For kristne som er opptatt av hvordan enkelte av profetiene for endetidens skal falle på plass, ser det ut til at noe mer av mosaikken nå begynner å bli synlig. Vi har lenge registrert at messiastroende jøder er delt i to hovedgrupper. Flertallet av dem har havnet i frikirkesamfunn, som hva tro og dogmer angår, tilhører eller ligger nær trosbevegelsen. I disse kristne miljøene er de også blitt påvirket av disse gruppenes teologiske profil, og har derfor akseptert ideen at nytestamentet inneholder ett evangelium for de kristne og et helt annet for messiastroende jøder. Den andre fraksjonen messiastroende jøder, synes å ha forstått det Paulus skriver i kapitlene 10 og 11 i Romerbrevet, nemlig at det bare er ett oljetre. Alle må podes inn på dette ene treet for å kunne være Jesu sanne etterfølgere. Betingelsene for frelse er de samme for jøder som for troende fra alle andre folkeslag. Alle kan podes inn på det sanne vintreet, uansett genetisk bakgrunn, og forutsetningen er en tro på og aksept av Jesus Kristus som personlig frelser fra synd, og selvfølgelig lydighet mot Herrens bud. En rekke kristne ledere, som tilhører kirkesamfunn som lærer at de troende er fritatt fra Guds lov eller fra deler av den, har lenge samarbeidet for å utarbeide et meget spesielt tilbud til messiastroende jøder. Prosjektet bærer konseptnavnet Toward Jerusalem Council II, og er ment å være en motpol til og fortsettelse av apostelmøtet i Jerusalem, som er omtalt i Ap. gj kap. 15. På denne første Jerusalemsamlingen, hevder initiativtakerne for ideen, ble de hedningetroende akseptert inn i trosfellesskapet av de messiastroende jødene, uten at de ble pålagt å måtte akseptere og lyde de jødiske seremonilovene. Det nye Jerusalemkonsilet (apostelmøte) er ment å skulle ønske messiastroende jøder velkomne inn i det kristne fellesskapet, uten at det blir krevd av dem at de skal forkaste innholdet i de jødiske lovene, og uten at kirken pålegger dem å måtte akseptere og lyde kristenhetens forkastelse av mange jødiske lover. I materialet som hittil er offentliggjort om prosjektet, brukes kun uttrykket jødiske lover. Denne ordleggingen røper enten en utrolig uvitenhet, eller den kommer av snedig manipulering. Alle som kjenner litt til innholdet i det gamle testamentet, vet at Mose lov og Guds lov selvfølgelig ikke er det samme, men ved å kalle alle lovene jødisk lover, åpner man døren for et utrolig teologisk bedrag. I praksis blir altså messiastroende jøder tilbudt innlemmelse i det kristne fellesskapet, samtidig som kirken innrømmer dem et unntak, slik at de får tillatelse til bl.a. å overholde jødiske festdager og samtidig beholde det fjerde bud av Guds lov, sabbaten, lørdag, som hviledag. De behøver altså ikke å følge kristenheten, som har akseptert den katolske kirkes endring av Bibelens fjerde bud, hviledagsbudet, fra Guds sabbat til den hedenske soldagen, søndag og fjernet helt bud nr. 2. Det er ikke vanskelig å se at dette prosjektet kan bygge på en dyp misforståelse av det som skjedde på apostelmøtet i Jerusalem. På den tiden hadde noen fra fariseernes parti, som hadde tatt imot troen, hevdet at de hedningekristne måtte la seg omskjære og at de måtte pålegges å holde Mose lov. Apostelmøtet vedtok til slutt at de hedningetroende kun skulle avholde seg fra avgudsoffer, fra å spise blod, fra det som var kvalt og fra hor. Fra denne beskrivelsen mener noen kristne at de troende ikke behøver å bry seg om andre av Guds bud enn det det syvende, (du skal ikke drive hor). De færreste er oppmerksomme på at både forbudet mot å spise blod og sabbatsbudet, ikke er å regne blant Mose lov, for begge ble gitt lenge før Moses levde og derfor også før loven på Sinai. Både Abraham, Isak og Jakob var lydige mot Herren hva disse forskriftene angår. Sabbaten ble gitt ved skapelsen, som et minnesmerke om at Gud er Skaper og gjenskaper og loven om ikke å spise blod, ble gitt da Noa og hans familie kom ut av arken. Påbudene som er kalt Mose lov, har ikke noe å gjøre med Guds lov, altså de ti bud. Mose lov inkluderte alle seremonilovene og offerlovene, som pekte fram til det sanne offerlammets død på korset. Disse lovene hadde selvfølgelig en begrenset varighet, og hadde ingen symbolverdi etter Golgata. Omskjærelsen var kun en ytre symbolsk og illustrativ handling, som skulle minne folket på at det var synd og ulydighet i hjerte, sinn, mentalitet og tanker som måtte skjæres vekk og renses. Både i det gamle og nye testamente er denne betydningen og parallellen omtalt. La oss minne om at moseloven ble lagt utenfor og ikke inni paktens (vitnesbyrdets) ark hvor forsoningsblodet skulle sprinkles. Den katolske kirke er en sentral aktør i prosjektets gjennomføring. Da delegater fra 16 nasjoner var samlet i Wien 17 – 20 februar i 2003, var det denne byens katolske erkebiskop, Kardinal Schønbom, som åpnet konferansen. Det samme gjorde han da delegatene var samlet i oktober i år 2000. Omtrent samtidig med samlingen i 2003, var 10.000 katolske og protestantiske prester/pastorer samlet i Phønix i Arisona, hvor mye tid ble viet til det samme prosjektet. Mer enn 200 ledere for ulike grupper av messianske jøder, satt på hedersplassen nær podiet ved denne samlingen. I Wien talte bl.a. katolikken Peter Hochens. En gjennomgåelse av hans innlegg gir oss en forståelse av tiltakets egentlige hensikt. Han innrømmer at de største hindringene for en full enhet mellom de messiastroende jødene og den kristne kirken, er historiens dokumentasjon av den katolske kirkes massive forfølgelse, fengsling, tortur og drap av jøder. Han presiserer at beskrivelsen av disse overgrepene, etter hans vurdering, nok kan være noe overdrevet, men erkjenner at kirken har mye synd å bekjenne. Denne vedvarende prosessen med forsoning, hevder han, har pågått i flere år, etter at paven selv tok det første et initiativ. Vi merker oss imidlertid at den katolske innrømmelsen ikke på noen måte indikerer tvil om at pavekirken, gjennom hele denne perioden med forfølgelse og likvidering, likevel var kirkemakten som videreførte Jesu oppgave, hensikt og funksjon. Det tas for gitt at kirken ikke mistet sin gudgitte rolle og at pavene var like fullt Jesu representanter og ble ledet av Guds Ånd, alle de århundrene denne groteske forfølgelsen og utslettelsen av Guds opprinnelige folk pågikk. Peter Hocken hevder at når den katolske kirkes soningsprosess er gjennomført, så vil de messianske jødene nok innse at moderkirken bærer de kristne røttene til en organisk enhet for alle troende, på samme måte som den jødiske religion har med seg viktige trosrøtter som kristenheten ikke kan ignorere. Den store oppgaven for Towards Jerusalem Council II, ble det presisert, er å rive ned samtlige hindringer for at alle troende, enten de har jødiske eller ikke-jødiske røtter, kan ledes av Den Hellige Ånd til en aksept av den guddommelig inspirerte liturgiske tradisjon og den hellige Eukaristen, som er selve tegnet og beviset på kirkens organiske enhet. Han sier også at den historiske succession (kirkens guddommelige autoritet, som hevdes dokumentert ved at pavene har fulgt hverandre fra apostelen Peter til i dag) er et samlende fundament for alle som har kommet til tro på Jesus, også de messiastroende jødene. De kristne kirkesamfunnene som ved det planlagte Jerusalem Council II, åpner sine dører for messiastroende jøder, inkluderer som nevnt både katolikker og protestanter. Den katolske kirke har forandret det fjerde bud, fra Guds sabbat fra dagen Gud selv valgte ved skapelsen, til den hedenske sol-dagen søndag. Samtidig er det andre budet i Guds hellige lov fjernet, siden dette budet omtaler Guds avsky mot den hedenske praksisen å tilbe statuer, relikvier og bilder som skal forestille noe guddommelig. For å kunne beholde 10 bud, er så det siste av budene delt. Så godt som alle de protestantiske kirkesamfunnene har akseptert pavemaktens endring av hviledagsbudet. Bibelen informerer oss om at et av kjennetegnene på antikristmakten, er at den har til hensikt å forandre Guds hellige tid og lov, Dan.7:25. (Sabbaten og Guds lov). I forbindelse med Jerusalem Council II, må vi altså forholde oss til den absurde situasjonen, at kristne kirkesamfunn som har akseptert dette antikristelige prosjektet, og selv er delaktige i å videreføre dette hånet mot himmelens Gud, tilbyr messiastroende jøder et fellesskap sammen med en tillatelse til å være lydige mot Herren der de selv har valgt å være ulydige. En mail fra en messiansk-jødisk forsamling i Sverige om denne saken, informerte oss om det som skjer i forbindelse med Jerusalem Coucil II, oppleves meget foruroligende for mange messianske jøder. Vi fikk vite at Ulf Ekman, leder av Livets Ord menigheten i Sverige, er en sentral aktør i dette prosjektet. Ekman var også med på den omtalte samlingen i Wien. Flere messianstroende jøder ser bedraget i at noen av Guds bud, bl.a. sabbatsbudet, skal gjelde for jøder men ikke for andre kristne. På det første apostelmøtet, ble det vektlagt at ikke noe skille måtte settes mellom oss (jødene) og dem (ikke-jødiske troende). Messiastroende jøder som har forstått at Guds bud gjelder for troende til alle tider, arbeider med å forkynne denne sannheten til frafalne kristne, som tror at den hedenske soldagen kan ta plassen til Guds sabbat. De tar sterkt avstand fra ideologien som ligger bak planene for den nye kirkemøtet i Jerusalem.

Tilbake:

Mens Vi Venter - Nr. 40 (13. årgang) 1/2005

Les hundrevis av artikler her: http://www.mensviventer.no