Serie: Når fruktene uteblir - del 3: Åndelig autoritet
Av Elin Haugvik Berglund
Foto: Roland Schgaguler
Fra Humbert de Romans (13. århundre) stammer en omfatt-ende “Sermo ad omnes laicos” - en preken for legfolk. Her heter det: ”Legfolket skal ikke prøve å trenge inn i troens mysterier som prestene sitter inne med, men i all en-foldighet gi sin til-slutning til sannheten. De skal vise respekt for prestene sine; de er jo Guds forvaltere”. Hvor galt det kan gå med en slik holdning skal, vi se på i denne fortsettelsen av serien ”Når fruktene uteblir.”
Et møte med menighetens omsorgsleder.
Hun er bønne- og om-sorgsleder i Menigheten, en kvinne i sekstiårene et sted. Hun hadde bedt om et møte. Hun smilte søtt, nesten barnslig mot oss. De to pastorene fra menigheten var unge og ivrige. Øynene til medpastoren viste en viss oppgitthet. Vi satt benket rundt et bord på en kafe på Oslo S. Marit startet med et ark hun hadde lastet ned fra internett. Det var en side fra Mens Vi Venter, og var skrevet av John Berglund. Det var han hun aller helst ville møte. Han var på oppdrag, slik at jeg var stand in og ble konfrontert med anklagene mot henne, om at hun i menigheten ble ansett å være en profet. Hun ville gjerne tilbakevise at hun skulle kalles en profet, og ville at vi skulle dementere det i bladet. At en av pastorene tidligere hadde kalt henne profet, skyldtes kun av at han var ung og uerfaren.I mitt hode foregikk det en annen prosess. Var ikke nettopp hennes rolle som en av Guds talerør i menigheten nettopp årsaken til at alle de fatale råd hun hadde gitt ble fulgt, og den direkte årsaken til at to foreldre/besteforeldre ikke lengre fikk kontakt med sine barn og barnebarn? Ikke et bilde hadde de av dem, ikke en aldri så liten beskjed om at nå var et nytt lite barnebarn kommer til verden? Ingen informasjon om at et bryllup mellom deres eldste datter og omsorgslederens egen sønn var planlagt. Hadde jeg ikke brev hjemme hvor hun formidler budskaper hun har fått fra Gud for å gi videre til et ektepar i menigheten? Kall denne funksjonen hva du vil, det var klart rammet inn av en profetrolle.
Hun snakket i ett sett. Fullstendig i ett sett. Hun dominerte tid og rom, og det var vanskelig å tenke to tanker etter hverandre. Min medfølgende venn måtte be henne tie stille flere ganger, men det hjalp ingen ting. Hun svbrøt hver gang noen trakk pusten, og viste liten interesse av å lytte til noen. Det meste av det hun snakket om, dreide seg kun om henne selv. Hun prøvde med mange historier å rettferdiggjøre seg selv og sine hold-ninger og handlinger. Samtidig fortalte hun igjen og igjen om sin egen ubetydelighet. Det kunne i og for seg være en god kristen dyd, men i dette tilfelle ble jeg mer fortvilet over den utrolig sterke demonstrasjonen av fraværende egenvurdering. Spillet, flukten, selv-opptattheten og domineringen talte et tydelig språk. Hennes beskrivelse av mennesker var sterkt preget av svart/hvit tenkning, antipati, frykt og sinne mot spesielt dem hun kalte ”gruppen”, mennesker som har forlatt menigheten på grunn av dens praksis, og som ledelsen føler seg forfulgt av. På den andre siden hadde hun en sterk rosende omtale av de som er ”gode”, og er en del av menig-hetens system.
"NOEN UTENIFRA KOMMER INN I BILDET OG STØTTER OPP OM EN TOTAL ADSKILLELSE FRA FORELDRENE."
Empati var ikke å spore i hennes holdninger. Alle der ute var onde og hun var kun opptatt av hvordan andre behandlet henne og hvordan hun hadde det. Hennes overidealiserende forhold til egne foreldre og egen barndom (et tema lite aktuelt for denne samtalens hensikt), brakte meg nærmere og nærmere det varige inntrykk hun også har gitt ved senere møter. En kvinne med tildels store personlighetsavvikelser. Dette overrasket meg virkelig. Jeg hadde ventet meg noe annet, mer mot det karismatiske. Særlig etter beskrivelsene av de bønneseansene som endel avhoppere hadde vært med på, og fra møtene hvor hun selv talte og ba. På det personlige plan møtte jeg i stedet en kvinne med store personlige atferdsavvik. Mennesker med slike karaktertrekk har jeg møtt mange ganger, både som leder i arbeidssammenheng, og i mitt arbeid innen psykiatrien. De opptrer manipulerende på sin egen måte, og etterlater seg mange ofre i miljøene de oppholder seg. De spinner ofte edderkoppnett av frykt og splittelser, hvor mennesker blir satt opp imot hverandre.
På besøk i menigheten.
En vanlig søndag tar vi en ny tur til Menigheten. Vi har vært der tidligere. Om foreldrene til de ”tapte” barna vil være med? Da får de i hvert fall mulighet til å se sine tre barnebarn for første gang? Kanskje vil barnas hjerter mykne når de ser foreldrene igjen? Nettopp det var vårt vedvarende bønneemne før dette besøket. Kanksje kan det bygges en begynnende og skjør bro når de ser at de kommer tilbake til menigheten som har gitt dem så mye smerte. Vi lover å støtte dem. Onkel og tante fra Vestlandet vil også gjerne være med. De er aktive kristne i sin hjemmemenighet og forstår ingenting av det som har skjedd. De kjenner barna godt og vil gjerne treffe dem.Døtrene og barnebarna de hadde håpet å se, er ikke der eller har gjemt seg i andre rom. Skuffelsen er stor. Sønnen går ut uten å verdige sine foreldre et blikk, mor rekker ikke å se han engang. De er kommet for å smile og komme barna i møte med åpne armer. Foreldrene er naturlig nok fortvilet. De gjenkjenner noen av vaktene som med makt hadde stoppet dem i å komme til brylluppet til datteren. Kvelden før arrangementet hadde de fått beskjed om at de var uønsket, etter først å ha blitt invitert.
Vi overtaler dem til å gå med ned i underetasjen for en matbit etter møtet. Kanskje dukker barna opp? Sviger-sønnen har de jo sett der. (Han hilser forøvrig heller ikke på dem).Vi begynner å sette oss ved ett av bordene. Tre pastorer kommer straks og setter seg ved samme bord. En forsåvidt hyggelig ting å gjøre, men det er mer enn forståelig at samtalen tilspisser seg etter en påtatt høflig begynnelse? Her møter foreldrene, ansikt til ansikt, personene de vet er sterkt delaktige i å splitte deres familie. Fortsatt ser foreldrene og storfamilien ingen annen grunn til familiesplittelsen, enn holdningene og manipuleringen fra menighetens pastorer og ledere. Mange andre som kjenner denne familien, og som vi har hatt kontakt snakket med, vitner om at det ikke fantes noen store familieproblemer før menig-heten dukket opp i barnas liv. Døtrene som nå ikke kan ha noen kontakt, hang på faren ustanselig og spøkte og lo bare året før de ”forsvant”, forteller onkel og tante. Når så menigheten, representert ved tre pastorer, i kor gjentar at dette kun er en familiesak som ikke har noe med menigheten å gjøre, er det ikke så merkelig at 7-8 års frustrasjon gis ord. At faren ristet på hodet og lo av det som ble sagt, tolket de i et brev de sendte meg etterpå, som at han nok syntes dette var riktig morsomt. Å le av oppgitthet i møte med det absurde, er et mestringstrekk som gir mulighet til å overleve, det er noe alle som arbeider med mennesker vet. Pastorene vet meget godt hvor fortvilet foreldrene er og det ble også gjort klart i dette møtet.
Er det så vanskelig å forstå?Jeg sa til hovedpastoren at jeg visste at foreldrene var innstilt på at barna nå er voksne, og selv må velge sin menig-hetstilhørighet. Det betyr ikke at de er glad for det, men at de aksepterer og respekterer det.
Løsrivelsen fra foreldrehjemmet og foreldres naturlige autoritet er ofte voldsom. Det er ikke uvanlig i norske hjem. Det uvanlige her er at foreldre opplever å bli ”straffet” i år etter år, Og at den naturlige løsrivelsesprosessen er blitt forstyrret utenifra, slik at den normale utvikling ikke har fått gått sin vante gang som for mennesker flest. Noen utenifra kommer inn i bildet og støtter opp om en fullstendig atskillelse fra foreldrene! Det er slik det ser ut utenifra og det støttes opp av familie og mennesker som tilhørte menigheten da dette skjedde. Atskil-lelsen dreier seg ikke bare om ingen kontakt med foreldre men også søsken, besteforeldre, tanter og onkler og tidligere venner, men med unntak av de som er medlem av menigheten da.
Insinuasjoner.
Lederskapet i menigheten sier at de sitter inne med kunnskap som de ikke vil ut med til ”utenforstående”, om årsakene til bruddet i familien. Ved at dette sies, samtidig med at det skal holdes hemmelig, slik at ingen kan sjekke og etterprøve påstanden, plasserer holdninger og kommunikasjonsmåte seg øverst på lista av ekstrem manipulering. Hensikten er naturlig nok å insinuere at noe fryktelig galt har funnet sted, og det gir tanker som kanskje er uriktige. Det setter fart i rykter. Barna har derfor vært nødt til å dementere mistanken om incest. Men så spekuleres det videre. Insinuasjoner er i seg selv sterke anklager, spesielt blir det aktuelt når medpastoren kunne fortelle i ett møte at moren i familien er svært undertrykt av far. Alle som kjenner familien smiler av påstanden. Dette stemmer over hode ikke hverken med våre observasjoner eller med forsiktige forespørsler til andre i familien. Det er aldeles ikke slik! Kanskje er det menighetens ledelse som ikke er objektiv i saken, eller ikke har gått til flere for å undersøke saken i stedet for å høre på bare en part. Eller er det fordi far har vært mest aktiv mot menigheten og barnas ønske om å gå der?"... I ENHETENS NAVN ØNSKER Å STYRE ALLE TIL Å SI OG MENE DET SAMME, ENTEN DET ER SANT ELLER IKKE."
Ledere med personlighetsavvik
Manipulerende ledere er nødvendigvis ikke autoritære, Jeg kommer i kontakt med en kvinne som kjenner omsorgslederen godt, og drar på besøk til henne. Jeg tar med Eva og Karl som kjenner saken godt. Det er viktig å kunne vurdere det som blir sagt sammen med flere. Min tidligere observasjon av omsorgslederen blir bekreftet. Hun er ikke mentalt frisk. Flere historier bekrefter realitetene. Kvinnen som forteller er ikke ute etter å sverte noen. Hun er en dypt kristen person, som har en betrodd stilling i kommunen, og bruker i tillegg mye av sin fritid til å hjelpe andre. En venninne av henne, en psykiater, er også på besøk. Hun har også snakket med mennesker som kom ut fra denne menigheten og som trengte hjelp. Kvinnen vi besøker har fulgt om-sorgslederen fra de tidligste år, helt fra konfirmasjonstiden, gjennom giftemål, barn og skilsmisse. Hun vet mer enn noen om hvordan hun har styrt og manipulert mennesker og omgivelser i en årrekke. Å splitte familier og bestemme hvem som skal være med i bryllup og hvem som ikke skal, er ikke noe nytt. Selv om jeg får bekreftet det jeg trodde, sitter jeg igjen med en usigelig sorg i hjertet. Hvordan er det mulig? Hvorfor avsløres det ikke? Hvorfor fungerer dette så lett i det som skal være kristne menigheter? Hvorfor må det stadig produseres nye ofre og mennesker bli ødelagte, i Guds navn? Og hva med omsorgslederen selv? Lever hun i selvrettferdighetens tykke slør? Kjenner hun ikke samvittighet lenger? Eller selv-erkjennelse? I menigheten er hun blitt et talerør fra Gud! I utlandet har hun lært spesielle karismatiske teknikker for bønn. Det sies at hun imponerer med sine ”dype” bønner. Vi har hørt noen av dem fra kassetter, og syns skrikingen og nedkallelse av forbannelser (Satan ta dem) over andre er lite imponerende eller lik Jesu anbefalinger. Dette har ikke noe med åndelig dybde å gjøre.
For ikke lenge siden var foreldrene som mistet sine barn til Menigheten i et privat selskap, hvor det også befant seg mennesker som kjente omsorgslederen godt fra tidligere. De kunne bekrefte inntrykket av en psykisk ustabil kvinne som de betegnet som ”farlig,” dvs. ødeleggende for andre.
Men den som fører en av disse små som tror på meg, til fall , for ham ville det være bedre om en kværnstein ble hengt om halsen hans, og han ble kastet i havet. Mark. 9:42. Samvittigheten ødelegges langsomt, til den til slutt ikke virker i pakt med Jesu ord og Guds vilje bl.a. i Matt.15:5.6. Hvem tør å være en slik forfører?
Uniformiteten og løgner.
Det som har kjennetegnet ledelsen i denne menigheten, har aller mest vært hvordan de i enhetens navn, ønsker å styre alle til å si og mene det samme, enten det er sant eller ikke. Løgnene er om-fattende skal vi tro avhopperne. Det er i utgangspunkt vanskelig å vite hvem man skal tro på. Men så fikk jeg selv oppleve det. Selv skriftlig har de kommet med påstander om hva jeg skulle ha sagt i felles samling. Det er ord jeg aldri noen gang har uttalt, og som ikke hører med til mitt vokabular. Plutselig er alle enige om at jeg har sagt det! Mine vitner som jeg har hatt med meg, kan avkrefte på-standene som løgn og vrøvl. Ting de selv sa, som passer med hvordan de tenker og formulerer seg, blir tillagt meg.. For meg er det selvfølgelig ikke viktig å overbevise noen, men jeg kan selv vite hva og hvem jeg har å gjøre med. Det er viktig."HER ER DET FRYKTEN SOM STYRER."
Slike framgangsmåter er farligere enn man i første omgang tenker seg. Det er i utgangspunkt vanskelig å tro at aktive pastorer regelrett lyver og bevisst fordreier sannheten. Jeg sliter selv med å tro det. Det må oppleves før det kan aksepteres. Selv en samtale jeg hadde med hovedpastoren mens de andre var opptatt med sitt, hvor jeg opplevde at han beveget seg mot empati, blir i skriftlig form tilbakevist kollektivt av de andre noen dager senere. Jeg var imidlertid den eneste som hørte det, og jeg gjemte ordene og skrev dem ned straks, for å kunne gjengi dem rett, som et lite håp til foreldrene. De som ikke var til stede var skråsikre, mens jeg som hørte det og la godt merke til ordvalget, blir mistrodd.
Frykt for avsløring?
Vi har et nytt møte med ledelsen og et vitne de har tatt med seg. Møtet må holdes hemmelig sier de, de er redde for represalier fra mennesker som vil dem vondt. Holdningen virker rent paranoid på meg. Vi må love å ikke referere noe fra møtet og hvem som har vært der, osv. Jeg blir også mildt irettesatt for at jeg fra forrige møte, har sjekket noen av de opplysninger de har kommet med, for å høre den andre siden av saken. Jeg får beskjed om at det må jeg aldri mer gjøre! Her er det frykten som styrer. Dette er holdninger fra en fremmed verden for meg, men kanskje vanlig i sektmiljøer? Er det slik de kommuniserer, muligens, til sine egne? Hva som virkelig er sant er alltid viktig å finne, og verifisere og sannheten tåler selvfølgelig alltid å få søkelyset rettet mot seg. Det normale ville være om de selv ba meg sjekke ut alle opplysninger de ga. Årsaken til at vi ikke bruker navn i denne artikkelen er fordi vi vet av erfaring at denne menigheten gjerne går til retten om de kan.
JEG ER VEIEN, SANNHETEN OG LIVET, sier Jesus. Mange glemmer dette og
hører mer enn gjerne på andre autoriteter som leder i alle retningerMin ledsagende venn har hørt noe meget ufordelaktig om omsorgslederen fra en annen menighet som kan belyse den situasjon Menigheten befinner seg i, og vil naturlig nok høre hva hun selv har å si til det? Hun skal ha blitt bedt om å forlate talerstolen av lederen der. Hun benekter dette høylydt og sier at hun knapt har vært i denne menigheten, vel kanskje i radioen en gang, legger hun til. Men min venn, Karl, gir seg ikke, fordi det i denne saken er vanskelig men viktig å finne ut av hvem som taler sant og hvem som ikke gjør det. Han vil gjerne sjekke med denne lederen det hun forteller. Men det får han ikke lov til! Men hvis du blir med da, sier han til omsorgslederen, da kan vi sammen samtale med ham om dette. Det vil hun heller ikke. Ikke noe må undersøkes eller sjekkes. Det er forbudt! Da er alt låst. Men omsorgslederen har jo likevel sagt veldig mye om både seg selv og menigheten hun tilhører. Dette er holdninger blottet for Guds prinsipper og bibelske fram-gangsmåter. To medpastorer fra Menig-heten hørte denne samtalen, men sa ingenting! Hvorfor? Det hører med til saken at personen som var med meg, senere minnet seg selv på at vi faktisk ikke lever i tidligere Sovjetunionen, og at forbudet han ble møtt med om å undersøke hva som var sant, selvfølgelig var ugyldig. Da han ved tilfeldighet traff lederen for omtalte menighet, spurte han vedkommende om Omsorgslederens involvering der. Svaret var aldeles ikke til hennes fordel, og svært lite forenlig med hennes egne påstander.
Om å stole blindt på ledere
Absolutt lydighet mot ledelsen, var hovedmotivet for at en av avhopperne vi har snakker med, forlot denne menig-heten. Stemmer hennes observasjon? I en tale tatt opp på kassett, sier pastoren følgende: ”Hvis du får beskjed om at sånn gjør vi det her, så gjør du det sånn og ikke noe annet. Du blir ikke gammel i tjenesten her hvis du ikke gjør hva vi sier, for du har fått beskjed om å lyde. Vi har et system for å få orden. Hvis du ikke liker beslutningene vi tar, bryr vi oss ikke om det, for du er ikke satt til å lede dette her. Du får innordne deg. Lydighet er at du gjør det du får beskjed om. Det kommer en dom fra Gud mot opprør!!!”Et nå avhoppet medlem av Menigheten som var med omtrent fra starten, så for-andringen da ”profetinnen” (omsorgs-personen) kom. Hun skriver i et brev til meg: ”Profetinnen i Menigheten kom inn som en” lysets engel, (egentlig en Jesabels ånd). Nesten alle stilte en del spørsmål til hennes fremgangsmåte. Men så sa pastoren: Slutt med å lure så mye på alt dette nye, godta heller at dette er noe nytt fra Gud i vår tid. Ikke still spørsmål, bare godta. Men ikke alle ville det, men de fleste gjorde det des-verre.”(sitat slutt) Men lederne selv sier at dette medlemmet ble sjalu da hun ønsket å være i samme posisjon. Det gjentar de hele tiden. ”Kritikk av lederskapet er synd” sier hovedpastoren i en annen tale. Det blir ikke lett med en indre nødvendig korrigering med en slik innstilling. Bibelen sier noe annet. Luk 17,3: ”Ta dere i vare! Hvis din bror synder mot deg, så irettesett ham! Og hvis han omvender seg, så tilgi ham!” Men det gjelder kanskje ikke ledelsen? Jo, her er Bibelen ennå sterkere: 1 Tim 5,20: ”De som synder, skal du irettesette i alles nærvær, slik at de andre også kan frykte”. Verset før forteller oss at denne teksten er myntet mot de eldste, altså ledelsen! Ledernes feil, enten det er falsk forkynnelse eller ubibelsk oppførsel, er ekstra synlige og skadelige, siden hele menigheten blir rammet. Da skal også oppgjøret skje i nærværet av alle som er blitt påført skaden. Her gjelder ikke metoden å rydde opp på kammerset, uten at ofrene blir involvert, nemlig hele menigheten. Noen elsker å henvise til Moses, og krever for seg selv den samme myndighet han hadde. Men Gud har ikke kalt noen som han kalte Moses. I den nye pakt er det annerledes. (5 Mos 34,10.)
Hvordan?Kun èn mellommann
Hvorfor er det så lett å finne en mellommann på jorden, når bibelen så klart advarer mot det?
1. Tim 2,5, For det er én Gud og én Mellommann mellom Gud og mennesker, Mennesket Kristus Jesus. Ingen andre kan ta denne plassen. Vi kan alle gå direkte til Jesus, og Han går direkte til oss. I gammeltestamentlig tid, opprettet Gud et prestedømme hvor øverste-presten og de andre prestene var mellom-menn mellom Gud og mennesker. Dette opphørte etter at Jesus opprettet et nytt prestedømme på Melkisedeks vis, Heb. 12:24. Jesus var mellommannen for den nye pakt.....Hva slags pakt er det? Heb. 8,10: ”For dette er pakten Jeg vil opprette med Israels hus etter de dager, sier Herren. Jeg vil legge Mine lover i deres sinn og skrive dem på deres hjerter. Og Jeg vil være deres Gud, og de skal være Mitt folk”. Og Heb. 8:11. ”Ingen av dem skal lenger lære sin neste, og heller ikke sin bror, og si: Kjenn Herren! For alle skal kjenne Meg, fra den minste til den største av dem”. Vi er alle blitt prester står det et annet sted, et hellig presteskap. Da er det ikke slik som noen vil ha oss til å tro, at de opplever en større nærhet og kjennskap til Herren og derved har en naturlig høyere autoritet, salvelse, styrke, utvelgelse og kan overstyre dine valg. Nei, ”alle skal kjenne Meg”, står det.Hvordan tar man autoritet over mennesker?
Det gjeninnførte prestehierarkiet i middelalderen, fratok menneskene sannheten. I dag kan mennesker selv lese Bibelen og be direkte til Herren. Men i stedet kommer de åndelige veilederne og tar Herrens plass og funksjon. Hvordan gir de seg denne autoriteten og stjeler makt fra mennesker? Denne makten kan ikke tas av noen, uten at den først gis bort av medlemmer som synes det er lettere å bli ledet av mennesker enn av Gud. Mange som har vært i disse bevegelsene, sier at de ikke ser det som skjer, så lenge de er en del av det. De klarer ikke å se hvordan Gud leder. De blir forblindet. Stemmene som kommer fra talerstolen, blander seg inn, tar Guds plass og styrer prosessen. Og så tror de at det er Guds stemme de hører. De behøver egentlig ikke å be eller lese Guds Ord selv. Hele tiden styres de av menneskers skal eller skal ikke. Pastorene eller sektledernes autoritet, overskygger Ordet.
Jer. 17:5, ”Så sier Herren: Forbannet er den mann som stoler på mennesker og holder kjød for sin arm, den som har et hjerte som vender seg bort fra Herren”. Og motsatt: ”Velsignet er den mann som stoler på Herren, som har satt sin lit til Ham”, Jer. 17:7. Det er altså to for-skjellige ting i åndelig sammenheng.Etter å ha vært på et søndagsmøte i omtalte menighet, kjenner jeg litt av det avhopperne forteller. Det er lederne som har rett, de må jeg tro på. ”Dersom dere forfølger menigheten,” sa den unge pastoren i sin tale, ”da forfølger du Jesus. For Han sa til Paulus som forfulgte den første menigheten, Hvorfor forfølger du MEG?” Om noen skulle ha slike tanker var de stoppet nå, og selv følte jeg meg også vingestekket...for en stund. Men Paulus forfulgte de troende.
Det er uhyre vanskelig å lese Bibelen med egne øyne i slike miljø. De har røvet Guds Ord og gjort den til sin gjennom en kunstig åndelige autoritet. På denne måten kan du legalisere hva du enn måtte ønske. I tillegg har de gjort Gud til sin alliansepartner, selv om de forkynner ubibelsk lære! ”Herren sa til meg,” lyder det. Derfor blir ikke Gud tilgjengelig for enkeltmennesket. Grensene flyttes langsomt. Over tid stjeles Gud fra dem, og i stedet gir de medlemmene, seg selv. De bytter Guds Ånds stemme ut med egne meninger, egne tolkninger, egne befalinger, egne forbud, egne tillatelser og egne velsignelser. En sann profet er ikke opptatt av sitt eget og Den hellige ånd gis til dem som lyder Ham. Ap.gj.5:32
Åndelig stolthet
”Jeg har opplevd herlige ting med Gud,” sa pastoren fra talerstolen, store ting, ÅHHH! Han ropte det ut. ”Men det er få som opplever det,” sa han. Personlig vil jeg så gjerne tro det beste om alle som står på talerstolen. jeg synes han er en hyggelig ung mann. Jeg ville gjerne tro på at han hadde hatt en såååå stor opplevelse med Gud, han hadde fått alt på en gang, en åndsdåp de færreste hadde opplevd. En slags utvelgelse. Deretter kom budskapet om hvordan ingen i salen hadde et slikt gudsforhold som han hadde. Alle trengte det ved å bli født på ny. Det høres så besnærende ut. Men sakte men sikkert sniker budskapet seg inn. Jeg har fått mer enn dere, har opplevd mer med Gud enn dere har, jeg tjener ham sterkere og har fått en større salvelse. Det sies åpent, men mest mellom linjene. Andre kan kanskje oppnå det samme, men han har det nå! Han legaliserer og bekrefter sin posisjon, rolle og autoritet med ord fra Herren, som han hevder å ha fått rett fra Gud.Dette er hva Bibelen kaller stolhet. Fariseeren hadde det, sa Jesus. Han opplevde seg bedre og mer åndelig enn andre. Da nytter det ikke å si med den andre munnviken, at jeg ikke er bedre enn andre. Det er budskapet fra talerstolen som teller. Inntrykket som sniker seg inn og fester seg i svake sjeler. Ham har Gud utvalgt, ham må jeg følge og tjene. Nei! Herren skal du tilbe og Ham alene skal du tjene, 2. Tim. 4,3: ”For den tid kommer da de ikke skal holde ut den sunne lære, men etter sine egne lyster skal de hope seg opp lærere, og det etter hva som klør dem i øret.” Det passer virkelig inn i vår tid.
Men vi skal ikke la mennesker stjele Guds plass i våre hjerter og som Herre over våre valg. Å si ”Jesus er Herre,” betyr at han er din ”sjef”, og du må ikke tillate et menneske å ta den plassen. Til Jesus kan du gå direkte i ditt lønnkammer, og Han vil svare deg.Den Hellige Ånds plass er det også mange som stjeler i dag. Guds Ånds skulle lede deg!
Mennesker kan kun peke på veien, foreslå en vei, men det er Ånden som skal veilede, ikke gjennom mennesker, men gjennom Ordet. I Bibelen åpenbarer Gud seg, via sin Ånd. Systematisk bibelstudium med bønn om ledelse, er derfor det beste og det eneste vern mot bedrag, blinde vei-ledere og falske hyrder. ”Men Tals-mannen, Den Hellige Ånd, som Faderen vil sende i Mitt navn, Han skal lære dere alle ting og minne dere om alt det Jeg har sagt dere”, Joh. 14:26.Bønn for de som er ”fanget” er viktig, da vil de stadig bli minnet om Jesu ord og Hans vilje. Vi vet at det er mange som ber for de omtalte barna og andre som er forført. Be også for de som er på vei ut eller er kommet ut. De har en tøff tid foran seg. De vet ikke alltid hva de skal tro lenger. Ved dette er Guds barn og djevelens barn åpenbare: Hver den som ikke gjør rettferdighet, er ikke av Gud, heller ikke den som ikke elsker sin bror. For dette er budskapet dere hørte fra begynnelsen, at vi skal elske hverandre. (Ikke bare i ord, men i handling) 1 Joh.3:10-11
Vi følger opp denne artikkelserien i flere nummer med:
1 Ingen opplever seg som forført. Hjernevask og veien inn.
2 Den farlige ”gruppen”. En menighets fiendebilder.
3 Lydighet og Bibelens lederrolle.
4 Sammenligninger mellom Knutby og andre lignende menigheter, felles opphav?
5 Hvordan skjer oppvåkningen? Intervjuer med flere avhoppere.
Tilbake:
Mens Vi Venter - Nr. 44 (14. årgang) 1 /2006 Les hundrevis av artikler her:
http://www.mensviventer.no
