, København 1855, III, side 336.) Det er riktig vakkert at dere gjør Guds bud til intet for å holde deres vedtekter , sa Jesus. Slik ser også den hedenske barnesprinklingen vakker og høytidelig ut, men det er bare en seremoni oppfunnet av mennesker. Den har en hedensk opprinnelse og fortrenger samtidig den virkelige dåpen som er innstiftet av Jesus selv. Men konfirmasjonen da, sier noen, den må da tross alt ha en verdi. Ideen med faddere og konfirmasjon er introdusert for å lage en slags overgang eller forklaring, som skal rettferdiggjøre dåp uten personlig tro. Luther og de andre reformatorene avskaffet konfirmasjonen, med begrunnelsen av at den også er en menneskelig tradisjon uten ankring i Skriften. Men tradisjonen ble innført igjen i Danmark og Norge i 1736. Luther kalte denne handlingen et narreverk. Ungdommene ble narret til å love noe de fleste av dem ingen planer hadde om å holde. Da som nå fulgte mange av dem skikken og gledet seg til å bli betraktet som voksne og til gavene de skulle få. Kirkefedrenes skrifter. Mange har søkt å finne bevis for barnedåpen fra kirkefedrenes skrifter. Luther hadde et klarsyn hva angikk dette argumentet. Han hadde en katolsk presteutdannelse, og visste godt hva som hadde skjedd i kirkehistorien. Han skrev: Man må lese kirkefedrene med forbehold, for de taler ikke alltid sant om de guddommelige ting. Et annet sted sammenlignet Luther Guds Ord behandlet av kirkefedrene med melk silt gjennom en kullsekk. Han sa også: Kirkefedrene er enige om en ting, og det er å være uenige, og alt hva man ikke kan bevise med noe annet, det kan man bevise med kirkefedrenes skrifter. (Luthers bordtaler, oversatt av A.M. Corneliussen, side 104.) Baptistisk dåpssyn Den troende voksne dåpen kalles gjerne den baptistiske dåpspraksis, selv om mange kirkesamfunn praktiserer slik dåp. I den katolske kirkes dåpssyn, som gir tankegodset til den lutherske forståelsen, er sakramentforklaringen grunnleggende, altså tanken om at selve dåpshandlingen bringer frelse. En slik teologi er etter baptistisk syn fremmed for nytestamentet. I stedet presiseres det at frelsen finner sted når et menneske kommer til tro på Jesus som sin stedfortreder og forsoner, (Joh. 3:8-18. Ef. 1:13.) I dette dåpssynet er det kun i forbindelse med den personlige troen, at dåpen er virkekraftig. Grunnen er at det Gud gir i dåpen, må mottas ved tro, Mark. 16:16, og det kan ikke mottas uten denne personlige, aktive og handlende troen. Dåpen blir da et ytre tegn, eller en god samvittighets pakt med Gud, 1. Pet. 3:21, som Paulus kaller den eller et ytre vitnesbyrd om en indre erfaring. En pakt er alltid minst en tosidig avtale, noe et spedbarn selvfølgelig ikke kan være med på. Et spedbarn har heller ikke en fungerende samvittighet, siden sinnets kognitive evner ennå ikke er utviklet til å kunne skille mellom rett og galt. Da Filip forkynte i Samaria, står det, folket ga samdrektig akt på det som ble sagt, Ap.gj. 8:5.6. Et lite barn kan ikke gi akt på en forkynnelse. Om samme begivenhet leser vi; Da de nå trodde Filip, som forkynte dem evangeliet om Guds rike og Jesu Krist navn, så lot de seg døpe, både menn og kvinner, Ap.gj. 8:12. Hvor mange barn ble døpt i denne byen? Ikke en eneste, for bare voksne menn og kvinner kunne tro og gi akt på budskapet. At spedbarn ikke skal døpes, betyr aldeles ikke at de er utenfor Guds interesse. I evangeliet leser vi; De bar små barn til ham, for at han skulle røre ved dem, men disiplene truet dem som bar dem. Men da Jesus så det, ble han vred og sa til dem: La de små barn komme til meg, hindre dem ikke! For Guds rike hører sådanne til. Mark. 10:13.14. Denne beskrivelsen har selvfølgelig ikke noe med dåpen å gjøre. Jesus tok ikke disse barna med seg til et vann og døpte dem. Han rørte ved dem, som trolig betyr at han velsignet dem. Han gjorde ikke det for at de små barna ved denne berøringen skulle tilhøre Gud rike, men fordi de allerede tilhørte dette rike. Det betød ikke at alle barna i nabolandsbyen gikk fortapt fordi Jesus tilfeldigvis ikke var der og kunne røre ved dem. Verken Jesu berøring da eller en senere barnesprink-lingstradisjon, formidlet frelse. Læren om at et nyfødt barn som ikke blir døpt, går fortapt, er en grusom forfalskning av evangeliet. Utallige foreldre har gjennom tidene vært fra seg av fortvilelse når et barn døde ved fødselen, uten at en innviet og salvet prest var der og kunne døpe barnet. Denne skikken er en hedensk tradisjon og ukjent i Guds Ord.Videre spesifiserer det baptistiske dåpssynet; en rett kristen dåp er en troshandling, men den inkluderer også en tilkjennegivelse og akseptering av gudskraften til troens lydighet. Troen står altså ikke bare i en mottagende livsholdning overfor Gud, den står også i et lydig-hetsforhold. Den er ikke en prestasjon fra menneskets side, den er langt mer en kapitulasjon. (Norsk Studiebibel, leksikondelen, side 1705.) Denne dåpsforståelsen poengterer at troen alltid, og uten unntak, må være til stede som en forutsetning for bibelsk dåp, Mark. 16:16. Ag.gj.2:38. 8:12. 10:43. 47. 11:17. Baptistisk dåp utføres ved neddykking. Det er klart nok at det var denne dåpsformen Jesus henviste til ved innstiftelsen av den kristne dåp. Dette er også uttrykk for dåpens symbolikk, begravelse og oppstandelse, Rom. 6:4. Kol. 2:12. De som følger denne dåpspraksis vektlegger også at ordet dåp, baptismos på grunnteksten, simpelt hen betyr neddykking. Dette er ikke en tolkning av ordet, det er hva ordet i seg selv betyr. Det framstår som underlig at den lutherske kirke praktiserer den ubibelske barne-sprinklingen, når Luther selv hadde en helt annen og mer bibelriktig forståelse. Han skrev om dåpen; Handlingen, eller det ytre tegn er at man nedsenker oss i vannet så det går over oss, og atter drar oss fram derav. Disse to stykker: å synke under vannet og atter komme fram, betegner dåpens kraft og gjerning, Luthers store katekisme, s. 174. Tror du av hele ditt hjerte, så kan det skje Når Jesus gir misjonsbefalingen til disiplene og de troende etter dem, bruker mange bibeloversettelser ordlyden: Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem...osv. Noen har fra en slik oversettelse hevdet at frelsen og en disippelstatus kommer automatisk ved dåpen. Denne måten å oversette på styres nok litt av en ønsketenkning, for grammatikken i den greske grunnteksten krever oversettelsen og døper dem. Troen er allerede på plass når bibelsk dåp praktiseres. Jesu egen dåp. Da Jesus ble døpt, står det at det skjedde i Ainon, nær Salim, fordi det var mye vann der, Joh. 3:23. Etter dåpen gikk døperen Johannes og Jesus opp av vannet. De sto ikke på strandbredden og Johannes tømte ikke litt vann over Jesu hode, slik mange av de katolske middelaldermalerne har framstilt Jesu dåp. De var begge ute i vannet og Jesus ble døpt ved neddykking, for bare en slik handling kunne symbolisere dåpens egentlige og teologiske hensikt. Jesus er vårt eksempel hva dåpen angår, og vi behøver ikke forandre denne symbolske handlingen på en slik måte at hele meningen med den forsvinner. Hvis vi kun tar for oss det nye testamentet, hvor Jesu egen lære og apostlenes forkynnelse er rammen, er det ingen tvil om at det er baptistisk dåpssyn som møter Bibelens beskrivelse. Apostelen Filip hadde undervist en hoffmann fra Etiopia. Etter en stund sier hoffmannen; Se, her er vann; hva er til hinder for at jeg blir døpt? Straks nevner Filip betingelsen. Tror du av hele ditt hjerte, så kan det skje, Ap.gj. 8:36-38. Forutsetningen Filip gir, har han fra Jesu egen munn. Da disiplene mottok misjonsbefalingen, sa Jesus; Den som tror og blir døpt, skal bli frelst. Av den grunn nektet disiplene å døpe dem som ikke trodde. Konklusjon. Når de som ungdommer eller voksne tok imot Jesus som sin personlige frelser fra synd og fikk kunnskap om hva sann dåp er, har titusener av mennesker har latt seg døpe med bibelsk dåp, enda de som barn ble vann-sprinklet. Ved å studere Guds Ord ble de oppmerksomme på at de faktisk ikke var døpt, og de ønsket å gjøre noe med det ved å la seg døpe. Du som leser denne artikkelen kan også være i en slik situasjon. Jeg tror at Gud tar oss på alvor når vi tar ham, Skriftens undervisning og Jesu lære på alvor. Alle burde stille seg selv spørsmålet, Er jeg egentlig døpt?

Tilbake:

Mens Vi Venter - Nr. 40 (13. årgang) 1/2005

Les hundrevis av artikler her: http://www.mensviventer.no