Tyrkia trenger venner

(En av våre mannlige medarbeidere i Tyrkia-prosjektet har skrevet denne rapporten. Han trenger å være anonym for å kunne fortsette arbeidet uten hindringer fra myndighetene.) Da jeg og min familie kom til Tyrkia, visste vi ikke om noen kristne i landet som tilhørte det samme kirkesamfunnet som oss. Vi fant heller ikke noe litteratur på tyrkisk som framla viktige aspekter av bibelens budskap. I tillegg var det et lovforbud som gjorde det straffbart å påvirke noen til å forlate den troen og den religiøse tilhørighet de allerede hadde. Og som om det ikke var nok, så var det strengt forbudt for utlendinger å forkynne ideologi. Vi mottok oppholdstillatelse, men kunne ikke arbeide som misjonærer eller evangelister på vanlig måte. Til å begynne med så oppgaven helt håpløs ut, men vi minnet hverandre på at ingenting er umulig for Gud. Hver dag ba vi om at Gud måtte åpne dører og vi minnet Herren om at dette er hans arbeid ikke vårt. Du har sendt oss hit, sa vi, og du må vise oss veien å gå. Vi fant snart ut at evangelisme aldeles ikke trenger å knyttes til en tradisjonell utvendig ramme, ( Se Luk. 17:20.) Metoder og ekspertise er ikke saken, ja selv ikke finansiering er et problem for Gud, ”Ikke ved makt og ikke ved kraft, men ved min Ånd, sier Herren, hærskarenes Gud, Sak. 4:6. Det viktigste når vi arbeider for Gud i et såpass strengt regime, er om Jesus får leve sitt liv i oss. Jeg husker godt hva en lokal muslimsk kvinne sa. Hun var ganske åpen mot oss, og en dag spurte jeg: Er du muslim? Svaret hennes fascinerte meg. Hun sa: Det er ikke et svar jeg kan gi, det er du som må finne ut om jeg er muslim. Jeg klarer aldri å glemme denne responsen. Kan mennesker se at jeg er annerledes? Er det noe spesielt med meg som kan virke appelerende? Hvis ikke, kan jeg bare glemme å kalle meg kristen. Mennesker må få lyst til å ha det vi har funnet. Denne oppskriften virker faktisk, selv om vi møter mennesker som ikke er enige med oss. Muslimer vi alltid respektere oss hvis vi lever i samsvar med vår bekjennelse. En dag ringte en av mine tyrkiske venner og sa: Vi du be for meg? Jeg ble nesten sjokkert, for jeg trodde at han så på meg som en uvitende ikke-muslim. Jeg spurte ham hvorfor han ville at jeg skulle be for ham. Fordi du er en bedre troende enn jeg er, sa han. Jeg hadde ikke til da vitnet med ord for ham om min tro, men han hadde observert hvordan jeg levde. Jeg kom i kontakt med eieren av en restaurant, som hele sitt liv hadde lengtet etter å møte en sann kristen, fordi han ønsket å lære mer om Bibelen. Over flere år hadde han observert tusener av kristne europeere som kom til hans restaurant for å spise, men han sa at han ikke hadde møtt en eneste sann kristen. En dag kom en turist fra tyskland og bestilte et måltid. Før han begynte å spise, bøyde han hodet i ærbødighet og takket Gud for maten. Straks gikk restauranteieren bort til ham og spurte om han ville gi ham studier i Bibelen. Ett år senere var denne mannen døpt og er nå en lykkelig kristen. Hemmeligheten var ikke å forkynne en teoretisk kristendom, men å ha mot til å leve troens liv i praksis. En appell. Vi kan kalle henne Büshra, det er ikke hennes virkelige navn, men det lønner seg å unngå publisering av eget navn hvis man som kristen arbeider for å nå andre med evangeliet i Tyrkia. Etter at hun selv tok imot Jesus som sin frelser, lengter hun etter å kunne dele sin tro. Da hun måtte flytte til Istanbul, en by med flere innbyggere enn det bor i hele Skandinavia, måtte hun begynne på nytt med å bygge en vennekrets. Hun ba mye, og gradevis fikk hun nye venner. Flere av dem er nå blitt kristne, på grunn av hennes liv og vitnesbyrd. Denne troende vennekretsen er liksom blitt Büshras kirke, hvor de møter i private hjem for å studere Guds Ord og dele erfaringer. Jeg har flere ganger tilbudt henne økonomisk hjelp til å skaffe kristen litteratur, og slik at hun kan reise mer i denne store byen for å besøke og vitne for mennesker hun blir kjent med. Men hver gang nekter hun å ta imot penger og sier at misjonsarbeidet som opptar all hennes fritid, er noe helt normalt for en kristen og derfor skal hun ikke ha noe for det. Jeg vet at hun ikke tjener mye og at økonomisk hjelp ville gjøre det mulig for henne å nå flere med evangeliet. Hun har nå latt seg overtale til å motta støtte slik at hun kan nå flere, og noen av oss vil prøve å samle 300 dollar hver måned slik at hun kan virke mer effektivt. Vil du være med å hjelpe denne ivrige og nidkjære misjonæren, slik at flere blir vunnet for Kristus i denne kjempestore muslimske byen? Ta kontakt med Mens Vi Venter. Adresse og telefonnummer s.3 i bladet å få tilsendt brosjyre.

Tilbake:

Mens Vi Venter - Nr. 41 (13. årgang) 2+3 /2005

Les hundrevis av artikler her: http://www.mensviventer.no