Den siste uken

En av Bibelens viktigste profetier forklart

En engelsk landmåler og en romanforfatter produserte en endetidsteologi som mange kristne fant mer spennende enn Bibelens lære. Samtidig forfalsket og ødela de en profeti som kunne ledet mange jøder til å akseptere Jesus som Messias

Ingen troende mener at det er èn Messias for jødene og en annen for de kristne. Sant nok venter tusener av religiøse jøder på sin Messias, som de er sikker på ikke er de kristnes Jesus. For 2000 år siden ventet jødene på en hærfører som skulle nedkjempe romerne. I følge sine løfter, sendte Gud dem i stedet en frelser fra synd. Ideen om en politisk hærfører var noe presteskapet hadde funnet opp. Flere av jødenes ledere kunne ikke akseptere Guds løsning, og påvirket mange til å forkaste Jesus. Selv i dag er det få jøder som for eksempel forstår beskrivelsene i Jesaja om den lidende Messias, for det passer ikke med deres trostradisjoner.

Profetiene i denne boken begynner med Daniels egen tid...

Evangelisme for jødene

Alle sanne kristne lengter naturlig nok etter å se flere jøder akseptere Jesus som sin Messias. Vi har riktig nok møtt dem som hevder at det å lede jøder til å tro på Jesus som Messias, slik at de blir kristne, gjør samme nytten som Hitlers gasskamre. De mener da at en kristen jøde er utslettet, og er ikke lengre en jøde. Vi har også lest internettsider hvor jøder skriver at kristne nå endelig har forstått at de ikke skal evangelisere jøder. Deres argumentasjon er at jødefolket blir frelst og akseptert av Gud ene og alene ved å tilhøre Abrahams ætt. Ganske mange kristne er faktisk enige med dem, selv om Bibelen absolutt tilbyr en annen måte å se det på. Vi erindrer at noen av fariseerne på Jesu tid også mente det samme, og til dem måtte Jesus gi noen alvorsord om hva som var kriteriet for å være en ekte israelitt. Han sa også at det er livsfruktene som definerer medlemsskap i Guds familie. Gud hadde ingen problemer med å forholde seg til de faktiske forhold, og registrere lederne som forkastet ham, og i stedet gi Guds rike til dem som bærer gudsrikets frukter, både jøder og «grekere». Matt. 21:43. Det står i Matt. 21:45 at da fariseerne hørte Jesus si nettopp det, skjønte de hva han mente. Paulus hadde også noen tanker om at den naturlige avstamning ikke nødvendigvis gjør noen til Guds barn, Rom. 9:8.

Tenk om det hadde vært en gammel-testamentlig profeti som rett og slett beviste at Jesus fra Nasaret måtte være alles Messias! Ville ikke det løst mange problemer og gjort evangeliet tilgjengelig for hundretusener av jøder? Du og jeg ville ha sørget for at en slik profeti var å finne i jødenes skrifter, men hvorfor har ikke Gud tenkt på det. Ideen er jo genial!

Vel, i sin kjærlighet har han selvfølgelig hatt denne ideen lenge før oss. Nøyaktig det vi håper på, er et faktum. Gud har plassert en tidsprofeti i Den gamle testamentet, som identifiserer nøyaktig når Jesus skulle dø på korset. Hvorfor gjorde han det? Selvfølgelig for at hans folk skulle være beredt til å ta imot ham når han kom. Fantastisk, sier du kanskje, men hvis det virkelig er slik, hvorfor blir da ikke denne profetien forkynt? Og hvorfor kommer ikke Jesustroende jøder på banen, og deler denne bibelske profetien med andre jøder?

... på samme sted hvor Gud ba Abraham ofre sin sønn...

Vi skal se på to hovedgrunner til at det ikke skjer. Men før det belyses, reflekter en stund over følgende spørsmål. Hvem tror du ville være mest interessert i å skjule, tåkelegge eller usynliggjøre en slik fantastisk profeti? Spørsmålet er lett å besvare. Denne verdens største og mest aktive antisemittist, djevelen selv, og selvfølgelig mennesker som lar seg bruke av ham til samme formål. I tillegg må vi finne ut hvordan Guds store motstander klarer å hindre at en så viktig profeti blir forkynt.

Noen rabbineres forklaring.

Den første årsaken til at de fleste jøder ikke engang har hørt om denne profetien, er at mange rabbinere, helt siden Jesu tid, har gjort hva de kunne for at boken i det gamle testamentet, hvor denne profetien er nevnt, Daniels bok, ikke skal bli lest av jøder. Noen av dem har hevdet at Daniels bok er forbannet. Andre har påstått at boken ennå ikke er gjort aktiv for jødefolket, fordi den er for-seglet, og at dens budskap ikke kan bli forstått før i den aller siste tid. Det de imidlertid ikke har sett, er at profetiene i denne boken begynner med Daniels egen tid, og viser oss faser, tidsperioder, trinn og episoder gjennom hele historien, opp til endetiden.

Siden jødiske rabbinere heller ikke studerer og aksepterer nytestamentet, forstår de ikke at profetiene og forklaringene i Johannes Åpenbaring, åpner de forseglede delene av Daniels bok. Disse to bøkene, èn fra gammeltestamentet og èn fra nytestamentet, må nemlig leses sammen som en enhet, for de både forklarer og utfyller hverandre. Gud planla det slik. Det er sikkert ting i begge disse profetiske bøkene som vi ikke forstår fullt ut, men du verden hvor mye viktig sannhet er forklart i dem, som vi kan forstå.

Den andre årsaken til tausheten rundt denne viktige profetien om at Jesus må være Messias, er det en sentral del av kristenheten som må bære ansvaret for. Djevelen har foretatt et utrolig genialt og snedig trekk, og plassert i kristen forkynnelse en forfalsket tolkning av profetien. Men la oss sitere versene som inkluderer denne profetien.

Sytti uker er tilmålt ditt folk og din hellige stad til å innelukke frafall og til å forsegle synder og til å dekke over misgjerning og til å føre fram en evig rettferdighet og til å besegle syn og profet og til å salve et Aller Helligste. Du skal vite og forstå: Fra den tid et ord går ut om å gjenreise og bygge Jerusalem, inntil en salvet, en Fyrste, står fram, skal det gå sju uker og sekstito uker. Det skal igjen settes i stand og oppbygges med gater og vollgraver, men under tidenes trengsel. Etter de sekstito ukene skal Den Salvede utryddes og intet ha. Byen og helligdommen skal bli ødelagt av en fyrste som kommer, og slutten på det er oversvømmelse. Og inntil enden er det krig, ødeleggelse er fast besluttet. Han skal stadfeste en pakt med de mange på èn uke. Midt i uken skal hanbringe matofferog slaktoffer til å opphøre... Dan. 9:24-27.

Tolkning.

Hvem er det som kalles ditt folk i denne profetien? Engelen Gabriel sier dette til Daniel, og hans folk er jødefolket. En slik forståelsen styrkes også ved at byen Jerusalem er nevnt. Hva skulle skje i løpet av de 70 ukene?

(1) Å innelukke frafallet. Når det gjelder ordet innelukke, finner vi i 40 av de hebraiske manuskriptene, ordet lekalleh, fra rotordet kalah, som betyr å bringe til opphør eller avslutte, men det kan også bety å demonstrere, bekrefte, vise eller stadfeste. Frafallet stanser nødvendigvis ikke, men verifiseres. På engelsk; to bring to completion. Siden dette sies til Daniels folk, jødefolket, kan det vanskelig bety noe annet enn at Gud ga dem denne tiden (de 70 ukene) for å innelukke frafallet. Etter denne tidsperioden ble frafallet synliggjort og stadfestet. De religiøse ledernes forkastelse av Messias, bekrefter profetien.

(2) Forsegle synder. I noen engelske bibler er oversettelsen; To make an end of sins. Ordet kan bety enten synder eller syndoffer. 155 ganger i det gamle testamentet er det aktuelle ordet oversatt synder (i flertallsform), og det hebraiske ordet er da chatta’oth. Igjen er den naturlige betydningen at folkets synder eller opposisjon mot Guds plan, skulle forsegles, stadfestes og endelig dokumenteres, ved at bevisførselen avsluttes, eller kommer til veis ende. Hvis syndoffer skulle være den rette oversettelsen, må det henvises til offertjenestens avslutning ved det sanne offerlammets død.

(3) Dekke over misgjerning. Engelsk: To make atonement eller reconciliation. En bedre norsk oversettelse ville være at ved slutten av omtalte tidsperioden, de 70 ukene, skulle noe skje som ville dekke over, ha oppgjør med og sone alles synder og misgjerninger. At det her er snakk om Jesu død på korset, er nærliggende.

(4) Føre fram evig rettferdighet. At Jesu soningsdød rettferdiggjør alle som tror på frelsen og ber om tilgivelse, er betydningen. Samtidig er aksept av Jesu stedfortredende død selve nøkkelen til menneskets rettferdiggjørelse. Den er evig og behøver ikke flere offer.

(6) Salve et aller helligste. Det hebraiske godesh godashim, er uten unntak i det gamle testamentet knyttet til meget hellige gjenstander relatert til templet eller tempeltjenesten. Uttrykket er aldri, vi gjentar – aldri, benyttet om en person. Likevel foreslår mange teologer at salve et allerhelligste henviser til Jesu salvelse ved sin dåp. Tolkningen er ikke holdbar verken hva grammatikk, sammenheng eller ordets vanlige bruk angår. Det betviles selfølgelig ikke at Jesus på en måte ble salvet til sin Messias-tjeneste ved sin dåp, men det passer altså ikke at uttrykket godesh godashim henviser til denne begivenheten. Det ville representere en forfalskning av skriften å hevde det.

En annen tolkning er at uttrykket refererer til salvelsen (innvielsen) av den himmelske helligdom etter Jesu himmelfart. Denne siste antakelsen kan umiddelbart synes logisk, siden den orginale himmelske helligommen på dette tidspunkt er den eneste som er i funksjonen,når den jordiske helligdommen sluttet å ha en oppgave, da forhenget revnet. Men vi får et problem når vi minnes at profetien gjelder hvem? Jo, ditt folk (Daniels folk, altså jødefolket) og din hellige stad (Jerusalem). Alle de andre hendelsene som profetien omhandler, har med jødefolket og Jerusalem å gjøre. Denne påstanden utgjør ikke en tolkning, men hentes fra selve skriften. Det ville derfor representere et ulogisk tolkningsbrudd å rive salvingen av en meget hellig gjenstand vekk fra profetiens egen tids- og stedsramme, ved å prosjektere eller løfte den vekk fra jødefolket og byen Jerusalem, som kapsler inn profetiens betydning. Forklaringen, slik den er gitt av engelen Gabriel til profeten Daniel, synes derfor å utelukke både teorien om at det henvises til Jesu dåp og at det er himmelens helligdom som er i fokus.

Da sitter vi igjen med beskrivelsen av: (1) En meget hellig gjenstand. (2) Knyttet til jødenes (ditt folk) tempeltjeneste. (3) Lokalisert i Jerusalen (din hellige stad). Jødenes tempel inneholdt mange gjenstander, som eksempel alteret, lysestaken, skuebrødsbordet og røkelseskaret. Men den helligste gjenstanden i templet lå i paktens ark i det aller helligste, nemlig Guds hellige lov, de ti bud skrevet med Guds egen finger. Vi som utgir dette bladet foreslår at salvingen av en meget hellig gjenstand, (godesh godashim), er en beskrivelse av noe vi tror fant sted ved at Jesu blod rant ned på nådestolen, som var lokket på paktens ark hvor Guds bud var oppbevart.

All tilgivelse gitt av Gud i gammeltestamentlig tid, måtte nødvendigvis bli gitt på forskudd, for det er umulig at blod av okser og bukker kan bortta synder, Heb. 10:4. Det var kun dyreblod som ble ofret inntil Jesu korsdød. Bare det sanne offerlammets blod kan tilgi. Hvis Jesu blod, ved hans død, hadde nådd eller blitt sprinklet på nådestolen, som inneholdt paktens ark med Guds bud, kunne det gamle testamentets forsoningstjeneste besegles, stadfestes og aktiviseres. Vi tror at Gud ordnet det slik at paktens ark ble plassert i en hule rett under korsfestelsesstedet Golgata, på Moria fjellet, nøyaktig på samme sted hvor Gud også ba Abraham ofre sin sønn. Den bibelske arkeologien og teologien knyttet til hvor vi mener at paktens ark er funnet, og rester av Jesu blod er lokalisert, har vi omtalt flere ganger tidligere i Mens Vi Venter. Nye lesere som er interessert i omtalte funn, kan lese disse artiklene.

Noen har ment at sprinklingen av offerets blod på nådestolen, må være knyttet til handlingen på jødenes store forsoningsdag. Ved å studere tabernakeltjenesten, ser vi at Guds hellige lovs plassering i templets aller helligste avdeling, er rammen for sprinklingen på forsoningsdagen. Ved Jesu død var ikke paktkisten eller loven lokalisert i tabernaklets aller helligste avdeling, men i en vanlig fjellhule, som aldeles ikke representerte helligdommen, men kun var et gjemmested for lov-tavlene, paktens ark og andre gjenstander fra templet. Vi har derfor grunn til å tro at det var de ti buds gyldighet som ble stadfestet eller bekreftet ved at Jesu blod salvet en meget hellig gjenstand fra jødenes tabernakeltjeneste i Jerusalem ved sin død. Også utenombibelske kilder nevner at lov-tavlene er gjemt i en hule, og at Herren vil ordne det slik at de blir gjort synlig i den siste tid, som et vitnesbyrd på sitt opprinnelige innhold og at kristendommens endring av Guds lov ikke har skaperens velsignelse.

Profetiens begynnelse.

Vær oppmerksom på at de 70 ukene i profetien sies å være tilmålt Daniels folk. Ordet som er oversatt tilmålt, chathak på hebraisk, er i andre hebraiske kilder gitt betydningen avmålt (målt av) eller skåret av (avskåret). Engelen Gabriel kom til Daniel for å forklare det tidligere synet om de 2300 aftener og morgener omtalt i Dan. kap. 8. De 70 ukene er altså skåret av eller målt av denne lengre tidsperioden. Vi forholder oss i denne artikkelen kun til de 70 ukene som er målt av den lengre tidperiodens begynnelse, og tar ikke for oss hele tidsperioden som forløper etter Jesu død.

Påsken kom nøyaktig midt i den siste profetiske år-uken

Synet identifiserer de 70 ukenes begynnelse med ordene; Fra den tid et ord går ut om å gjenreise og bygge Jerusalem, inntil etc... Jerusalem lå i ruiner da synet ble gitt. I Esras bok er tre ulike befalinger om gjenreising nevnt. Den første i Kyros’ første regjeringsår, 537 f.Kr. (Esra 1:1-4). Den andre i Darius’ regjeringstid, ca. i år 520 f.Kr. (Esra 6:1-2) Og det tredje i Artaxerxes 7. regjeringsår, som er i midten av året 457 f. Kr. (Esra 7:1-26.) Verken Kyros eller Darius gjorde tilgjengelig for jødene den frihet og de ressurser de trengte for på alvor å begynne gjenoppbygningen. Erklæringen eller befalingen om gjenoppbygning ble kun en erklæring på et papyrus. Ikke før Artaxerxes befaling kom i år 457, begynte den reelle oppbygningen, samtidig med at jødene fikk tilbake sine rettigheter og sin autoritet over byen. Det hadde heller ikke vært nødvendig med en tredje befaling, hvis de to foregående hadde vært effektive og reelle. Vi har derfor all grunn til å anta at det var befalingen i år 457 f.Kr. som møter profetiens spesifikasjon.

Symbolske tidsenheter

For å kunne tolke rett tidselementene i denne profetien, må vi kjenne til en spesiell symbolbruk i jødenes måte å regne tid på. Dette er godt beskrevet og dokumentert i historisk materiale og overlater ikke noe til gjetting eller synsing. At det ikke er snakk om vanlige 7-dagers uker, er for alle å se, for da ville ingen av profetiens påstander vært samstemt med senere hendelser i jødenes historien. I tillegg ville profetien da indikere at Jesus skulle ha kommet hundrevis av år før han i virkeligheten kom. For å gjøre tolknings-dokumentasjonen lett tilgjengelig på norsk, siterer vi kun et avsnitt fra Norsk Studiebibel, hovedredaktør Thoralf Gilbrant, fotnote under Dan. 24:27. (Alle teologiske verk gir oss denne samme forklaringen.)

Sitat fra studiebibelen: Jødene hadde flere slike uker eller syvere, som de kalte det. Uker av dager (Dan. 10:2), fram til sabbaten (Dan. 28:8-10). Uker av uker fra påske til pinse (4. Mos. 28:26). 5. Mos. 16:9.) Uker av måneder, syv måneder fram til løvhyttefesten i den syvende måned (3.Mos. 23:34.) Uker av år fra til sabbatsåret (3.Mos. 25:3-5) og uker av åruker fram til jubelåret (3.Mos.25:8-13.) I Daniel 9:24 er det tale om uker av år.(Sitat slutt).

Vi legger her til at jødenes bruk av år/uke formuleringen, er så kjent og dokumenterbar, at en videre debatt om det har liten hensikt. 4. Mos. 14:34 og Esek. 4:6 er bibelske eksempler på det hebraiske tolkningsprinsippet, èn dag for ett år. Denne måten å forstå profetien på, bygger ikke på disse eller andre bibelvers, men kommer fra kunnskap om hebraisk historie, språk og tradisjon. Bibelversene dokumenterer kun prinsippets aktualitet og benyttelse.

Profetiens årstall og oppfyllelse.

Utgangspunktet for tidsprofetien er altså midten av året 457 f.Kr, da den effektive befalingen om å gjenoppbygge Jerusalem ble gitt. De 70 år/ukene blir tilsammen 490 reelle år, og ender da i år 34 e.Kr. De 490 årene er videre delt opp i enheter på 7 år/uker, 62 år/uker og 1 år/uke. 7 pluss 62 år/uker, altså 69 år/uker, tar oss til høsten i år 27 e.Kr. Midt i den siste år/uken (Midt i de 7 årene fra år 27 til år 34, blir 3,5 år fra høsten år 27, som tar oss til våren/påsken i år 31.) Årstallene det er snakk om er altså 457 f.Kr. – 27 e.Kr. – 31. e.Kr. og 34.e.Kr. Jesus ble døpt og begynte sin tjeneste ved sin dåp høsten år 27 e.Kr. Jødefolkets ledere demonstrerte sin endelige forkastelse av Jesu lære da den første martyr, Stefanus, ble steinet i år 34. e.Kr. Midt i den siste uken, altså våren/påsken i år 31 e.Kr., døde Jesus på korset. Han døde i det samme øyeblikk presten skulle stikke kniven i det daglige kveldsofferet i templet. Jordskjelvet og oppstyret som da fant sted, omtaler utenombibelske kilder, gjorde at offerlammet unnslapp. Det sanne offerlammet hadde tatt dets plass. Alle disse detaljene ble både forutsagt, planlagt og tillatt gjennomført av Gud selv.

Hva sa profetien? Jo, midt i uken skulle hva skje? Slaktoffer skulle opphøre. Påsken kom nøyaktig midt i den siste profetiske år-uken og da Jesus døde, revnet det tunge forhenget mellom det hellige og aller helligste i templet, ovenfra og ned, og viste at Gud selv nå grep inn og avsluttet den jødiske offertjenesten. (Profetien sa: gjøre slutt på syndoffer.) Han som døde var med andre ord bevist å være den Messias alt i det gamle testamentet pekte fram mot. Hans død dekket, som profetien sa, over synd og misgjerning, og gjorde tilgjengelig for alle troende, en evig rettferdighet. Profetien spesifiserte også at den salvede skulle utryddes. Alt skjedde slik Gud hadde forutsagt gjennom profeten Daniel.

Profetien forfalsket

Vi har allerede vist av denne profetien påviser nøyaktig når det sanne offerlammet skulle dø for verdens synd, og at en rett forståelse av denne gudommelige forutsigelsen, ville lede mange jøder til å se at Jesus måtte være deres Messias. En relativt ny bibeltolkning har lansert ideen om at den siste uken i denne profetien skal løsrives fra sin sammenheng, og skyves helt ut til endetiden. På denne måten blir den siste uken i profetien stjålet eller kapret fra sin naturlige sammenheng. Engelen Gabriels ord til Daniel var 7 år-uker pluss 62 år-uker og 1 år-uke, som tilsammen blir de 70 år-ukene profetien dreier seg om. Den nye tolkningen avviser Gabriels forklaring, og sier i stedet 62 år-uker pluss 7 år-uker, punktum. Deretter venter profetien, sies det, i 2000 pluss år, og først da legges den siste uken til. Denne helt ubibelske tolkningen representerer grov vold mot Guds Ord.

Denne forførelsen ble popularisert ved den engelske landmåleren John Darby Nelson. I utgangspunkt hadde han lite innsikt i bibelens tolknignsprinsipper, og han kom til å tro at de jødiske religiøse lederne hadde rett og at Messias faktisk hadde planlagt å samle jødefolket, nedkjempe romerne og etablere et jordisk kongerike da han kom første gang. Men det var jo nettopp fordi han ikke ville være med på jødenes planer at han ble sitt eget folks fiende. Mitt rike er ikke av denne verden, sa Jesus da han samtalte med Pilatus, Joh. 18:36. Derfor kunne ikke Darby begripe hvorfor Messias ikke utførte det han mente at Daniels profeti forutsa skulle skje når de sytti år/ukene var slutt. (Dan. 9:24-27.)

For å finne en forklaring på dette problemet, lanserte han en ny og selvoppfunnet teori, som han først kalte utsettelsesteorien. Dette er første gang denne underlige ideen dukker opp i kristen litteratur og forkynnelse. Mange tror at Bibelen er kilden til denne tolkningen, men det stemmer ikke. Med utsettelsen mente Darby at da jødene ikke aksepterte Jesus, kunne ikke Gud, på daværende tidspunkt, etablere det forventede jødiske verdensherredømmet. Av den grunn måtte Gud gripe til en kriseløsning og utsette Jesu gjerning for jødene og begynne å sette sammen et nytt folk og en ny kirke. Darby skriver at kristendommen er et midlertidig og uventet fenomen som ikke var med i Guds grunnplan. Guds plan var etter hans mening, kun tiltenkt jødefolket. Han forsto ikke at Guds hensikt var at jødene skulle evangelisere verden. En rekke skriftsteder i Det gamle testamentet bekrefter jo denne påstanden. Darbys etterfølgere sier at Gud trakk ut kontakten på tidsklokken, og utsatte det han hadde tenkt å gjøre med jødefolket. Den kristne dispensasjonalismen kalles også i Darbys teologi for den store parantesen. Vær oppmerksom på at Darbys grublerier er roten til ideen om en hemmelig bortrykkelse før trengselstiden. Denne teologien er ukjent for Guds Ord. (Se bibelsk dokumentasjon i artikkelen: Når Jesus kommer.)

I 1970 fikk Darbys ideer assistanse av roman- og science fiction skribenten Hal Lindsey. Denne forfatteren skrev tidenes mest populære roman - The Late Great Planet Earth. I denne romanen lanseres Darbys dispensasjonalist ideer til en bred leserkrets. I boken blir det skapt et tankespinn hvor aktørene er Israel, Rom, Sovjet, kineserne, atomkrig og antikrist. Det fantastiske er at flere av denne romanens ideer og detaljer er i dag å finne i litteratur og forkynnelse innen pinse- og trosbevegelsen. Mange tror det er bibelsk forkynnelse de hører og leser, men kilden er en fantasiroman.

Mitt rike er ikke av denne verden, sa Jesus

Det er dypt tragisk at denne falske læren ødelegger Guds beste bevis på at Jesus var og er Messias. Kristne som har akseptert dette bedraget, og forkynner og skriver om det, er med på å lukke frelsesdøren for mange jøder. Uten å være klar over det, samarbeider de effektivt med han som har stått bak alle historiens anstrengelser med å hindre at Guds opprinnelige folk skulle finne frelsen. Misjonsbefalingen ber alle troende om å arbeide målrettet med å gjøre alle folkeslag til disipler. Men overraskende mange kristne tror heller på John Darby Nelsons og Hal Lindseys alternative evangelium, og har derfor sluttet å vise jødene veien til deres og alles frelser fra synd. De har i stedet adoptert parolen til jøder og fariseerne på Jesu tid, som hevder at jødene er sikret vei til Guds rike fordi de tilhører Abrahams ætt.

Den falske læren om at den siste uken i Daniels profeti skal skyves til endetiden, sammen med ideen om en hemmelig bortrykkelse av de troende før eller etter trengselstiden, og den fullstendig ubibelske påstanden at Jesus kommer igjen som jødenes Messias etter bortrykkelsen, representerer en teologi som opponerer kraftig mot innholdet i Guds Ord.

Når Jesus snart kommer igjen annen gang, vil det være for sent for alle å finne ut hvem han er, for da kommer han for å hente dem som allerede har akseptert ham som frelser og Messias, enten de er jøder eller tilhører andre folkeslag.

Når jeg har gått bort og gjort i stand et sted for dere, skal jeg komme igjen og ta dere til meg. For der Jeg er, der skal også dere være . Joh.14:3