Et budskap til adventister:
Til våre brødre og søstre
Både vekst og nedgangstider har en årsak. Kan vi lære av Israels erfaring?
"Legg merke til hvordan det går dere! Dere sår mye, men høster lite! Jeg har kalt tørke hit over landet."
av Elin og John Berglund. Foto R.S.
Lærdommer fra Israels erfaring.
I gamle Israel, var tilbakegang, redusert avling, sårbarhet for fiender og generelle nedgangstider, som regel et tegn på at landets ledere og folket påvirket av dem, ble sløve med å opprettholde Guds prinsipper. Det innebar at deres tro på Herren ikke var så sterk og ryddig at de handlet på hans ord og åpenbaringer. Bare det selvfølgelig, er ekte tro. Gud kunne og ville ikke tvinge dem til lydighet, men han søkte å motivere og hjelpe dem til å våkne opp, og ta på alvor oppgaven han hadde gitt dem. Legg merke til hvordan det går dere, sa han til dem. Dere sår mye, men høster lite, Haggai 1:5. Dere venter mye, fortsatte han, men se, det blir lite, vers 9. Han sa også: Jeg har kalt tørke hit over landet, vers 11. Herren lovet sitt folk tørke og nedgangstider, hvis de sluttet å være lydige og begynte å holde på med det han hadde advart dem mot, og han gjorde det selvfølgelig av kjærlighet, for slik er vår Gud. Han ønsket at de skulle vende om, Amos. 4:9.
Hvis en uforanderlig Gud ønsker å vekke opp sitt folk i dag, hvis de skulle finne på å gjøre de samme tabbene Israel gjorde, og ta til seg tilbedelseselementer fra ideologier som ikke respekterer Herrens veiledning, vil han nok igjen sende tørke og nedgangstider, men trolig ikke i form av redusert nedbør. Han ville i stedet trekke sin velsignelse tilbake, og tillate at det blir lite eller ingen vekst, eller til og med tilbakegang. Han ville la aksjoner og programmer rinne ut i sanden, og gjøre det nødvendig å avslutte og nedprioritere tiltak som under normale forhold burde gitt resultater. Og så vil han si til dem: Legg merke til hvordan det går dere! Dere sår mye, men høster lite! Jeg har kalt tørke hit over landet! Dere venter mye, men se, det blir lite igjen!
"Hvorfor motarbeidet Gud sitt eget folk i gammel tid?"
Hvorfor motarbeidet Gud sitt eget folk i gammel tid? Problemet var at han ikke kunne bruke dem til det han hadde kalt dem til, hvis de brøt kontrakten, gikk sin egen vei og begynte å samarbeide med folkeslagene som ikke ønsket å tro på og lyde Herren. Guds folk skulle vise, være og forkynne et budskap om Guds plan og vilje, når ingen andre gjorde det. Hvis de sluttet med det, ble de jo lik alle de andre nasjonene som bebodde kloden. Gud ville nå alle gjennom et folk som representerte ham. Hvis vårt lands ambassadør til en annen nasjon, ignorerer brev, mail, telegrammer og telefoner, begynner å jobbe for et annet land og reiser et fremmed flagg på bygningen, vil vedkommende naturlig nok miste sin posisjon og sine privilegier.
Volum av medlemmer er selvfølgelig ikke det eneste vi må forholde oss til som viktig indikator, for det er da ingen sak å samle store menneskemasser. Bare gi dem det de vil ha! Fotballkamper og rockekonserter beviser vel det godt nok. Forkynnelsens kvalitet og bibeltroskap må også vurderes av både mennesker og Gud. Men når en bevegelse, som har et vitalt budskap fra Gud å forkynne, og som har vært i vekst og framgang i mange årtier, opplever redusert vekst, slik at medlemstallet synker og aktiviteter og programmer må skjæres ned, er det verken ubibelsk, ulogisk eller unaturlig å reflektere over tilbakegangen, i lys av Bibelens budskap om hvordan Herren tidligere behandlet sitt folk. Vi må ikke følge i deres eksempel som var ulydige, skriver Paulus i Heb. 4:11, og det er nettopp Israels svik han omtaler.
Nedgangstider.
I mange år har medlemstallet i samfunnet vi som utgir Mens Vi Venter er tilsluttet, gått nedover. Vi opplevde en rolig vekst opp til år 1979, hvor vi hadde et toppunkt på 5524 medlemmer. Der begynte en tilbakegang som har øket på siden da. Ved utgangen av 1999, (20 år senere), var medlemstallet sunket til 5002 i Norge, en tilbakegang på nesten 10%. Medlemstallet for september 2004, (bare 5 år senere), var på 4712, noe som gir en beklagelig årlig tilbakegang med nesten 60 medlemmer. Prosentvis ga altså de siste 5 årene, 3 ganger så hurtig tilbakegang som de 20 årene før. Noen hevder at nedgangen skyldes at vi skiller oss for mye ut fra de fleste andre kirkesamfunn, ved å ha et budskap som er annerledes. Derfor arbeider de målrettet for at vi, i hvert fall offentlig, stort sett skal si og mene det samme som andre kristne hevder. De arbeider også for at vi burde adoptere andre kirkesamfunns måte å forkynne på, og at vi også må kopiere deres stil og ramme når vi arrangerer våre møter og samlinger. Andre igjen, sier at nedgangen kun skyldes sosiale, antropologiske og kulturelle årsaker, hvor tidsånden er nøkkelfaktoren, og at nedgangen ikke har noe med Gud eller hans Ånd å gjøre.En sannhet som det ikke lenger snakkes mye om, er imidlertid at nedgangen blant oss faktisk begynte etter en stillstand, da vi i en gradvis prosess sluttet å vektlegge det spesielle budskapet Gud har kalt oss til å dele med andre. Man begynte å se på evangeliske møter som noe annet enn møter hvor fokus var både på frelsestilbudet, Frelserens lære og Bibelens sannheter. Den økumeniske ånd begynte å gjøre seg gjeldende, og fordi noen ikke likte det vi forkynte, begynte enkelte å gi liten plass og dybde til avgjørende sannheter.
Et makelig liv var utrolig nok en av anklagene Israel fikk imot seg før de ble bortført i fangenskap:
“Det er dere som ligger på elfenbeinssenger, som strekker dere ut på deres divaner...Am.6:4
Deres land er fullt av sølv og gull og det er ingen ende på deres skatter” Jes. 2:7I tillegg var de egoistiske og delte lite av sine goder.
Kanskje har materialismen også et tak på Guds siste generasjon på jord? “Mange av våre pastorer er dessuten de siste årene blitt sendt på seminarer og kurs i regi av andre kirkesamfunn, hvor en markedsstyrt og karismatisk/økumenisk måte å forkynne og drive en menighet og et kirkesamfunn på, blir anbefalt. I tillegg er noen blitt påvirket til å definere Guds Ånds oppgave, misjon og funksjon, på en både ubibelsk og uadventistisk måte, ved at opplevelse og føleri blir gitt fortrinn. Det er lite igjen av vår forståelse av at en av Åndens primære oppgaver er å lede mennesker til bibelens fulle og hele sannhet, og overbevise om synd, rettferdighet og konsekvensene av ikke å lyde og følge Herren. Joh. 16:8.
Den forkynnelsen som ga vårt kirkesamfunn vekst, inntil flere og flere av våre pastorer og menighetsmedlemmer sluttet med det, var å møte mennesker med: (1) Ekte vennskap. (2) Vitnesbyrd om egne erfaringer med Kristus og Guds Ånds ledelse. (3) Et solid bibelsk budskap, som i tillegg til Jesu sonoffer også inkluderte både synliggjøringen av Skriftens viktige og avgjørende sannheter, og Guds Ords spesifikke advarsler mot all den falske lære som herjer med kristenheten og fører mange vill. Da disse tre punktene var en naturlig del av adventisters forkynnelse og utadrettede menighetsliv, hadde vi vekst og mennesker ble ledet til å ta et personlig valg for Kristus og Bibelens budskap. I de land i verden hvor denne oppskriften ennå følges, ser vi en eventyrlig framgang.
Ingen, absolutt ingen, kan bli en solid og sterk kristen, som både kjenner Kristus og Bibelens sannheter, slik at de blir stående urokkelige i Herren, uansett hva som skjer, hvis punkt tre byttes ut med en overfladisk, populær og økumenisk tro alene uten lydighet-teologi. Dessverre ser vi mer og mer en slik tilpasset og endret forkynnelse og prioritering bl.a. i Skandinavia, med de etterfølgende naturlige resultater. Enkelte blant oss ønsker ikke lenger å forkynne slik at oppriktige troende våkner opp, og slik at Guds Ånd kan lede dem videre. De ønsker at alle skal like det vi sier, og at alle skal tale vel om oss. Den eneste veien dit, er at vi justerer vårt budskap til å inneholde nettopp det andre ønsker å høre, som meget ofte ikke er det Herren vil at vi skal gi dem.
Av de få som blir døpt, går alt for mange etterpå til andre kirkesamfunn, nettopp fordi de ikke er blitt vist det unike og bibelsolide fundamentet vår tro er bygget på. I omtrent hver stor menighet, kan man lett sette navn på 100 pluss tidligere medlemmer, som ennå lever, og hvor ikke få fant veien til andre kirkesamfunn. Den tiden da vi hadde solid forkynnelse og vekst, var det omtrent utenkelig at noen forlot menigheten til fordel for ubibelsk lære i andre samfunn. På den tiden kjente adventister Guds Ord og manges kunnskap, tro og gudsforhold var personlig, selvstendig og solid.
Endret fokusering.
Forkynnelsen av flere sentrale sannheter alle må forholde seg til før Jesus kommer igjen, blir ikke lenger prioritert som før fra mange av våre talerstoler. Ikke få i en ungdomsgenerasjon blant oss, vokser nå opp uten å vite særlig mye om den oppgave og det kall vi har som et folk. Flere av dem mener at alle som sier de tror på Jesus, uansett hva deres teologi ellers inneholder, er like mye kristne og frelst som alle andre troende, og at Herren ikke lenger bryr seg noe særlig om mer enn det. I tillegg ser vi at lære, metoder, teknikker og ideer vi som en bevegelse har advart mot i 150 år, nå mer og mer blir trukket inn i tilbedelse og forkynnelse. Den ubibelske karismatisk åndsfokuseringen, som vi med god grunn og godt dokumentert fra Guds Ord, har advart mot som en falsk og forførende vekkelse, er nå på god vei inn blant oss, beklageligvis med enkelte pastorer og lederes velsignelse.Noen ekstreme og usunne utfall blant oss, ved at noen søkte å etterape både lære, metoder, formalisme, teologiske forklaringer og teknikker benyttet av ”skjøgens døtre”, er i ettertid rødmende unnskyldt med at man nok akkurat der og da gikk litt for langt. Nei, det er ikke riktig! Ingen gikk for langt! Man gikk feil vei! Èn millimeter den gale veien er for langt! Helt siden vårt samfunns begynnelse for ca. 150 år siden, har vi forkynt, med Guds Ord som kilde, at sann vekkelse og reformasjon, alltid, og absolutt uten et eneste unntak, må gå hånd i hånd. Med reformasjon mener vi da det å innta en bibel-riktigere posisjon og forståelse, (re-form er å omforme, justere, endre) i forhold til skriftens opprinnelige innhold. I dag har flere og flere adventister akseptert den karismatiske bølgens emosjonelle vekkelsesforståelse, hvor tro, lære og liv betraktes som en mindre vesentlig faktor, i forhold til stemning og følelser.
Noen kristne fra andre samfunn, syns det er fint at vi har endret forkynnelse, og er blitt mer samstemt med den allmenne og generelle kristenheten. Men ved å gjøre det, har vi også mistet anledninger og muligheter til å lede andre kristne til et lys over Skriften, som de nå ikke har, men som vi alle trenger før det er slutt. I stedet for å søke muligheter til å vitne om de sannheter Gud har vist oss, slik at vi kan påvirke andre, er vi i stedet selv blitt påvirket til å nedtone dette lyset og adoptere lære som ikke er forenlig med Guds Ord. I så måte kopierer vi dessverre til fullkommenhet Israels feilgrep.
Åndskrefter.
Vi har nå pastorer som selv tar imot og ønsker å overføre gjennom fysisk berøring, den mesmeristiske åndsopplevelsen som kjennes ut som et elektrisk eller magnetisk støt, som påvirker det limbiske følelsessentret i hjernen, skaper en midlertidig og endorfin-produsert lykkerus, og som også ofte får mennesker til å gå i ekstase og/eller falle bakover. Disse emo-manifestasjonene er blitt vår nye og moderne definisjon på senregnets åndsfornyelse. Sentrale personer i noen av våre menigheter, oppsøker trosbevegelsens samlinger, for å motta denne emosjonelle, hypnotiske ”salvelsen,” og går deretter tilbake til våre menigheter for å videreføre denne såkalte åndskraften til andre av våre medlemmer ved berøring og stemningsappeller. Vennligst ikke assosier dette fenomenet med Bibelens praksis vedrørende håndpåleggelse. Forskjellen blir for voldsom og de synlige fruktene for ulike.Det er uhyre viktig å forstå at det her omtales åndskrefter som påvirker, tar over og fyller hvem som helst, bare den tekniske oppskriften og prosedyrene følges. Uansett hva du tror og uten hensyn til ditt liv, er denne åndskraftopplevelsen tilgjengelig. Dette er en grenseløs ånd, som på nøyaktig samme måte og med helt sammenfallende symptomer, er oppnåelig for absolutt alle, enten de er katolikker, hinduer, satantilbedere, woodoo-praktikere eller medlemmer av ulike protestantiske grupper. Det er med andre ord en ånd som er løsrevet fra sannhet, og kan derfor ikke under noen omstendighet være Sannhetens Ånd. Vi tviler på at noe kirkesamfunn har hatt en klarere og sterkere tro på og forkynnelse av Guds Ånds oppgave og misjon enn det adventistsamfunnet har hatt, og samtidig hatt flere demonstrasjoner og bevis på Åndens forvandlende kraft og evner til å gi gaver og frukter til medlemmer som er overgitt til Herren og ønsker å bruke sitt liv i tjeneste. Denne bibelske forståelsen er vi nå ved å bytte ut med den falske vekkelsens føleriet.
Bønnevandringer.
Det praktiseres også nå blant oss såkalte bønnevandringer, en idè som ble lansert av trosbevegelsens far, Kenneth Hagin. Han lærte at visse onde ånder hadde påvirkningsansvar for spesielle geografiske områder, som for eksempel en bydel. Samtidig forkynte han at Jesus ikke lenger er i stand til å gjøre noe med den onde åndeverdenen, for dette ansvaret er nå overført til de troende. Derfor må menighetens medlemmer gå ut til de aktuelle geografiske områdene, og kommandere de bofaste åndene til å forsvinne. Dette og dette alene er teologien bak de såkalte bønnevandringene. Det er ikke sant at Jesus er fratatt makt over Guds fiende. Hagins påstand om at Jesus oppsøkte ham for å informere om at han nå er hjelpeløs i møte med de onde åndene, er enten ren løgn eller et satans bedrag. Jesus har all makt! Som omvendte troende kan vi sitte i vårt eget hjem og be for personer og institusjoner, og Herren vil høre enhver oppriktig bønn.“Noen kristne fra andre samfunn, syns det er fint vi har endret forkynnelse, og er blitt mer samstemt med den allmenne og generelle kristenheten.”
Et forsøk på å moderere innholdet i bønnevandringskonseptet, men likevel benytte dens teologibesmittede terminologi, representerer en besnærende snublestein, som lager en snedig overgang til falsk lære. Som et resultat kjøper noen av våre medlemmer nå denne trosbevegelsespastorens litteratur, og lar seg påvirke. Som et folk har vi helt fra denne underlige ideen dukket opp i Kenneth Hagins bøker og kassetter, selvfølgelig tatt avstand fra en slik absurd forvrengning av Bibelens budskap. Vi beklager sterkt at dette nå innføres blant oss, og vi beklager ennå mer at mennesker som har forlatt andre kirkesamfunn, nettopp på grunn av at ledelsen og medlemmer der holdt på med disse metodene, og nå oppsøker vårt kirkesamfunn, møter igjen denne ubibelske skikken de har tatt avstand fra. Vi stenger dessverre på denne måten døren for mange som søker mer lys i Guds Ord. Vi kjenner flere som er i en slik situasjon. Det blir ikke vekst og velsignelse av slikt.
Legarbeidet.
Selv om vi opplever triste nedgangstider i vår lille del av verden, har adventistsamfunnet en utrolig vekst globalt. I skrivende stund er vi det kirkesamfunnet som på verdensbasis opplever størt framgang av alle kristne samfunn. I nærheten av 3000 nye medlemmer blir tilsluttet vårt kirkesamfunn hver dag! Det blir ca. 1 million nye medlemmer hvert år. På samme måte som nedgangstider har en årsak, er det selvfølgelig også en grunn til vekst og framgang. I Norge er det for tiden lite sjelevinnende legarbeid i vårt kirkesamfunn. Denne situasjonen representerer en voldsom kontrast til den legbevegelsen som særpreget adventistsamfunnet i over 100 år.
Fra å være menighetens tjenere, medlemmers dyktiggjørere/lærere og evangelister for de ufrelste, er våre pastorer blitt sjefer og administrative direktører, som styrer, bestemmer, kontrollerer og gir og fratar medlemmer tillatelser. Tidligere, i vår vekst-tid, var ikke pastorene engasjert som menighetsledere, som inviterte seg inn i alle tenkelige kommiteer og utvalg. Menighetene styrte seg selv, og mange legmedlemmer hadde hvert år offentlige evangelisk/doktrinære sjelevinnende møteserier i nesten enhver større forsamling. Med den lederfilosofi vi nå har adoptert, og de holdninger som vises vedrørende vanlig legarbeid, er mange av oss redde for at vi går stikk motsatt vei. Denne utviklingen har selvfølgelig gjort at mange legfolk blir passive, og overlater til pastorer og ledere å arbeide for andre. Rent organisasjonsmessig slites det med å gjøre menighetene aktive, men man forstår ikke på hvilken måte hele systemet nå motvirker det man søker.“Denne utviklingen har selvfølgelig gjort at mange legfolk blir passive, og overlater til pastorer og ledere å arbeide for andre.”
I land hvor våre ledere ennå advarer mot en lettvint og populær forkynnelse, og hvor legfolk slipper til og oppmuntres til å forkynne det budskapet Gud opprinnelig ga vårt folk, oppleves en aktivitet som savner sidestykke. I et legprosjekt, kalt Global Evangelism, er det i løpet av noen få år, etablert mange tusen nye menigheter i ulike land. Mange av våre medlemmer kjenner ikke til at denne enorme veksten kommer fra en legbevegelse, hvor det opprinnelige klare og solide adventbudskapet blir forkynt. Det er ”senregn”- tid flere steder i verden, og årsaken er: (1) At Guds budskap for adventbevegelsen forkynnes, og (2) At hans geniale plan følges, hvor vanlige medlemmer blir legevangelister. I dette opplegget gis legfolk illustrasjons-justerbare Power Point presentasjoner av meget høy teknisk og bibelriktig kvalitet, og læres opp til å forkynne Bibelens sannheter i hundrevis av småbyer og tettsteder. De får godt illustrerte programmer å bruke, men slik at det gis plass til deres egen måte å ordlegge seg på. De må selv beherske engelsk, men blir tilknyttet lokale oversettere.Når vi har tittet litt på det klare og utfordrende bibelske innholdet i disse detaljerte og logiske Power Point presentasjonene, forstår vi at mennesker som har sett og hørt disse budskapene og fulgt møteseriene, må bli så overbeviste om hva som er rett bibelsk lære, at mange tar et solid standpunkt for Kristus, frelsen og sannhetene for vår tid. Det er ikke et fnugg av emosjonell manipulering i budskapene, men Bibelens egen lære blir synliggjort under bønn om at Guds Ånd må påvirke oppriktige tilhørere.
Forkynnende og utadrettet legarbeid har dessverre ikke gode tider i Skandinavia. Av den grunn begynner nå enkelte av våre medlemmer å reise ut til Afrika og Øst-Europa, i regi av overnevnte legprosjekt, siden de der med lokale adventistpastorer og ledere, og får muligheter til å kunne arbeide for andres frelse. De har med seg sine egne bærbare datamaskiner, betaler sin egen reise og opphold, og framlegger en ren bibelsk/evangelisk/doktrinær forkynnelse hver kveld i 3 uker, med utrolige resultater.
Både fra Danmark og Norge var vanlige menighetsmedlemmer med på slike aksjoner i Afrika og Øst-Europa nå i sommer. Et medlem av vår egen familie hadde i juli en slik virksomhet i Kenya, og en annen norsk legperson i vår storfamilie hadde en møteserie i en landsby like ved. Til sammen ble 66 personer døpt av konferenslederen etter disse to aksjonene. Adventistsamfunnet i Norge har allerede signalisert misnøye med at norske legpersoner samarbeider med lokale adventistledere i disse landene. Argumentet er at opplegget ikke er godkjent av administratorer som ønsker kontroll og styring, og det forvirrer også at Gud tillater seg å dyktiggjøre og bruke vanlige menighetsmedlemmer som ikke nødvendigvis har en akademisk og teologisk utdannelse. Vår prosess fra legbevegelse til toppstyrt kirkesamfunn, har endret holdninger og kan ha tåkelagt vår forståelse av hvordan Herren har til hensikt å avslutte evangeliets forkynnelse.
Vi er overbeviste om at vi som et kirkesamfunn ville hatt mer framgang og velsignelse, også i Skandinavia, hvis det opprinnelige og solide adventbudskapet hadde blitt forkynt og hvis legfolk hadde fått mulighet til å arbeide etter Guds plan.
I år 2000 ble det humanistisk-ideologiske Naturlig kirkevekst-programmet lansert i adventistsamfunnet i Norge. I løpet av en 5-årsperiode, til 2005, var det meningen at opplegget skulle endre den triste tilbakegangen. Aldri har vi imidlertid opplevd større nedgang enn nettopp i løpet av disse 5 årene, og forklaringen på denne nedgangen er ganske åpenbar. Fokuseringen, vektleggingen, prioriteringene og lederstilen i dette opplegget: (1) Begrenser forkynnelsen av det opprinnelige adventbudskapet. (2) Fratar en ungdomsgenerasjon kunnskap om bibelens sannheter og vår teologiske identitet. (3) Skaper en filosofi hvor de kirkefremmede blir nedslagsfeltet for forkynnelse, og derved usynliggjør sentrale elementer av det Jesus selv kaller et evig evangelium i Åp. kap. 14:6-12, og som inkluderer et kall til alle de troende som er fanget i en falsk kristendom. (4) Gjør våre medlemmer mottakelige for den falske karismatiske vekkelsen som vektlegger føleri i stedet for Åndens oppgaver og frukter. (5) Omgjør en fullstendig unaturlig, mirakuløs, guddommelig omvendelse og gjenfødelse til noe ”naturlig,” som kan styres av sosiale og psykologiske teknikker. (6) Omdefinere talenter og personlig lyst og preferanse til å være nådegavene omtalt og lovet i Guds Ord.
Gud gikk også i rette med sitt folk for å deres rikdom og “hobbyer”:
“ Ja deres land er fullt av hester, og det er ingen ende på deres vogner” Jes. 2:7Er det alltid Gud som gir rikdom og vekst? Gud gir og tar. Vi forvalter. Dersom forvaltningen kun går ut på å tilfredstille oss selv med goder, kommer Gud med kraftige irettesettelser.
I blant kan det også se ut som
om menigheter har vekst og velsignelse, men når nyhetens interesse har lagt seg og andre ting lokker mer, forsvinner veksten som sand mellom hendene.
Åndelig utroskap.
Når Guds Israel søkte å kopiere de andre folkeslagenes tro, lære, praksis og framgangsmåter, på bekostning av å holde seg til de sannheter Herren hadde gitt dem, anklaget han dem for (åndelig) utroskap og hor. ”...De blandet seg med... lærte deres gjerninger... de dyrket deres avguder...og drev hor ved sin atferd... da ble Herrens vrede opptent mot hans folk...” Sal. 106:35-40. Ved profeten Jeremias sier Herren: Dine barn har forlatt meg og sverget ved guder som ikke er guder. Jeg mettet dem, men de drev hor og flokket seg i skjøgens hus, Jer. 5:7. Det er tydelig at når Gud har åpenbart spesielle sannheter for sine barn, men de slutter å tro, forkynne og leve etter Herrens veiledning, og i stedet begynner å kopiere den praksis andre trosgrupper forfekter, da driver de hor mot Herren. Slik var det da og slik er det nok også nå.(For mer informasjon om de endringer som har skjedd og nå skjer i adventistsamfunnet, kan følgende hjemmesider gi mer bakgrunn: Noe av dette er også trykket i adventist-samfunnets offisielle medlemsblad. (http://home.no.net/edwintor/Artikler/Artikler.htm)der med lokale adventistpastorer og ledere, og får muligheter til å kunne arbeide for andres frelse. De har med seg sine egne bærbare datamaskiner, betaler sin egen reise og opphold, og framlegger en ren bibelsk/evangelisk/doktrinær forkynnelse hver kveld i 3 uker, med utrolige resultater.
Både fra Danmark og Norge var vanlige menighetsmedlemmer med på slike aksjoner i Afrika og Øst-Europa nå i sommer. Et medlem av vår egen familie hadde i juli en slik virksomhet i Kenya, og en annen norsk legperson i vår storfamilie hadde en møteserie i en landsby like ved. Til sammen ble 66 personer døpt av konferenslederen etter disse to aksjonene. Adventistsamfunnet i Norge har allerede signalisert misnøye med at norske legpersoner samarbeider med lokale adventistledere i disse landene. Argumentet er at opplegget ikke er godkjent av administratorer som ønsker kontroll og styring, og det forvirrer også at Gud tillater seg å dyktiggjøre og bruke vanlige menighetsmedlemmer som ikke nødvendigvis har en akademisk og teologisk utdannelse. Vår prosess fra legbevegelse til toppstyrt kirkesamfunn, har endret holdninger og kan ha tåkelagt vår forståelse av hvordan Herren har til hensikt å avslutte evangeliets forkynnelse.
Vi er overbeviste om at vi som et kirkesamfunn ville hatt mer framgang og velsignelse, også i Skandinavia, hvis det opprinnelige og solide adventbudskapet hadde blitt forkynt og hvis legfolk hadde fått mulighet til å arbeide etter Guds plan.
I år 2000 ble det humanistisk-ideologiske Naturlig kirkevekst-programmet lansert i adventistsamfunnet i Norge. I løpet av en 5-årsperiode, til 2005, var det meningen at opplegget skulle endre den triste tilbakegangen. Aldri har vi imidlertid opplevd større nedgang enn nettopp i løpet av disse 5 årene, og forklaringen på denne nedgangen er ganske åpenbar. Fokuseringen, vektleggingen, prioriteringene og lederstilen i dette opplegget: (1) Begrenser forkynnelsen av det opprinnelige adventbudskapet. (2) Fratar en ungdomsgenerasjon kunnskap om bibelens sannheter og vår teologiske identitet. (3) Skaper en filosofi hvor de kirkefremmede blir nedslagsfeltet for forkynnelse, og derved usynliggjør sentrale elementer av det Jesus selv kaller et evig evangelium i Åp. kap. 14:6-12, og som inkluderer et kall til alle de troende som er fanget i en falsk kristendom. (4) Gjør våre medlemmer mottakelige for den falske karismatiske vekkelsen som vektlegger føleri i stedet for Åndens oppgaver og frukter. (5) Omgjør en fullstendig unaturlig, mirakuløs, guddommelig omvendelse og gjenfødelse til noe ”naturlig,” som kan styres av sosiale og psykologiske teknikker. (6) Omdefinere talenter og personlig lyst og preferanse til å være nådegavene omtalt og lovet i Guds Ord.
Dette er ved Peor, der Israels barn drev hor like før de skulle gå inn i løftetslandet: Gjentar vi Israelfolkets erfaring? Jeg mettet dem, men de drev hor og flokket seg i skjøgens hus, Jer. 5:7.
Åndelig utroskap.
Når Guds Israel søkte å kopiere de andre folkeslagenes tro, lære, praksis og framgangsmåter, på bekostning av å holde seg til de sannheter Herren hadde gitt dem, anklaget han dem for (åndelig) utroskap og hor. ”...De blandet seg med... lærte deres gjerninger... de dyrket deres avguder...og drev hor ved sin atferd... da ble Herrens vrede opptent mot hans folk...” Sal. 106:35-40. Ved profeten Jeremias sier Herren: Dine barn har forlatt meg og sverget ved guder som ikke er guder. Jeg mettet dem, men de drev hor og flokket seg i skjøgens hus, Jer. 5:7. Det er tydelig at når Gud har åpenbart spesielle sannheter for sine barn, men de slutter å tro, forkynne og leve etter Herrens veiledning, og i stedet begynner å kopiere den praksis andre trosgrupper forfekter, da driver de hor mot Herren. Slik var det da og slik er det nok også nå.(For mer informasjon om de endringer som har skjedd og nå skjer i adventistsamfunnet, kan følgende hjemmesider gi mer bakgrunn: Noe av dette er også trykket i adventist-samfunnets offisielle medlemsblad. (http://home.no.net/edwintor/Artikler/Artikler.htm)
Tilbake:
Mens Vi Venter - Nr. 41 (13. årgang) 2+3 /2005 Les hundrevis av artikler her:
http://www.mensviventer.no
