Østenfor Eden
av Elin Berglund En høyreist mann og kvinne, vakre å se på, går gjennom et nydelig landskap. Med seg har de to halvstore gutter og flere andre små barn. Noen av barna leier små lam. De bærer med seg ved, og nærmer seg et stort alter i horisonten. Alteret står så nær det kan inngangen til et enda vakrere sted. På begge sider vokter levende kjeruber inngangen, slik at ingen kan komme inn. Følget stopper opp ved alteret. De bøyer seg og ber, ikke til kjerubene, men de henvender seg til sin sin Skaper som en gang ga dem liv og plasserte dem i denne hagen .
Siden de ble vist bort fra sitt hjem, har de levd et anstrengende liv, og de har gradvis sett verden forfalle rundt seg. Ubønnhørlig har de lært seg dødens virkelighet. Adam forteller sine barn hvorfor de nå må ta livet av det lille uskyldige lammet. At synd leder til død, men at Guds sønn, som han kjenner personlig, en dag skal lide den død som en skyldig burde erfart, og deretter gjenopprette det som var. Å stikke kniven i lammet var som å stikke kniven i Guds kjære sønn, og det smertet Adam. Da de to guttene ble voksne dro de til samme sted og ofret. Den eldste sønnen Kain, ville ikke akseptere Guds løsning på syndproblemet. Han mente kanskje at å ofre, bare var å gi noe av sitt eget, eller det er mulig at han var selvrettferdig og mente at han ikke hadde behov for tilgivelse. I stedet for å ofre ett lam, ofret han egne grønnsaker og tok senere livet av sin bror Abel. Abel hadde fulgt sin fars eksempel og led med det lille lammet som tok hans plass, vel vitende om at dette symbolet representerte Guds sønn. Dette var garantien for at han og de andre en dag skulle få vende tilbake til et nytt Edens hage. Kain kjente til innholdet i Guds lov, selv om bibelen ikke sier det direkte. Gud sier til Kain: Hvis du ikke har noe godt i sinne, ligger synden på lur ved døren. Gud definerer ikke synden her, men vet at Kain visste hva synd var. Mange tror at det ikkevar noen lov før Sinai. Det kan ikke være riktig. Josef visste hva synd var. Han ville ikke synde mot Gud ved å røre Potifars hustru. Abraham er i Skriften sagt å holdt Guds lover og bud. Fra Kileskrifttavler i Sumer, får vi vite at Lamek underviste sin sønn Noa (Siuzudra) om en lov som ligner bemerkelsesverdig på de ti bud. I ørkenen og før loven ble gitt på Sinai, sa Gud til israelittene: Hvor lenge vil dere nekte å holde mine bud og mine lover? Det var ikke loven som kom ved Moses, men Torah, den nedskrevne. Jo, Kain visste godt hva Gud ville, men han ønsket å gjøre det på sin egen måte.
Vi kan vanskelig forestille oss fullt ut hvordan det første menneskepar hadde det etter å ha blitt drevet ut av hagen. Bibelen og utenombibelske fortellinger, omtaler noe av det for oss. Kileskrifttavler beskriver lengselen til dette stedet. De voktende kjerubene er blitt til mange fortellinger fra området hvor det skjedde, og i utallige etterligninger som man kan finne blant dem som etter hvert flyttet langt vekk fra Edens Hage. Kain flyttet ennå lenger øst for Eden (1.Mos.4:16), til landet Nod. I de iranske områdene like ved Arbil (tett på det kaspiske hav), ligger flere steder som inneholder navnet Nod.
Dette er ett kart malt fra et enda eldre bilde, som finnes hos armenerne. Her sier deres tradisjon at Edens hage lå. Dette bilde er fotografert fra en armensk restaurant i Jerusalem.
Hvor lå Edens hage?
Dette er hva forskeren og arkeologen David Rohl tror er Edens hage med utgangspunkt i Iran
En gammel teppehandler bekreftet historien, men han visste ikke hvor historien kom fra: «Van er Edens hage», sa han. På gamle armenske kart (se illustrasjon) finnes også beskrivelsen av Edens hage i dette området. Hagen dekker på disse kartene et stort område fra Vansjøen til et stykke innenfor den iranske grensen. Fjellene i området er presset sammen ved katastrofale jordskjelv og vulkanutbrudd som har endret terrenget til det ugjenkjennelige. En dansk geolog vi hadde med på reise her en gang, reiste seg i minibussen og ropte gjentatte ganger: «Jeg har aldri sett noe lignende!» Dr. i geologi Salih Bayraktutan, som har vært ansvarlig geolog her oppe i en årrekke, sier at dette er katastrofeområde nr. 1 i verden. Vi tror han gjerne. På toppen av det hele ramlet verdens nest største meteoritt ned her på 1930 tallet. Folk som bor her husker ennå det ufattelige bulderet og skjelvet den skapte. Og det er ikke den eneste meteoritten her! Lokaliseringen av et paradis i dette området er selvfølgelig ikke en enkel sak, men Guds vakre skaperhånd er likevel synlig blant alle ødeleggelsene. Elvene som en gang hadde en felles kilde, er nå elver som springer fram fra de massive fjellformasjonene som dukket opp på samme sted. Blomstene på den anatolske høysletten teller flere ulike arter enn noe annet sted på kloden.
Hva sier Bibelen?
« Herren Gud plantet en hage mot øst i Eden, og der satte Han mennesket Han hadde formet... Ut fra Eden rant det en elv for å vanne hagen, og derfra delte den seg i fire hovedstrømmer, navnet på den første er Pisjon. Det er den som omgir hele Havila-landet, der det er gull. Og gullet i det landet er godt (verdifullt). Der er det også Bdellium (en slags røkelse) og Onyxstener. Navnet på den andre er Gihon. Det er den som omgir hele Kusj. Navnet på den tredje er Hiddekel. Det er den som rinner øst for Assyria. Den fjerde elven er Eufrat,» (Legg merke til at denne elven ikke trengte noen nærmere beskrivelse). Moses som skrev 1. Mosebok, må ha hatt en klar forståelse av beliggenheten, for han bruker navnet på kjente elver når han beskriver Edens hages lokalisering. De han skrev til, visste godt hvor disse elvene var, det var ingen grunn til å lure dem. Selv i dag vet vi godt hvor to av elvene er, nemlig Eufrat og Tigris. Når han så forklarer nærmere hvor de andre elvene ligger, behøvde han jo ikke å ta med beliggenheten i det hele tatt for å beskrive hendelsen, men det gjør han! Hagen ligger i øst, står det. Øst i bibelens forstand, er alltid øst for elven Eufrat eller øst for Israel. Edens hage kan derfor ikke ligge på Sinai halvøya som noen foreslår. Det er også lite trolig at den lå i Dødehavet som andre hevder. Den kan heller ikke ligge i Irak, som nok befinner seg mellom Eufrat og Tigris, men ikke der de begynner. De som har bodd i området der elvenes utspring befinner seg har derimot alltid hevdet at Edens hage lå der oppe.
Moses gjør godt arbeid når han skal fortelle om stedet. Han beskriver det slik det var, og tar med detaljer om stedenes navn og kjennetegn som leserne kan kjenne igjen. For eksempel sier han at Hiddekel (Tigris eller Dikle som den kalles i området) er elven som rinner øst for Assyria. Assyria fantes kun etter vannflommen, og vi kan derfor vite at Moses ønsker å beskrive stedet med navn som er kjente i tiden etter flommen, og at de derfor ikke er mytiske elver som ikke har noe med de samme elvene i dag å gjøre. Den opprinnelige elven, som delte seg i fire, er ikke navngitt, men den kom UT av Edens hage. Den hadde altså sin opprinnelse der ved hjelp av en kilde eller lignende. Siden den hadde som funksjon å vanne hagen, må den enten ha gått på tvers gjennom hagen eller gått i en sirkel rundt omkring inne i hagen for å levere mest mulig vann fra seg. Elvene som rant ut kan ha utgått fra forskjellige steder og ikke bare samtidig som i et delta. Verdens eldste kart viser en elv som deler seg i fire, først en sideelv og deretter deler den seg i tre deler. Kan det være et forsøk på å beskrive Edens hage?
De to siste elvene er det ikke vanskelig å identifisere, Moses beskriver dem godt. De to første elvene kan gi litt mer hodebry. Gihon, som rinner rundt landet Kush, har fått mange bibelforskere til å kalle Moses` forklaring symbolsk eller lite i takt med realiteter. Kush var oldtidens Etiopia og derfor måtte han jo mene Nilen. Men før den godeste Kush fikk et land oppkalte etter seg i Afrika, befant Noas barnebarn seg i Ararat-området og i hvert fall to kjente fjell i området, er oppkalt etter ham der oppe, (Kushe dag). Et i Tyrkia og et i Iran. Større landområder ved disse fjellene kan også vært oppkalt etter Kusj. Den store og berømte Araxelven, har i tidlige arabiske kilder hatt navnet Geihon. Også andre historikere har hevdet det samme. Den har sin kilde like i nærheten av Eufrats ene kilde. Den andre Eufrat kilden er Muratelven, som begynner noen få mil vest for Dogubayazid. Dersom Moses mente Nilen, hadde han sikkert skrevet, den elven som rinner gjennom Egypt. Den elven ville han jo kjenne best av alle.
Pison er den mest usikre elven. Noen mener det kan være Kura (vistnok oppkalt etter kong Kyros), som ender i det kaspiske hav slik Arax gjør. Problemet er at utløpet for denne elven ligger langt unna de andre tre. Den seneste Edens hage forskningen i regi av den engelske arkeolog og forsker David Rohl, mener den kan identifiseres med elven Uizon i Iran, tidligere kjent som den gylne elv, pga gullforekomstene i området. Den rinner ut i Urmiasjøen. Havila-landet kan være oppkalt etter sønn av Kusj eller sønn av Joktan. (Etterkommer av Sem). Sønnene til Joktan bosatte seg i retning av fjellet i øst, fra Mesjar mot Sefar. Landet er rik på Bdellium, leste vi. Denne røkelsen kommer fra et tre som bare finnes i tre land; Arabia, India og Media (vestlige Iran).
David Rohl gjorde en bemerkesesverdige reise i april 1997, som har gitt gjenklang i mange land, inklusiv Israel, som har trykket hans rapport i Jerusalem Report. Discovery Channel har også laget en reportasje om hans funn. Rohl fulgte reiseruten til Aratta (som skulle ligge på Edin eller Edens slette), beskrevet i den sumeriske historien om Enmerkar og herren i Aratta. Kongen sender et sendebud til Herren i Aratta i den hensikt å skaffe seg gull og edelsteiner, som de har så mye av der oppe. Dette skal han bruke for å bygge et tempel i Uruk. David Rohl og hans følge startet sin reise i Ahwas og dro via Susa opp i Zagrosfjellene til Sahand-fjellet syd for Tabriz, og den vakre dalen der han mener restene etter Edens hage ligger. «Jeg betrakter bibelen som et historisk dokument på samme måte som skrifter av Herodot og tekster fra Ramsees II,» sier David Rohl.
Fjellet Dilmun eller Tilmun
Dette navnet er knyttet til Sumerernes Edens hage. Dette ble kalt de levendes land og stedet der solen står opp. Ravnene skrek ikke her. Løvene ødela ingen, ulven og lammet beitet sammen, hundene angrep ikke de svake. Andre dyr ødela heller ikke avlingen. Ingen hadde sykdom, som øyeproblemer og hodepine, og her var man evig ung. Det var frukttrær og blomster. Kildene sier også at det var forbudt område (restricted area). Det «var en tid uten synd med fullstendig lykke» sier kileskrifttavlene videre. «De som bodde der hadde liv som en Gud». Problemet for mange forskere er at Noa tydeligvis hadde adgang dit, for dette er også beskrevet som hans bosted etter flommen. Det er ikke noe underlig ved det. Etter vannflommen forsvant Edens hage som et forbudt område. Kjerubene forsvant. Livets tre forsvant. Det var ikke lenger et problem å bo og ferdes der. Sumererne beskriver Edens hage/Dilmun før flommen som et forbudt område.
Denne gamle leirtavlen fra Sumer forteller oss at Noa (Ziusudra som overlevde flommen) ble undervist av sin far i Guds bud og flere ordspråk. Budene er som hentet fra de ti bud; du skal ikke stjele, du skal ikke slå ihjel, du skal ikke spytte ut løgner m.m osv. Fra andre leirtavler vet vi at Noa underviste i at de bare skulle tilbe en Gud og ikke alle avgudene de hadde. Denne leirtavlen tilhører den berømte Schøyensamlingen i Oslo
Tigris og Eufrat er to av elvene som er identifisert med Edens hage. Den tredje elven Arax, som vi ser her på bildet, er av mange identifisert som den tredje elven.
Dilmun blir også beskrevet som fødested for gamle guder. Siden alle store forfedre ble guddommeligjort av akkadere og sumerer, er ikke dette så merkelig. Stedet er ingen myte selv om det blir beskrevet som gudenes bolig. Forskere forkaster ikke byer som Ur og Akkad, selv om dalevende konger bygde templer for seg selv der. Eller Pergamon, der det ble bygget templer for å ære den romerske keiserguden. Dilmun er ikke et mytisk sted, men stedet der Noa bodde. Dets geografiske beskrivelse er lik bibelens: Der elvenes kilder er. Stedet eller landet kalles også Arratta og er stedet der alle sumererne en gang kom fra. Når tjeneren til kongen i Uruk, Enmerkar, sendes opp i fjellene må han passere 7 fjell. Det samme gjorde David Rohl på sin jakt etter Dilmun og han endte i Tabriz, en iransk by øst for Urmiasjøen. På andre siden av Urmiasjøen finnes det en by som heter Salmas. I luftlinje ligger denne byen rett øst for Van og på gamle kart heter byen Dilmun! Like sør for Salmas, vest for Urmiasjøen, finnes byen Urmia, tidligere kalt kongens by. Etter tradisjonen i området er byen eller stedet grunnlagt av Adam og Eva (Moushi og Khava).
Mye er sagn og myter, men det er alltid en sannhet et sted. Uten tvil knyttes disse stedene til historiene om det første menneskepar og hagen de bodde i. Noen har knyttet Dilmun til Barain i den persisike gulf. Det kan jo godt være at de som kom dit synes den var så vakker at de oppkalte den etter Dilmun. Men Dilmun som Edens hage, er beskrevet som et fjellområde og lå altså derfor ikke i lavlandet.
Andre gamle lands historier om beliggeheten.
I gamle greske historier kalles dette lykkelandet for Elysium. Historien om kjerubene finnes også i greske overleveringer, her heter de Grigori. Zoroaster knytter stedet til navnet Dilamfn. Det skal ha eksistert ved begynnelsen på Tigris, sydvest for Vansjøen, altså i omtrent samme område som tradisjonen der sier. Gamle iranske religiøse skrifter, om det evige livet på et spesielt angitt sted, kjennes igjen som historien om Airyana Vaeja. Nøyaktig hvor dette stedet lå, sier ikke skriftene. Men i det azerbayshanske Iran er de ikke i tvil. Stedet lå her i nordvest sier de. Tradisjonen gikk videre i persernes tid. Det ble også skrevet ned i sassanidenes Book of Kings. Historien gikk videre som iranernes hellige land. Alle historiene ender opp rundt Van - Urmiasjøen og de nærmeste områder.
Ny start
På en måte startet det hele på nytt etter vannflommen. Noa havnet i samme område som Edens hage en gang hadde ligget. Og de første menneskene etter flommen, hadde samme utgangspunkt som de første menneskene etter skapelsen da de spredte seg utover jorden. «I landet der veiene krysses, i det fjellrike Tilmun, stedet der solen (Shamasj) står opp, der lot de han (Ziusudra - Noa) bo.» Da Gilgamesj beveger seg opp i fjellene for å finne Noa eller Utnapistim, som overlevde flommen, drar han også til Dilmun. Men han beskriver også stedets beliggenhet med flere spesifike navn, som Mashur og NSR oversatt Nisir eller Nasar.
Han beskriver vidre at det er Sems etterkommere (The Shems), som kommer og går her oppe. Det stemmer også med andre opptegnelser. De som ble igjen (Kaldi) er etterkommere av Arpaksad, Sems sønn. Kaldiran i området mellom Van og Dogubayazid, er sannsynligvis oppkalt etter dem.
Vokterne
Kjerubene som voktet hagen er nesten et helt kapitell for seg. Det har alltid vært knyttet myter om kjemper eller voktere til de kurdiske fjell. Kjerubene slik de er beskrevet i Esekiels bok, har vært gjenstand for mange underlige fantasier. Men uten tvil har historien om kjeruber som voktere, preget etterkommerne som befolket jorden etter flommen. Kjeruber i form av sfinsker finnes ikke bare i Egypt. De voktet byer, templer eller graver. I Esek 1:22 kan vi lese om Bibelens beskrivelse av noen kjeruber. Kjerubene sto også på hver sideav paktens ark. I de mediske fjellene ble de også knyttet til historier om falne engler. I Bibelen beskrives Satan som en salvet kjerub med dekkende vinger. ...jeg lot deg gå fortapt, står det videre....Jeg kastet deg til jorden. Satan var altså en fallen kjerub. Esek. 2813-19. Satan var også i Eden Guds hage, skriver Esekiel. Den vanhelliget han ved sine løgner og fristelser.
Rohl forteller at det i fjellområdene i Iran, finnes en by som tidligere het Keruabad, navnet kan stamme fra det hebraiske keruvim (kjeruber). Også foran grekernes paradis vokter kjerubene. På gamle sumeriske kileskrifttavler, kan vi se kjerubene som vokter livets tre. Det var jo derfor de sto der, for å vokte at ingen fikk spise av treet og få evig liv i synd og ulydighet. Zoroaster (Zarathustra) som levde langt senere i de samme områdene, skrev ned noen av disse mytene, nå etter hvert omformet til en religion, med en sammenblanding av nytt og gammelt, rett tro og fantasier. Deres guder var deres forfedre i fjellene. De store og mektige, som levde lenge de første hundreårene etter flommen. Blant de mektigste var Kush og Nimrod.
Den største av alle de falne engler, Satan selv, under navnet Malak Tawus er en stor aktør i spillet. (Melek betyr engel). I Edens have var han forføreren fortelles det i disse historiene, men han angret og fikk tilbake sin posisjon. Denne religionen ble magernes religion, senere også medernes og persernes. I dag er det fortsatt noen igjen i Tyrkia, Iran og Armenia som dyrker denne religionen. Store deler av Israels ti stammer havnet rundt omkring i de mediske byene og fjellene og påvirket sine omgivelser. Det samme gjorde nok den store riksråden i Persia, Daniel. Men sammenblandingen ble likevel et faktum. At de tre vise menn sies å komme herfra er derfor ikke så underlig. De var godt informert. En av dem skal være begravet i Urmia.
I Sumer hadde de fått fortalt gjennom generasjoner om Dilmun og Edens hage. Kjerubene som voktet hagen slik at ingen skulle nå Livets tre, er ofte avbildet på leirtavler slik som vi ser på denne tavlen fra Sumer.
Kjeruber ble etterhvert vanlig å illustrere med og
kunstverkene / kjerubene ble satt som voktere av templer, byer og graver. Øverst fra Babylon og nederst fra Egypt. (Pergamon museum og British Museum Foto:RTS)
Om Adam og Evas fordrivelse ut av hagen
Bibelen nevner ikke Adam og Evas boplass etter utdrivelsen. Men vi vet av utenombibelske kilder, at de kom og tilba Gud utenfor porten inn til Edens hage. Der kjerubene holdt vakt, ble den guddommelige herlighet åpenbart. Her gjentok de løftene om en gjenopprettelse. Jubileerboka (jødisk skrift) sier at de slo seg ned i landet Elda, i det land de var skapt. Jashers bok sier at de slo seg ned øst for Eden, her står det også at menneskene gråt over Adam etter hans død, på hans gravsted. Dette ble så en tradisjon som de fortsatte med helt ned til Jashers tid. Men han beskriver ikke hvor dette var. Som et rop i en nødens og kanskje dødens stund, kan vi lese på en kilskrifttavle fra Sumer: La meg få spise av livets tre! Adam og Evas tilværelse ble fullstendig forandret.
De hadde redusert sin styrke til å stå imot det onde, og lediggang ville blitt en forbannelse. Derfor ble det hardt arbeid. De fikk dessverre kunnskap om både godt og ondt, og ikke bare om det gode som de hadde hatt før. Fiendskapet mellom de trofaste (kvinnens ætt) og Satan (gjennom alle som stiller seg på syndens side), ville bli hard og merkbar. I Åpenbaringsbokens 12 kapittel er denne kampen beskrevet i historisk perspektiv. Men Frelseren ville en dag knuse slangens hode. Var veien opp til Edens hage en vei mange trofaste tok for å tilbe på sabbaten, deres hellige dag? Er det derfor vi finner igjen navn fra sabbaten i fjellene opp mot stedet øst for Eden? Er det derfor navnet på dagen fortsatt henger igjen i de iranske fjellene?
For vanskelig prøve for Adam og Eva?
«Men deres lydighet måtte settes på prøve, for Gud ville ikke tillate at verden ble fyllt av slike som ringeaktet Hans lov. I sin store nåde satte Gud Adam på en prøve som slett ikke var hard. Men det faktum at prøven var lett, gjorde at synden ble stor. Dersom Adam ikke kunne bestå den aller minste prøve, ville han heller ikke ha bestått en hardere prøve, om han hadde fått et større ansvar. Hvis Adam var blitt stilt på en stor prøve, ville de som dras mot det onde, ha unnskyldt seg med å si: Dette er en ubetydelig sak. Gud er ikke så nøye med småting. Slik ville det stadig forekomme overtredelse i ting som regnes for å være små, og som passerer upåtalt blant menneskene. Men Gud har gjort det klart at synd av enhver størrelsesorden er motbydelig for Ham. Mange lærer at Guds lov ikke er bindene for mennesket. De hevder at det er umulig å være lydig mot Guds bud, men hvis dette var sant, hvorfor måtte da Adam lide konsekvensene av sin ulydighet?
I Kina er to skrifttegn knyttet til hagen og den første synd: Tegnet for en hage er satt sammen av tegnene for: Støv + ånde + to personer + innhegning. Men ennå mer forbløffende: Hemmelig + menneske + hage + levende = tegnet for djevel! Tegnet for frister er satt sammen av tegnet for trær + forkledning. Kina kjente til syndens oppkomst.
Hva gjorde Gud med hagen?
Det første Han gjorde var å sette kjeruber til å vokte hagen. Dette var først og fremst for at ingen skulle få adgang til livets tre. Dersom de fikk spise av livets tre, ville de bli udødelige syndere. Etter vannflommen forsvant tydeligvis hagen, men minnet om hvor den en gang omtrent befant seg, levde videre. Gjennom profeten Esekiel, får vi vite at Edens hage hadde flotte sedertre, lønnetrær og sypress. Alle trærne i Eden....de for ned til dødsriket...du skal styrtes ned til jordens lavere deler sammen med trærne i Eden. 31:16.18
De flotte trærne i hagen befinner seg altså langt under jorda. En annen vakker plass som ble sammenlignet med Edens hage, sletten ved Sodoma, fikk samme skjebne. Den endte i havdypet. Dødens hav. Det finnes to slike dødehav eller salthav også i «området for Edens hage.» Vansjøen og Urmiasjøen. Kan de være restene etter noe Gud ville begrave? Slik Dødehavet ble det etter ødeleggelsen av Sodoma og Gomorras vakre hage som ble sammenlignet med Eden? (1.Mos.13:10). Vi vet ikke. Et større jordskjelv har en gang stengt veien for Vansjøens utløp, og en elv endret seg til en salt sjø.
Da jeg engang ville undersøke om noe var funnet der, ble jeg kun oppmerksom på en sjøorm som skal være sett der og filmet! Dragen i Edens hage? Ja, det passet jo..
Minnesmerket
Et evig minne om Edens hage ble derimot brakt videre av Noa og hans etterkommere, og derfra til hele verden. Uken på syv dager og sabbaten som den siste. Fra tidenes morgen kjente de til uken på syv dager, både egypterne, araberne, inderne og assyrerne. Fra den første tiden i fjellene har navnene på ukedagene spredd seg videre i den gamle verden. Kurdere over hele Kurdistan, kalte den siste dagen i uken for Sheme eller Shema hentet fra det gamle akkadiske navnet Shabbatu. I Sumer het dagen Shabbat, på arameisk Sabbat, i Persia: Shambed, på Pahlavic Shunbath og i Grekenland; Sabbaton. De øvrige ukedagene ble kalt; første dag etter sabbaten, andre dag etter sabbaten, tredje dag etter sabbaten osv. Det er de samme navnene vi finner på hebraisk, kaldeisk, syrisk, babylonsk, og enkelte arabiske land. Kurdiske historikere undrer seg over hvorfor kurdiske og persiske ukedager har fått slike navn. Den eneste dagen som fikk endret navn etter islamsk ankomst var fredagen, som ble kalt samlingsdagen på enkelte språk. De andre dagene ble fortsatt hetende det samme. På mail fra kurdiske venner får jeg vite at de tyrkiske kurdere fortsatt bruker disse navnene på ukedagene: Shamba (for sabbaten/lørdag), Yekshamba, Dushamba, Seshamba osv. på de andre ukedagene.
I en tid under Zoroasters innflytelse i Persia ble navnet på søndag endret til solgudens navn og kalt Mittra. I Egypt kalte de soldagen etter solguden Ra. I romerriket fulgte man perserne og kalte dagen solens ærverdige dag etter solguden Mitra. De andre ukedagene fikk navn etter andre guder som også ga navn til planetene. Men fortsatt henger sabbatsnavnet igjen på 86 språk i hele verden! Land over hele Afrika, kopterne i Egypt, hele Kaukasusområdet, Java, Borneo, Malaysia, deler av Kina og i de fleste land i Europa f.eks. Frankrike, Hellas, Italia, Spania og derved hele syd-Amerika bærer med seg minnet om en dag Gud helliget i Edens hage for ca. 6000 år siden. Sabbaten er tydeligvis kke bare gitt til jødene, men til hele menneskeheten.
Støv+pust+to personer+innhegning=hage
(Hemmelighet+menneske + hage + levende = djevel
djevel + trær + skjuler = frister
Om Adam og Eva og Gudstilbedelsen
I Edens hage hadde lydighet en viktig betydning i gudstilbedelsen, men også i samværet med deres Herre og Skaper. De erfarte takknemlighet, glede, jubel og fred.
«Sabbaten ble gitt til Adam som stamfar og representant for hele menneskeheten. Gjennom feiringen av sabbaten, skulle alle jordens innbyggere i takknemlighet anerkjenne himmelens Gud som sin Skaper og rettmessige Herre, og at de var Hans verk og undergitt Hans myndighet. Slik skulle sabbaten være et stadig minne for hele menneskeheten».
En jødisk rabbiner lærte oss en gang at tallet seks står for mennesket. Det var den dagen menneskene ble skapt. Tallet syv står for kontakten mellom mennesket og Gud. Eva ble fristet til å tvile på Gud. Deres tilbedelse etter syndefallet, besto i å vente på den nåde som en dag ville bli dem til del. Et nytt element i Adam og Evas gudstilbedelse ble bragt inn etter syndefallet, ofringene (tilgivelse og oppgjør med synd), og løftet om en Frelser og ett nytt gudsrike. Nå måtte de ikke tvile på Gud. En dag skulle de få komme tilbake!
Når Jesus kommer igjen vil det være en gruppe mennesker som aldri har smakt døden. De rykkes levende opp for å møte sin Frelser. Hvem de er vet bare Gud selv. Men at de har gjort opp sine synder og fått tilgivelse er åpenbart. Slik mennesker ofte bereder seg før de skal dø, har disse beredt seg. Ikke alle blir tatt med sier Jesus i Lukas i 17 kap. Mennesker som er “underveis” må ta et valg .Noen blir latt tilbake til ødeleggelse og død. Hva er kriteriene for å bli tatt med? Som det begynte, slik avsluttes synden på denne jord, kan vi lese. Når lydighet er årsaken til utkastelse, er da lydighet nødvendig for å komme inn igjen? Men også her finnes forføreren forkledd. Ikke som en slange denne gangen, men som en som gjør ulike tegn for å forføre, Åp. 19:20.
Den gang ble de testet på en frukt, og på om de ville tro det Gud hadde sagt. I avslutningen blir det en ny test. Den er så liten og enkel at de fleste kristne sier at den er helt ubetydelig. Like ubetydelig som en frukt? Prøven på lydighet er omtalt flere steder i Åpenbaringsboken. Den som tar dyrets merke kommer ikke inn! Se Åp.14:9-11 og Åp.20:4. Siden all jorden tilber dyret i de avsluttende scener av vår jords historie, er det snakk om en tilbedelsesform av dyret av et eller annet slag. Bibelen sier ikke i klartekst hva det er, da var det mange som ville “omvende” seg kun for å redde seg selv, uten at det var en ekte overgivelse til Gud. Når Gud sa til Adam og Eva: Ikke spis av treet, skulle det vært nok for dem. Han fortalte dem det de trengte å vite. Gud har også sagt alt vi trenger for ikke å ta dyrets merke. Hold Guds bud og tro på Jesus! (Åp.14:12). Å si at disse ordene bare gjelder jøder i den siste tid, er et av Satans siste bedrag for å rive fra deg frelsen! Tro ikke på det Gud sier gjentar han som et ekko fra Edens hage, Dette gjelder da ikke deg. Ikke bry deg om det som står her. Gud mener noe annet. Dette gjelder bare jøder og ikke deg. Hjvor står det? Er vi ikke podet inn på samme tre lengre?
Det er også viktig å vite hva som egentlig er Guds bud. I Åpenbaringsboken står det at arken i himmelen kom til syne. Er det blitt klart for deg at Jesus står ved arken i det det aller helligste i himmelens helligdom, for å anvende sitt soningsblod for din synd? Les hebreerbrevet! Hva symbol-iserer arken? Jesus står der altså med sitt blod for å tilby tilgivelse for brudd på loven som ligger i paktkisten. Er den himmelske loven endret siden Moses fikk den på steintavler? Er den ikke avskaffet? Nei, uendret skulle den befinne seg i ditt hjerte. Det er den nye pakt. Ingen har endret budene i den himmelske helligdom. Da behøver man ikke å diskutere mer, bare gjøre som Han har sagt. Det er slike tilbedere han ønsker for sitt kommende rike. Gjenopprettelsen av det som engang var! Det generasjoner har lengtet etter i 6000 år.
Lengselen etter å få komme tilbake til en tilstand i Guds nærhet, drev dem som tilba ved porten øst for Eden. Denne lengselen sitter også i mennesker i dag. En ny jord der rettferdighet bor. Der sykdom og død ikke finnes mer. Der ingen noen sinne skal mistes og bli borte. Savn og svik er borte. Der dyrene ikke er farlige for hverandre eller oss. Der vi får være sammen med Gud sabbat etter sabbat, og få guddommelig undervisning, kjærlighet, fellesskap og visdom. Vi skal få bruke våre skapende evner på fantastiske måter. Og livets tre blir fritt tilgjengelig.
Og dette er det ikke lenge til! Blir du med? Ikke la noen rive fra deg seierskransen!
Kilder:
An encyclopedia of archetypal symbolism (Zecharia Sitchin).
Iran: Cradle of eastern civilization (Hamid Reza Rezaei m.fl.)
Patriarchs and Prophets (EGWhite)
Ulike guidebøker fra Iran
Jerusalem Post (internettversjon)
www.travel-images/az-geog.htmwww.cais-soas.com/Religions/iranian/Zarathustrian/zoroaster_time_and_place.htm
Tilbake:
Mens Vi Venter - Nr. 40 (13. årgang) 1/2005 Les hundrevis av artikler her:
http://www.mensviventer.no
