Brev fra leserne  

Til Mens Vi Venter redaksjonen. Jeg studerte selv en tid blant adventistene i (navn på by og menighet), samtidig som jeg deltok i et av adventistenes brevkurs. I bibelstudiet en sabbat, kom det veldig klart fram at adventistene forkynte den etter min mening ubibelske treenighetslæren fullt og helt, ja nesten fanatisk. Jeg tillot meg å tilkjennegi at jeg hadde problemer med en slik tolkning av Bibelen, og ikke kunne underlegge meg en filosofi som var i strid med Guds Ord. I pausen mellom bibelstudiet og gudstjenesten, ble jeg kontaktet av sabbatskolelederen (navn), med klar beskjed om at hvis jeg ikke ville godta treenighetslæren slik de presenterte den i sabbatskolestudiet, hadde jeg lite å gjøre blant adventistene. Han viste meg da direkte til Johovas vitner. Tilfeldigvis var det slik at jeg i adventistenes brevkurs, også hadde blitt undervist i treenighetslæren, og da gjennom et skriv av en adventistpastor som heter (navn). Jeg så med en gang at det som stod i dette skrivet, var en total forvirring i forhold til Bibelens framstilling. Jeg gjorde meg mye flid i å motbevise alle hans påstander. Det han skrev er det stikk motsatte av de klare konklusjonene dere kommer fram til i MVV, og som jeg kan se er i full harmoni med Bibelens lære. Det dere skriver viser en respekt for Skriften, en forsiktighet med egne meninger og en oppriktighet som jeg sjelden har møtt hos kristne. Samtidig har jeg forstått at dere er adventister og lurer da på hvordan deres magasin blir akseptert av deres eget samfunn, også med bakgrunn i mine egne erfaringer i nevnte menighet. Som kuriositet legger jeg ved brevet fra adventistenes brevskole om treenigheten, og mine egne kommentarer på det. Det gikk rundt et halvt år før jeg fikk et svar og det var såpass meningsløst at jeg ikke fortsatte korrespondansen. På møtet etter sabbatskolen jeg henviste til, holdt pastoren et grundig foredrag om det store frafallet blandt adventister. Hans klare konklusjon var at dersom frafallet fortsatte i samme takt som nå, ville menigheten ha mistet sin berettigelse innen ti år. Og det er kanskje ikke så merkelig, hvis ærlige bibelgranskere, som først og fremst vi holde seg til Guds Ord, blir anbefalt å gå til Jehovas Vitner. Ønsker gjerne en kommentar. Kjære AJ. Takk for ditt brev og din åpenhet med hensyn til opplevelsene du hadde i en adventkirke. Selvfølgelig kan vi ikke rettferdiggjøre verken holdningen du ble møtt med eller det som ble fortalt deg i denne adventkirken, for du møtte nok dessverre en av de mange blant oss som ikke har brukt mye tid på å finne ut hva treenighetslæren egentlig inneholder, hva Guds Ord gir av alternativ og hva adventistsamfunnet faktisk har stått for de første 100 år av vår eksistens. De fleste av dagens adventister har ikke mer forståelse av dette temaet enn er tilfellet for andre kristne, men det var ikke alltid slik i vårt kirkesamfunn. En gang var vi nemlig allment kjent som Ordets folk. Våre pionerer tok et meget klart standpunkt for bibelens lære om guddommen, og forkynte konsekvent, og uten unntak, mot den katolske treenighetslæren, noe som kan dokumenteres fra en rekke bøker og artikler vi har, som ble skrevet i løpet av de første 100 år av vårt kirkesamfunns eksistens. Det standpunkt vi som gir ut MVV har, kommer selvfølgelig ikke av at våre pionerer motsatte seg denne hedenske læren, men av at vi ikke har noe problem med å finne, lese og forstå de samme bibeltekstene de benyttet, når de på Skriftens grunn avviste omtalte katolske dogme.  Det var først ca. 100 år etter at vi ble etablert som en kristen bevegelse, og ikke minst på grunn frykten for ikke å bli akseptert av andre kirkesamfunn, at vi i en prosess ga avkall på vår opposisjon mot treenighetslæren. Det var ingen bibelske argumenter som motiverte denne endringen, for Guds Ord var under bønn saumfart utallige ganger for å garantere at adventtroen hadde Skriften som fundament. Noen har senere prøvd å forklare den teologiske helomvendingen adventistsamfunnet har gått gjennom vedrørende sin holdning til treenighetslæren, ved å si at sannheten om guddommen kom til oss i en evolusjonistisk prosess, med en utvikling over lang tid og i flere faser. Anstrengelsene med å rettferdiggjøre forandringen, representerer beklageligvis noens forsøk på en meget bevisst og planlagt historieforfalskning.  Alle våre pionerers og såpass sentrale personer i adventisthistorien som Ellen G. Whites og James Whites motstand mot denne læren, blir nå vurdert å representere et umodent, ubibelsk, naivt og lite gudinspirert standpunkt. I ettertid har noen gått tilbake til de mange hundre uttalelsene fra våre pionerer, og sagt at disse personene egentlig  ikke mente det de forkynte og skrev på den tiden, men at de i stedet mente det samme som det de sa at de ikke trodde på. Sannheten er at det var Bibelen og Bibelen alene som var kilden til adventistpionerenes motstand mot den katolske treenighetslæren, og det er den samme kilde som gjør at mange adventister i dag beholder det samme standpunktet og ikke aksepterer en ubibelsk lære om hvem som er den ène og sanne Gud.  Nå hører det med i denne saken, at de av oss som ikke synes om denne endringen på bekostning av innholdet i Guds Ord, ikke betrakter det vi har lest i Jehovas Vitners litteratur, som en motpol til den katolske treenighetslæren, for vi er oppmerksomme på et bibelsk alternativ som motsetter seg begge tolkninger. Å hevde at Kristus er et skapt vesen eller den første av Guds skapninger, er på samme måte som tilfellet er med treenighetslæren, å lese inn i Skriften noe som ikke står der. Siden alle artiklene i serien om treenighetslæren i Mens Vi Venter, allerede har nevnt en rekke bibelske og historiske argumenter mot denne læren, kan vi her i tillegg ta for oss noen av argumentene adventistsamfunnets pionerer skrev ned med hensyn til dette temaet. Det gjelder bl.a. kjente SDA-personer som: James White, E.J. Waggoner, J.N. Andrews, J.N. Loughborough, Alonzo T. Jones, Uriah Smith, J.N. Haskell og R.J. Cottrell. Samtlig aksepterte selvfølgelig bibelens lærte om Kristi guddom og at han i sin preeksistens var til fra evighet av, for denne bibelske forståelsen gir jo ikke et fnugg av aksept til den ubibelske treenighetslæren. De motsatte seg innholdet i treenighetslæren, hovedsaklig fordi denne læren fratar den ene og sanne Gud Fader den allmakt og posisjon Skriften gir ham og i tillegg reduserer Jesu rolle som mellommann og forsoner, ved at han blir omdefinert fra å være den ene og sanne allmektige Guds enbårne Sønn, til selv å være den ene og sanne allmektige Gud. Her er noen få av utrolig mange sitater fra enkelte av adventbevegelsens pionerer. Det store feilgrepet de som tror på treenighetslæren gjør, er å argumentere som om det ikke er noen forskjell mellom det å benekte treenighetslæren og det å benekte Kristi guddom. De ser bare to ekstreme synspunkter, men vet ikke at sannheten finnes mellom disse to punktene. Enhver uttalelse som refererer til Kristi preeksistens blir tolket som et argument for treenighetslæren. Bibelen er da meget klar på både Kristi preeksistens fra evighet av og på hans guddom, men Skriften er fullstendig taus med hensyn til innholdet i treenighetslæren. (J.H. Waggoner, Review and Herald, 10. nov. 1863.) Vedrørende treenighetslæren, er det umulig for meg å tro at min Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, også er den samme som den allmektige Gud som er Sønnens Far. Jeg sa til min jordiske far: Hvis du kan overbevise meg om at vi to har det samme forholdet, at du er min far og jeg din sønn, og samtidig er jeg også min egen far og du min sønn, da kan jeg tro treenighetlæren. (Joseph Bates, The Autobiography of Elder Joseph Bates, Battle Creek, Mich. Steam Press of the Seventh-day Adventist Publishing Association, 1868.)  Vi kan i sannhet si at treenighetsdogmet degraderer forsoningsverket, ved å trekke Jesu soningsblod, som kjøpte oss fri fra syndens forbannelse, ned på samme nivå som ”socinianism”. (J.H. Waggoner, The Atonement, Oakland, Cal.: Pacific Press, 1884, side 174.)  (Red. Anmerkning: Socinianism var en religiøs bevegelse som ble organisert i Polen i det 16. århundre av Faustus Socinus. De var i sin lære imot det katolske treenighetsdogmet, men Jesus ble betraktet som kun et menneskelig instrument og deres teologi søkte å bygge en bro mellom humanismen og en rasjonell kristendom. Bevegelsen ble senere kalt ”De polske brødrene”.) “Reformasjonens største feil var at den sluttet å reformere... Hadde de gått hele veien ..ville.. treenighetslæren ...blitt avskaffet.” James White Hvilke alvorlige motforestillinger har vi vedrørende treenighetslæren? Det er tre sentrale problemer knyttet til denne lærten. (1) Den motsetter seg enhver logisk tenkemåte. (2) Den er ubibelsk. (3) Dens opprinnelse er hedenske religioner og spekulasjon. (J.N. Loughborough, Review and Herald, 18. juni 1867.) Lovløshetens hemmelighet begynte sitt arbeid i menigheten mens Paulus levde. Denne makten klarte til slutt å besmitte evangeliets enke sannhet og korrupere Bibelens lære om Kristus, og resultatet var at den sanne menigheten måtte flykte ut i ødemarken. Martin Luther og andre reformatorer ble reist opp av Gud og kjempet med Ordets og Åndens styrke, for en reformasjon. Reformasjonens største feil var at den sluttet å reformere. Hadde de gått hele veien inntil all pavelig hedenskap var renset ut, ville både den hedenske læren om sjelens udødelighet, barnedåp, treenighetslæren og soldagtilbedelsen blitt avskaffet. Da ville Guds menighet vært satt fri fra sine ubibelske dogmer. (James White, 7. februar, 1856, Review & Herald, vol. 7. no. 19, side 148, paragraph 26.) Når det gjelder en såpass sentral person i adventbevegelsen som E.G.White, ser vi at hun aldri i sine skrifter benyttet treenighetsbegrepet (trinity). Hun skriver mye som tindrende klart motsetter seg innholdet i treenighetslæren, og hun stilte seg bak alt det hennes mann (forfatter og redaktør James White) skrev direkte mot treenighetslæren i deres 35 år lange ekteskap. Selv omtalte hun konsekvent Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånds funksjon og virke med de uttrykkene og beskrivelsene Bibelen selv benytter. Hun gikk ikke på akkord med dette prinsippet, og beveget seg aldri i nærheten av ideen om at mellommannen og vår Frelser Jesus Kristus, samtidig hadde den samme posisjon og funksjon som den ene og sanne Gud Fader. Hun blandet aldri en og den samme (treenighetens og de hedenske triad-religionenes idèramme) med det å være ett i alt. Pastor L.E. Froom sto fram som den mest synlige pådytter for at treenighetslæren skulle få aksept i adventistsamfunnet. Hans bok ”The Coming of the Comforter” representerte på mange måter en fullstendig helomvendig i forhold til adventistenes tidligere forkynnelse av guddommen. Den samme forfatteren hadde også en ledende rolle i utarbeidelsen av boken Question on Doctrine som ble gitt ut i 1957. Denne boken skapte en storm av debatt og protest i adventbevegelsen med hensyn til sine påstander om Jesu natur og forsoningen, som mange av våre pastorer opplevde å bryte kraftig med det vi hadde trodd inntil da. Den for adventistene fremmede treenighetslæren, ble også hamret ut i denne boken, med kjente argumenter fra de kirkesamfunnene som lenge hadde fremmet dette dogmet. Frooms 700 siders bok Movement of Destiny, som ble publisert i 1971, plasserte videre treenighetslæren som akseptert av adventistsamfunnets ledelse, selv om den hadde blitt forkastet på bibelsk grunn i over 100 år. Denne endringen beklager vi og mange andre adventister over hele verden. Et av mange sitater av en så fremstående adventistpioner som Ellen G.White, kan være passende i denne sammenheng. I dette sitatet, som i mange andre av samme forfatter, presiseres det hvem som alene er den ène og sanne Gud, og i tillegg hvilken sentral rolle og funksjon Guds Sønn hadde i Guds råd. ”Kristus som er Ordet, Guds enbårne, var ett med Faderen, ett i natur, i karakter, i hensikt og var den eneste i universet som kunne ta del i Guds råd og planer”. (Advent Review and Sabbath Herald, July 13, 1905, Paragraph 3.) Nedenforstående punkter ble publisert i 1874, men endret 16 år etter alt omtalte Ellen G. Whites død.   1.     At det er èn Gud, en personlig, åndelig ”Being,” skaperen av alle ting, allmektig, allvitende, evig, uendelig i visdom, hellighet, rettferdighet, godhet, sannhet og nåde, uforanderlig og alle steds nærværende ved sin representant, Den Hellige Ånd. 2.     At det er èn Herre Jesus Kristus, Sønn av den evige Fader, ved hvem Gud skapte alle ting, og ved hvem alle ting eksisterer. (Bladet Sign of the Times, 4. Juni. 1874.) Denne troserklæringen er helt annerledes enn troserklæringen vedtatt I 1980, hvor det presiseres at det er èn Gud: (som består av) Faderen, Sønnen og Den Hellge Ånd. Når det gjelder Den Hellige Ånd, kan vi dele med våre lesere et annet sitat av samme forfatter. Dette utsagnet samsvarer med det vi har kommunisert i alle våre artikler i serien: Tanker om Trenigheten. Den Hellige Ånds natur er en hemmelighet. Mennesker kan ikke forklare den, for Gud har ikke åpenbart noe. Fantasirike mennesker kan sette sammen forskjellige skriftsteder og tolke dem på menneskers vis, men å godta slike synspunkter styrker ikke menigheten. Taushet er gull når det gjelder hemmeligheter som er for dype for menneskets forstand,” Alfa og Omega bind 6, side 39. Den katolske treenighetslæren er vel det best tenkelige eksempel nettopp på forsøket med å definere, forklare og presisere hva og hvem Den Hellige Ånd er. Både forståelsen av guddommen og Jesu natur i inkarnasjonen, er i nyere tid forsøkt endret av noen av våre ledere, for at vi lettere kunne bli akseptert av «skjøgens døtre», (se Åp. 17:5.6). Men til tross for disse problemene, vil du  trolig ikke noe annet sted ennå finne troende som holder fast på Guds sabbat og kjenner til dette lydighetssymbolets plass i endetidens store åndelige forførelse. Du må også lete lenge før du finner kristne som har den bibelske forståelsen av at vi mennesker har en dødelig sjel, og ved denne bibelske troen har en beskyttelse mot spiritismens forførelse. Det er heller ikke vanlig at kristne også avviser den ubibelske læren om en hemmelig bortrykkelse og et jordisk tusenårsriket og som i tillegg fra Bibelen kan bevise for alle hvem som er antikrist, og som har en sunn tolknig av åpenbaringsbokens profetier. Ja, du kan også ta med den betongsolide bibelske forståelsen av kraften i Jesu soningsblod, som tilbyr en endringskraft som inneholder mye, mye mer enn tilgivelse fra fortidens synd.    Du vil faktisk finne mange blant oss som ennå setter Guds Ord foran menneskelige tradisjoner og press for konformitet fra andre kirkesamfunn. Ikke vær så opptatt av hva mennesker sier og mener, for i alle forsamlinger vil du finne dem som ikke bruker mye tid med Guds Ord, og derfor kan de ha meninger som ikke er i harmoni med Skriften. Gud har en plan med alle, og derfor arbeider han med alle, hvor de enn er og hva de enn måtte mene og tro akkurat nå. Gud lefler aldri med sannheten, men han går mange runder med oss mennesker, og prøver å lede oss til den. (Red.)

Tilbake:

Mens Vi Venter - Nr. 41 (13. årgang) 2+3 /2005

Les hundrevis av artikler her: http://www.mensviventer.no