Inkludere eller ekskludere? 

Dette er saken: Det blir mer og mer vanlig i karismatiske og lukkede menigheter å oppfordre til familieekskludering Denne artikkelen er skrevet på oppdrag fra og til bruk for fortvilte pårørende. Kjødelige menneskers impuls, når noen går dem imot, er å kskludere vedkommende eller isolere seg selv. Avvisning blir for noen en måte å straffe andre på, slik at de skal “angre”. Når sann kristendom blir sentral i et menneskes liv, og man ved Guds Ånd og nåde tilegner seg normer mange “verdslige” ikke har, oppstår det lett konflikter med venner og familie som ikke følger ens egen overbevisning. Det kjødelige i mennesket reagerer da ofte, og protesterer ved å benytte avvisning. Foto og tekst: Rebecca Samsing Slik er det naturlige mennesket. Når noen blir sinte på oss, gjengjelder vi lett denne reaksjonen med sinne og irritasjon. Hvis noen er snille og hyggelige, møter vi dem på samme måte. Viser noen forakt, gjentar vi den samme holdningen og hvis noen anklager oss, anklager vi tilbake. Er noen vrange, blir også vi det. Å være vrang blir på en måte en rettighet vi gir oss selv, når noen først har vært vrange mot oss. Vi har liksom lov til det, for det var den “andre som begynte”. Se selv etter hvordan du oppfører deg mot forskjellige mennesker i løpet av en dag eller to, og legg merke til om dine holdninger styres av det du møter. Hvis butikkdamen er utålmodig og gretten, blir du da likedan? Når ekskludering dessverre også er lett å observere i kristne miljøer, er det viktig at vi forstår hva som egentlig er kjødelig og hva som er åndelig. Hvis vi likestiller disse to, risikerer vi både å støte mennesker vekk fra oss selv og fra Kristus. For bibeltro kristne er følgende ting viktig: * Prioritere Guds vilje * Holde seg til sannheten og unngå       bedrag * Ta vare på Guds normer For å kunne opprettholde denne livsrammen blant verdslig familie og venner,  reagerer mange på en av to uheldige måter: (1) De tar vare på de av Guds normer som ikke skaper konflikter, men justere på mye annet for fredens skyld. Resultatet blir at man prioriterer noe av Guds vilje og noe av menneskes ønsker for å gjøre begge fornøyde. Ideen er liksom å overbevise “verden” om at man ikke er annerledes enn dem, samtidig som man skal overbevise Gud om at man er trofast. (2) For det andre, enten det er enkeltmennesker eller grupper, blir det isolering fra omverdenen for å unngå påvirkning. Samtidig blir mennesker som ikke deler samme syn som en selv, skjøvet vekk for å unngå negativ påvirkning og for å vise at man ikke aksepterer synderens synd. Det første punktet er et tema for seg selv, men la oss konsentrere oss om det med å ekskludere mennesker. Mange kristne tror at det å skape avstand til dem som tenker annerledes, er en plikt. Noen tror også at denne måten å reagere på, i møte med dem som ikke ønsker å ta imot Guds sannheter, er velsignet av Herren. Tanken er vel at hvis vi viser vår forakt for synden, vil vedkommende forstå sin synd, og vende om. Jesus. Han som ga de kristne et navn å identifisere seg med, handlet jo helt annerledes enn denne verdslige tankegangen. Der vi, på grunn av uenigheter, støter hverandre vekk, valgte Jesus, i samme situasjon, nærhet. Og ved den nærhet Han viste, ved å være inkluderende der vi kjødelige lett ekskluderer, vant Han mange til evangeliet. Jesus sa “Jeg har holdt Min Fars bud og blir i Hans kjærlighet”, Joh.15:10. Han beholdt Guds normer, prioriterte Guds vilje, avslørte bedrag og tok vare på sannheten, selv om Han levde blant mennesker som ikke gjorde det samme. Hans karakter ble ikke endret av verden, heller ikke ble Hans normer justert av omgivelsene. Han vandret i verden, blant syndere og fanatikere uten å bli besmittet og uten å være ekskluderende. Han gikk dit Han ble invitert, enten det var hos en romer, samaritan, skriflærd, toller eller synder. Sakkeus var en kjeltring som var utstødt av sine landsmenn, Luk. 19:1-10. Jesus visste om syndene til Sakkeus, og om hvordan denne mannen, som kjente til Guds lov, likevel brøt den ved å bedra og stjele. Sakkeus ville så inderlig gjerne se Jesus og det gav vel Mesteren en god anledning til å vise sin avsky for denne hykleren, ved å overse ham og være ekskluderende. Kanskje Sakkeus da ville forstå hvor stygg  synden var? Jesus kunne tenkt på denne måten, men Han gjorde ikke det. Han gjorde det motsatte. Sakkeus hadde syndet mot Faderen, men Gud var opptatt av å omvende denne overtolleren, ikke demonstrere sitt mishag.  Derfor valgte Gud å gjengjelde det onde med det gode. Den uvennlighet og hardhet Sakkeus vanligvis møtte mennesker med, ble i møtet med Jesus gjengjeldt med vennlighet. Jesus sa: “Sakkeus, skynd deg og kom ned, for i dag må Jeg være i ditt hus”, vers. 5. Hadde Jesus ekskludert i stedet for å inkludert, ville trolig Sakkeus blitt trassig og ikke ønsket å omvende seg. Det gamle testamentet forteller hvordan Israels barn blir advart mot innflytelsen fra dem som ikke var troende, og hvordan de skulle ta avstand fra dem. Hadde fariseerenes oppfatning av disse på-budene i skriften vært riktig, hadde Jesus gått mot Faderens råd da Han dro til samaritanerne. Dette hevdet Jesus at Han ikke gjorde, Matt.5:17. Gud ville at Israels barn skulle være et vitne for folkeslagene, 5.Mos.4:6. Men Han ville ikke at de skulle gifte seg med annerledes troende, fordi da ville det blitt nærmest umulig for dem å velge Gud først og samtidig kunne lære sine barn det samme. Spesielt fordi barna da ville bli lært opp i en tro full av kompromisser med hedenskapet, 5.Mos.7:3-4. Gud ba folket om ikke å bli en del av verden, selv om de var i verden, Joh.17:15. Fariseerenes respons til Guds normer var å ekskludere mennesker, framfor å være et lys i mørket. Denne måten å tolke Guds kall til sine barn på, om nødvendigheten av å holde seg borte fra det onde, å fysisk skille seg fra mennesker framfor å åndelig skille seg fra dem, var en vanlig jødisk tankegang på Jesu tid. Fordi Paulus gjentar lignende råd i Det Nye Testamentet, har jødenes tolkning av Guds råd når det gjelder separasjon fra verden, også blitt mange kristnes leveregel. Mange grupperinger isolerer seg fra omverdenen, ja også fra familie og venner. I noen menigheter blir medlemmer til og med rådet til å holde seg borte fra de “vantro”, noe som faktisk blir praktisert ved at egen familie og andre bekjente blir støtt vekk og de nekter å ha kontakt med dem. Men det er stor forskjell på det å ta del i andres synd, og det å være vennlig mot syndere. Det første er galt og det andre er å etterfølge Kristus. Der vi på grunn av uenigheter, støter hverandre vekk, valgte Jesus nærhet. I dag blir blant annet følgende skriftsteder brukt som grunn til å støte vekk familie og venner som  ikke tror: “Den som elsker sin far eller mor mer enn Meg, er Meg ikke verd”. Og ”den som elsker sin sønn eller datter mer enn Meg er Meg ikke verd” og “Tror dere at Jeg kom for å skape fred på jorden? Jeg sier dere: Langt ifra, heller splittelse! ...Far skal ligge i strid med sønn og sønn med far, mor med datter og datter med mor, svigermor med sin svigerdatter og svigerdatter med svigermor,” Luk.12:53. Men disse skriftstedene må tolkes i samsvar med resten av skriften: “Men Jeg sier dere: Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør godt mot dem som hater dere, og be for dem som ondskapsfullt utnytter dere og forfølger dere,” Matt.5:44. og “Men Jeg sier dere: Stå ikke imot et ondt menneske! Men den som slår deg på det høyre kinnet, ham skal du også vende det andre til.” (Matt.5:39) Ved sin adferd, viste Jesus at selv om splittelse oppstår i familier og vennekrets på grunn av sannheten, så er det den troendes ansvar å være kjærlig i sin adferd i møte med motparten. Jesus sendte ikke Judas ut av rommet da de skulle ha nattverd, selv om Judas alt hadde forhandlet om Hans liv. Jesus lå “i strid med” Judas, og Judas i strid med Jesus, Luk.12:53. Likevel tilbød Han Judas nattverd. Jesus sendte ikke Judas vekk eller avviste han. Judas valgte seg selv vekk fra Jesu nærhet og forlot rommet. Den vrangtolkningen av Guds ord som fariseerene gjorde seg skyld i på Jesu tid, og som Frelseren ved sitt liv korrigerte, er likevel ganske synlig i mange kristne menigheter i vår tid. Da Jesus tok seg tid til å tale med den samaritanske kvinnen, ble disiplene forundret, Joh.4:5-27. Samaritanerene var av samme avstamning som jødene, men ved et tidspukt i historien, fikk de et annet syn på Guds ord en jødene. Teologiske forskjeller var en av problemene, 4:20-23. Dette var en av hovedgrunnene til atskillelsen mellom samaritanerne og jødene. Selv om samaritanerne hadde tilgang til de samme skriftene som jødene, og kanskje burde vært ett med dem i lære og sannhet, valgte likevel ikke Jesus å ekskludere dem. Han viste dem vennlighet og kjærlighet, uten å forandre på sannheten eller sine verdinormer. Han utstøtte dem ikke, slik jødene gjorde, men valgte “nærhet”. Fordi Jesus gjorde dette forsto mange at Han “i sannhet er Kristus, verdens frelser,” vers.22:42. "For dersom dere elsker dem som elsker dere, hvilken lønn har dere da?" Ekskludering frelser ikke. Derfor gikk Jesus til bords hos både tollere og fariseere, men uten å bli som dem eller ta del i deres synder. Til mange som var uomvendte og levde i synd, viste Jesus kjærlighet og senere omvendte de seg. Alt dette gjorde Jesus. Han praktisere det Han selv hadde lært dem: “For dersom dere elsker dem som elsker dere, hvilken lønn har dere da? Gjør ikke til og med tollerne det samme? Og dersom dere bare hilser på deres brødre, hva mer enn andre gjør dere da? Gjør ikke til og med tollerne det samme? Derfor skal dere være fullkomne, slik som deres Far i himmelen er fullkommen,” Matt.5:46-48. Det vil bli en dom over vranglærere, bedragere, de som gjør det onde og som forakter Guds nåde. Denne dommen er det heldigvis ikke vi som skal utøve. De ugudelige vil få sin straff, og vi svikter ikke Gud om vi lar være å utøve en forsmak på denne straffen ved å avvise dem nå. Vi svikter Gud om vi ikke følger kallet; “Gjør alle folkeslag til disipler”, Matt. 28:19. Bildet viser den gamle romerske veien i Jerusalems gamleby hvor man tror Jesus kan ha gått. Mange drar milevis for å gå i Jesu fotspor i Israel. Men ikke like mange klarer å gå i Hans fotspor og gjengjelde hat og avvisning med kjærlighet. For så høyt elsket Gud verden at Han ga Sin enebårne Sønn for at hver den som tror på Han ikke skal gå fortapt. Vi er kalt til å gjøre godt mot de som ennå gjør ondt. Ikke å vente til noen omvender seg for så å gjøre godt mot dem og hilse på dem. Men ved å gjenspeile Kristi karakter, å gjøre godt mot dem som er vantro og lik samaritanerne har en forvrengt utgave av sannheten. “Men Gud viser Sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere,” Rom. 5:8. "Å "straffe" andres vantro ved å ekskludere dem fra ditt liv, vil sjelden åpenbare Kristus for dem..." Selv om denne tankegangen kanskje er i strid med alle våre sanser og instinkter, trenger vi å møte med mennesker som vi har vist skulderen til, og “vaske deres føtter”. Du trenger ikke frykte at andre skal tro du godkjenner deres synd eller deres feilaktige liv og lære, for om de fordømmer deg for å vise en “utstøtt” kjærlighet, praktiserer de nettopp det som Jesu advarer mot. Da Jesus sa at Han ville bli med den ennå uomvendte Sakkeus hjem, reagerte folket med forakt: “Men da de så det, klaget alle og sa: “Han har tatt inn som gjest hos en syndig mann,” Luk.19:7. Jesus støttet aldri en syndig livstil, og tok heller ikke del i synden, men Hans kjærlighet vendte mange syndere om til et nytt liv. Er vi usikre på betydningen av et skriftsted eller hvorledes det skal tolkes, kan vi i Jesu liv se tolkningen i praksis, og på den måten forstå hva Gud har kalt oss til å gjøre. Jesu liv og virke er i seg selv et vitnesbyrd på Guds uttrykte vilje. Og er vi Hans etter-følgere bør vi også vandre i Hans fotspor. Om vi har støtt  vekk familie eller venner som ønsker kontakt, så husk at kjærlighet kun kan vekkes ved kjærlighet. Å ”straffe” andres vantro ved å ekskludere dem fra ditt liv, vil sjelden åpenbare Kristus for dem og lede dem til omvendelse. Gjør godt mot den som har kritisert deg, vis omsorg for den som har anklaget din tro, gjør godt mot dem som gjør deg eller evangeliet ondt, og se om ikke Jesu metode kan gi frukter i ditt kristne liv og tjeneste.

Tilbake:

Mens Vi Venter - Nr. 42 (13. årgang) 4 /2005

Les hundrevis av artikler her: http://www.mensviventer.no