Terapi eller egotripp?

- av John Berglund Foto: R.Samsing

Å prøve å ha det så bra som mulig mens vi oppholder oss på denne uberegnelige planeten, er et fornuftig prosjekt. Både på det fysiske, psykiske og sosiale området er det mulig å identifisere en del viktige kjøreregler og rammebetingelser som kan gjøre livet enklere. Likevel er det mange som sliter, og ulike fagfolk søker å synliggjøre den assistanse som er til gjengelig. Når det gjelder emosjonelle vanskeligheter, har psykiatrien og psykologien over tid stilt opp med omtrent alt fra a til å, og forvirringen er mer typisk enn mange er oppmerksomme på. Alt fra regresjon tilbake til et tidligere liv, spiritistisk kontakt med åndelige veiledere fra kosmos og ideologiske idèkasser som alle klienter, uansett problemområde, skal presses ned i, er bare eksempler. At det kan hjelpe å snakke med et oppegående og normalt menneske, som også eier litt visdom, når man selv ikke har det så greit, har de fleste registrert. Hvis dialogen er drevet fram av et genuint ønske om å forstå mer, har prosessen mye for seg. Det er imidlertid ingen tvil om at den terapikulturen som vokste fram fra 1960-tallet og utover, har hatt et altfor selvsentrert fokus, der ”feel good” effekten sto sentralt. Det mange ikke var oppmerksomme på, var at det å snakke om seg selv og sine egne følelser, ofte oppleves godt i øyeblikket, selv om det er helt uavhengig av muligheten og viljen til langsiktig forandring. Jeg-fokusering. Det er ikke uvanlig å møte mennesker som har vært i terapi over lengre tid, og tydeligvis har lært at det viktigste ordet i vårt vokabular, er ordet  jeg. De snakker 90% av tiden, om sine ideer, sine tanker, sine følelser og sine handlinger, og de har et hav av historier å fortelle om seg selv, som med sine utrolig uvesentlige detaljer, tar en god halvtime å komme gjennom. De har lært å være i fokus, og de er blitt oppmuntret til å fortelle alt som dukker opp på tankens arena. Det er nesten som om de utpeker enhver de møter til å være sin neste terapeut. En typisk forestilling i terapikultens hverdag, er at det skal være psykisk skadelig å holde tilbake uttrykk for følelser. Ideen er at man må  få det ut ellers kan man havne i nevrotikkens irrganger. Denne oppfattelsen har over tid gjort seg stadig mer gjeldende i for eksempel barneoppdragelse. Selv om pendelet er ved å svinge litt tilbake, kan  førskolelærere fortelle om barn som er hemningsløse og uten grenser når det gjelder utagering av de fleste følelser, på bekostning av hensynet til andre. Resultatet er for eksempel at alt man måtte tenke ufordelaktig om en annen, må og skal slenges ut der og da. Den grunnliggende feiltagelsen er at et følelsesuttrykk forveksles med erkjennelse av en følelse. I emosjonell affekt, er vi langt mer ensporet enn ellers og derfor blir vi naturlig egosentrerte. Selvfølgelig kan både heftige følelser og tørr intellektualitet, innsnevre sinnet. Følelser fanger og teknisk meningsfokus kan produserer emosjonell analfabetisme. Men hvordan tanker tenkes og på hvilken måte følelser føles, er like viktig som å tenke og føle. Sterk emosjonalitet vil ofte forårsake at vi mister nyanser. Ubehagelige opplevelser blir da lett til bestandig, aldri eller alltid. Separate hendelser i nuet, suges inn i fortidens repriser, og vi setter andres ansikt på dem vi møter i dag. Refleksjon, undring, sammenheng, følsomhet, perspektiv og empati blir rett og slett borte i emosjonell støy. Raseri, tårer og frykt er faktisk lite nyaserte tilstander. Ikke få i generasjonen som nå vokser opp, mener at de er mest ekte når de føler sterkt. Dette stemmer bare ikke. Følelser er ofte både sammensatte og kompliserte. De kan kle seg ut, leke karnevall i oss og vil ofte gjemme seg bak hverandre. Sinne kan dekke over skyld og skam. Røff pågåenhet kan skjule sårbarhet. Tårer kan avlede sinne. Overdreven elskverdighet kan være en mestring for å dekke over motsatte følelser som avsky og forakt. Derfor kan følelser lyve, ikke fordi de er oppdiktet, men fordi de forteller halve sannheter. Hvor er da ektheten? Psykoanalysens følelsesfokusering blir på en måte korrigert av de kognitive teoriene, som til langt større grad betoner tankens kraft og betydning. I denne forståelsen er det tanken som er hovedlevrandør til følelsene, som nettopp blir til på grunn av hva ting betyr for oss. For 150 år siden, sa tidsånden at følelser skulle undertrykkes og tuktes bort hos et barn. I dag skal de vrenges ut, noe som representerer en slags vulgærpsykologi, som er ganske karakteristisk for vår tid. Begge utgjør grøfter på hver side av det sunne. På mange måter har følelser fått en underholdningsverdi. Hva som er bra eller ikke bra, defineres ut fra hva som gir en god følelse. Det søkes kicks og spenning, for sterke følelser gir en opplevelse av å være til. Det er sagt at i frykten bor det ingen tomhet, i tårene ingen likegladhet og i raseriet ingen kjedsomhet. Å ruse på emosjoner kan bli like vanedannende som dop. En annen observasjon er at følelser er blitt en legitimering av hva man kan kreve av omgivelsene. Sterke følelser kan spilles ut og rettferdiggjøre krav til andre. Jeg føler meg så elendig, ikke korriger meg for jeg er så sårbar. Alt legges til side når noen gråter, og enkelte styrer sine omgivelser med sitt følelsestyrani. Målet kan da bli å oppnå det man vil ved hjelp av emosjonell manipulering, noe som selvfølgelig lett leder til at man støter bort det man savner mest. Vi har grunn til å tro at ekthet og åpenhet, kombinert med sunn selvbevarelse, empati for andre, er gode hjørnesteiner for menneskesinnets funksjon. Hvis vi da også legger til en takknemlig holdning og et bevisst valgt engasjement for å hjelpe og stille opp for andre, har vi samlet flere av de mentalhygieniske vitaminene som trolig gjør oss mer godt enn mange av terapiformene vi er kjent med.

Tilbake:

Mens Vi Venter - Nr. 41 (13. årgang) 2+3 /2005

Les hundrevis av artikler her: http://www.mensviventer.no