Tanker om treenigheten - del 11  

Treenighetsånden.  I dagens kristenhet blir enhver ånd som manifesterer seg på et møte med kristen profil, automatisk betraktet å være Den Hellige Ånd. Få synes å være seg bevisst hva som er kriteriene på om ånden som kan fylle, salve og dominere de troende, er fra Gud eller ikke. Når Johannes ber menighetens medlemmer om å prøve åndene, legger han til, om de er av Gud, 1. Joh. 4:1. Det er samstemtheten med det Gud står for og er, som avgjør om det er Den Hellige Ånd som er i aktivitet, eller om vi har å gjøre med djevelen utkledd som en selvbestaltet gudeåndskikkelse. Mange reiser fra møte til møte og lar en hvilken som helst såkalt salvet person legge hendene på seg, for å overføre til dem åndskrefter. Det skrives og forkynnes at vi ikke må være redde for å bli fyldt av Ånden. Appellen er at vi ukritisk og ureflektert må åpne oss for ånden(e), men de som hevder det, vet lite om hvordan åndene prøves. En kristen skal være livredd for å komme nær onde ånder som kanaliseres eller overføres ved berøring av falske forkynnere, men i Jesu og kristendommens navn. Hvorfor? Fordi Jesus selv ber oss om å være på vakt, slik at onde åndskrefter ikke slippes inn i våre liv. Men, sier noen, Jesus vil da aldri tillate at onde ånder besetter en troende som søker nærhet til Jesus og ønsker en fylde av Guds Ånd? Jo, det tillater han, og han sier selv hvordan det kan skje. Endetidens troende som er nevnt i Matt. 7:22.23, opplevde nok at en åndsmakt var til stede på deres kristne møter, og de mente at det selvfølgelig måtte være Guds Ånd. Denne konklusjonen trakk de på grunn av at mirakler, undre og kraftige gjerninger ble utført, i Jesu navn. Men problemet var, sier Jesus selv, at de levde i åpenbar ulydighet mot Herren, og ikke aktet alle Guds bud, siden de trodde at de var løst fra Guds lov (Ordet urett i Matt. 7:23, kommer fra ordet anomia i den greske grunnteksten, og betyr lovløs eller det å tro seg løst fra loven, Guds lov.) Likevel ba de om å bli salvet, og de ble fyllt av en åndskraft, som da tydeligvis ikke brød seg noe om at de i tro og lære var på kant med Jesu undervisning. Ånden de hadde kontakt med, var en mektig gud i seg selv, og behøvde ikke være samstemt med Faderen og Sønnen. De hadde ikke satt seg inn i hva som er Bibelens betingelse for en fylde av Guds rene og sanne Ånd. Den Hellige Ånd kalles sannhetens Ånd, og den tilbedelse himmelens Gud forventer av de troende, er en tilbedelse i nettopp Ånd og Sannhet, Joh. 4:23. Kristne som søker åndsopplevelse, men ikke sannhet, risikerer å oppleve nettopp det. Ånd uten sannhet. De kan godt erfare en emosjonelt sterk såkalt vekkelse, med mange overnaturlige hendelser, elektriske strømninger gjennom kroppen, latter, skjelving og en herlig følelse av frihet og glede. Men vekkelsen er falsk og forårsaket av gudeånden treenighetslæren tilbyr, en ånd som ikke behøver å respektere Skriftens sannheter. Da blir det en vekkelse som er uten en medfølgende reformasjon. Hvis Guds Ånd ikke får re-formere, re-orientere eller re-strukturere vår tro, lære og vårt liv etter Bibelens mønster, risikerer vi å bli sårbare for falske vekkelser. Den Hellige Ånd er Guds Ånd og Sannhetens Ånd, og vil derfor aldri bekrefte, støtte eller fremme ubibelsk eller usann lære. Mennesker som befinner seg i kristne grupperinger som søker og praktiserer åndsopplevelse helt utenfor Bibelens sannheter, er like mye elsket av Herren som alle andre. Gud prøver hele tiden å nå oss menneskert, for bl.a. å gi oss mer lys, og han er simpelt hen nødt til å finne oss hvor vi enn måtte være. Derfor kan Jesus påvirke enkeltmennesker over alt, men han vil ikke stadfeste og godkjenne en teologi eller lære som leder de søkende inn i djevelens klør. Han kaller mennesker ut fra det falske og tilbyr i stedet sannhetene i Guds Ord. Det er derfor vi aldri må fordømme mennesker, men alltid er pliktige til å påpeke falsk lære og advare mot den. Ifølge Åp. 14:6-12, er en slik framgangsmåte Jesu egen definisjon på det evige evangelium. Fruktene avgjør. Når enkelte mennesker i Knutby menigheten i Sverige, opplevde at guddommelig hor og mord gjennom åpenbaringer, syner og drømmer ble velsignet og godkjent av gudeånden som veiledet dem, og som de tilba i sang og bønn, klarte de å rettferdiggjøre nevnte atferd ved, som de sa,  at ingen hadde rett til å begrense ånden. Sannheten er at mange uttalelser fra Jesus og Faderen, viser at det er utrolig viktig å avsløre, dokumentere og prøve om ånden faktisk er Guds og Kristi Ånd. Ideen i Knutbymenigheten, som også i de fleste trosbevegelsesmenigheter, og etter hvert også i alle menigheter som til slutt vil bli dominert av den falske profet, er at denne ånden er en selvstendig gud og gjør som han vil. Gudeånden som ledet visse medlemmer til å bryte Herrens bud, uten at det var nødvendig å føle skyld, var for dem en gud som hadde guddommelig rett til å lede mennesker vekk fra Bibelens innhold, og det Skriften lærer at Faderen og Sønnen representerer. Denne ånden var blitt deres Gud, og fruktene dokumenterer at det var djevelen som ga dem åpenbaringene de fulgte. Med Guds og Kristi Ånd til stede, altså Den Hellige Ånd, vil de troende bli påminnet Jesu lære, Joh. 14:26. De vil bli overbevist (gresk: vise, åpenbare, fortelle, gjøre oppmerksomme på) om synden i sine liv, Joh. 16:8. De vil bli ledet slik at hele sannheten blir forstått, Joh. 16:13. Og de vil oppleve at hellige karakterfrukter blir utviklet, Gal. 5:22. Onde ånder på Jesu tid fikk mennesker til å falle, velte seg på marken, rope og skrike og oppføre seg som gale. Hvordan kan da noen tro at åndskreftene som nå herjer med mye av den kristenheten som defineres under begrepet trosbevegelsen, er Guds Hellige Ånd, når denne ånden forårsaker nøyaktig det som skjedde på Jesu tid når onde ånder herjet? Mennesker faller om, krabber, ruller og velter seg på gulvet, hyler, skriker og uler som ville dyr. Samtidig blir mange av Jesu sannheter tråkket på, få bekjenner sin synd og Den Hellige Ånds karakterfrukter glimrer med sitt fravær. Vokt dere, sa Jesus, Matt. 7:15. Det betyr i praksis at vi må ta oss i vare, være forsiktige og ikke oppføre oss naivt. Når en angivelig profeti blir forkynt i en trosbevegelsesmenighet, med innledningen; Ånden viste meg eller talte til meg, har vi en glimrende mulighet til å prøve åndene. Og hvordan kan vi gjøre det? Vi må se om det som profeteres finner sted. Det er jo hva Gud i sitt ord ber oss om å gjøre, 5. Mos. 18:22. Som nevnt før i dette bladet, sa trosbevegelsens far, han som alle de andre har lært metodene, teknikken og teologien fra, Kenneth Hagin, at ikke mer enn 2 av 2000 profetier innen trosbevegelsesmiljøet gikk i oppfyllelse. Da har vi lov til å trekke en konklusjon, har vi ikke? Nemlig at ånden som uttrykker seg i disse spesielle miljøene, aldeles ikke er Den Hellige Ånd, altså Guds og Kristi Ånd. Det er fullstendig umulig! En spåkone ville da oppnå mye høyere prosent riktighet enn det Guds Ånd kan prestere. "Alle disse detaljene har i flere hundre år vært vanlig å observere i okkulte miljøer." Å prøve åndene. Men Bibelen gir oss enda en måte å teste åndene på. Du finner denne testen omtalt i 5. Mos. 13:1-5. Her beskrives en såkalt profet som får en åpenbaring om at et gitt tegn eller under skal skje, og etterpå skjer nøyaktig som det ble profetert. Vel, tenker du, da er jo alt i orden, og vi har all grunn til å tro at åpenbaringen var fra Gud. Men beskrivelsen fortsetter. Hvis denne samme profeten forkynner en lære som ikke er i harmoni med det Herren har sagt, skal alt det profeten forkynte forkastes og profeten selv skal utryddes. Hvorfor? ”... Fordi han ville føre deg bort fra den veien som Herren din Gud har befalt deg å vandre på. Slik skal du utrydde det onde fra dere, 5. Mos. 13:5. Forstår du dette bibelske prinsippet? Selv om det som profeteres skjer, er ikke det nok! Profeten må også forkynne rett bibelsk lære for å kunne være en ekte Guds profet! (Les den setningen en gang til.) Hva innebærer det? Jo, selvfølgelig at alle i menigheten på forhånd må vite hva som er sannhet! Hvis vi ikke vet hva som er bibelsk rett, kan vi heller ikke vurdere hva som er urett. Det betinger videre at ingen må overlate til sine pastorer eller ledere å kjenne sannheten. Det er et ansvar som aldri kan delegeres. Du kan møte nonner i det katolske systemet, og stille dem vanlige ukompliserte bibelske spørsmål om tro og lære, og de vil nesten alltid svare at det vet de ikke noe om og at vi må spørre presten. Du kan gjøre det samme innen trosbevegelsen, og vil bli henvist til pastoren. Denne mentaliteten er en motorvei til kollektiv forførelse. Da Paulus og Silas kom til Berøa, lyttet menigheten med respekt til deres forkynnelse, og etterpå gikk de hjem og gransket Skriftene for å se om forkynnelsen stemte med Guds Ord, Ap.gj. 17:11. Viljen til å sjekke og sammenligne forkynnelsen med fasiten, før man tar en avgjørelse, blir i disse bibelversene kalt å ha et edelt sinn.   I trosbevegelsesmiljøene ber man sjelden til Gud i Jesu navn, slik Frelseren selv lærte oss. Man ber til ånden og synger dens pris. Ofte har vi lest og hørt forkynt, at Faderen er det gamle testamentets Gud og at Jesus var en jødisk overgangsgud for den første menigheten. Den nye paktens Gud er Ånden, som setter de troende fri fra Guds lov og gir dem rett til å være seg selv og kunne leve som de vil. Ånden er frihetens Gud og Paulus er denne gudens talsperson. Derav nøkkelordet Paulismen som den tradisjonelle kristendommens arvtager. I denne religionen er det slik at hvis framgangsmåten følges, med de riktige øvelsene, formalismen, oppvarming og de gjentatte sangene som skaper en emosjonell rus, blir denne ånden manet fram og begynner å uttrykke seg. Ånden blir som regel overført gjennom fysisk berøring fra en som allerede slapp åndsmakten inn i sitt liv, eller gjennom mesmeristisk hypnose, hvor hjernen settes i nøytral stilling, slik at motstand mot overføringen ikke kan skje. Resultatet er at mennesker blir besatt straks eller i en gradevis prosess over tid, når tenningsmiljøet etableres eller aktivitetsordene uttales eller synges. Ofte går de da i transe, faller bakover, skriker, hyler, skjelver, vrenger øynene og demonstrerer symptomene som blir beskrevet i Bibelen når mennesker ble besatt av onde ånder. Alle disse detaljene har i flere hundre år vært vanlig å observere i okkulte miljøer. Innen kristenheten har de kun eksistert i litt over 100 år, og i trosbevegelsen blir disse uttrykksmåtene kristeliggjort, og medlemmene tror faktisk at det er Guds Ånd som er i aktivitet. Hvordan kan de tro det? For de har for lengst, takket være treenighetsfilosofien, sluttet å tro at gudeånden de tilber, den tredje av triadgudene, behøver å være samkjørt med det de andre to gudene i gudeteamet. Så nådde treenighetsånden sitt mål. Han klarte å ta Guds plass, selv blant mange av dem som kaller seg Guds folk.Ved hjelp av en romersk keiser, noen hardt pressede teologer og katolsk tradisjon, lyktes djevelen, atter en gang, i å trekke en hedensk gudelære inn i kristenheten. Først måtte Guds Ånd omgjøres til Ånden som er Gud, og deretter gis selvstendighet og utøvende gudestatus, på lik linje med den greske guddommen. (Husk mandatet til Gregorsus og co.) Djevelens Onde ånder kunne nå utgi seg for å være Guds Ånd, for samstemtheten mellom Faderen, Sønnen og Guds og Kristi Ånd, var nå unødvendig. Djevelen oppnådde det han har strebet etter i over 6000 år. Han har utkonkurrert himmelens Gud. Den største hjelpen til denne forførelsen fikk han av kristenheten selv. I dag blir ingen akseptert som rettroende før de frasier seg Bibelens beskrivelse av Gud og aksepterer gudelæren hentet fra hedenskapet. Vi tillater oss å avslutte denne artikkelen med å gjenta en av de veldig mange skriftstedene du aldri noen gang vi finne gjengitt i litteraturen til dem som søker å bekrefte den katolske treenighetslæren. Hvorfor? Fordi disse bibelversene dokumenterer hvem som er den eneste og sanne Gud. Så er det for oss bare (kun) èn Gud, Faderen... og (i tillegg til ham) bare (altså kun) èn Herre, Jesus Kristus, 1. Kor. 8:6. Hvem i dette, og mange andre lignende skriftsteder, erklæres å være den ène allmektige Gud? Faderen, Kristus eller begge? (Se også artikkelen: Et kort resymè av artiklene om treenighetslæren.)

Tilbake:

Mens Vi Venter - Nr. 41 (13. årgang) 2+3 /2005

Les hundrevis av artikler her: http://www.mensviventer.no