Serie: Når fruktene uteblir:

 NÅR EN FAMILIE
BLIR SPLITTET...

Guds siste folk på denne jorden vil være kjennetegnet av at de holder Guds Bud og har Jesu tro; se Åpenbaringen 14:12. Det gjelder også budet om å hedre far og mor. Gud vil også her komme deg og meg til hjelp både med tilgivelse og seier, og til endring av våre ord og handlinger som ikke er i samsvar med dette budet. Jesus er igjen vårt eksempel. Den som kanskje hadde det mest vondt ved korsets fot, var hans egen mor. Ved sin omsorg for henne, viste han hele verden da, og 2000 år senere, at han elsket og brydde seg om sin mor. Av Elin Berguln Brylluppet ogen familie som går i stykker For åtte år siden sto det et skjebnesvangert bryllup i lokalene til en menighet som 5 år senere skapte avis overskrifter i Norge. En ung mann hadde fyrt av en sprengladning og etterlatt menighetslokalene i en miserabel tilstand. Eva, min gode venninne, som selv hadde forlatt en lignende menighet for få år siden, sammen med datter og svigersønn, hadde raskt en forklaring. Hun kjente til håpløsheten som slike menigheter ofte etterlot seg, med splitting av venner, familie og ofte det eneste nettverket noe mennesker hadde. Hun skrev et innlegg i avisen om sin egen skjebne, og fikk senere en telefonoppringning med takk fra et ektepar i femtiårene. Deres skjebne skulle bli en stor del av våre bønneemner de neste årene. Den omtalte menigheten hadde startet som en cellegruppe i Oslo kristne senter, og hadde det samme sterke engasjement som drar mange unge mennesker som vil noe med sin kristnedom og tar den på alvor. Tilbake til bryllupet  (navnene på personer i menigheten er fingert) En ung søt kvinne hadde for få år siden gått inn i denne menigheten sammen med sin storesøster. Faren, som var en mer tradisjonell pinsevenn, var fortvilet. En kvinne på rundt 60 (omsorgslederen i menigheten) ringte til stadighet. Hun var sentral i menighetsledelsen og kunne snakke i timesvis med døtrene. De ba på telefonen, så høyt at det runget i veggene. Far kommer fra Nordland og var mer sindig i sin tro. Han prøvde å argumentere. Han prøvde å holde på sin autoritet som far. Der han kom fra, i sin tid, hørte man på far. Han kom også fra et religiøst hjem, og der var man opplært til å hedre sin mor og sin far. Nå kilte det seg inn en ny autoritet over barnas sinn. Denne kontakten var det som bekymret foreldrene mest. Foreldrene kjente seg igjen på Evas fortellinger fra Guds Lams menighet i Oslo. Foreldre som ikke ville ”gå med Gud”, altså et uttrykk for å høre til i deres menighet, skulle man ikke høre på i noen saker. En ny autoritet hadde tatt plassen fra foreldrene. Ingen råd eller anfektelser ble viktige. Barna var i dialog med noen som var nærmere Gud enn foreldrene.  Da også sønnen Tom ble lokket med på møtene som fjortenåring, steg fortvilelsen til en kamp om barnas sjel. Det som tidligere hadde vært en harmonisk familie med latter over bordet, med lange familieskiturer, trivelige julefeiringer, sang i pinsevennmenigheten når pappa holdt taler, var nå snudd til en kamp om frigjørelse, og tap av loyalitet til en mamma og pappa som ville deres beste, men nok gjorde de feil man lett gjør i en slik opprivende situasjon. Et normalt ungdomsopprør i en løsrivningsfase, ble støttet opp om av en samlet menighet som undergravde respekten for egne foreldre. Barnas valg var sikkert ikke lett den første tiden. Skulle de følge foreldrene for fredens og budets skyld eller skulle de følge menigheten, som nå var blitt synonymt med å følge Gud selv? Den kvinnelige omsorgslederen i menigheten fortsatte å ringe og snakket med dem i timevis. Det gjalt å støtte dem og påvirke dem med ord fra Gud; slik at de ikke ble fristet til å gå tilbake til foreldrenes ønsker og vilje. Hvorfor vet jeg dette? Fordi avhoppere har fortalt det. De ble selv instruert i å hindre at barna gikk tilbake til foreldrene.         I menigheten traff en av døtrene (vi kaller henne Monica) en ung mann som hun ble interessert i. Slike bånd er gode for menigheten, det skaper vekst og bindinger. Den unge mannen var sentral i menigheten, og hadde både far, mor og bror der. Ønske om giftermål vokste seg tydeligvis sterkt fort, for beslutningen om bryllup overrasker Monica foreldre. De spurte om det ikke kunne utsettes noe. Kanskje ble det tid til å tenke seg om? Men nei. Monica ville giftes så fort som mulig. Planleggingen startet. Men så en dag kommer den første av flere urovekkende telefoner. Det er Monica som ringer: ”Mamma du skal ikke bake bryllupskaken” ”Skal jeg ikke det?” svarer mamma. At hun skulle bake den var nesten en selvfølge, hun bakte alltid. Hun var kjent for sitt bugnende, velsmakende kakebord. ”Hvorfor ikke det?” svarer mor. ”Det er noen i menigheten som skal det” (Det viste seg da exmedlemmer kom ut og fortalte historien, at kaken skulle bakes av noen ”rene”, så kaka ble ren. Altså av en av menighetens medlemmer.) Så kom neste telefon. ”Pappa skal ikke følge meg til alteret.” formidlet Monica. ”Å!” sier mamma og kjenner fortvilelsen sprenge fram. ”Hvem skal gjøre det da? Det fikk hun ikke svar på der og da, men det skulle vise seg at det ble svigerfar, et respektert medlem av menigheten. Den nesten seksti år gamle omsorgslederen ble Monicas forlover. Monica hadde brutt med de fleste av sine tidligere venner, og omsorgslederen hadde en stor plass i livet hennes nå. Hun var veileder og venninne. Alt hun sa ble tillagt stor vekt. Som fra Gud selv. Hadde ikke pastoren sagt at omsorgslederen aldri tok feil, at hun var en profet? Så kom den siste telefonen, da rant det nesten over for mor: ”Onkel Hans får ikke komme i bryllupet!”  Hva galt hadde han gjort? Monica ville ikke gi noen begrunnelse for sin beslutning, men det var ikke så vanskelig å gjette. Onkel Hans var skilt, og ekskona var medlem i menigheten. Det var også han sønn Nils som ikke ville ha kontakt med sin far. "DERE FÅR HELLER IKKE KOMME I BRYLLUPET", MEDDELTE MONICA. DET VAR NÅ BARE DAGER IGJEN. Nå rant begeret over. Monica forsto nok det da hun foreslo at de kunne betale for bryllupet selv. Der og da sa pappa at det var greit, men han ombestemte seg noen dager etter og ringte tilbake. ”Selvfølgelig skal vi betale for bryllupet”. Men det var for sent. De hadde allerede ordnet finansieringen. Menigheten ordnet det. Ikke kunne foreldrene vite at hvis de uttrykte noen feil nå, ville det resultere i årevis med fravær, uten at de noen gang får se sine barn og barnebarn osv. Hvem i dette land ville ha trodd det? Nå begynte dette virkelig å utvikle seg til et datterbryllup som ble tristere og tristere for hver telefon, og hvor foreldrene hadde null innflytelse og uten noen forklaringer som var logiske og fornuftige. Viktige bånd ble brutt. Mange av søsknene til Mor og onkel Hans ville boikotte bryllupet hvis ikke han fikk være med. Tove meddelte dette til datteren. I et brev (ikke til foreldrene), skriver Monica at problemene oppsto da de ikke ville ha en fjern slekning i bryllupet? Fjern? En onkel? Når alle andre av hans søsken var med? Onkler er ikke fjerne slekninger i vanlige brylluper i Norge. Neste telefon var muligvis en reaksjon på alle reaksjonene: ”Dere får heller ikke komme i bryllupet”, meddelte Monica. Det var nå bare dager igjen. ”Selvfølgelig skal vi komme” svarer mamma, ”vi har alt fått invitasjon fra dere, klart  vi kommer.” ”Nei”, svarer Monica, ”dere får ikke komme når vi gifter oss”. Hva fikk henne eller de rundt henne til å ta denne beslutningen? Var det for å slippe å se far som måtte oppleve datterens svigerfar lede sin datter opp til svigersønnen? Var det redsel for protest og reaksjoner når de så den gamle omsorgs-lederen som datterens nærmeste venninne og forlover? Eller ventet de bare på mulighetene til et fullstendig brudd med noen som var imot barnas beslutning om valg av deres menighet? Eller var dette noe de trodde at Gud satte pris på? Det får vi neppe noen gang vite, om ikke barna kommer til seg selv en dag. Det skulle være en gledens dag, i følge intervju med Monica på menighetens hjemmesider, men uansett mange vanskeligheter så ble det likevel en gledens dag, sier hun. Er det mulig? For utenforstående er det helt utrolig. Denne faren og familien må være årsak til virkelige kriminelle handlinger visst dette skal være mulig i en normal verden. Men de har gode skussmål overalt. Pappa og mamma hadde ingen intensjoner om å følge et slikt påbud. Skulle de ikke få være til stede, når det første barnet går hen og gifter seg? Om de var utelukket i selskapet så ville de i hvert fall komme til menighetens lokaler for å se datteren gifte seg.   Hvorfor har de f.eks. ingen bilder av barnebarna hengende på veggen? Dette er et hjem hvor mor elsker å henge opp bilder av familien. Dagen kom. Mor hadde det vondt, far sa  ingenting. Han var vant til å holde det vonde inni seg. En stor dag var blitt til en trist dag før den hadde begynt. Sønnen Tom forsvant hjemmefra dagen før. Det ga urolige anelser. Han var tydeligvis ønsket i brylluppet og måtte komme seg dit på en annen måte, enn sammen med dem han visste ikke ville slippe inn. (Lite ante de at det var bestemt at stedet for bryllupet skulle være bevoktet mot foreldrene. (Ivrige menighetsmedlemmer hadde tilbudt seg å være vakter, behørig utstyrt med skilt påtrykt menighetens navn). Far og mor kledde seg i finstasen og hadde med pappas søster og hennes mann, som ble med i bilen. De fulgte skiltene til den lille østlandsbygda ved sjøen. Der lå lokalene, inni en stor  lagerbygning. De måtte svinge inn bak bygningen for å få parkert. Der møtte de første vaktene opp. De ristet på hodet og sperret veien med sine kropper. Pappa Gunnar bremset opp det han kunne. Han prøvde deretter å snu vekk og kjøre til høyre mot en parkeringsplass, men vaktene var der igjen. Bilen stoppet ikke fort nok for vakten som sto nærmest førersetet.  Han la seg opp mot bilen, tok i stor irritasjon, tak i en vindusvisker, og vrengte den rundt. En av bilpassasjerene ble så forskrekket at han knipset med kamera som hadde ligget klar for bruden. Flere vakter strømmet til. Farens søster gikk ut av bilen for å gå mot lokalene, men fikk armen bøyd og tvunget til å snu. Saken ble anmeldt til politiet av vakten som mener de ble påkjørt. Politiet henla saken. Vitner sprikte i sine forklaring. Alle medlemmer fra menigheten var enige om at de hadde sett at vaktene ble påkjørt, selv de som ikke var tilstede. En onkel av brudgommen og ikke medlem av menigheten opplevde at ingen ble påkjørt, og støttet far Johannessen i dette, i brev til menigheten. Sønnen Tom på femten, år vil ikke høre på far som ikke ønsker at han også skal bli oppslukt i denne menigheten. Han gjør opprør og et basketak faren senere angrer, er resultatet. Menigheten hjelper Tom til barnevernet. Barnevernet ønsker forsoning. Foreldre møter opp, men ikke sønnen. Menigheten skaffer ham hus og støtter han økonomisk. Forsoningen kommer aldri. Foreldre har sendt brev til alle barna og bedt om tilgivelse for det de skulle ha gjort for å hindre en forsoning. Mer enn 7 år har gått siden bryllupet. Den eneste av barna vi har klart å få kontakt med er Monica. I to tre telefonsamtaler, og etter å ha truffet henne en gang, er det lett å merke at hun er sterkt påvirket av andre utenfor seg selv.  Derfor er hun også ambivalent i forhold til denne saken. Hva skal hun mene og hva kan hun lese? Hun endrer sine tidligere utsagn,  til å være samstemt med menigheten. Men hun er en hyggelig jente som sikkert gjør det hun på nåværende tidspunkt tror er riktig. Men en usikkerhet langt der inne kan merkes. Hun er ikke fri til å tenke selv. Barna kan tenke seg å se mor men ikke far, sa de i begynnelsen. Mor ville ikke møte på en kafe, hun er redd gråten vil overmanne henne og ønsker å treffe dem i hjemmet. Ingenting  blir noe av. Både mor og søster gjør forsøk på kontakt. I dag er Tom 23 år og gift. Foreldre og søster Ann Cathrin ble ikke invitert. Ann Cathrin ringer hans nye svigerforeldre. Hun sto veldig nær Tom under oppveksten. Hun gråter og gråter. Toms svigerforeldre er pinsevenner som henne selv. De kan ikke gjøre noenting. Er de også redde for brudd? Ann Cathrin får tak i et bryllupsbilde fra en lokalavis. Det henger nå i stua hos Johannessens. Far ringte og spurte fotografen om han kunne få kjøpe et orginalbilde. Fotografen måtte spørre brudeparet først, svaret var nei. Monica har fått to barn siden bryllupet. Eldstedatter,  May Lene, har også giftet seg med sønn til omsorgslederen. Hun har fått to barn. Den siste for kort tid siden. Mor fikk vite det tilfeldig av kjente. En liten mørk gutt, ble det fortalt. Når man sørger over noe man har mistet, tar det gjerne et års tid før det værste er over. Men denne sorgen og tapsfølelsen blir det stadig rippet opp i. Årene går og sorgen er et evigvarende sår. De besøker aldri sine foreldre, de vil bare være i fred og helt slippe kontakt og overlater foreldrenes ve og vel til den ène søsteren. Det virker ikke helt naturlig for oppegående, kristne mennesker. Gjør det? Hvorfor kom ikke barna hjem? Fikk de dårlige råd fra menigheten om framgangsmåte? Hvorfor ga de opp så lett i å prøve på forsoning med foreldrene, når foreldrene trygler om kontakt? Hvorfor stenger de døren, når mor ringer på? Hvorfor legger de på røret, når mor ringer? Hvorfor klarer de ikke å ha empati med foreldrene? De har satt ut rykter, sier barna. Men forstår de ikke at alle i familie og bekjentskap spør etter deres barn? Og at når de ikke kan svare på hvordan de har det er det nok til at folk undres? “Dette folket ærer meg med leppene, men hjertet er langt borte fra meg. De dyrker meg forgjeves........” Selv om foreldrene er uenig i barnas valg av menighetstilknytning, så er det vel mulig med en hilsen og et besøk i ny og ne? Når ”hedninger” får dette til, hvorfor får ikke kristne det til? Hvorfor har de f.eks. ingen bilder av barnebarna hengende på veggen? Dette er et hjem hvor veggene er fulle av bilder. Og hvorfor har ”barna” ingen kontakt med sin søster og hennes mann og barn? De er pinsevenner og kristne. Kan de ikke ha kontakt med en som har kontakt med noen de ikke vil ha kontakt med?  (Jeg vil ikke leke med deg når du leker med han). Og hvorfor kunne de ikke ha kontakt med mormor eller gå i hennes begravelse? Har hun også gjort dem vondt? Eller alle onkler og tanter urene? Dette smaker ikke av Åndens frukter. Men jeg klarer ikke å legge skylden på barna. Dette er ikke normalt. Her må det være utrolig  dårlige veiledere et sted, er de flestes konklusjon. Da leter man  bare etter barnas veiledere. Hvor er de? Har de fulgt pastorenes råd og gått til henne som de da mente var en profet og som de aldri hadde sett tok feil? En pastor sier på en kassett vi har fått:” Hvis du har saker som er viktige, så bør du komme til folk som kan gi guddommelige råd. Bare hvis du har en spesiell gave, salvelse, innsikt og dømmekraft på å gi åndelige råd, så kan du gi råd. Mange her i forsamlingen har ikke det, og skal ikke gi råd. Rådfør deg med åndelige rådgivere som kan gi åndelige råd, som kan gi visdomsråd som gjør at du ikke tar skade på din sjel.” Det er disse menneskene som menigheten mener kan gi guddommelige råd som har vært barnas veiledere. At slike sekter har problemer med den normale kontakt med familiemedlemmer, viser stadige rapporter fra lignende menigheter i inn og utland. Knutby i Sverige er et av eksemplene. Mange avhoppere og familiemedlemmer forteller nøyaktig de samme erfaringen. Det er blitt for meg slik at når jeg besøker denne menigheten, sitter bare ett skriftsted som klistret i mitt holde: Jeg vet at det ikke gjelder alle i menigheten, men inntrykket er der likevel: «Og dere, hvorfor bryter dere Guds bud av hensyn til de forskrifter dere har overtatt? For Gud sa: Du skal hedre far og mor, og: Den som bruker onde ord mot far eller mor, skal dø. Men dere lærer: Den som sier til sin far eller mor: Det du skulle hatt av meg til hjelp, skal være en gave til templet –han trenger ikke å hedre sin far eller mor. Altså har dere satt Guds ord ut av kraft av hensyn til de reglene dere har overtatt. Dere hyklere! Jesaja profeterte rett om dere da han sa: Dette folk ærer meg med leppene, men hjertet er langt borte fra meg. De dyrker meg forgjeves, for det de lærer, er menneskebud.» Det var Jesus som uttalte disse ordene mot dem som overtalte andre til å støtte menigheten før de støttet sine egne foreldre. Mark. 15 Et annet sterkt inntrykk som sitter igjen etter flere samtaler med menighetens ledelse, er at de er så villig til å fordreie sannheten for å forsvare seg selv og menigheten. Det tar ikke lang tid før man oppdager at konformiteten er hellig. Ingen må si noe annet enn det alle er enige om selv om det er en løgn. Mer om dette tar vi med neste nummer av Mens Vi Venter. Ett og et halvt år til er gått. Tove ringer. Gunnar har fått hjerneslag og er innlagt på sykehus. Stille og trauste Gunnar. Slik gikk det altså. Senere får vi det bekreftet. Han har verken høyt kolesterol eller høyt blodtrykk. Det er nærliggende å tolke sykdommen som et resultat av det store psykiske presset han har hatt de siste åtte årene. Selvbebreidelsene, savnet, den alltid tilbakevennende tapsfølelsen. Den evige sorgen som aldri tar slutt. Sviket fra to deilige døtre og en etterlengtet sønn. De var ikke bare borte, men hadde avvist dem, snudd dem ryggen for alltid og trives med det. Nå lå far der, lammet og fortvilet. Han vil ikke at barna skal få vite det, men datteren Ann Cathrin har sendt sms til storesøster. Senere gjør en tante det samme. Svaret fra eldstedatter når de får vite om fars sykdom, viser forførelsens frukters sanne ansikt: «Ikke bry oss med dette. Det er frekt av dere å kontakte oss!» I artikler videre vil vi fortsette med: -Hvorfor denne historien ikke er en privatsak, men en menighetsak. -Møte med ledelsen og omsorgslederen i menigheten. -Når alle er enige om å fordreie sannheten. Et av kjennetegnene på en sekt. -Den åndelige autoritet i trosmenigheter. -Hvordan skjer ”oppvåkningen” ? Intervjuer med flere avhoppere.         Frihet ”I gjenløsningens verk finnes det ingen tvang. Ingen ytre makt blir brukt. Under Guds Ånds innflytelse overlates det til mennesket selv fritt å velge hvem det vil tjene. I den forandring som foregår når et menneske overgir seg til Jesus, finnes den høyeste grad av frihet. Det er menneskets egen handling å avvise synd. Det er sant at vi ikke selv har noen kraft til å frigjøre oss fra Satans herredømme. Men når vi ønsker å bli frigjort fra synden, og i vår store nød roper etter en kraft som er utenfor og over oss selv, blir sjelskreftene gjennomtrengt av Den hellige Ånds kraft og vi vil adlyde Guds vilje. Det eneste vilkår som muliggjør menneskenes frihet, er at de blir ett med Kristus. ”Sannheten skal gjøre dere fri”, og Jesus er sannheten. Synden kan bare herske når den får svekket sinnet og ødelagt sjelens frihet. Å gi seg inn under Guds vilje betyr gjenopprettelse av en selv – til menneskets sanne ære og verdighet. Guds lov som vi forplikter oss på, er ”frihetens lov”. (E.G.W. fra boken ”Slektenes Håp”, s. 29)

Tilbake:

Mens Vi Venter - Nr. 42 (13. årgang) 4 /2005

Les hundrevis av artikler her: http://www.mensviventer.no