Tanker om treenigheten

Tanker om treenigheten - del 10

I Mariakirken i Nazaret fremmes Maria som mellommann mellom mennesket og Gud (Jesus). Her med innskriften “Mediatrix” (mellommann) til ære for Maria.

·    Treenighetslærens definisjon av Gud Fader, usynliggjør den allmektiges plass, rolle og funksjon.

·    Treenighetslærens definisjon av Kristus, fratar de troende en mellommann mellom den ene og sanne Gud og mennesket, og legger det teologiske grunnlaget for at Jesu mor, Maria, ble utpekt som medfrelser (co-redeemer.)

·    Treenighetslærens definisjon av Guds Ånd som en separat og frittstående åndegud, skaper et nødvendig teologiske fundament for endetidens store åndsforførelse.

I denne utgaven av Mens Vi Venter avslutter vi den lange artikkelserien om treenigheten. Både del 10 og del 11 er med i dette nummeret. I tillegg har vi inkludert en artikkel som gir et lite resymè av hovedpåstandene. Vi har forsøkt å vise våre lesere både hvordan og hvorfor dette katolske dogmet ble til, og samtidig påpekt en rekke elementer ved denne gudsforståelsen, som ikke er i harmoni med Bibelens lære, men er godt samstilt med ideologien til de hedenske gudetriadene.

Trolig har ikke så mange som èn av hundre troende gjort et forsøk på å studere hva som er involvert i treenighetslæren. Ureflektert antar de at troen på dette dogmet er en nødvendig betingelse for å kunne kalles kristen ortodoks (altså rettroende). Hvis du spør et vanlig menighetsmedlem om hva denne læren innebærer, vil svaret sannsynligvis bli enkelt og lite gjennomtenkt. Du vil få høre at treenighetslæren hevder at Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd, både tilsammen og hver for seg, utgjør det kollektive fenomenet Bibelen kaller den allmektige Gud.

Svaret røper selvfølgelig at de verken er kjent med innholdet i treenighetslæren eller det gamle og nye testamentets budskap om hvem den allmektige Gud er. Vi har møtt mange som absolutt tror på alt det Bibelen lærer om Faderen, Sønnen og Guds Hellige Ånd, men de vet ikke at treenighetslæren sier noe helt annet enn det de har forstått fra Guds Ord. Likevel føler de seg forpliktet til å akseptere denne læren, selv om de ikke vet hva det egentlig innebærer.

Alternativene.
Under den kalde krigen, da forholdet mellom USA og tidligere Sovjet Unionen var labert, ble nesten en hver som kritiserte noe i amerikansk politikk, kalt kommunist. Ideen var at enten er du amerikansk kapitalist eller du er kommunist. Den samme uvitenheten synes å prege mange kristne når det kommere til treenighetslæren. Enten aksepterer du keiser Konstantins og de katolske kirkefedrenes definisjon av guddommen, eller du er en kjetter som blir plassert i samme bås som Arius eller Jehovas vitner. Vi har valgt å holde oss til Bibelens lære om dette temaet, og må da si nei takk til både Konstantin, kirkefedrene, Arius og også til ideer vi ser at Jehovas Vitner kommuniserer i noen av sine skrifter, med hensyn til Jesu tilblivelse, plass og rolle. Men som alt nevnt, mange vet ikke at det finnes et bibelsk ståsted som utelukker samtlige nevnte synspunkter.

Den første menigheten.
I apostelmenigheten og i tiden som umiddelbart fulgte, var det ingen debatt blant de troende om Faderens, Sønnens og Guds Ånds virke. Verken nytestamentet eller dokumenter fra den tidlige kirkehistorien, inneholder indikasjoner som påviser at dette temaet ble debattert. Et begynnende problem ble etter hvert synlig når det gjaldt påvirkningen fra visse gnostiske retninger, men denne diskusjonen dreide seg mer om Jesu natur, enn om en forståelse av guddommen. Fra den postapostoliske periode, (ca. år 90-140 e.Kr), finnes teologisk litteratur som bekrefter at de troende holdt seg nøye til den jødiske læren om at Gud er èn, og at denne ène Gud hadde en Sønn, som er mellommannen, Jesus Kristus, vår Frelser. Det ble ikke gjort noen anstrengelse med å forklare, finne ut av eller definere Guds vesen. Ja det ble vektlagt at Guds vesen ikke var for oss mennesker å spekulere over. De innså at det Herren hadde åpenbart gjennom sine profeter, var det alle trengte å forholde seg til.

"Ingen ved hva Den Hellige Ånd er, for skriften åpenbarer ikke denne hemmeligheten."

På samme måte var det tydeligvis nok for de første kristne, at Den Hellige Ånd representerte alt Faderen og Sønnen sto for. Denne samstemtheten var viktigere for dem, enn et forsøk på å finne ut hva Ånden var. Den samme ideologiske varsomheten som hindret jødene i å fantasere fram en menneskeprodusert beskrivelse av Guds vesen, hindret også de første kristne i å definere Guds Ånds vesen.

Ingen vet hva Den Hellige Ånd er, for Skriften åpenbarer ikke denne hemmeligheten, men vi blir kjent med Åndens funksjon, gjerninger og oppgave. Vi foreslår at det burde være nok for Guds barn også i dag. Åndens absolutte samstemthet med Faderen og Sønnen, er det viktigste å merke seg.

I sin avskjedstale til disiplene ga Kristus dem og oss en tilstrekkelig forklaring på hva talsmannen representerte, når han etter å ha sagt at hans Far (Gud) skal elske dem som holder hans ord (bud), fortsetter med å si at vi (min Far, altså Gud, og jeg) skal komme til ham (til den som holder Guds bud) og ta bolig hos ham.

At talsmannen, Den Hellige Ånd, Guds og Kristi Ånd, med det menneskelige språks begrensninger i møte med den uforklarte guddommen, kunne omtales som et individ eller en person, ble ikke opplevd som et problem for dem og burde heller ikke for oss. Ingen av de første kristne prøvde å lage utfyllende selvproduserte kommentarer eller forklaringer, som risikerte å dra inn elementer som ikke var åpenbart av Skriften selv.

Treenighetslærens opphav.
Som nevnt i tidligere artikler i denne serien, ble det ideologiske forarbeidet til treenighetsdogmet, utarbeidet av Gregorios fra Nazianz, Basileios den store og hans bror Gregorios fra Nyssa. Disse tre teologifilosofene stengte seg som kjent inne i et kloster, for å kunne meditere og filosofere uforstyrret i tankenes verden. De ga seg selv oppgaven å definere guddommen for den kristne kirkens ettertid. Hva var de tre teologens mandat? Var det å studere skriftene for å kunne produsere en troserklæring om guddommen som samstemte med Guds åpenbaring og hver uttalelse i Guds Ord? Det ville vært et naturlig mål, ville det ikke? Nei, de hadde følgende erklærte agenda: Å forene den jødisk-kristne tradisjon med gresk tenkning (les filosofi), og på den måten, for all ettertid, å definere kristenhetens guddomsforståelse. Går det opp for deg hva du nettopp leste, og begriper du at dette er treenighetslærens begynnelse og idèramme? Ingen har i ettertid urettmessig beskyldt de tre filosofene for å ha hatt dette som mål. De skriver selv at det var planen. Hedensk gresk filosofi, blandet med jødisk/kristne elementer. Det og nettopp det var oppskriften, og det var dette blandingsproduktet (les: blandingsreligionen), som den hedenske keiser Konstantin hadde som utgangspunkt, og som han til tross for stor motstand, klarte å presse gjennom på kirkemøtet i Nikea.

Treenighetslæren er altså resultatet av at noen tidlige teologer, senere godt hjulpet av en hedensk romersk keiser, satte seg fore å forstå og forklare Guds vesen. Jødene hadde i årtusener tatt avstand fra ethvert slikt forsøk. Alt vi har å holde oss til for å kjenne det vi trenger å vite, når det gjelder vår Gud, er hans Ord. Noens forsøk på å hevde at både den ideologiske rammen og terminologien benyttet i treenighetsdogmet, ikke er influert av de hedenske religionenes gudelære, men fra et progressivt og frammadskridende evolusjonistisk dybdestudium av bibelen, viser at de har: (1) Et meget begrenset kjennskap til de hedenske religionenes gudsforklaring. (2) Et redusert innblikk i hvordan Skriften forklarer Gud, og; (3) At de er meget opptatt av å se den hedensk/katolske treenighetslæren akseptert av alle kristne. Den forklaring som treenighetslæren tilbyr, var altså ikke en del av disiplenes og den første menighetens trosforståelse eller bekjennelse, men dukket opp etter et kirkemøte ca. 300 år senere. Da ble denne læren endelig formulert, og innlemmet i den romerske keiser Konstantins statsreligion. Hvorfor var det et behov nettopp da for å forklare Gud, når kristenheten lenge hadde klart seg med det Gud hadde åpenbart?

Et kompromiss.
Debattene som raste innen kristenheten på den tiden var mange og tildels sammensatte. Noen teologers behov for å frata Jesus den menneskelighet han selv gjorde krav på da han ofte kalte seg selv Menneskesønnen, var uten tvil èn av grunnene til at han ble gjort til å være en tredjedel av det de kalte den opprinnelige gudesubstansen eller gudemassen. En annen faktor var at mange av de hedningetroende, som Konstantin ønsket skulle ta imot den nye kristne statsreligionen, nektet plent å tilbe jødenes Gud. Det var to hovedgrunner. (1) Den hebraiske gudsforståelsen var fremmed for dem i forhold til triadguden de var vant til å tilbe i sin forrige religion. (2) Påvirkning fra tidens generelle og aksepterte antisemittiske holdninger.
Hvordan skulle så keiseren løse dette problemet? Han tenkte strategisk, og fikk også god hjelp til å prioritere saken, i og med at det allerede var blitt stridigheter mellom ideene til Arius og de som tok et annet standpunkt. Keiseren var mest opptatt av å ha fred og ro i sitt rike, ved å unngå ideologiske brytninger. Han løste det kinkige problemet på en snedig diplomatisk måte. Han innkalte til et kirkemøte, og presset gjennom at Bibelens guddomslære skulle formes på en slik måte at hedningenes pluralistiske gudsbegrep ble innlemmet i den kristne beskrivelsen.

Etter at det ble gjort, fant de nye hedningetroende at de nå mye lettere kunne relatere til den kristne guddommen, uten å måtte forholde seg til jødenes gud.. En ikke uvesentlig del av keiserens politisk/teologiske motiv, var altså å bli kvitt jødenes Gud, og det ble gjort ved utformingen av det vi i dag kaller treenighetsdogmet. Hva var det ved den hebraiske gudsforståelsen som voldte problemer for de tidligere hedningene? Det var selvfølgelig den monoteistiske læren at Gud er èn. For dem dreide hele deres religiøse begrepsverden seg rundt samspillet mellom tre guder som utgjorde et gudeteam, hvor alle tre var både èn og samtidig tre. Husgudene de hadde i sine hjem, og som de bar med seg på reiser, besto av en kropp med tre hoder. Det var utenkelig for dem å skjære av to av hodene på husguden, når de skulle bli kristne og akseptere Konstantins nye statsreligion. Men treenighetslæren ryddet opp i problemet, og lagde en grei og lettvint bro fra hedenskap til en hedensk-influert gudsforståelse.

En vellykket oppskrift tåler å bli brukt om igjen. Keiseren benyttet den samme prosedyren da han skulle tilby de hedningekristne en religiøs hviledag. De ville like lite tilbe Gud på den jødiske sabbatsdagen, som de ville tilbe en jødisk monoteistisk gud. Skal du først være antisemitt, får du være det konsekvent. Selvfølgelig var jo ikke sabbaten kun jødenes hviledag, men det visste ikke de hedningekristne. De jødiske skriftene var ikke lett tilgjengelig for dem, og dessuten kunne mange av dem heller ikke lese. Vi som kan lese, vet jo at sabbatsdagen er Guds sabbat, gitt til hele menneskeheten ved skapelsen, lenge, lenge før jødene dukket opp på historiens arena. Men det er et annet tema.

En ny gudsforståelse.
I samsvar med de hedenske gudetriadene, ble den kristne guddommen derfor utformet med uttrykk som: En felles gudematerie, entitetsmasse eller gudesubstans, som tre like gudeelementer, eller gudehypostaser, nemlig Faderen, Sønnen og Ånden kom fra, (slik at de, på samme måte som tilfellet var for de greske gudetriadene, kunne kalles èn Gud som ikke var èn men tre og tre gudevesener som ikke var tre men èn.)

Hvis vi ikke hadde noe annet å forholde oss til i vår søken etter å kjenne guddommen, enn den romerske keiserens påtvungne definisjon, var vi alle litt hjelpeløse når det gjelder å forstå vår Gud. Men siden vi har Guds eget ord å referere til, stiller saken seg annerledes. Vi foreslår at menneskers meninger om Gud, enten ideene er hentet fra hedenske religioner, katolske kirkepolitiske synoder, eller bare synset fram via personlige grublerier, legges til side i møte med Skriftens egen forklaring.

Et satans bedrag.
I denne artikkelserien har vi påvist at den tradisjonelle treenighetslæren ikke er i harmoni med Bibelens lære, og vi kan da undre oss over hvem som har motiv for å introdusere til kristenheten et falskt og ubibelsk dogme om Gud. Svaret er at vår himmelske Far har en fiende, som søker å ødelegge sannheten. Hva vil så djevelen kunne oppnå ved å presse gjennom treenighetslæren? Satans store mål er vi ikke ukjent med, for Bibelen avslører hans innerste tanker. Han har helt fra begynnelsen av ønsket å bli som Gud selv. Han oppnådde riktignok å bli en slags gud i alle de hedenske religionene han selv lanserte, men å være en selvprodusert juksegud, var naturlig nok ikke tilfredsstillende for den falne engelen Lucifer. Det var himmelens ène og sanne Gud han søkte å utfordre. Bibelens vitnesbyrd om han er: Du var en salvet kjerub med dekkende vinger... I Eden, Guds hage, bodde du... Ustraffelig var du i din ferd fra den dag du ble skapt, til det ble funnet urettferdighet hos deg... Ditt hjerte opphøyet seg for din skjønnhets skyld...Jeg kastet deg til jorden...Esek. 28:13.14.15.17. Lucifers store synd og lengsel var: Jeg vil gjøre meg lik Den Høyeste... Høyt over Guds stjerner vil jeg reise min trone, Jes. 14:13.14.

"Det var himmelens ène og sanne Gud han søkte å utfordre"

Men hvordan skulle han gå fram for å frata den ène og sanne Gud hans rolle, plass og posisjon i de kristnes tilbedelse? Hvis han kunne infiltrere en falsk gudsforståelse i den kristne læren, en kopi av den gudedefinisjonen han hadde klart å ankre i noen av de falske religionene, kunne han over tid skyve gudsbegrepet vekk fra Bibelens fundament.

I treenighetsdoktrinen møter vi en filosofisk forklaring av guddommen, som bl.a. gjør Den Hellige Ånd til et frittstående og selvstendig gudevesen. Ånden blir ikke framstilt som Guds og Kristi Ånd, som kommer fra Faderen og kan være hos oss som en veileder ved vår side, (talsmann) og lede oss til alt Faderen og Sønnen representerer. Treenighetens åndegud, er en gud som selv kan bestemme hva som er hans oppgave, misjon og måte å arbeide på, uten nødvendigvis å måtte reflektere det Faderen og Sønnen står for. Enheten i treenighetslæren, som en kopi av de hedenske gudemodellene, er ikke en enhet i samstemthet og meningsharmoni, men en enhet som signaliserer at; alle tre har like mye guderett, gudemakt, gudekraft og gudeselvstendighet. De hedenske gudene, som var tre uten å være tre og èn uten å være èn, kunne til tider sloss seg imellom, men resultatet var alltid uavgjort, for de hadde alle samme kraft og makt og gudestatus. Selv om en slik beskrivelse aldri er nedtegnet i kirkehistorien vedrørende treenigheten, er det viktig å forstå at definisjonsmodellen er hentet fra en ideologi hvor det er vitalt at samtlige tre gudevesener har makt og mulighet til å kjøre sitt eget løp. Hva enn treenighetens gudeånd kommuniserer, må de troende akseptere det, for det kommer fra Gud. Budskapenes samstemthet med Skriften ansees uvesentlig.
(Denne seriens siste artikkel, del 11, finner du også i denne utgaven av bladet.)

Tilbake:

Mens Vi Venter - Nr. 41 (13. årgang) 2+3 /2005 Les hundrevis av artikler her:
http://www.mensviventer.no