Syv ganger i Bibelen er en profetisk tidsperiode på 1260 år nevnt. Hvorfor? Det var vanlig i gammeltestamentlig tid, at det som ble  betraktet å være viktig, ble gjentatt mange ganger. Når Herren sørger for at en helt nøyaktig profetisk tidsperiode, blir repetert syv ganger forskjellige steder i Bibelen, må det være fordi han ønsker at de troende skal forstå hva denne profetien betyr i Guds sammenheng. Tidsperioden er omtalt som 1260 dager i: (1) Åp. 11:3 og (2) Åp. 12:6. Som 42 måneder i: (3) Åp. 11:2 og (4) Åp.13:5 og som tre og en halv tid i: (5) Dan. 7:25, (6) Dan. 12:7 og (7) Åp. 12:14. De fleste bibler eller bibelkommentarer viser til at samtlige tre symbolske måter å omtale tidsperioden på, enten det er som profetiske dager, måneder eller tider, tilsvarer en tidsperiode på 1260 reelle år. Det er et blindspor å tro at den teologiske debatten angående denne tidsperioden dreier seg om de tre måtene å beskrive den på.    At det arameiske ordet ’iddan betyr år, er det ingen tvil om blant bibelforskere. Når Daniel 4:16,23,25,32 omtaler tiden da Nebukadnesar skulle være syk, står det at hans lidelse skulle vare i syv tider. Alle oversettelser skriver at det betyr 7 år, og at uttrykket delt tid, (delt fra ordet pelag) betyr et halvt år. Det bibelske dag/år prinsippet, når det gjelder profetiske tidsperioder i hebraisk tenkemåte, er også godt kjent, og bl.a. anvendt i 4. Mos. 14:34 og Esek. 4:6. Som dere utspeidet landet i førti dager, slik skal dere lide for deres misgjerninger i førti år, ett år for hver dag. Og dere skal kjenne at jeg har vendt meg bort fra dere,4. Mos. 14:34. Profeten Esekiel ble bedt om å bære Juda-folkets misgjerning på en spesiell måte; I førti dager, èn dag for hvert år, vil jeg la deg bære den, Esek. 4:6. Tre og en halv tid, 42 måneder og 1260 dager/år representerer altså nøyaktig samme profetiske tid. La oss se på de syv skriftstedene, slik at vi kan finne ut hva Gud ønsker å fortelle oss.  1. Dan 7:25. Han skal tale ord mot Den Høyeste og undertrykke Den Høyestes hellige, og tenke på å forandre tider og lov. Og de skal overgis i hans hånd for èn tid og tider og en halv tid. I det syvende kapittel i Daniels bok, forklarer en engel et av synene Gud viste profeten. Synet er en parallell til synet i Dan. kap. 2, hvor en statue symboliserte de fire etterfølgende verdensrikene Babylon, Medo-Persia, Grekenland og Rom. I kapittel 7 blir de samme rikene illustrert med frie dyr, og Daniel er opptatt av det fjerde og mektige romerdyret, og hvordan en religiøs makt skulle vokse ut av dette politiske systemet. Alle reformatorene mente at det her er snakk om pavemakten, for historien tilbyr ingen andre logiske løsninger. I så fall er det dette kirkesystemet som skulle tenke på å forandre (hellig) tid og (hellig) lov, vers 25. I tillegg må denne kirkemakten gjøre seg skyldig i å tale ord mot den høyeste og underkue Guds folk, i èn tid, (to) tider og en halv tid, altså tre og et halvt år, som representerer 1260 profetiske dager som igjen betyr vanlige år. Tenke på å forandre, kommer fra det arameiske ordet sebar, som betyr å strebe etter, sette seg fore, ha som mål og arbeide mot. “I det syvende kapittel i Daniels bok, forklarer en engel et av synene Gud viste profeten.” Om tolkningen er rett, må pavemakten ha endret Guds hellige lov (de ti bud) og Guds hellige tid (hviledagen). Ordet lov, fra det arameiske dath, kan bety både verdslig og guddommelig lov. At det her er snakk om guddommelig lov er inneforstått, siden enhver nasjon har rett til å endre sine egne vedtatte verdslige lover, uten at det behøver å ha noe med en bibelsk profeti å gjøre. I tillegg er det kjent at denne kirkemakten myrdet millioner av troende, (underkue Guds folk), som ikke aksepterte det de opplevde å være pavemaktens falske lære. Keiser Justinian ga romerbiskopen sin åndelige og politiske overhøyhet over alle andre biskoper i 533, men vedtaket kunne ikke tre i kraft før fem år senere, i 538, da den siste av de ariske stammene som beleiret Rom ble nedkjempet. Derfor regner historien med at pavemakten fikk sin politisk makt dette året, noe som også ledet til de forfølgelser og overgrep historien skildrer. Siden profetien sier at denne kirkemakten skulle underkue Guds folk i løpet av en tidsperiode på 1260 år, må nødvendigvis noe ha skjedd som kunne hindre videre forfølgelse1260 år etter år 538, hvis reformatorenes påstander er korrekte. Vi kommer da til året 1798. Nøyaktig dette året, ikke året før eller etter, tok Napoleons general Berthier, ved hjelp av en fransk hær, paven til fange og førte ham til Frankrike hvor han døde. Katolske kirker over hele Europa ble stengt, kirkens eiendommer beslaglagt og solgt og hele verdensdelen feiret at den katolske og mørke middelalderen var slutt. Alt passer til fullkommenhet med teksten i Dan. 7:25. Hvis denne tolkningen derfor er rett, må jo nødvendigvis alle de andre beskrivelsene av de samme 1260 årene, også gjelde pavekirken og den samme tidsperioden, altså fra 538-1798. La oss se om det passer. 2. Åp. 12:6. Og kvinnen flyktet ut i ørkenen, hvor hun hadde et sted som er gjort i stand for henne i ett tusen to hundre og seksti dager. Innledningen til dette verset beskriver en kvinne som er med barn. En ren kvinne er Bibelens symbol på en ren og sanntro menighet, mens en skjøge symboliserer en frafallen menighet. Vi fortelles at kvinnen føder et guttebarn som senere blir rykket opp til Gud og dragen (djevelen), som ble kastet ut av himmelen, prøver å drepe barnet som den sanne menigheten føder. Deretter må menigheten flykte for dragens forfølgelse, og Gud tar den ut i ødemarken i 1260 år. Selv om det hedenske rom en tid også forfulgte de troende, gjorde den ikke det i 1260 år. Denne profetien er relatert til tidsperioden 538-1798. I disse versene blir satan selv faktisk knyttet til den romersk katolske kirkens forfølgelse av annerledes troende, og det burde ikke overraske noen. Sanne kristne får kraft til å elske sine fiender, de dreper dem ikke. “Det er som om Herren gjør alt Han kan for at ingen skal behøve å misforstå profetien.” For å slippe unna romerkirkens forfølgelse i Europa, flyktet mange annerledes troende til Amerika. I Europa søkte mange tilflukt i alpene, og bl.a. mange valdensere klarte å holde seg skjult der i lange tider, mens kirken forfulgte og drepte alle de klarte å fange. Deres forbrytelse var at de forkastet katolsk hedenskap, og bl.a. praktiserte troende bibelsk dåp og holdt Guds sabbat. Til tross for forfølgelse, fengsel, tortur og henrettelser, bevarte Herren ti-tusener av sine trofaste i ødemarken i løpet av de 1260 årene. Dette verset ser altså den samme tidsperioden fra den sanne menighetens ståsted. Samtidig dokumenterer teksten at romerkirken ble ledet av satan selv. Vi ser også at de som respekterte Guds lov, og derfor selvfølgelig også helligholdt Guds sabbat, (det 4 bud), og avviste pavemaktens hedenske dogmer og kirkesystem, ved i stedet å følge Jesu lære, blir i denne profetien definert som Guds trofaste barn.  3. Åp. 12:14. Og den store ørnens to vinger ble gitt til kvinnen for at hun skulle fly ut til sitt sted i ørkenen, der hun blir sørget for i èn tid og tider og en halv tid borte fra slangens ansikt. Dette verset står i det samme kapitlet som vers 6 i Bibelens siste bok, Jesu Kristi åpenbaring, og her fortsetter beskrivelsen av hvordan de sanntroende blir bevart fra djevelens og pavemaktens forfølgelse i løpet av de 1260 årene. Det beskrives hvordan dragen, satan, den gamle slange (vers 9), blir kastet ned til jorden og hvordan han forfølger kvinnen (den sanntroende menigheten), men Gud bevarer sitt folk. Ørnevinger er også andre steder i Bibelen benyttet som en beskrivelse av hvordan Gud beskytter. Et eksempel er: Dere har sett... hvordan jeg løftet dere på ørnevinger, 2. Mos. 19:4. 4 og 5 Åp. 11:2-4. Den sentrale del av dette verset sier: ... Stå opp og mål Guds tempel og alteret og dem som tilber der!... Men forgården utenfor templet... er gitt til hedningefolkene, og de skal tråkke ned den hellige stad i førtito måneder. Og jeg vil gi mine to vitner å profetere i ett tusen to hundre og seksti dager, kledd i sekk. Dette er de to oljetrær og de to lysestaker som står for jordens Herre. I disse versene er både førtito måneder og ett tusen to hundre og seksti dager nevnt. Det er som om Herren gjør alt han kan for at ingen skal behøve å ta feil av hva profetien gjelder. Useriøs skrifttolkning river som regel et vers ut av sin totale sammenheng, og spinner videre med assosiasjoner som har sitt utgangspunkt i enkelte ord i teksten. Seriøs tolkning tar alltid hensyn til helheten. Siden tidsperioden vi studerer, allerede i flere bibeltekster er dokumentert å være pavemaktens storhetstid, fra 538 og til 1798, da denne kirken  mottok sitt profeterte dødssår, omtalt i Åp. 13:3, kan vi ikke lete etter oppfyllelsen av Åp. 11:2-4 i en annen tid enn denne. Og da må vi forholde oss til det faktum at templet som sto på Jesu tid var ødelagt både når Johannes mottok åpenbaringen og i tidsperioden 538-1798, som profetien gjelder. Den hellige stad (byen Jerusalem) ble heller ikke tråkket ned i løpet av disse 42 månedene, altså mellom fra 538-1798. Ordvalget Jesus bruker når han sier tråkket ned, er imidlertid temamessig hentet fra parallellen i Dan. 7:7. 23, hvor romermakten sies å tråkke ned og undertrykke sine fiender. Det eneste templet som eksisterte i løpet av denne tidsperioden, var det opprinnelige og egentlige templet i himmelen, som det jordiske kun var en kopi av. Da Moses ble bedt om å bygge tabernaklet, ba Gud ham om å bygge det nøyaktig etter det bildet eller den modellen Herren viste ham, for det jordiske skulle være et avbilde eller en skygge av det hellige himmelske, Heb. 8:5. At den hellige stad her er brukt som et symbolord på Guds folk, er ikke overraskende. Det er en hellig Gud og et hellig folk som gjør staden hellig. Hva de to vitnene betyr, som skulle forkynne eller profetere i løpet av de 1260 årene, altså fra 538 – 1798, mens djevelen gjennom pavemakten forfulgte og tråkket under fot de hellige (sanntroende), kan vi forstå når vi tar med forklaringen Bibelen selv gir i vers 4. Der er de to vitnene forklart å være to oljetrær og de to lysestakene som står for jordens Herre. Det sies også om de to vitnene, at de har makt til å utføre de undre bare Gud kan stå bak. Noen bibeltolkere assosierer dette verset, på grunn av forklaringen i vers 6, med Elias og Moses, som Gud brukte til å forårsake tørke og sende plager. Men vi må igjen vise tolkningsdisiplin, og forholde oss til Bibelens egen gitte tidsramme. Keiser Justinian gjenoppbygde Sofia-katedralen i Istanbul (til venstre). Den samme keiseren sørget for et dekret som ga paven politisk overherredømme, men først måtte Justinians dyktige general, Belisarus, drive ut goterne som hadde invadert Rom. Det skjedde i 538 Verken Moses eller Elias var i virksomhet i tidsperioden 538-1798, da pavemakten tråkket de sanntroende under fot. Til alle tider, også under den mørke middelalder, har det vært et lys fra Gud som ledet oppriktige mennesker til sannheten. Salmisten skriver: Ditt ord er en lykt for min fot og et lys på min sti, Sal. 119:105. Selv om kirkens ledere hadde forlatt sannheten, kunne Guds Ånd lede mennesker til Ordet. Når dine ord åpner seg, gir de lys, de gir enfoldige forstand, Sal. 119:130. Under det åndelige mørke som rådde, når pavekirken håndhevet fengsel, tortur og endog dødsstraff for å lese i Bibelen, ble deler av Guds Ord håndkopiert av Valdenserne og andre trofaste, og smuglet til mennesker som lengtet etter Guds lys. De to vitnene, det gamle og det nye testamentet, nådde ut med Guds sannheter til tusener av mennesker som hadde flyktet ut i ødemarken, hvor de ble bevart av Gud. For budet er en lykt og læren et lys, leser vi i Ordspråkene 6:23. Bildet med de to oljetrærne og de to lysestakene, er hentet fra Sak. 4:1-6 og 11-14. I disse versene får vi vite at oljen er Guds Ånd, vers 6. Ånden var virksom selv om pavemakten lenket Bibelen til alteret og truet alle som leste Skriften. Ånden ledet reformatorer til å oversette Bibelen fra latin til folks vanlige språk og Guds sannheter ble spredt til tross for motstand og forfølgelse. Da sitter vi igjen med beskrivelsen av: (1) Guds himmelske tempel skal måles slik at verdien og hensikten med Jesu tjeneste for sine barn der, skal synliggjøres og utprøves, vers 1. (2) Guds sanne barn, som tilber Gud i lys av og i samsvar med hans tjeneste i den himmelske helligdommen, skal også måles, testes og prøves, vers 1. Under forfølgelse og motstand vil de sanntroende både bli synlige og renset, vers 1. (3) Romerkirken, som er fortsettelsen av det hedenske rom, bare iført en kristen forkledning, men full av ubibelsk lære, forfulgte og tråkket Guds barn under fot i løpet av denne tidsperioden på 1260 år, vers 2. (4) Men Guds Ånd fortsatte å lede de trofaste, og innholdet i Ordet, både i det gamle og det nye testamentet, Guds to sannhetsvitner, ble spredt til mange til tross for motstanden, vers 3 og 4. (5) Ordet vitnet kledd i sekk og aske, for det var under nød og med stor sorg over forfølgelsene at dette reformatoriske pionerarbeidet ble utført, vers 3. Pave Pius VI (til høyre), protesterte da Napoleon ville stå over paven i Vatikanstaten. Til slutt ble den gjenstridige paven tatt til fange og alle landeiendommer lagt under staten. Året var 1798. 6 Dan. 12:7 I siste del av dette verset leser vi: Èn tid og tider og en halv tid. Og når det hellige folks makt er fullstendig knust, skal alle disse ting fullendes. Dette verset står i siste del av det siste kapitlet i Daniels bok. Profeten blir i vers 4 bedt om å forsegle boken, og i vers 8 står det at han ikke forsto det som ble vist ham. Mange kristne har ikke forstått at Bibelens siste bok er kalt en åpenbaring, fordi den bl.a. åpenbarer og gjør synlig det som var forseglet i Daniels bok. Under de 1260 årene vi studerer her, eller èn tid og tider og en halv tid, fra 538 til 1798, ble Guds folks makt undertrykt og knust. Samtidig forteller dette verset oss at de tidsprofetiske budskapene i Daniels bok og Johannes Åpenbaring, som gir nøkkelen til mange av profetiene som leder opp til endetiden, hvor alle disse profetiene skal fullendes. 7 Åp. 13:5 Det ble gitt det en munn som talte store og bespottelige ord. Og det ble gitt det makt til å holde på i førtito måneder. I det siste verset vi skal se på, hvor denne tidsperioden er nevnt, omtales dyret som alle reformatorene tolket å være pavemakten. I det foregående vers, fortelles vi at denne makten skulle motta et dødelig sår, men at såret skulle helbredes igjen. Som alt vist, ble såret gitt i 1798 da paven ble tatt til fange og alle katolske kirker stengt. Merk deg ordlyden i vers 3, hvor det står at etter at pavemaktens dødssår ble legt, skal en dramatisk helbredelse finne sted, noe som leder til at: all jorden undrer seg og følger etter dyret, altså pavemakten. Videre står det at de (det store troende flertallet, all jorden) tilber dragen (djevelen) for det er han som har gitt det katolske kirkesystemet makt, vers 4. "Omtret alle jordens politiske og religiøse ledere var der og alle kalte ham kristenhetens leder og den hellige far." Ja, pavemakten hadde en storhetstid på nøyaktig tre og en halv tid, 42 måneder eller 1260 år, fra 538 til 1798. Det er også korrekt at denne kirken mottok et dødelig sår nøyaktig da denne tidsperioden utløp. Og det er videre sant at såret ble legt igjen. Nå omtaler vi vår egen tid. Tenk tilbake på forrige paves arbeid med å gjøre romerkirken global, kjent og akseptert. Han samlet verden for pavemakten under sitt aktive liv og dokumenterte kirkens anseelse og religiøs/politiske dominans og innflytelse ved sin død. Omtrent alle jordens politiske og religiøse ledere var der og alle kalte ham kristenhetens leder og den hellige far. Jesus sa: Dere skal ikke kalle noen på jorden far, for èn er deres Far, han som er i himmelen, Matt. 23:9. Her mente han selvfølgelig ikke den far eller pappa alle nødvendigvis må ha, men han mente en som tar Guds plass, ved å stjele hans tittel. Jesu Kristi vikar og Guds stedfortreder, kaller pavemakten sin pave/papa/far. Herren sier her sin mening om denne blasfemien.  Da er det vel korrekt å hevde at denne makten taler store og bespottelige ord? Selv om det ikke er temaet for denne spesielle artikkelen, kan vi jo nevne at videre i kap. 13, påstås det at denne kirkemakten spotter Gud og har drevet krig mot Guds sanne folk. Disse påstandene er selvfølgelig i harmoni med det vi allerede har lest andre steder. Men det står ikke bare at all jorden skal undre seg og følge etter pavemakten, men det står at alle som bor på jorden (vers 8), skal tilbe dette systemet og at denne tilbedelsen, aksepten og etterfølgelsen til slutt skal lede til at omtrent alle tar dyrets merke, for de blir forført på grunn av overnaturlige tegn og undre som djevelen selv står bak. Etter å ha sett på alle de 7 bibeltekstene som omtaler pavemaktens 1260 år, og det som skal skje etter at det dødelige såret ble legt, kan vi begynne å forstå hvorfor denne tidsperioden er viktig for Herren. Det er en grunn til at den er nevnt syv ganger i Skriften. Samtidig er det tragisk at bare en bitte liten promille av kristenheten har forstått Jesu budskap i hans egen åpenbaring, men det blir vel samtidig forklaringen på at all jorden blir forført, følger og undres. Det er både absurd og ufattelig at lederen for dette antikristsystemet, som Herren i sitt ord advarer så kraftig imot, nå betraktes av omtrent alle kristne ledere som kristenhetens åndelige far og overhode. Alle Bibelens nesten 50 kjennetegn på antikrist, inkludert de få vi har nevnt i denne artikkelen, passer ene og alene på pavemakten. I samsvar med Skriftens profetier, vil nesten alle troende til slutt bøye seg i ærbødighet for makten som gjennom hele historien har vært Guds største motstander. Hvorfor gjør de det? De kjenner ikke Guds Ord, og venter på en mystisk endetidens antikrist, enda denne makten, forkledd som en kristen kirke, har herjet med Guds sannheter og Guds folk i snart ett tusen femhundre år. Men en minoritet vil holde stand. Det står at de vil holde fast ved Guds bud og Jesu tro, Åp. 14:12. De nekter å bøye seg for romermakten. De nekter å tro seg løst fra Guds hellige lov. De helligholder Guds sabbat som Guds folk i ødemarken også gjorde under de 1260 årene. De er oppmerksomme på at denne åndelige skjøgen er mor til alle de andre skjøgene, Åp. 17:5, (noe som må bety at mange andre kirkesamfunn har akseptert falsk lære fra romerkirken). De holder seg til Jesu tro og lære i stedet for å akseptere katolske hedenske dogmer. De forkynner en appell fra Herren til alle oppriktige troende, som er forført i den falske kristendommen: Kom ut fra henne mitt folk!, Åp. 18:4.

Tilbake:

Mens Vi Venter - Nr. 41 (13. årgang) 2+3 /2005

Les hundrevis av artikler her: http://www.mensviventer.no