Et kort resymè av artiklene om treenigheten

Vi har i serien om treenigheten vist: At alt vi trenger å vite om vår Gud, er klart nok åpenbart i Guds Ord. Ethvert forsøk på å spekulere fram detaljer om den kristne guddommen, ved hjelp av filosofiske teorier eller menneskelig logikk, setter oss i fare for å skape vår egen Skaper. Den allmektige Gud er i Skriftern omtalt og definert ut fra hva han gjør og står for, aldri ut fra sitt vesen. Som troende burde vi akseptere Herrens egen forklaring og ikke på noen måte avvike fra den. Både den katolske treenighetslæren og de som hevder at Jesus er et skapt vesen, bryter med denne anbefalingen. At læren om den ène, absolutte og allmektige Gud, aldri ble utfordret av Guds folk gjennom det gamle testamentets 4000 år eller under de første 2-300 årene av den kristne epoke. At det under den såkalte postapostoliske tid (ca. 90-140 e. Kr.), ikke forekommer noen kilder som indikerer at den første menighetens lære om den ène og sanne Gud ble utfordret. Det dreier seg om skriftene til Clement fra Roma, de syv epistlene til Ignatius fra Antioch, litteraturen til Polycarp fra Smyrna og avhandlingene til Hermes. De benytter alle uttrykket: èn sann Gud og (i tillegg til ham) èn Kristus, Guds enbårne Sønn. At kristen litteratur fra tidsperioden 140-180 e.Kr., viser en begynnende tåkelegging av forholdet mellom Faderen og Sønnen. Uttrykket Guds Sønn er nesten fraværende, og begrepet Gud benyttes udefinert og uspesifisert. At vi i den tidlige katolske perioden (ca. 170-325) finner at dogmet som senere fikk betegnelsen treenighetslæren, blir hamret ut av både Tertullian, Clement fra Alexandria, Origenes og Cyprian. At kirkefedrene Gregorios fra Nazianz, Basileios den store og Gregorios fra Nyssa stengte seg inne for å meditere fram og formulere en kristen gudelære for all framtid, ved å forene, som de selv skriver, elementer fra jødisk gudsforståelse med gresk filosofi. At det var resultatet av denne religionsblandingen som var keiser Konstantins våpen og argument på kirkemøtet i Nikea i år 325. At den filosofiske teologien som kom fra dette arbeidet, ble den kristne gudsforståelsens fundament, og presiserte at det fra en felles gudematerie, entitetsmasse eller gudesubstans, ble formet tre like gudeelementer eller gudehypostaser som utgjør Faderen, Sønnen og Ånden, slik at alle tre kunne erklæres å være den ene sanne og samme Gud. Selve formuleringen var selvfølgelig ikke ankret i Skriften, men kopierte tenke- og uttrykksmåten som beskrev triadgudene i de hedenske religionene. At Konstantin følte seg politisk presset til å lage et skille mellom den jødiske monoteistiske gudsforståelsen, definert av Herren selv, og kravene fra de nykristne, som tidligere hadde tilbedt en hedensk gudetriad, og som ønsket en antisemittisk motivert ideologisk avstand til jødene. At Encyclopedia Britannia skriver at delegatene ved kirkemøtet i 325 e. Kr., ble overrumplet av keiserens press og at mange, mot sin overbevisning, signerte erklæringen. At både katolske og en rekke framstående protestantiske teologer enes om at treenighetslæren ikke er fundert på Skriften alene. At en rekke historikere og teologiske encyclopedia, hevder at hedenskapen besmittet kristentroen ved det uforståelige dogmet om treenigheten. At Encyclopedia Americana skriver at det fjerde århundres treenighetslære var en avvikelse fra den første kristne læren. At den katolske kirke gjør det klart at treenighetsdogmet ikke har sine røtter i Guds Ord, men ble åpenbart på mystisk måte ovenfra. Med ovenfra menes da den romerske keiser Konstantins politiske og antisemittiske tiltak. At pavemakten hevder at alle katolske dogmer bygger på treenighetslæren. (Handbook For Todays Catholics, side 12.) Det påståes også at protestanter som godkjenner denne guddomsdefinisjonen, ikke burde ha vansker med å akseptere alle kirkens andre trospunkter, siden samtlige griper i hverandre med treenighetslæren som ramme. At fellesordet vi som er benyttet i 1. Mos. 1:26, ikke på noen måte beviset riktigheten av den katolske treenighetslæren, men forteller det mange skriftsteder sier, at Gud Fader og hans enbårne Sønn er fra evighet av og at de samarbeidet i skaperakten. Ruiner av de eldste kirker i Syria - foto: Jim Arribito "Gamle syriske kirker fra første århundre viser at mehigheten var dedikert til Gud og Hans salvede (Messias)" At ingen kan tolke rett uttrykket enbårne (kommet fra, utgått fra), og at noens påstand om at dette betyr skapt, eller at Kristus i begynnelsen var en høytstående engel, tilsvarer det samme teologiske overtramp som de katolske kirkefedrene gjorde seg skyldig i, når de utformet treenighetslæren ved hjelp av spekulasjon og  filosofi. At Kristus selvfølgelig var og er guddommelig, han er jo den ene, sanne og allmektige Guds enbårne Sønn. At Kristus like selvfølgelig kan være mottaker av våre bønner. Det hebraiske ordet tilbe (shàchàh) og det greske (proskuneo), betyr å bøye seg eller legge seg ned som tegn på respekt, underdanighet og ærbødighet i møte med en autoritet. Ordet (shàchàh) er benyttet flere steder i Skriften som uttrykksmåte når mennesker blir vist ærbødighet. (Tekster: 2. Mos. 18:7. 2. Sam. 1:2. 14:4. 1. Kong. 1:16. 2. Kong. 24:17.) Skulle da ikke Guds enbårne Sønn kunne vises respekt og ære? At Gud Fader alene skal tilbes som allmektig Gud, som kilde til alt liv og alle tings opprettholder, er selvfølgelig ikke en motsetning til prosessen å vise respekt for hans Sønn og vår Frelser fra synd. Merk deg at når katolikker hyller og i praksis tilber Maria, Jesu mor, representerer ikke denne handlingen kun prosessen å ære og vise respekt. De tilber mennesket Maria med ord og holdninger Skriften kun tillater brukt når mennesker forholder seg til Gud selv. De ber Maria ha den funksjon og oppgave Bibelen definerer som tilhørende mellommannen Jesus, Guds Sønn. At Kristus med rette kan bære gudenavnet, siden vi vet at dette ordet aldri har vært den allmektige Guds egennavn. Flertallsordet elohim er i skriften brukt om engler, dommere, vanlige mennesker, Guds Sønn og den ène og allmektige Gud Fader. Ordet er kun en posisjonsbeskrivende tittel, og betyr mektig, veldig stor og myndig. Å omgjøre dette begrensede, allmenne og tammet ordet til den allmektige Guds egennavn, representerer en direkte forfalskning av Skriften. At fariseerne løy både da de anklaget Jesus for å bryte sabbaten og da de anklaget ham for å gjøre seg lik Gud. Det står i Bibelen: Men Jesus sa til dem: Min Far arbeider inntil nå, også jeg arbeider. Derfor stod da jødene ham enda mer etter livet, fordi han ikke bare brøt sabbaten, men også kalte Gud sin egen Far og gjorde seg selv lik Gud. Da han sa: Jeg og Faderen er ett, tok jødene opp steiner for å steine ham, Joh. 10:30.31. Jesus hevdet aldri at han var den allmektige Gud, men at han var den allmektige Guds Sønn og at han var ett med sin Far, ikke treenighetslærens èn og den samme. At ordene èn og ett i grunnteksten nok har samme rot, men at sammenhengen avgjør betydningen. At et ektepar skal være ett kjød, betyr ikke at begge samtidig er mannen og begge er kvinnen. De er ett ikke èn og den samme. "At et ektepar skal være ett kjød, betyr ikke at bedde samtidig er mannen og begge er kvinnen." At ved å gjøre Guds Sønn til den samme Gud som den ène og allmektige Gud Fader, ble Jesu mellommannrolle ødelagt. Det er derfor katolsk teologi har måttet gjøre Jesu mor, Maria, til noe langt mer enn et gudfryktig menneske, som ble gitt en fantastisk oppgave. Hun er blitt den nye mellommannen(kvinnen), siden guden Jesus ikke kan være mellommann mellom seg selv og en annen Gud som også er den samme Gud som ham selv. Maria er blitt kvinnen som fødte Gud og erklæres tatt opp til himmelen og innsatt som himmeldronning og «gudfødersken.» Hun er like naturlig erklært født syndfri fra sin egen jordiske mor. Dette er et helt nødvendig dogme, siden et syndig menneske selvfølgelig ikke kan føde Gud, og hun er av den grunn også blitt mottager av de troendes bønner og tilbedelse. Protestanter som aksepterer treenighetslæren, kan like gjerne akseptere Marias himmelfart, hennes himmeldronningstatus og rolle som mellomkvinne og medfrelser, (co-redeemer). De har ikke lenger Guds Sønn som mellommann, siden han er gjort til den allmektige Gud.      Ingen av oss kjenner eller kan definere Den Hellig Ånds vesen, men vi vet at Ånden i ett og alt er samstemt med den allmektige Gud og Guds Sønn, Jesus Kristus. Men dere er ikke i kjødet, dere er i Ånden, så sant Guds Ånd bor i dere. Men om noen ikke har Kristi Ånd, da hører han ikke Kristus til, Rom. 8:9. Guds Ånd bor i oss... dersom Kristus bor i dere..., Rom. 8:9.10. Kristus i dere, Kol. 1:27. Vi (min Far og jeg) skal komme til ham og ta bolig hos ham, Joh. 14:23. ...For at Kristi kraft kan bo i meg, 2. Kor. 12:9. At det ikke noe sted i Bibelen indikeres at vi skal be til Den Hellige Ånd. Vi skal be under påvirkning og veiledning av Guds og Kristi Ånd, til vår himmelske Far, i Jesu navn. Mange kristne har helt sluttet å henvende seg til Faderen og Kristus, og ber kun til gudeånden. Dette er, som alt nevnt, en av de viktigste årsakene til at mye ubibelsk lære og praksis har begynt å dominere kristen forkynnelse. At bibelverset: Kristus er enhver manns hode... men Gud er Kristi hode, 1. Kor. 11:3, er et av mange skriftsteder som kalles problematisk av noen treenighetsforkjempere. Er det ikke riktigere å kalle treenighetsdogmet problematisk i møte med Guds Ord? (Hvem i denne teksten er den allmektige Gud Fader? Sønnen eller begge?) At 1. Kor. 8:6 er et av mange bibeltekster som avviser treenighetslærens påstand om at den jødisk/kristne gudsforståelsen skal defineres som: Gud Fader, Gud Jesus og Gud Den Hellige Ånd, hvor alle tre tilsammen og hver for seg er den allmektige Gud. Så er det for oss bare (kun) èn Gud, Faderen...og (i tillegg til ham) bare (altså kun) èn Herre, Jesus Kristus, 1. Kor. 8:6. Hvem er i dette bibelverset erklært å være den ène allmektige Gud? Faderen, Kristus eller begge? At tekstene: Men dere skal bli i byen til dere blir utrustet med kraft fra det høye, Luk. 24:49. og Men dere skal få kraft når Den hellige Ånd kommer over dere, Ap.gj. 1:8, ikke betyr at Ånden kun er en nøytral kraft. ...Kristi kraft kan ta bolig i meg, skriver Paulus i 2. Kor. 12:9. Den Hellige Ånds kraft er Guds og Kristi kraft og er aldeles ikke nøytral, men knyttet til den iboende Kristus, Kristus i dere, Kol. 1:27. At når Jesus i Joh. 17:3, kaller sin Far (ikke seg selv) den eneste sanne Gud, er ikke det en uttalelse som skal forståes dit hen at hans Far faktisk ikke er den eneste sanne Gud. At 1. Kor. 15:27.28 påstår at absolutt alt, inkludert Guds Sønn, er underlagt den allmektige Gud Fader. Også dette verset viser en forskjell i status, rang, posisjon og funksjon mellom den ène sanne Gud og Guds enbårne Sønn. At vi ikke finner noen bibeltekst om Gud, Kristus eller Guds Ånd som motsier konklusjonene vi har trukket i dette studiet, men vi finner mange, mange bibeltekster som bryter voldsomt med den katolske treenighetslæren.

Tilbake:

Mens Vi Venter - Nr. 41 (13. årgang) 2+3 /2005

Les hundrevis av artikler her: http://www.mensviventer.no