Kirkevielser – en ubibelsk tradisjon. Godt over 50% av danske folkekirkeprester vil ha vielser ut av kirken. De viser til at kirkelige vielser er en katolsk tradisjon, som ikke bygger på Skriften. Kristne som er lite kjent med både Guds Ord og kirkehistorien, hevder at en slik utvikling ville tilsvare det samme som at politiet skulle slutte å oppklare forbrytelser og brannmenn slutte å slukke branner. Flertallet av prestestanden er helt uenige i en slik resonnering, og viser til at vielser opprinnelig ikke var et kirkelig anliggende, og skulle heller aldri blitt det. Både i Det gamle og nye testamentet, var inngåelse av ekteskap regnet for å være et verdslig arrangement. Pavemakten innlemmet senere vielsen til et av syv frelsessakramenter, for på den måten å kunne binde befolkningen til kirkens makt, bestemmelse og kontroll. De danske prestene anbefaler borgelige vielser, med etterfølgende kristen velsignelse over ekteskapet, for dem som måtte ønske det. At en troende velger å ha sitt gudsforhold med i alt som skjer i livet er naturlig, men det betyr ikke at den katolske og ubibelske sakrament-tradisjonen burde følges av protestanter. Vielser er ikke et sakramente i protestantisk teologi. Jesus innstiftet dåpen og nattverden. Han innstiftet ikke vielsen. Den var der i forveien, og tilhørte da som nå det alminnelige liv. Hvis Luthers mening har noen verdi i denne debatten, sa han: Ingen kan benekte at ekteskapet er en utvortes og verdslig ting,... underlagt den verdslige øvrighet. (Klipp fra sogneprest Juul Petersens innlegg i Jylland-Posten, 5. sept. 2004.) VERDIFORSKNING Verdiforskere fra World Value Survey plasserer Danmark øverst på listen når det gjelder befolkningens individuelle motstand mot toppstyring og formynderi. I noen land tar de fleste uforbeholdent imot lederes beslutninger i hierarkiske systemer, mens danskene møter slike forsøk med utpreget motvilje. Dette er en vesentlig årsak til at dansker ligger på verdenstoppen hva angår målt individualitet og selvstendighet i holdning og atferd. I den tredje verden, men også til ganske stor grad i USA, er folks verdier langt mer konforme og knyttet til kollektivt styrte prosesser, selv om holdningsgrupper kan stå i motsetning til hverandre. Da blir det for eksempel naturlig at nasjonale merkedager blir feiret ved å framvise nasjonens militærmakt og ved å synliggjøre, opphøye, ære og nesten tilbe politiske ledere. I Danmark er det individets valgmuligheter som settes i fokus og blir målesnor for vekst. Grasrota har langt mer å si hva praktisk styring angår enn tilfellet er i de fleste land som har tilnærmet lik politisk profil. Som eksempel kan nevnes at de kommunale eldrerådene i Danmark, står over ethvert lokalt politisk styre. Disse rådenes vedtak er ikke anbefalinger til politiske myndigheter, men bestemmende, siden de eldre selvfølgelig vet best om seg selv og gruppas behov. En politiker som ikke tar eldrerådene ad notam, forsvinner som regel ved neste valg. Denne nasjonale grunnholdningen gir i følge verdiforskerne danskene en særlig fordel når det gjelder å hindre grobunn for diktatoriske og autoritære systemer. Ideen at noen sitter på toppen og vil bestemme over andre, er langt mer frastøtende for danskene enn for befolkningen i enkelte andre land. Et problem er imidlertid at danskenes EU-medlemskap gang på gang forårsaker kraftige kollisjoner mellom EU’s kontrollbehov og dansk mentalitet. Krangelen er sterk og vedvarende. I Norge ligger man ikke veldig langt unna danskene på endel områder, men likevel har nordmenn langt større aksept for overstyring og kontroll enn det danskene ville ha tolerert. Den generelle norske befoknings protest forblir gjerne verbal, men man bøyer seg etter hvert for endog meget urettferdige og urimelige avgjørelser. Noen har hevdet at Norge i så måte ville blitt en glimrende kandidat for EU medlemskap eller for utprøving av diverse kontrollmetoder, siden både det offentlige systemets villighet til overstyring og byråkratisk ettersyn og befolkningens toleranse for hierarkisk diktering, er lett å registrere. Det nevnes for øvrig i rapporten at svenskene er ennå mer ydmyke og føyelige for autoritære grep og tilpasser seg storebrors øyne i nakken til ennå større grad enn sine naboer. Ellers påpekes det at Danmark har høyeste plassering når det gjelder befolkningens opptatthet av post-materielle verdier som livskvalitet og livsmening, til forskjell fra materiell fokusering. Dansker generelt er godt fornøyd med nok og har ikke luksus som bevisst mål. (Kilde: Dream Company A/S, på basis av World Value Survey. Oppsummering av hovedtrekk. Data fra 65 land.) Folkekirke i hardt vær. Skal kirken være en blanding av seremonimuseum og sosialvesen, eller skal den forkynne budskapet om hvorfor og hvordan Gud kan skille synden fra synderen? Danmarks kristenhet har det siste året sydet av meninger om folkekirkens (statskirkens) plass og rolle. Prosessen begynte faktisk ikke med den mye omtalte presten Thorkild Grosbølls offentlige erklæring om at han ikke trodde på Gud, selv om denne episoden trolig aktualiserte en debatt som hadde pågått lenge. Sakens kjerne er spørsmålet om tiden nå er kommet for et endelig skille mellom stat og kirke. Med hensyn til prestenes personlige tro, har mange danske teologer, vel og merke i mer lukkede kretser eller anonymt, hevdet at de personlig ikke kan tro på kirkens gudsbegrep, men at de likevel kan tenke seg å fortsette som seremonimestere og sosialmedarbeidere i en kulturhistorisk kirkeinstitusjon. Ca. 25% av danske prester har imidlertid bekjentgjort at prestejobben har mistet mye av sin appell, og at de faktisk kunne tenke seg å skifte arbeid. Et annet hovedproblem er at kirken ikke lenger henter sitt ideologiske innhold fra Skriften, men til en stor grad reflekterer samfunnet den er en del av. Siden flertallet av befolkningen har omdefinert kristentroen til å være humanisme, vil kirkens profil formes etter det. Kristendom er blitt et annet ord for nestekjærlighet og menneskerettigheter, og da forventes det at kirkens budskap skal fokusere på Jesus som den store humanist og frihetskjemper. I den sammenheng oppleves ikke budskapet om Jesus som Guds Sønn, menneskets stedfortreder på korset og verdens frelser, særlig aktuelt. Da etterlyses i stedet kirkens ståsted vedrørende sult, aids, krig, terror, fattigdom, barnearbeid og innvandrerpolitikk. Kirken er blitt en tverretatlig stat i staten, som har sugd til seg ulike sosiale saker, som egentlig hører hjemme i ulike departementer. Noen går ennå dypere i sin utfodring av folkekirken, og anklager den for å logre for staten, snobbe for kongehuset og at den stort sett preges av mediebevisste moteprester, og sprer en blandingsreligion av spiritisme, humanisme og populærpsykologi. Å forkynne Guds Ord ser ikke ut til å være en synlig prioritering. Løsningen mange ser for seg, er at kirken nå finner veien tilbake til Guds Ord og at dens bånd til staten klippes over. Da kan de som tror være tilknyttet en kirke som slipper å flørte med keiseren og påvirkes av politikere som er mer opptatt av årets budsjett og neste gjenvalg, enn av å dele evige sannheter. Pavens etterfølger Det har alltid vært vanskelig å forutsi hvem som blir valgt som pave. Overraskelser har vist seg å være mer regel enn unntak. Hvis man skal tro Vatikanets tipselinje til Time Magazine, står imidlertid kardinal Ratzingers navn sentralt som mulig kandidat. Ratzinger er nå 77 år gammel og oppfyller ellers alle kriteriene nålevende pave har satt for sin etterfølger. Kardinal Ratzinger har vært sentral i å utforme pavens meget konservative standpunkt på flere områder. Han har lenge båret klengenavnet panserkardinalen, og har etter hvert skaffet seg endel fiender blant de liberale og reformvennlige i sitt eget kirkesystem, hovedsakelig på grunn av sin harde og ufølsomme framtoning. Men samtidig har han både vilje, ideologi og holdninger og ikke minst mot til å benytte kirkens maktaparat til å gjennomføre fase 2 i nåværende paves drøm, som er en samling av alle kirkesamfunn og en tilpasning av alle relegioner til en politisk/ideologisk verdenskirke med Rom som overhode. 300 millioner frelst? Redaktøren av den kristne avisen Norge i dag, Finn Jarle Sæle, indikerer i en av sine lederartikler at angivelige 300 000 000 mennesker skal ha blitt frelst i den tredje verden i løpet av de siste 3 årene. Av gode grunner utelater redaktøren å forklare hva han mener med frelse, men det er grunn til å betvile hans ankring til Bibelens definisjon. Den optimistiske rapporten passer dårlig med det en rekke misjonærer fra ulike kirkesamfunn kan berette. De fleste vekkelser dør ut etter kort tid og ender gjerne i splittelser og frafall, men de himmelfallende rapportene som signaliseres om vekst og framgang, åpner uten tvil lommebøker i mer velstående land. Mange hevder at de er blitt kristne, for å oppnå fellesskap eller får å få tilgang på penger og sosiale goder. Overtroen er dyp og aktiv i mange land i den tredje verden, og det er vanlig å tro at predikanter og medlemsskap kan gi rikdom og velsignelser. Herlighetsteologien har da også vært hovedfokus i nesten alle de såkalte kristne korstogene i denne delen av verden. Rikdom, frihet fra sykdom og høy sosial status var løftene som lokket lokalsamfunnet til møtene. Misjonærer forteller at ofte kommer de samme menneskene på alle de møter som arrangeres av ulike bevegelser, og de lar seg frelse på hvert møte. For mange er Jesus nesten blitt et semi-okkult trylleformular mer enn en frelser fra synd, en kraftgiver til endret mentalitet og eksempel på tro og liv. Hvis 300 millioner mennesker var gjenfødt, ledet av Guds Ånd og framviste Åndens frukter i sine liv, ville det som fant sted i den tredje verden hatt et ganske annet innhold. Bibelen forespeiler oss ikke en voldsom global endetidsvekkelse hvor omtrent alle blir frelst. Den profeterer i stedet et enorm og globalt frafall, hvor ord som all jorden og alle som bor på jorden, Åp. 13:3.8, blir forført til å tro på, tilbe og følge Guds motstander. Dessverre skal kun en minoritet av de troende til slutt holde fast på den tro Jesus hadde, slik at de vedlikeholder sitt frelsesforhold og lyder alle Guds bud, Åp. 14:12.

Tilbake:

Mens Vi Venter - Nr. 40 (13. årgang) 1/2005

Les hundrevis av artikler her: http://www.mensviventer.no