La oss kalles ved ditt navn 

I den siste tid vil mange sette sammen sin egen lære,
men de ønsker likevel å kalle det de tror for kristendom.

På den dagen skal sju kvinner gripe tak i en mann og si; Vi skal spise vår egen mat og gå med våre egne klær. La oss bare få kalles ved ditt navn, og ta bort vår vanære, Jes. 4:1. På grunn av den budskapsmessige sammenhengen dette verset står i, er den doble betydningen åpenbar. De fleste kommentatorer hevder da også at skriftstedet både har en historisk gyldighet og samtidig gir rom for en endetidsrettet profetisk tolkning. Historisk anvendelse. På den dagen henviser rent historisk til hendelser som er beskrevet i Jes. 3:24-26. Det er ingen brudd i tankerekken mellom kapittel 3 og 4. Jerusalems menn skal falle for sverd og dine krigere i striden, Jes. 4:25. Resultatet kom til å bli at mange kvinner ikke ville være i stand til å finne menn å gifte seg med, og i denne sammenheng er det lett å forstå verset. En rekke kvinner som før hadde vært vant til å leve et behagelig liv, (se Jes. 3:16-24), ville da være villige til å arbeide for sitt eget livsopphold, så lenge de kunne kalles ved en manns navn. En innsikt i datidens sosiale forhold, åpenbarer et mannsdominert samfunn hvor ugifte kvinner eller enker var fullstendig overlatt til seg selv, og pleide å overleve på almisser eller utnyttelse. De ble ikke regnet som verdifulle samfunnsborgere. Profetisk tolkning. For å kunne forstå det åndelige og framtidsrettede budskapet i Jes. 4:1, må vi kjenne til den åndelige situasjonen som rådde da profetien først ble gitt. I de første kapitlene av Jesaja, tilbyr Gud Juda og Jerusalem nåde, hvis folket bare vil omvende seg til Herren. Men innbyggerne ville ikke. Det påstås at menigheten har gjort opprør mot meg, at Israel ikke skjønner, og at mitt folk er uten forstand, versene 2-3. Andre erklæringer er at; De har forlatt Herren, de har forkastet Israels Hellige, de har vendt ham ryggen, og at dere fortsetter å leve i frafall, hele hodet er sykt og hele hjertet svikter, versene 4-5. Det kommer fram at Gud ikke orket folkets vedvarende ulydighet. Ofringene, som han selv hadde gitt dem påbud om, klarte han ikke lenger å ta imot. Appellen han møtte dem med var; Vask dere! Rens dere! Få deres onde gjerninger bort fra mine øyne. Hold opp med å gjøre det onde. Lær å gjøre det gode. v. 16.17. Gud viste profeten Jesaja hvor viktig det er å ta imot den rettferdighet Gud vil gi nå i den siste tid. Kom nå, la oss gå i rette med hverandre, sier Herren. Om deres synder er som skarlagen, skal de bli hvite som snø. Om de er røde som purpur, skal de bli som den hvite ull, v. 18. Alle løftene Gud møtte dem med, hvilte på følgende betingelse; Hvis dere er villige og lydige.. vers 19. Men menigheten ville ikke høre. Deretter beskrives Herrens dag. Det er dommens dag de neste versene omtaler. Og i denne sammenheng søker Herren, gjennom sin profet, å nå dem med budskapet; Hold da opp med å stole på mennesker, Jes. 2:22. Jeremia plukker opp det samme temaet når han skriver; Forbannet er den mann som stoler på mennesker og holder kjød (menneskelige meninger) for sin arm (styrke), Jer. 17:5. På grunn av sitt frafall og på grunn av at de heller ville ha mennesker å se opp til i stedet for Herren, lar han dem få det som de vil. Hvis de absolutt ønsket å la seg styre av mennesker, skulle de til gangs få oppleve hvor farlig det var. Jeg gir dem unge gutter til ledere, og skiftende luner skal herske over dem, erklærte Gud, Jes. 3:4. Han fortsetter, Folket skal undertrykkes, den ene av den andre, og enhver av sin neste, vers 5. Du har en kappe, sier de, du skal være vår hersker. vers 6. Folket ville ikke kjenne Guds sannhet og hans veier. De fant behag i å ha ledere som kunne bestemme hva de skulle tenke, tro og mene. De elsket makthierarkiet, og likte å fungere i intellektuell og åndelig passivitet. Gjennom Jesaia sa Gud rett ut hva konsekvensene ville bli. Skiftende luner undertrykker mitt folk, og kvinner hersker over det. Å mitt folk! Dine førere leder vill, og de ødelegger dine stier, så de ikke fører rett vei, vers 12. Gud gjorde det også klart for dem at de ikke hadde andre enn seg selv å klandre. Ve deres sjel! For de har ført det onde over seg selv, vers 9. På samme måte som dommen over Jerusalem var en Herrens dag eller dommens dag, vil nøyaktig det samme scenariet utfolde seg i endetiden. Guds sannheter ligger i støvet. Hedensk lære har tatt plassen for et så sier Herren. Menigheten velger å følge sine ledere framfor Guds ord. Parallellen til Jesaias tid er slående. Og da møtes vi igjen med budskapet fra Jes. 4:1. På den dagen skal sju kvinner gripe tak i en mann og si; Vi skal spise vår egen mat og gå med våre egne klær. La oss bare få kalles med ditt navn, og ta bort vår vanære. I versets profetiske tolkning, er den dagen like før alt er slutt og Guds dom er avsluttet. En kvinne er i Bibelen symbolet på en menighet. En frafallen kvinne er gjerne omtalt som en skjøge. En ren og sanntroende menighet er symbolisert ved en jomfru. (Eksempler: Klag. 1:17. Åp. 12:1. 17:3.) Mannen i dette verset er Messias, Jesus Kristus. Mat (eller brød i grunnteksten) symboliserer tro, lære, gudsforhold, budskap. (Eksempler: Joh. 6:33. 35. 48. 50. 55. 58.) Klær har også en spesiell betydning i en åndelig tolkning. Et menneske som ikke har tatt imot Guds tilgivelse, sies å være kledd i skitne klær, Sak. 3:3.4. Vår egen rettferdighet kalles et urent klesplagg, Jes. 64:5. Alternativet er frelsens drakt, Jes.61:10. Den beskrives i Guds Ord som hvit og skinnende ren, Åp. 7:9. 19:8. “De fant behag i å ha ledere som kunne bestemme hva de skulle tenke, tro og mene. De elsket makt-hirakiet...” Tallet 7 er et symbol på begrepene komplett, fullstendig, fullkomment eller det som inkluderer alt. 7 kvinner representerer derfor de fleste menigheter eller kirkesamfunn. Når vi nærmer oss den siste tid eller Guds og dommens dag, skal et flertall av bekjennende kristne, gjennom sin holdning og prioritering, si til Gud. Vi skal spise vår egen mat. Vi har til hensikt å tro, lære, følge og forkynne vårt eget selvproduserte budskap. Evangeliet vi ønsker å formidle er annerledes enn det evige evangeliet i Guds Ord. Vårt trosfundament er våre egne ideer og tanker. Vi synes ikke om rammene, definisjonen og betingelsene Bibelen gir for frelse og sannhet. Vi foretrekker noe mer lettvint, enkelt, selvprodusert og behagelig. Ja, vi ønsker å livnære oss med vårt eget brød. Tolkning for endetiden. På samme måte som Jerusalems innbyggere nektet å møte Guds betingelser for å kunne kalles hans folk, er også mange av endetidens bekjennende troende med på det samme opprøret. Det er ikke nok for dem at de vil spise sin egen mat og derfor forkynne sitt eget evangelium. De ønsker også å være kledd i sine egne klær. Tilbudet om en ren og hvit kledning tror vi ikke noe på, sier de. Det går ikke an å bevare tøyet pent i en syndig verden. Vi må likevel falle i synd hver eneste dag på grunn av den syndige naturen. Seier er en illusjon. Vi tror heller ikke på at Kristus kan bo i sinnet slik at vi ikke behøver å falle. Vi betrakter slike ideer som et fanatisk, ekstremt og ubibelsk budskap. Bibeltekstene som indikerer at vi kan bli nye mennesker og at det er kraft tilgjengelig når vi fristes, er ganske sikkert galt oversatt. Jesus er ikke vårt eksempel, han seiret fordi han var guddommelig. Vi har en helt annen natur enn han, og derfor må vi hele tiden gi etter når vi fristes. Jesu rene og hvite rettferdighets kledning har ingen attraksjon for de 7 kvinnene. De forkaster nåden som både tilgir, renser og bevarer renheten. At kledningens hvite lin i Bibelen er definert å være de helliges rettferdige gjerninger, Åp. 19:8, passer ikke inn i deres teologi. For det innebærer at Jesu egen ferdighet til å gjøre rett uttrykkes i de troende som slipper han inn i sinnet og lar han bo der. En slik teologi er fremmed for dem som vil spise sitt eget brød og kle seg i egne klær. Egen lære og egen rettferdighet er deres parole. Men Jesu navn vil de gjerne benytte. La oss bare få kalles ved ditt navn, sier de. Jes. 4:1. Kristi navn vil de benytte, men innholdet i hans karakter og budskapet han forkynte vil de ikke ha noe med å gjøre. I Bibelen symboliserer navnet karakteren. Det er umulig å forkaste Bibelens budskap (brødet), og innholdet i frelsen fra synd (kledningen), men samtidig kalle sin lære Kristi evangelium. Disse selvbedratte kirkesamfunnene og individuelle troende, møter Gud med den samme holdningen Israels innbyggere møtte Herren med. De skjønner ikke. De gjør opprør mot Gud. Dehar forlatt Herren. De har forkastet Israels hellige. De har vendt ham ryggen. De fortsetter å leve i frafall. Hele hodet er sykt på dem. Og Gud må møte dem med det samme budskapet og den samme advarselen han møtte folket med fordum. Jeg orker ikke din tilbedelse. Jeg tåler ikke frafall sammen med hellig samling. Få dine onde gjerninger bort fra mine øyne. Hold opp med å gjøre det onde. Lær å gjøre det gode. Samtidig med at budskapet falt, falt er det store Babylon, lyder, Åp. 18:2, høres også Guds innbydelse til alle oppriktige troende. Kom ut fra henne, mitt folk, for at dere ikke skal bli delaktige i hennes synder,.. Åp. 18:4. Alle som lyder Herrens kall vil møte de samme løftene Gud møtte Jerusalems innbyggere med. Kom nå, la oss gå i rette med hverandre, sier Herren. Om deres synder er som skarlagen, skal de bli hvite som snø. Om de er røde som purpur, skal de bli som den hvite ull. Hvis dere er villige og lydige, skal dere spise av det gode i landet, Jes. 3:18.19.

Tilbake:

Mens Vi Venter - Nr. 41 (13. årgang) 2+3 /2005

Les hundrevis av artikler her: http://www.mensviventer.no