Drivankersteiner og Noas ark

Vi opplevde mer dramatikk enn ønskelig på siste tur til de åttes landsby i øst-Tyrkia

Av Elin Haugvik Berglund Foto: Tore Wilhelmsen Turen til landsbyen Kasan og drivankersteinene skulle bli litt for dramatisk på gruppeturen til Øst-Tyrkia i 2005. Jeg forlot gruppa en kort stund, sammen med vår guide og en syk medreisende, som ønsket seg tilbake til hotellet for å slappe av. Turen dit tok ca. et kvarter hver vei og det tok ikke lang tid før vi var tilbake. Jeg merket meg en mann høyt til hest oppe på bergkammen, like ved der vi stoppet nedenfor en ankerstein. Mannen hadde på seg et armbind som ga inntrykk av at han var en slags oppsynsmann. Jeg fikk senere bekreftet at denne vaktrollen var en bløff. Jeg var mer opptatt av hvor de andre hadde tatt veien, så jeg registrerte mannen, men tok ikke mer notis av ham. Noen fra gruppa hadde dratt for å se ankersteinen som lå lengst vekk, mens resten av følget satt og samtalte ved den første steinen. Jeg gikk ut av bilen for å komme opp til dem på bakkekammen. Guiden ble igjen i bilen. Han  tenkte nok at de langveisfarende sikkert ville plukkes opp når de kom ned fra den  bergkammen som lå lengst vekk. Det var filmteamet fra USA som satt ved den første steinen. De ville filme mer og jeg tok med meg de to andre, ei ung norsk jente og en arkjeger fra Skottland, for å se de gamle urartiske gravene i fjellsiden like ved. Da jeg var der for to år siden, hadde vi beundret en vakker urartisk gravstein som forestiller en vær med et inngravert sverd i siden. Jeg fant ikke det jeg lette etter (etter grundigere studier i Henri Nissens bok etter at jeg kom hjem, så jeg at han fant denne steinen i lands-byen i 2004. Den var tydeligvis blitt flyttet). I mellomtiden hører jeg de to andre roper på meg. De har funnet en nyåpnet grav. Nedi graven ligger det en annen steinvær, også den med et inngravert sverd, men dette sverdet er perforert gjennom en rundt gjen-stand som det er vanskelig å si hva skal forestille. Er det en måne eller sol eller kanskje ingen av delene? Det er masse løs sann i graven og flere steiner er lagt oppi på kryss og tvers, som om det er noe som skal skjules. Vi bikker opp en av steinene for å se under, men finner bare enda mere løs sand. Mange skjelettrester ligger oppi og utenfor graven. Jeg samler sammen noen av dem for å ta et bilde. Flere av dem er klart større enn normalt. Særlig gjelder det et av lårbeinene som fortsatt er hele, og noen fingerbein. Jeg tenker at dette burde de andre også få se og peiler inn at de er kommet ned på sletten igjen nærmere landsbyen. Zafers bil er på vei for å plukke dem opp. Jeg prøver å ringe ham, men får ikke svar. Vi glemmer dem for en stund og fortsetter letingen etter unormalt store skjelettrester fra urarternes tid for ca. 3000 år siden. Var disse menneskene større enn vanlig eller var gravene kanskje ennå eldre? En flykning fra Tyrkia har fortalt  oss om uvanlige store kjempeskjeletter som kom fram i lyset da de skulle bygge en ny skole på hans hjemsted. Hans far hadde fortalt lignende historier om slike funn da han var liten. Tore (Wilhelmsen) har nå begynt å løpe mot oss, og vi skjønner at noe er galt. Han roper av full hals: Skynd dere! Løp! Vi løper forvirret avgårde og jeg ser opp mot filmteamet som fortsatt ikke har fått pakket alt utstyret sammen oppe ved bergkanten. Ropene fortsetter i det vi nærmer oss, og blir mer og mer desperate. Plutselig ser jeg en mann på hest som kommer farende mot bilen mens han svinger med en pisk. Vi styrter mot bussen. I mellomtiden har vår guide og landsbylederen sett at de andre ikke har tid til å nå ned, så guiden gir overfalls-mannen noen penger for å stagge ham. Hvor mye han ga, ville han ikke fortelle oss etterpå, men den unge mannen red vekk. Det viste seg, da tumultene hadde lagt seg, at angriperen var sønn av mannen til hest som jeg hadde sett tidligere, og noen var først redde for at han hadde dratt for å få assistanse fra faren. Men det hadde vært mer dramatisk for gruppa da de skulle gå på bussen lenger ned på sletten. Da var den unge mannen ankommet, og forlangte penger. Landsbylederen som kjente denne ungdommen, prøvde å ignorere ham, det samme gjorde de andre. Da gikk fyren plutselig berserk, dro fram en kniv og styrtet mot Tore. Landsbylederen Feisal grep inn og alle tre endte opp i en  slosskamp. Feisal slo med stokken over beina til raneren og Tore fikk løpt inn i bussen. Den unge mannen red da videre mot oss ved gravene, og deretter opp til sin far som satt på sin hest lenger opp.Vår guide skjønte at vi måtte plukkes opp og dra fra stedet med en gang. Hvem var mannen på hesten med denne slåsskjempen av en sønn? Det var en kjent figur fra bøker om Ron Wyatts og Jonathan Grays turer  i området. Han heter Mehmet og var en av de to som Ron Wyatt viste en grav, og gravstein med innskripsjoner av åtte personer, til. Neste gang  Ron kom var alt borte. Noen av de mange rester etter skjeletter som ligger strødd der gravrøverne har vært på ferde.Noen av knoklene var større enn vanlig. Ett hull øverst på ankersteinen var vanlig på denne tiden. Hullet smalnet inn på den ene tiden, slik at repet ble holdt fast. De fleste ankersteinene er funnet på bergkammen i en rekkefølge etter hverandre. De som ligger framme er blitt avmerket av tidlige kristne her, med åtte kors. De som blir funnet gjengrodd, har ingen slike kors. I alle de år jeg har reist i dette området, har vi hatt det fredelig i denne landsbyen. Noen steinkastende barn har det vært, men etter at de har forstått at vi kom for å se drivankersteinene og kulturelle minnesmerker, har vi blitt invitert inn av landsbyens innbyggere. Vi har utvekslet gaver og bilder. Skal det nå bli annerledes? Vi tror ikke.  De som ønsker fred, besøk og økonomisk utvikling, blir ofte presset mellom kurdiske separatister og tyrkiske militære, sier folk der oppe. Andre i landbyer like ved, fortalte om ufreden som finnes mellom de kurdiske landbyene. Men alle grupper ønsker å komme inn i EU, derfor lønner det seg med  ro i området.  Drivankersteinene Professor William Shea’s (fra Andrews Universitetet) undersøkelser av anker-steiner, som er funnet i utgravninger på land, er svært viktige fordi de kommer fra en arkeologisk kontekst som kan dateres med relativ stor sikkerhet. Han forteller at drivankersteiner som er gravd fram på land, er funnet i templer hvor de er blitt anbrakt som hellige gjenstander. De er også funnet i graver, i steinbygger-verksteder, og i vegger i ulike bygninger, hvor de er brukt som annenrangs byg-ningsmateriale. Mesteparten av drivankersteinene som er hentet opp fra havet, er funnet på grunt vann. Fra et arkeologisk synspunkt, synes det som om antall ankersteiner som er mistet i sjøen fra oldtidsskip, er uutømmelig. Fra alle disse funnene, kan man i dag identifisere de skipsveiene som ble fulgt den gangen, noe som også forteller oss om seilvanene til folket som brukte dem. Mange drivankersteiner er dessverre tatt opp fra Middelhavet av amatørdykkere, uten at funnstedene er blitt registrert. Her er en liste over de tyngste drivankerfunn som er gjort. 1.     En egyptisk ankerstein med den hieroglyfiske innskriften nfr som betyr god eller vakker. Den er perfekt formet og vakker å se på. Den er funnet i et lag som de daterer til 2200 f.Kr., i et tempel i Byblos på den libanesiske kysten. Denne drivankersteinen står i dag i Beirut nasjonale Museum. Det veier 188,5 kilo. 2.     Et kalksteinsanker er gravd ut blant obelisker i et tempel i Byblos, og er datert til det 1900 århundre f.Kr. Dette var en triangulær type som var vanlig for Byblos. Antatt vekt: 30 kg. 3.     Et ugarittisk anker fra et Baaltempel. Funnet på kysten av Syria, trolig fra det 1900 århundre f.Kr. Ankersteiner fra denne perioden var tykkere og tyngre enn de som ble funnet i Byblos. Den veide 700 kg og er den tyngste som noen gang er funnet. (høyde 1.2 m) 4.     En ankerstein er funnet som en bygningsstein på Kypros, og er fra det 1300 århundre f.Kr. Den er helt lik fasongen på de ugarittiske drivankersteinene. Den veier ca. 500 kg. 5.     En annen ankerstein er funnet ved den gamle skipshavnen på Kypros. Innskripsjonene på steinen er datert til 1400 århundre f.Kr.  Den hadde et stort tauhull som var smalnet inn på den ene siden av hullet. (Slik som ankersteinene i Kazan). Senere ble det laget drivankere av jern. Dette skjedde etter 1200 tallet. Fra da av ble det laget stadig færre drivankere av stein. Det er helt klart at jo større ankersteinene er, jo større var båtene som brukte dem. En ekspert på området (Frost) har beregnet at båten som hadde en ankerstein på et halvt tonn, må selv ha veid ca. 200 tonn. Ankersteinene funnet nær landsbyen Kasan eller Arsep i Øst-Tyrkia, er helt like de som er funnet i Middelhavet, med unntak av størrelsen. Disse steinene er ca. 2,5 m høye og veier flere tonn. De passer absolutt til å kunne ha tilhørt et skip på størrelse med Noas ark! Arkeolog William Shea diskuterer videre om dette er originale drivankersteiner fra arken, eller om armenere skulle ha laget dem for å minnes arken? Han finner det vanskelig å tro det siste, siden meget få drivankersteiner er funnet i fjellområder og siden vanlige minnesteiner ikke hadde bruk for de forseggjorte kileformede hullene som drivankrene alltid hadde, til feste for tauet, slik at tauknuten satt fast når den kom til hullets trange del.  Derimot kunne de ha gjort seg umaken verdt og flyttet på ankrene, (hvilket de kurdiske landsbyboerne fortsatt gjør). Så langt professor Wiliam Shea. Noen drivankersteiner er ikke flyttet, men ligger fortsatt på fjellet i god avstand fra hverandre. Nylig fant en ung mann flere ankersteiner. De siste hadde ingen innskripsjoner og var derfor ikke funnet eller brukt av armenere eller andre kristne i området. Analyser av anker-steinene er viktige, for å kunne finne ut om de kommer fra arken eller bare er hugget ut av armenerne. Tore Wilhelmsen fikk tillatelse på turen i september 2005 til å ta noen prøver fra steinene. Og valgte da tre av dem. Resultatet har vi ikke fått tilbakemelding på ennå. Bibelen  nevner ikke drivanker-steiner, men så beskriver da heller ikke Skriften alle detaljene som er nødvendige for å bygge et skip. Den gjør det bare klart at båten skal ha tre dekk, og et hull for å slippe inn lyset. Hva med rommene for alle dyrene? Hva med lager for mat, ballast og vannforsyningen? At driv-ankersteiner var helt nødvendige som ballast for styring, kan enhver skipskyndig fortelle oss, og dette visste nok også Noa, eller han fikk veiledning fra Gud. Kankje vil det med tiden dukke opp flere ankersteiner som forteller mer om veien båten tok før den nådde sitt endelige landingssted ved heltenes hvilested eller seng som navnet Yigityatagi også kan bety. Det er navnet på fjellryggen der avtrykket av arkens første  hvilested fortsatt kan ses. Hva med de overdimensjonerte skjelettrestene fra gravene? De er i samarbeid med et lokalt museum sendt til undersøkelse og resultatet vil vi offentliggjøre så snart vi får svar. Etter denne opplevelsen forstår vi bedre dramatikken rundt funnet av gravsteinene med innskripsjoner, som markerte graver som ble tømt natten etter at Ron Wyatt hadde vist dem fram for to personer i lokalområdet. Den ene var en arkjeger som senere aldri kom tilbake til Ararat, den andre møtte vi i landsbyen. Hva sier lokale historier?  I boka ”fra Eufrat til Ararat” fra 1992 forteller den svenske forfatteren om en historie som blir gjenfortalt i dette området. Noen hadde funnet en stor skatt, reist til Istanbul og kommet rik tilbake. Nå gikk alle og lette etter rike skatter. Funnet av skjelettrester som må ha tilhørt en meget stor mann (over 2,5 meter) er også en historie som vi har fått bekreftet i landsbyen. Men av frykt sies det at skjelettet ble gravd ned igjen. Kilder: Art. William Shea Professor  ved  Andrews University i USA Göran Börge: Från Ararat til Eufrat

Tilbake:

Mens Vi Venter - Nr. 42 (13. årgang) 4 /2005

Les hundrevis av artikler her: http://www.mensviventer.no