Trosbevegelsen fra innsiden

Noen tanker om denne bevegelsens historie og praksis

Av Eva Gregerson. Foto Jan Gregersen

Jeg var selv en tid medlem av en trosbevegelsesmenighet i Oslo. Det samme var min datter og svigersønn. Takket være Guds ledelse, er vi nå alle ute fra dette miljøet. De fleste av de nye kristne sektene, springer dessverre ut fra trosbevegelsen, en bevegelse hvis medlemmer utad fremstår som glade, jublende og dansende mennesker. De er også tilsynelatende veldig bibeltro. Jeg har selv uttalt at man i disse menighetene går tilbake til begynnelsen, slik bibelens kristendom egentlig var ment å praktiseres. Det er nok mange av medlemmene som prøver å følge det lys de har fra Bibelen, men grunnleggerne av denne bevegelsen, pastorene og forbildene, er det nok verre med. Trosbevegelsens far er Kenneth Hagin, født 1917 og død i 2003. I 1934 ble han visstnok mirakuløst helbredet, og i 1966 opprettet han Rhema Bible Training Senter. Herfra springer forkynnere og ledere ut over hele verden. Hagins lære er nøkkelen både til deres egen suksess og rikdom, og til hele bevegelsens utvikling. Hagin står  fram som profeten, og han påstår selv at han var den første som mottok de åpenbaringene som hele trosbevegelsen bygger på. Men noen mener at den egentlige grunnleggeren er E.W. Kenyon (død 1948), og at Hagin kun har plagiert ham. Hagin var nøkkelpersonen i starten, men Kenyon var opphavet til de fleste læresetninger. Men hvor hentet så Kenyon inspirasjonen fra? Jo, han hadde direkte historisk forbindelse med etablerte sekter, spesielt Christian Science, New Thought og andre som var opptatt av overnaturlige, okkulte og oversanselige fenomener. Andre kjente ledere innen trosbevegelsen i dag er Kenneth Copeland, Benny Hinn, David Youggi Cho, Rodny Howard-Browne og Morris Cerullo. Jeg har selv vært på et av sistnevntes møter i regi av Oslo Kristne Senter, det var helt sprøtt! Møtestilen er ganske heftig, og for de som lar seg rive med, gir dette etter kort tid avhengighet av en åndelig rus, som fører til åndelig abstinens når denne stimulansen uteblir. Her brukes Efeserne 5:18 flittig, for å forsvare denne formen for kristendom: ”Og bli ikke fulle av vin, for det fører bare til utskeielser. Men bli fylt av Ånden.” (Det står ikke i Bibelen at man skal oppføre seg som en gal fyllik!) Fruktene av å bli fylt av Ånden står beskrevet i Galaterne 5.22: ”Men Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, langmodighet, vennlighet, godhet, trofasthet, saktmodighet, selvtukt eller avholdenhet.” Det står i Jakob 3.17: ”Men den visdommen som kommer ovenfra er for det første ren, dernest fredelig, mild, hensynsfull, full av barmhjertighet og gode frukter, den gjør ikke forskjell og den er uten hykleri.” Rettferdighetens frukt blir sådd i fred av dem som skaper fred. Dette er frukter som jeg ikke har sett mye av i de trosmenigheter jeg har vært borti, men nå har selvsagt ikke jeg erfaring med alle. Profetier er noe det har gått inflasjon i blant de fleste tegn-og under menighetene, men det er svært få av dem som går i oppfyllelse. Selv har jeg hørt mange, den ene mer  fantastisk enn den andre. Hadde noen av de profetiene jeg har hørt gått i oppfyllelse, du verden hvilket fantastisk samfunn vi hadde hatt! Dessverre er ikke dommen over de falske profetene nådig. Jeg forstår ikke at de tør! Det ser nå ut til at mange kristne søker opplevelser og manifestasjoner fra den åndelige verden, som går langt utover det Gud har lovet oss i Bibelen. Hvor blir det her av ordet i 1.Johannes 4:1, om å prøve åndene? ”Tro ikke enhver ånd, men prøv åndene om de er av Gud. For mange falske profeter har gått ut i verden.” Vi må alle være oppmerksomme på at fienden er der ute, og selvsagt prøver han å etterligne Faderen! Dermed får mange mennesker dessverre et surrogat i stedet for ekte vare. Når vi maser om ting hos Gud som han ikke ønsker å gi oss, kan masingen føre til at Satan kommer inn på banen og later som om han er Gud. Sterke uttrykk for følelsene er vanlig i disse karismatiske miljøene, med nye sanger og nye former for gudstjenester. Det som slo meg da jeg var i en slik sekteristisk trosmenighet, var at sanger, påståtte velsignelser og forkynnelse var utrolig jeg-sentrert. Skulle man gjøre en tjeneste eller gi penger (noe veldig mye av opplegget handler om), var det for at JEG skulle bli velsignet Jeget var hele tiden hovedpersonen, og ofte lurte jeg på hva de påstått velsignelsene var. I sammenheng med dette står positiv bekjennelse, som først og fremst legger vekt på helse og rikdom. Mange av disse menighetene lider under et autoritært og kontrollerende lederskap. Som regel er det en hovedpastor, og denne skal både lydes og underordnes. Her brukes Hebreerne 13:17,  hvor det står: ”Vær lydige mot deres veiledere og rett dere etter dem. For de våker over deres sjeler...” Dessverre ser vi at det som regel går den gale veien når det er èn leder på toppen. De utvikler seg til å bli autoritære, arrogante og higer etter mer makt, penger, posisjon og innflytelse. Mange av læresetningene kan ha et bibelsk fundament, men blir tolket ut av sin sammenheng, slik at praksisen blir sekteristisk. ”Rør ikke Herrens Salvede”. Lederen setter seg selv eller blir satt av andre, på en pidestall med en misjon og et mål som bare kan utføres gjennom han/henne. Vedkommende utvikler ofte et sykelig behov for verdsettelse og dyrking. På denne måten tilegner de seg Guds autoritet. Mangel på støtte til pastoren blir dermed manglende tro på Gud. Som regel er det en hovedpastor, og denne skal både lydes og underordnes. Oslo Gospelsenter, tidligere Guds Lam Kirke, er her et godt eksempel. De som er lettest ”å fange” er unge mennesker, som i disse nyreligiøse og kontrollerende sektene, møter svart/hvitt svar på alt. Miljøet gir dem trygge omgivelser og en stø og fast struktur som de kan flykte inn i og slik  komme bort fra en komplisert og moderne verden. Har man psykiske problemer idet man går inn i en slik sekt, vil problemene bli enda større den dagen man går ut. Fokuset, som jeg har nevnt før, ligger på ego-opplevelser og manifestasjoner, (herlige møter!) Ideen er å få tilfredsstilt sine behov her og nå, ikke å vente. (Himmelrike begynner her på jorden og det begynner NÅ!) Hele tiden lever man på en bølge av opplevelser, og alt fungerer tilsynelatende bra. Man sitter rundt bordet og møter spørsmålet: ”Har det skjedd et mirakel siden sist vi var sammen?” Deretter skal alle  fortelle om siste ukes mirakel, og den utilstrekkelighetsfølelsen man sitter med hvis man ikke har opplevd et mirakel, er ikke god. Men man kan jo dikte opp et aldri så lite underverk, og da klapper alle, nikker og syns man er en åndsfyldt kristen med sterk tro. Slik får man anerkjennelse, og man kan gå hjem med en god, men egentlig flau, følelse. Hele dette kontrollsystemet går på bekostning av den kristne friheten. Blind og ukritisk lydighet til lederne er aldri befalt i Bibelen. Disse kretsene er ideelle men også livsfarlige for mennesker som ikke ønsker å tenke selv, for de han la andre tenke og ta beslutninger for dem. En mye brukt manifestasjon i tegn-og-undermenighetene, er å falle i Ånden. Jeg har også hørt noen (både menn og kvinner) som ”føder” i Ånden. De sitter da på gulvet og stønner veldig høyt. Å falle i Ånden må etter min erfaring skyldes en form for hypnose og okkult påvirkning, som kan føre til fysiske skader. Min svigersønn slo ryggen kraftig, det var nemlig ingen som tok imot ham da han falt. Vil den Hellige Ånd forårsake slikt? NEI! Vi finner ikke noe i evangeliene om at mennesker falt i ånden, heller ikke i brevene til Paulus og Peter. Men derimot finner vi det ofte hos profesjonelle hypnotisører. Når vedkommende tas på pannen, faller offeret bakover og noen står bak og tar imot. Hvor i Bibelen står det pålegg om at kristne må falle i ånden, bruke hypnotiske triks og overnaturlige manifestasjoner for å bevare sin trofasthet mot Gud? Millioner av mennesker bruker i dag narkotiske stoffer for å oppnå utvidet erkjennelse. På samme måte leter mange kristne etter en åndelig rus for å kunne flykte  fra virkeligheten, men dessverre kommer man ikke nærmere Gud ved å oppleve denne rusen, man risikerer tvert imot å bli kontrollert av forførende og spiritistiske krefter og bli et bytte for demoner. Jesus flyktet aldri fra livets realiteter. Guds ord bør for oss kristne være en fullstendig veileder. En kristen behøver ikke å søke en åndelig rus i tegn-og-undermanifestasjoner. For å rettferdiggjøre sekteristiske trekk, forsøker noen ledere å henvise til hvor dårlig stelt det er med alle de andre i kristenheten, og fokusere på seg selv og på hvor herlig vi har det hos oss. De plukker også ofte ut enkelte bibelvers som tilsynelatende rettferdiggjør deres handlemåte. Min erfaring er at trosbevegelsen dessverre kjennetegnes av mye falskhet, fasade-kristendom, hypnose, spiritisme og et forvrengt menneskesyn.

Tilbake:

Mens Vi Venter - Nr. 42 (13. årgang) 4 /2005

Les hundrevis av artikler her: http://www.mensviventer.no