Arabisk middelalder - Litt politisk/religiøs informasjon som kan tilby innsikt og refleksjoner.

Også i 2003 utga FN’s utviklings or ganisasjon (UNDP) en rapport om tilstanden i den arabiske verden. Den første rapporten ble offentliggjort i 2002, og var utarbeidet av arabiske forskere. Begge rapportene kommer til samme tankevekkende og til dels skremmende konklusjon. Arab Human Development Report 2003, viser at verdens 270 millioner arabere i mange henseende lever i en mørk middelalder, og havner lenger og lenger etter den vestlige verden for hvert år som går. Årsakene til denne triste utviklingen er i følge rapporten multifaktorelle og inkluderer blant annet:

·      Massive restriksjoner med hensyn til individets politiske frihet.
·      Redusert ytringsfrihet vedr. religiøse og sosiale temaer.
·      Undertrykkelse av kvinner som samfunnsressurs.
·      Autoritær barneoppdragelse som hemmer nyskjerrighet og vitetrang.
·      Påvirkning og regler som fremmer kollektiv tenkning.
·      Religiøs/politisk nedbrytning av individuell selvtillit og selvstendighet.
·      Et samfunn som inviterer til passivitet, nøling og lavt engasjement.
·      Sammenblanding av religion og politikk. (Som også var en av hovedårsakene til den historiske perioden kalt den mørke middelalder i Europa.)

UNDP’s rapport fokuserte i 2003 på den arabiske verdens muligheter, men presiserte at forskerne ikke ser konturene av noen umiddelbar endring. Som illustrasjon nevner rapporten at det kun oversettes èn bok pr. èn million arabiske innbyggere pr. år. Som kontrast er dette forholdstallet 159 pr. èn million innbyggere i Ungarn og 920 i Spania. Rapporten hevder at aktuell, opplysende og utviklende kunnskap og informasjon simpelt hen ikke når den arabiske verden. Den religiøse, politiske og sosiale infrastrukturen gjør det ikke mulig, grunnet hierarki og restriksjoner på samtlige tre områder.

Samtidig advarer forskerne mot et skremmende framtids-scenario. De arabiske land har en av de høyeste befolkningstilvekstene i verden, samtidig som folkegruppen hele tiden sakter akterut i generell utvikling i forhold til ikke-arabiske land/kulturer. FN’s rapport gjenkjenner alle kjennetegnene på en utvikling hvor en historisk folkevandring eller et globalt blodbad kan bli resultatet.

Tidligere ble de samme konklusjonene møtt med raseri og anklager om rassisme når de kom fra ikke-arabiske forskere. Når det samme nå hevdes av arabiske vitenskapsfolk, er den umiddelbare protesten uteblitt.

På det islamske toppmøtet siste år, som fulgte FN’s rapport, hvor de 57 landene i Den Islamske samarbeidsorganisasjonen (OIC) er medlemmer, vakte det oppmerksomhet at Malaysias statsminister, Mahathir Mohamad,  demonstrativt nektet å akseptere behovet for arabisk nytenkning, modernisering og selvkritikk. Han påsto i stedet at den bitte lille staten Israel har skylden for at 270 millioner arabere, i sine mange respektive land, ikke lykkes med sin kultur, politikk, utvikling og samfunnssystemer. Statsministeren tillot seg på dette toppmøtet å spre vanvittig nazistisk tankegods om en global jødisk sammensvergelse som styrer kloden, og inkluderte også andre antisemitiske Hitler-løgner kjent fra den andre verdenskrig og fra dagens nynazistiske miljøer. Til tross for historiens massive utryddelse, sa han, (med et tonefall og en kommunikasjonskontext som langt fra formidlet verken forferdelse eller uenighet), har jødene enda kontroll med verden.

Under APEC-møtet i Bangkok, trakk den amerikanske presidenten statsminister Mahathis Mohamas og hans rådgivningsteam til side, og ga dem med klare ord en tøff reprimande for den antisemitiske løgnpropagandaen, og informerte Malaysia om at USA ikke ville tolerere et nært samarbeid med et regime som formidlet slike holdninger. Etter reprimanden gjentok statsministeren sine anklager i plenum, men da han begynte å registere muligheten for redusert Amerikansk støtte til landet, forsøkte han seg med standardunnskyldningen om at hans uttalelser var tatt ut av sin sammenheng. Hoderystingen blant mange av de frammøtte representantene dokumenterte at få lot seg lure av statsministerens bløff. 

Samtidig ble det lagt godt merke til at Frankrikets president Chirac, la ned veto og forhindret en fordømmende EU-uttalelse av Malaysias offentlig erklærte antisemitisme.

(Kilder: Bakgrunnsrapportene: Arabisk middelalder. Muslimsk Misere og Reprimande fra Bush. Jyllandsposten 22. oktober 2003, Redaksjonelle kommentarer og rapporter fra Ralf Pittelkow og Washington korrespondent Klaus Justsen.)

Løgn i tinghuset

Manges øyne ble store da kjendisadvokat Cato Schiøtz gikk til pressen i fjor høst, og hevdet at det ikke er et bygg i landet hvor det lyves mer enn i Oslo tinghus. Han påsto at manipulering, påvirkning av vitner, tilbakeholdelse av vitale opplysninger, som ofte er avgjørende for dom eller frifinnelse, er dagligdagse fenomen i rettsalen. Videre sa han at advokatene stort sett ikke er nevneverdig opptatt av at sannheten skal fram og at rettferdighet skjer. Skyldige går ofte fri og uskyldige dømmes, og det er både synlig og kjent av både aktorat, forsvarere og dommere. Høyesterettsjustitiarius Tore Schei er langt på vei enig i denne kritikken. Han sier at tilbakeholdelse av fakta og prosedering mot bedre vitende, er både vanlig og forkastelig. Lederen for statsadvokatenes forening, Erik Førde, kan heller ikke benekte Schiøtz påstand og legger til at det som eksempel er blitt viktigere for flere forsvarsadvokater å få en åpenbart skyldig frikjent enn å sørge for rettferdig rettergang.

Også dommerne må tåle en refs. Ofte vet en dommer at det lyves, men følger ikke opp det som skjer med aktuelle spørsmål og saksundersøkende konfrontasjoner. Rettergangsbot gis aldri, enda nevnte utglidning i høyeste grad krever det. En rekke justismord har rystet det norske rettssystemet de siste årene, og mange flere vil komme. Ikke få uskyldige sitter i fengsel og mange skyldige går fri. Det er Norge som omtales her, ikke et tidligere østblokk-land eller en nasjon i den tredje verden. Når retten ikke er rettferdig og domstolene fraskriver seg rettskaffenhet, er det alvorlige signaler om et lands moralske profil og Guds mulighet til å lede og påvirke. (Kilde: xxx)

Har Gud noe å si til advokater og dommere? Når de bøyer mannens rett... eller gjør en mann urett i hans sak, mon Herren ikke ser det?, Klag. 3:35. Du skal ikke i noen sak bøye retten, 2 Mos. 23:6. Hat det onde og elsk det gode og la rettferdighet stå fast på tinget, Amos. 5:15. Ve dem som gir urettferdige lover og utsteder fordervelige skrivelser... Hva vil dere gjøre på hjemsøkelsens dag?, Jes. 10:1. Tal sannhet med hverandre. Døm rettferdige dommer på tinget... Elsk ikke falsk ed. For dette hater jeg, sier Herren, Sak. 8:16.

Antikrist er død

Klipp fra kronikk av lektor ved institutt for historie, Kjøbenhavn universitet, Jyllandsposten, 17. april 2005.

I protestantiske land var tanken om paveinstitusjonen som Antikrist et stående tema i flere hundre år. Martin Luther hadde også fra sine studier av Bibelen og av pavedømmets lære og praksis, kommet til samme resultat. Han modererte etter hvert sitt syn noe, og endte opp med å hevde at pavedømmet var et resultat av Guds vrede. Det var ikke kun et spørsmål om pavens person, det var kirken som institusjon som var i hendene på satanske krefter.

Antikrist er omtalt i det nye testamentet som Guds og de kristnes store motstander, bl.a.i  Johannes 1. og 2. brev. Paulus er mer presis i 2. Tess. ”Før Kristi annet komme skal motstanderen åpenbares, han som opphøyer seg over alt som kalles Gud og helligdom, så han setter seg i Guds tempel og utgir seg for å være Gud.” Kunne dette passe på noen andre enn paveinstitusjonen? Forståelsen om romerkirken som denne skjulte gudsfiende som utgir seg for Kristi kirke, var ikke ny. I det 14. århundre hadde den engelske reformator Wycliffe sagt det samme.

Boktrykkerkunsten var også oppfunnet, og kirkens frafall var blitt ennå mer iøyenfallende, og Luther var mannen for å si ting rett ut. Men toleranse ble etter hvert mer synlig. Protestanter har nå stort sett holdt opp med å protestere. Med den nylig avdøde paves innsats, er det imidlertid mer enn nok å protestere mot. For eksempel hans uhyggelige menneskesyn, som tillater at millioner dør av aids, for at en fordom mot fødselskontroll kan opprettholdes. Tanken er visst, at kirken ved å fastholde denne absolutte sannheten, kan redde sjeler. Det var den samme forestillingen om nestekjærlighet som lå bak brenningen av kjettere.

Benedikt
advarer

I nærheten av èn million mennekser var samlet. Stedet var Marienfield i Tyskland. Tidspunktet var slutten av august i år. Anledningen var den største katolske messe i landets historie. Det var paven selv som forrettet. Hans viktigste budskap var en kraftig advarsel mot menneskelagde religioner. Noen tjener til og med penger på falsk lære, var hans direkte og provoserende påstand.

Etterpå reiste paven tilbake til Vatikanet og Peterskirken, bygd av penger kirken tjente ved å selge frelse til alle som tømte lommebøkene. ”Når pengene i kisten klinger, sjelen ut av skjærsilden springer,” var visst mottoet når det er oversatt til norsk. Flere munker skal ha jobbet dag og natt med å skuffe gullmynter opp i sekker. Men så ble jo katedralen uten tvil et flott byggverk. ”Noen tjener til og med penger på falsk lære”, sa Benedikt. Vi betviler ikke hans påstand. 

Men menneskelagde religioner kan sannelig inneholde litt av hvert. Jesu mor, mennesket Maria, ble i følge et kirkesamfunn erklært å ha blitt født uten en fallen og syndig natur. Senere vedtok det samme kirkesamfunnet at hun var tatt til himmelen, var blitt medfrelser og utpekt til himmeldronning. Noen av oss har lett i Guds Ord etter dokumentasjon på disse dogmene, men hittil ikke funnet noe. Kanskje ideene er menneskelagde? Ja, noen hevder til og med at biskopen i Rom skulle være Jesu Kristi vikar på jorden og at apostelen Peter skal være klippen Guds menighet er bygget på. Vi registrerer at Guds Ord foreslår at Kristus er denne klippen. Jamen er pave Benedikts advarsler mot menneskelagde religioner på sin plass. (Kilde: BBC News, World Edition, internett, 24. august 2005.)
 

TV-pastor anbefaler drap

Den kjente kristenkonservative lederen og tv-pastoren Pat Robertsen, anbafaler på sitt tv-program at den amerikanske etterretningen myrder Venezuelas president. Denne presidenten uttaler seg kritisk til amerikansk politikk. Pat Robertsen leder bl.a. programmet ”The 700 Club”, et religiøst program som også sendes i Norge på en kristen kanal. Pastor Robertsen og de andre kristen konservative i USA, arbeider målrettet for at USA’s grunnlov skal endres, slik at religiøse lover kan vedtas og håndheves av politiske myndigheter. Strikte helligdagslover, såkalte søndagslover, er på denne religiøse grupperingens uttalte agenda. Bibelens profetier, bl.a. i Åp. kap. 13, forteller at det i den siste tid vil bli vedtatt religiøse lover som vil påtvinge brudd på Guds hellige lov, på samme måte som det skjedde på Dura sletten på profetens Daniels tid. Selv om endetidens kontrovers vil dreie seg om lojaliteten til en menneskelaget hviledag, som har sine røtter i henske religioner kontra lojalitet mot Herren, ved overholdelse av Guds hellige sabbat, det fjerde bud i Guds lov, ser vi allerede nå denne religiøse grupperingens vilje til å bryte Guds bud hvis det gagner andre interesser. (Kilde: VG-utenriksavd., nettsiden, 24. august 2005.)

«Over mitt døde legeme.»

Pastor Beverly Carter er en adventistevangelist som i mange år har spredt Bibelens budskap i Russland. Han ble bedt om å holde en evangelisk kampanje i  Kiev. Lederen for den ortodokse kirke, Vladimir, gikk ut offentlig og annonserte at denne protestantiske kampanjen aldri ville bli tillatt arrangert, og la til; ”Det vil bare skje over mitt døde legeme.” Ti dager før kampanjen skulle begynne, falt han død om. Hans medarbeidere var sjokkert, for denne lokale ortodokse ”paven” hadde en robust helse og dødsfallet var helt uventet og uforståelig. Da kirken ønsket å begrave ham inne i en historisk hellig kirke i byen, satte militæret seg imot, og det ble faktisk et direkte vepnet slag mellom prestene og soldatene, med falne på begge sider. Til slutt ble han begravet utenfor selve kirkebygningen. På grunn av Vladimirs offentlige motstand mot kampanjen, var alle oppmerksomme på møteserien. Nesten 100.000 mennesker møtte opp på idrettsarenaen for å høre pastor Ca ters budskap i en idrettshall som kunne romme kun 30.000 mennesker. 3.400 mennesker ble døpt i Dneiper elven da kampanjen var slutt, blant dem var flere militære ledere. De var alle blitt kjent med både frelsesbudskapet og bibelens viktige profetier for endetiden. Den ortodokse kirke har gentatte ganger prøvd å hindre og sabotere adventistsamfunnets evangeliske arbeid i landet, men ved bønn, modig forkynnelse og manges vitnesbyrd og demonstrasjon av et nytt liv, er veksten og fremgangen stor. Til sammen er 15.000 mennesker nå døpt av Carter teamet i Russland og Ukraina. Kilde: The Carter Report. (ww.cartereport.org)

Oppskrift på frafall.

Daniel Preus er direktør for det amerikanske Lutherakademiet. Helgen 20-21 august talte han på Nord-Europeisk Luther Akademi (NELA) om læreembetets enorme betydning. Et kirkesamfunn som ikke lenger bryr seg om å verne om sin lære, profil og prioritering, var bl.a. hans budskap, vil uvergelig gli inn i en prosess mot sin egen undergang. Han fortsatte: I en del økumeniske miljøer, hater man rett og slett det bibelske kravet om å advare mot ubibelsk forkynnelse og direkte vranglære, og minnet om pålegget til de kristne menighetene fra Rom. 16:17, om å vokte menigheten mot dem som volder splid med fremmed lære. Hans budskap inkluderte også appellen: Blir lærebedømmelsen borte, taper menigheten åndskraft og misjonspotens slik at veksten også blir borte. Ethvert angrep på Bibelens lære er samtidig et angrep på selve frelsen.

Daniel Preus skisserte en tretrinnsprosess som gang på gang gjennom historien har ledet til frafall. Det første trinnet består i at talspersoner som misliker bevegelsens forkynnelsesrøtter og er påvirket av lettvint liberal teologi, krever toleranse og vidsyn selv om de er i minoritet. Det andre trinnet består i at de samme talspersonene krever likeberettigelse og sidestilling og kjemper innbitt mot forskjelsbehandling. Det tredje trinnet kommer når de samme personene, ved hjelp av manipulering, press, lobbyvirksomhet og restriksjoner,  har sikret seg overtaket. Da begynner kirkesamfunnet å marginalisere, motarbeide og utstøte dem som forsvarer kirkesamfunnets opprinnelige teologiske ståsted. (Delkilde: Odd Sverre Hove, Dagen onsdag 24 august 2005)

Frelse eller Formalisme.

Gary Corwin er medredaktør for tidsskriftet Evangelical Missions Quarterly, og skriver ofte tankevekkende artikler i bladet han representerer. I magasinets siste nummer, advarer han kraftig mot tendensen man nå kan se i mange kirkesamfunn, hvor arbeidsmetoder dyrkes som om det var evangeliets innhold. Jesus ba oss ikke om å plante menigheter, er et av hans påstander,men vi ble bedt om å forkynne evangeliet og lære mennesker å holde alt det Jesus underviste. Siste del av Jesu anmodning, skriver Gary Corwin, er omtrent fraværende i dagens kristenhet. Vi i MVV slutter oss til denne appellen, for vi har ofte møtt såkalt nyfrelste kristne, som er opplært til å tro at metodene, formalismen og alle tingene de skal være med på under et møte, inklusivt lærte følelsesutbrudd, er selve den kristne erfaringen og kristentroen de er frelst til. Uten en stadig repetisjon av det kollektive formvesenet, klarer de ikke å leve som kristne. De må stadig tilbake til prosedyrene og teknikkene de er blitt avhengig av. De mangler et stille, sterkt og solid forhold til sin Gud, som både må etableres og vedlikeholdes av personlig og dypt bibelstudium, bønn og vitnetjeneste. De er rett og slett blitt møtekristne som bygger sin tro på emosjonelle opplevelser og former.  (Kilde: Steinar Opheim/Gary Corwin/Evangelical Missions Quarterly. Også: Dagen, 24/8-2005. (Artikkel: Ikke kalt til å plante kirker.)