Da loven skapte vekkelse

Sanne vekkelser vil alltid lede til reformasjon. Falske vekkelser gjør det aldri

Av John Berglund

Som et ledd i en omfattende intelligenstest, hvor en persons kognitive evner skal kartlegges, blir testpersonen ofte vist flere grupper av ord som har en fellesnevner, men ett av ordene skiller seg ut og tilhører ikke på en logisk måte de andre uttrykkene. Ordet som bryter med helheten, kan ligge meget nær de andre uttrykkene, men temaforskjellen kan likevel oppdages av mennesker som klarer å resonnere logisk. Den samme testen kan også utføres med bilder. Konseptet er altså at en person som evner å tenke sammenhengene, temalogisk, helhetlig og rasjonelt, vil oppdage det ene elementet som ikke er i harmoni med alle de andre. Hvis vi ga alle landets troende en lignende test, hvor gruppeordene var: Kjærlighet, tro, lovsang,nåde, loven, tilbedelse,bønn, fellesskap og glede, ville trolig 99% av dem mene at ordet ”loven” var problemuttrykket som bryter harmonirekken. I følge Guds Ord ville imidlertid et slikt svar indikere svært redusert åndelig intelligens, for Guds Ord er ikke kilden til en slik tolkning. Populære vekkelser. Vekkelse som uttrykk for åndelig fornyelse, har over tid fjernet seg mer og mer fra Bibelens beskrivelser av sann åndelig oppvåkning. I dag ser de fleste kristne på vekkelse som en ekstatisk og emosjonell opplevelse som har lite å gjøre med innholdet i Bibelens sannheter. Over-naturlige manifestasjoner, fokus på helbredelse, stemning og deltakervolum, blir ofte målesnoren for vekkelsesfenomenet. Mye ånd og lite av Skriftens sanne punkter, er som regel parolen. En tenåring møter Gud. En gang og ett sted var det slik at sønnen arvet lederposisjonen til sin far. Gutten var bare 8 år gammel da hans pappa døde, og tradisjonen tro, ble den lille pjokken straks utpekt til å være den nye lederen. Foreldrene hans hadde gjort en svært dårlig jobb når det gjaldt å være eksempler på et sunt gudsforhold, noe som forårsaket at omtrent hele folket var forført av falsk lære. Ubibelske trospakker, riter og tilbedelsesuttrykk, som var vanlige i de hedenske religionene som florerte omkring dem, ble over tid kopiert av Guds eget folk, slik at det til slutt nesten ikke var mulig å se forskjell på paktfolket og de som fulgte menneskelagde tradisjoner. Disse fellesnevnerne gjorde også at mange ikke følte at det betød mye hvordan man tilba Gud. Siden omtrent alle trodde det samme, var det bare et tidsspørsmål når de kunne slå seg sammen. Det systematiske økumeniske arbeidet hadde lagt et solid grunnlag for denne ideologiske foreningen. Da gutten var 16 år gammel (navnet hans var Josia og hendelsen er omtalt i 2. Krønikerbok kapitlene 34 og 35, samt i 2. Kongebok kapitlene 22 og 23), og han var moden nok til å tenke over ansvaret som var blitt lagt på hans skuldre, begynte han å legge merke til at det nesten ikke var noen forskjell lenger på Guds folk og de andre folkeslagene, som tilba sine hjemmelagde guder av stein og tre. Det er lite trolig at foreldrene hans hadde gitt ham noen solid opplæring om fortidens dokumentasjon på Guds plan og ledelse, eller om budskapene Herren ville at de selv skulle følge og samtidig forkynne for alle andre. Det må ha vært noen ved hoffet som kanskje stille og ubemerket hadde undervist gutten. Det pionerene trodde og forkynte, ble nesten aldri mer snakket om eller nevnt på møter og i samlinger. Alt det profeten Moses hadde mottatt fra Gud, var enten helt glemt eller i hvert fall lagt til side som gammeldags og avleggs. Flere av trospillarene som i mange år hadde vært selve grunnmuren for folkets religion, var erklært falske, uriktige, uaktuelle eller i beste fall misforstådte. Det var en helt ny teologi som nå dominerte i folks bevisst-het og generasjonen denne tenårings-lederen tilhørte, var blitt forsømt når det gjaldt å få vite hvor sterkt og solid det gamle trosfundamentet egent-lig var. Langsomt gikk det opp for den unge lederen at folket han skulle ta vare på, var i en elendig åndelig tilstand. Han bestemte seg for å gjøre noe med saken, og valgte å be-gynne med å rense ut fra menighetens aktiviteter, ulike programmer, ideer, skikker, former og møteprosedyrer som hadde blitt importert fra de ubibelske religionene de var påvirket av. Bibelen informerer oss kort og greit om situasjonen, og vi leser: ”I det åttende året av sin regjering, da han ennå var en ungdom, (16 år) begynte han å søke David, sin fars Gud. Og i det tolvte året (dahan var 20) begynte han å rense Juda og Jerusalem for offer-haugene og Astarte-bildene og de utskårne og støpte bildene, 2 Krøn. 34:3. "HAN PRØVDE IKKE Å BEHOLDE NOE AV DET SOM VAR INNFØRT AV DEN FALSKE TEOLOGIEN" Det var en prosess den unge kongen gikk gjennom. Det tok fire år fra han begynte å være personlig med Gud, til han forsto hva som var nødvendig å gjøre. Oppgjøret han hadde med det falske, var da også både systematisk og grundig. Han prøvde ikke å beholde noe av det som var innført fra den falske teologien, men tok det onde ved roten. Vi leser: ”De rev ned Ba’alenes altere mens han så på det, og solstøttene som sto oppå dem, hogg han i stykker. Astarte-bildene og de utskårne og støpte bildene slo han i stykker og knuste dem, og støvet av dem strødde han på gravene til folk som hadde ofret til dem... Alle solstøttene i hele Israels land hogg han ned. Så vendte han tilbake til Jerusalem”. 2. Krøn. 34:4.7. Etter at det religiøse hedenskapet var fjernet fra menighetens tilbedelse, prioriterte han arbeidet med å sette i stand Herrens hus. Penger var gitt til Guds sak og disse midlene ble nå brukt for å re-parere templet. Alt som er nedtegnet i Skriften er til lærdom for ettertiden, og parallellen her er neppe at Guds folk trenger flere og flottere kirkebygg. Det er Guds sak, forkynnelsen av Guds budskap og arbeidet med å spre sannhetene til mennesker, som er den primære opp-gaven. Josia befalte at de innsamlede midlene skulle gis til legfolk som ville og kunne gjøre det som var nødvendig. Det var vanlige menighetsmedlemmer som hadde den kompetanse og de ferdigheter som var nødvendig, som på denne måten ble gitt muligheten til å prioritere Guds sak. Alle som kjenner gode leder-prinsipper vet at hierarkisk kontroll og toppstyring fratar mennesker motivasjon, initiativ, oppfinnsomhet, pågangsmot og arbeidsglede. Dette grunnleggende prinsippet var kjent av kong Josia, derfor befalte han at disse menneskene ikke skulle styres og kontrolleres, ”for de farer ærlig fram”, 2.Kong. 22:7. De som elsker Guds budskap og med glede bruker tid, krefter og talenter for å dele sannheten med andre, arbeider for himmelen og ikke for mennesker. De blir både selvstyrte og selvmotiverende og lar seg veilede av Guds Ånd.  Mens dette reformarbeidet ble utført, så Gud at den unge lederen var klar til å motta mer lys. Herren sørget da for at øverstepresten plutselig fant lovboken et sted i templet hvor den hadde vært gjemt. Boken ble brakt til kongen og statsskriveren leste den for majesteten. Da Josia hørte det som sto i lovboken, leser vi at han sønderrev sine klær. Etter å ha spurt Herren om råd, samlet kongen alle landets nøkkelpersoner og hele folket, både store og små. Da alle var samlet, leste han selv for dem det som sto i lovboken. Han gjenforkynte og gjenaktualiserte det budskapet Gud hadde gitt pionerene, og som fremdeles var menighetens eneste mandat for forkynnelse og liv. I hele folkets påsyn, gjorde deretter Josia en pakt med Gud og erklærte at han og folket fra nå av skulle følge Herrens forskrifter og lyde hans bud. Han avsatte naturlig nok også alle de prestene som hadde vært med på å innføre de falske og forførende tilbe-delsesmetodene. Han ville ikke ha en repetisjoen av dette frafallet, ved å beholde hyrder som hadde gale hold-ninger og som alt var påvirket til å elske det falske og mislike Guds sannheter. Vi leser: ... Husgudene og de motbydelige avgudene og alle de styggedommer som hadde vært å se i Juda land og i Jerusalem, utryddet Josia for å holde lovens ord som var skrevet i den boken som presten Hilkia hadde funnet i Herrens hus. Aldri før hadde det vært noen konge som han, noen som slik hadde omvendt seg til Herren av hele sitt hjerte og av hele sin sjel og av all sin styrke... Og etter han oppsto det ingen som han, 2. Kong. 23:24.25. Om denne unge kongen sier Skriften: ”Josia gjorde det som var rett i Herrens øyne.. Han vek ikke av verken til høyre eller til venstre,” 2. Kong 22:2. "MANGE KIRKESAMFUNN HAR ET SKRIKENDE BEHOV FOR EN NY JOSIA SOM LEDER" Vekkelsens utvikling. Legg merke til trinnene den unge kong Josia fulgte i reformasjonsarbeidet Bibelen kaller ”rett i Herrens øyne.” 1.     Først begynner han å søke Gud for sin egen del. Han tar et åndelig initiativ, og vender seg til Herren for å kunne motta hjelp, veiledning og styrke. 2.     Den kunnskap han på denne måten tilegner seg, og som et resultat av Guds Ånds ledelse, oppdager han folkets frafall, og han begynner en kampanje for å rense ut de ubibelske tilbe-delsesmetodene fra menig-heten. 3.     Deretter engasjerer han legfolk til å reparere det som var blitt ødelagt på grunn av preste-skapets forsømmelse. 4.     Herren ser at lederen mener alvor og faktisk ønsker å følge Gud og lede folket rett, derfor sørger han for at Guds vilje, plan, budskap og hensikt blir gjenoppdaget. Lovboken blir funnet. 5.     Kongen samler hele folket og informerer dem om de sann-hetene som var glemt. 6.     Han avsetter de prestene som var sentrale i den økumeniske prosessen, ved at de samar-beidet med talspersoner for de falske religionene og på den måten sørget for at metoder og skikker ble innført i Guds menighet.  Konklusjon. Vi tror at ganske mange kirkesamfunn akkurat nå har et skrikende behov for en ny Josia som leder. Den økumeniske bevegelsen har motivert mange kirkesamfunn til å kutte båndene til de bibelske sannhetene de engang forkynte. I stedet er de ledet til å vektlegge noen få trospakker og prioriteringer alle er enige om, men som ikke har sin forankring i Guds Ord. Ofte blir det bekreftet at det er vanlige medlemmer, legfolket, som har bevart det opprinnelige budskapet, og som derfor havner i opposisjon til en ledelse som er sykelig opptatt av å bli akseptert og godtatt av andre religiøse ledere. Omtrent uten unntak var det kristne ledere som åpnet døren for alle de falske læresetningene som over tid endret kristendommen fra hva den var på disiplenes tid til hva du kan finne forkynt i dag.

Tilbake:

Mens Vi Venter - Nr. 44 (14. årgang) 1 /2006

Les hundrevis av artikler her: http://www.mensviventer.no