Finner vi et frelsesbudskap
i Koranen?

Frelse er å bli satt fri. I et muslimsk tankesett kan vi finne det igjen i prinsippet at  noen betaler for å sette andre fri. Fri fra hva? Av Elin Berglund Gud er fullkommen, sier Koranen. Sura 59: 23-24  Gud er enehersker, han er hellig, gir fred og beskytter, Han er allmektig, skapte alt. Alle de vakreste navn har han.....Han er vokteren, beskytteren, den mektige. Skapelsen viser at Gud er perfeksjonist. Han lager bare det beste. Koranen sier at han skapte Adam og Eva. Sura 15: 28-29 sier: Gud sa til englene. Jeg skaper mennesket av tørr leire,...Jeg har formet han og blåst min ånd inn i ham....  7:19:  Gud taler til Adam og sier: Bo her og spis av all frukten. Men ikke rør det ene treet. De ble fristet og syndet. Deretter oppdager de at de er nakne og prøver å dekke over sin skyld og skam med blader fra trærne. Ære og skam er viktig blant muslimer. Dette har en sterk kulturell opprinnelse som heller ikke er ukjent i Bibelen. Når du mister din ære så kan du ikke leve med det. Brytes for eksempel familiens ære, så skal det hevnes for å redde æren. Både japanereog mange andre folkeslag har det slik. En mann i Tyrkia hadde en kone som hadde bedratt han med en annen mann. Han drepte mannen. ”Min ære ble gjenopprettet” sa han senere. Vi kjenner det igjen fra avisoverskrifter. De går heller i fengsel enn å oppleve skammen. President Bush forstår ikke dette. World Trade Center var et slikt middel for araberne. Den muslimske verden ville redde sin ære ved å bringe skam over USA. Dersom de ville ødelegge Amerika kunne de tatt ett atomkraftverk. Det de ønsket var å vanære og ydmyke den store nasjonen. Selvmordsbombere har det på samme måten. Hvorfor ønsker en ung gutt å surre dynamitt rundt seg og dø? Den vestlige verden har påført oss skam. Vi må forløse oss selv...få tilbake vår ære (likevekt/verdi). Dermed  løskjøper de seg selv. De betaler med sitt eget liv for en annens eller sin egen ære, sitt folks eller familiens ære. I den vestlige verden er det lite igjen av ære og skam. Derfor forstår man lite av dette. Det er problemet med f.eks. pornografi. I Bibelen er derimot nakenhet skamfullt. I den tredje verden kjøper folk klær og gir seg selv ære ved det. Skam Skam er en uhensikts messig skyldfølelse. Den tar på seg andres feilgrep som om det var ens egne. Den er derfor sosialt og i høyeste grad kulturellt betinget. Vanære er nært beslektet med skam, men her fratas du ære enten fordi du selv har gjort noe galt eller dumt. eller andre har satt deg i et dårlig lys ved sine ord eller handlinger. Når du føler skam, og æren er tapt, er det for noen kun èn utvei ....døden! Vi kjenner noe av det på våre breddegrader også. En 19 år gammel mann hengte seg i Tyskland for kort tid tilbake. Han ble voldtatt som liten og klarte ikke å leve med skammen/vanæren. Narkomane kan oppleve at jo mer de skammer seg over livet sitt, jo mer doper de seg, og jo mer de doper seg jo mer skam føler de. De fleste prostituerte har også behov for å dope seg, for å leve med det de gjør. Noen tar sitt eget liv når deres selvrespekt er blitt ødelagt.  Mange som dreper sine koner eller samboere i Norge opplever den samme vanæren. Kvinnen vil ikke ha dem lengre, vil gå fra dem og dumpe dem i alles påsyn, de taper både kvinnen og æren. Da kong David var på flukt fra sin egen sønn, som hadde brakt vanære over ham og revet fra ham kongedømmet, skrev han følgene i en salme: Mange er de som sier til min sjel: Det er ingen frelse for ham hos Gud. Men du Herre er et skjold for meg, min ære, og den som retter opp mitt hode. Et annet sted skriver han: I Gud er min frelse og min ære. Bibelen er vel kjent med skam/vanære. Vi leser om Jakobs sønner Simeon og Levi at de hevnet sin søster som ble voldtatt for å gjenopprette æren og sa; skulle han få behandle vår søster som en skjøge? Men deres massedrap behaget ikke deres far. "MANGE ER DE SOM SIER TIL MIN SJEL: DET ER INGEN FRELSE FOR HAM HOS GUD.." I 5 Mosebok 27:16 kan vi også lese; forbannet er den som vanærer sin far eller mor! Og hele folket skal si Amen. En  muslimsk kvinne, som var forlovet, ble gravid. Ingen i området som sto kvinnen nær kunne leve med skammen. Dette skjedde i Jemen siste år. Jesus kom med et revolusjonerende budskap i et okkupert land for 2000 år siden. Da en kvinne ble tatt på fersken i hor og ble kastet ned for hans føtter, gav han følgene beskjed til de som sto klar med straffen: ”Den som er uskyldig kan kaste den første stein på henne!” Det letteste i denne verden er ofte å straffe andre for deres synd, i stedet for å gjøre noe med egen skyld. Øverst: Skyldfølelse kan kun helbredes ved tilgivelse og forsoning mennesker i mellom og fra Gud. Skam derimot og tap av ære for noe andre har gjort mot deg, må plasseres som skyld der den hører hjemme, hos den som har gjort det gale. Foto: Rebecca Samsing I sin preken på et fjell ved Genesaretsjøen, sa Jesus at vi skal vende det andre kinnet til dersom noen slår oss på det ene kinnet. Og om noen tok fra deg noe, skulle du gi mer. Om noen ba deg gå en mil skulle du gå to mil. Du skulle gjengjelde, men ikke hevne ondt mot ondt! Nei, i stedet skulle du gjengjelde ondt ved å gjøre godt! I prinsippet gi en kake til dem som slår og vanærer deg! Du skulle velsigne dem som forbannet deg, og elske dem som hater deg, be for dem som forfølger deg. Denne kristne kulturarven har gitt oss et helt annet samfunn, selv om vi i avkristningens tid nå begynner å se andre frukter.  Hevnen hører Gud til, sier Guds Ord. Jesu fortelling om den unge mannen som krevde hele sin arv og dro bort og brukte opp alle pengene og vanæret sin egen far ved sin livsførsel, skulle fortelle oss noe om hvem Gud er, sa Jesus. Da gutten kom hjem igjen, ville det mest normale vært at faren avviste ham, ja i verste fall drepte han. Men det gjorde han ikke. Han gav ham sine egne klær, tok ham med hjem og feiret! Dette var et bilde av hvem Gud er. Han ønsker å ta bort din vanære og gjeninnsette deg på din rette plass som sønn. Forfatteren av hebreerbrevet  sier noe om dem som var ofre for  vanære. Moses, står det, ”holdt Kristi vanære for en større rikdom enn skattene i Egypt, for han så fram til lønnen,” 11:26. Hva slags vanære var dette? ”Mens vi ser på Jesus, troens opphavsmann og fullender. På grunn av den gleden som var lagt foran Ham, utholdt Han korset, aktet ikke på skammen (vanæren) og har nå satt seg ved høyre side av Guds trone,” 12:2. Og oppfordringen lyder videre; La oss derfor gå bort til Ham utenfor leiren, for å bære hans vanære” 13:12. Jesus tilga. Å kunne tåle urettferdighet, anklager og ydmykelser vil gi oss en større lønn senere. Dette forsto Moses. Ydmykelse leder ikke til vanære I ordspråkene står det at ydmykhet kommer før ære, 15:22. Hvordan skjer det? Vi leser i sammenhengen at ydmykhet her er det samme som å kunne ta imot rettledning og irettesettelse. La oss ta et eksempel: En avis skriver irettesettende om noe objektivt og beviselig galt en kjent person har gjort. Tap av ære er tap av anerkjennelse. La oss se for oss to reaksjonsmåter på denne irettesettelsen. 1. Han kan forsvare seg på en selvrettferdig måte og hevde at det gale han gjorde var rett, eller benekte at han noen gang hadde gjort det gale som det blir hevdet at han har gjort (altså lyve). 2. Han kan (på en ekte måte) være enig i irettesettelsen, være ydmyk nok til å beklage det og be om unnskyldning for det han gjorde. ALL VÅR RETTFERDIGHET SOM ET URENT KLESPLAGG Det siste kan være tøft nok for en stolt mann, og vanskeligere for en som er vokst opp i land hvor dette er totalt fremmed. Å dø kan være bedre enn en slik ydmykelse. I vår kultur er det ”å legge seg flat” det eneste riktige å gjøre. Det er stort i folks øyne, og kan redde deg fra å bli ytterligere støtt ned. I en rettsak vil det normalt gi mindre straff. I Tyrkia er det berammet en rettsak mot en forfatter som har skrevet om Tyrkias utryddelser av armenere og kurdere. Han er tiltalt for å ha vanæret hele sitt fedreland, og kan normalt straffes hardt for dette. Hvorfor har ikke Tyrkia hatt et lignende oppgjør med denne saken som Tyskland etter annen verdenskrig? Hvorfor forstår ikke Tyrkia at de kan gå videre med oppreist hode dersom de har et oppgjør med sin fortid? I stedet vil saken dukke opp igjen og igjen med regelmessige mellomrom. Totalitære stater klarer ikke å takle en fri presse. Den tar fra dem æren og etterlater dem i vanære. Å ta på seg skyld er å ta på seg ansvar. Men å innrømme feil og be om unnskyld er en stor ydmykelse i mange kulturer. Hvor skal de gå med sin synd og sin skam? Jesus tilbyr frihet. Vanæren i Edens hage Satan forårsaket fallet i Edens hage. Menneskene smakte av den forbudte frukten, og da så de at de var nakne. Det er sterke ord for en muslim. Satan rev på en måte av dem deres tøy (Koranen sier at han gjorde det). I Koranen leser vi at Adam og Eva prøvde å lage klær til seg selv. Sura 7:22, sier at; de tok blader fra treerne. I Jesaja 64:5 leser vi: «Vi ble som den urene alle sammen. All vår rettferdighet som et urent klesplagg.” Egne klær er urene. Adam og Evas klær var heller ikke bra nok, sier Koranen. Samme prinsipp henter vi fra Bibelen. Mennesker prøver å gjøre noe godt, men det er aldri nok for Gud. Akkurat som når Adam og Eva tar på sine egne blader og klær. En rituell ofring ved Abrahams fødested i SanliUrfa. Foto: Elin Berglund Sura 2:37 (Koranen)  sier deretter noe interessant. Når Adam får ord eller bud fra Herren,  aksepterte Gud hans anger og omvendelse. I følge Bibelen omvendte ikke Adam seg. Han gjemte seg og skyldte på kvinnen. Hun skyldte på slangen. Hvilke ord/bud fikk Adam av Gud? Det er ikke skrevet ned i Koranen. Men Koranen sier at om en muslim har tvil om noe, skal han (Sura 10:94) gå til dem som har lest i Skriftene. Da kan vi bare henvise til 1 Mos. 2:9 som forteller ordene Adam fikk. Det første Gud sier er: Adam hvor er du? Gud tar første steg. Guds kjærlighet ser etter oss først. Han hater synd, men elsker synderen. Hvordan taklet Han så dette? Gud gav dem klær som dekket dem! Et dyr ble ofret og de ble kledd i skinnet fra dyret. Han dekket deres skam med et offerdyr! Utrolig! I Koranen kan vi lese: Sura 7:26: Adams barn! Vi har gitt dere klær til å dekke deres skamfulle deler.... Klær gitt av Gud! Rettferdighetens kledning! Kommer fra hvor? Den kommer fra himmelen fra Gud selv! Dette er de som er kledd i rettferdighet! Koranen skriver om de som mottar fra Gud en rettferdighetens kledning! I profeten Jesajas bok møter Gud et Israel som er brakt i vanære, bortført til Babylon. Gud ønsker å overtale dem til å forstå at han har gitt dem æren tilbake. Jes. 61:10: Han har gitt meg frelsens klær og gitt meg rettferdighetens kappe, (som i Koranen) dere skal få dobbelt gjengjeld for skam, dobbelt så mye land og evig glede. For muslimer er det ofte like overraskende å høre at Bibelen sier det samme som Koranen, som det kan være for oss å kjenne igjen Bibelens ord i Koranen. KORANEN HAR ALTSÅ ET KLART SYN PÅ AT RETTFERDIGHETENS KLEDNING MÅ KOMME FRA GUD I Matt 22 kap., forteller Jesus om mannen som ikke har bryllupsklær på. Dette er et sterkt eksempel på skyld og tap av ære for folk i Midt Østen, og kanskje også i vår kultur, dersom noen ikke pynter seg til en bryllupsfest, men kommer i skitne hullete gamle klær? Han kaster derved vanære over ikke bare seg selv, men også over vertskapet. I Sakarias 3 kap. ser vi et lite Yom Kippur (jødenes forsonongsdag) i billedspråk. Igjen er klær det sentrale bildet. Ypperstepresten kommer med all folkets vanære (slik en yppersteprest skulle). Hvordan kan han stå foran Gud slik? Ta av ham de skitne klærne (Israels synd), er Guds befaling. Gi ham nye klær! Nye klær gir verdighet. Også i Koranen er frelsen/kledningen en gave Gud gir. Abraham Den største festen hos muslimer er den kvelden da de feirer at Abraham var villig til å ofre sin sønn. Abraham er rettferdighetens eksempel. De som overgir seg slik som Abraham er virkelige muslimer. På festen går de igjennom hele historien på orientalsk vis. Abraham lider fordi han bare har en sønn. I Koranen er dette Ismael. I siste øyeblikk blir Abraham stoppet; ikke drep din sønn! I Bibelen står det at han fikk et offerdyr i stedet for. Hva sier Koranen? Vi kjøper han tilbake med et dyrt offer. Gud sa: din sønn må dø eller offerdyret må komme fra meg (som klærne). Ikke noen mennesker kan gjøre dette eller komme med et offer, Gud må komme med et. Alle er syndere. Koranen forteller at både Abraham, Moses, Muhammed, David og flere andre var syndere og måtte be Gud om tilgivelse. Gud endrer seg ikke eller endrer ikke sitt ord, da er hans ære ødelagt. Men vi trenger gjenopprettelse av vår ære. Gud vil gi oss denne gjenopprettelse. Da blir vi fri. Det er forsoningsgaven og frelsesbudskapet. Hva gjorde de med den gravide kvinnen i Jemen? De bestemte seg for å drepe et lam som en stedfortredende offer! Lammet døde for henne, og bar derved hennes skyld og vanære. Gud kunne ikke endre sine påbud og si: Ok, det er ikke lenger galt å spise av treet. Foto: Rebecca Samsing Så hvor er Guds offer? Koranen sier at Jesus var en Korban altså et offer. Han var uskyldig som et lam. Evangeliet omformer skammen til  skyld. Skyld kan plasseres. I evangeliet plassereres det på Kristus. Han led som en stedfortreder for at vi skal få den tapte æren tilbake. Vi behøver altså ikke selv å dø, Kristus har gjort det for oss, da Han tok skylden (skammen) på seg. Visste Muhammed dette? Vi vet ikke nok om det, men hadde muslimer lest Bibelen slik Muhammed sier de bør, hadde de visst det. Gud kan ikke endre sine påbud og si: OK det er ikke lenger noe galt i å spise av treet! Dersom han ombestemte seg og sa dere skal ikke få noen straff for å spise frukten likevel, da ville Gud tape sin ære og sin respekt. Både Bibelen og Koranen trekker fram dette aspektet. Sura: 10:64 leser vi: Guds Ord skal aldri forandres. Bibelen sier det samme. Salm. 89:35,  Matt.5:17-18. Tilgivelse er ikke nok. Noen må ta straffen. Slik er det også i vår egen rettstat. Jeg kan nok be rettsapparatet om tilgivelse, men jeg fritas ikke for straff. En rettferdig Gud går heller ikke tilbake på sitt ord om straff. Da taper Han sin ære. Hans ord gjelder ikke. Vi kan ikke stole på det Han sier. Du vanærer Gud ved å bryte loven (Rom. 1:34). Du taper derfor også ære i forhold til din Skaper når du synder. Gud tilbyr en løsning Bibelen sier også at å synde er å tape sin ære. Når vi synder står vi nakne overfor Gud. I Åpenbaringsboken 3 leser vi at de kristne i Laodikea ikke var klar over at de var nakne. Skyld kan gjenopprettes ved forsoning. Jesus ønsket at menighetsmedlemmene i Laodikea (Åp.3:17) og alle andre også skulle se sin tilstand og være påkledd så ikke ”din nakenhets skam skal bli avslørt”. Senere mot slutten av jordens historie står det; at salig er de som tar vare på sine klær, så han ikke går naken og de ser hans skam. (16:15). Koranen har altså et klart syn på at rettferdighetens kledning må kommer fra Gud. Hvordan kan en muslim få tak i disse klærne fra Gud som tar vekk vanære og skam? Hvordan kan en kristen? Eller en jøde? Det er ikke èn rettferdig, nei ikke en eneste. Det er ikke en som har forstand. Det er ikke en som søker etter Gud. De har alle bøyd av. Alle sammen er de blitt fordervet. Det er ingen som gjør godt, nei ikke en eneste. En åpen grav er deres strupe. Med sine tunger har de utført svik, slangegift er under deres lepper. Deres munn er full av forbannelse og bitterhet. Deres føtter er snare til å uttøse blod. Det er ødeleggelse og elendighet på deres veier. Og fredens vei har de ikke kjent. Det er ingen Gudsfrykt for deres øyne..(Rom.3) Det var harde ord fra Paulus. Men vi har alle syndet og har mistet Guds ære v.23) Det første er erkjennelsen. Hele verden står straffeskyldig for Gud (v.19). Men de blir rettferdiggjort ufortjent av hans nåde ved forløsningen (å bli forløst er å bli satt fri). Hvordan skjer det? ....i Hans blod, ved troen, for å vise sin rettferdighet, fordi Gud i sin langmodighet hadde båret over med de synder som var gjort tidligere (Adam, Eva, Jakob, Ismael, Moses, alle før Jesus kom) osv.  Slik ville Gud vise sin rettferdighet i den tiden som er nå, så Han kunne være rettferdig og GJØRE DEN RETTFERDIG SOM HAR TROEN PÅ JESUS.  Jesus var en korban, en offergave. Han tok straffen og vanæren på seg. Den er ikke din lenger. Tro på det og du skal få fred og evig frelse.

Tilbake:

Mens Vi Venter - Nr. 42 (13. årgang) 4 /2005

Les hundrevis av artikler her: http://www.mensviventer.no