Henrik Martinsens omvendelse
av Bjørn Berglund
Henrik Martinsen hadde i flere år levd et liv som rallar. Dette førte med seg et hardt og tøft liv. Men Gud hadde hele tiden kalt på han helt fra han var ganske ung. Men det var vanskelig å ta et valg som førte med seg at han møtte gi avkall på det livet som han levde.
Slik livet etter hvert ble, førte dette med seg at det ble mye bruk av tobakk og alkohol. Dette satte sitt preg på den unge Henrik. På tross av dette harde brutale
og ugudelige livet, bevarte han er viktig rettferdighetssans. For han var det viktig at alle situasjoner og valg ble gjort ut fra hva han følte som rettferdig. I det miljøet han levde og arbeidet, fikk han kontakt med mange forskjellige mennesker. Blant annet oppholdt han seg sammen med flere mennesker med overnaturlige og spiritistiske evner.Han ble født på Brandvold Finnskog i 1873, som den 3. av 11 søsken.
En viss religiøsitet var det på Finnskogen på den tider, ikke helt fri for et innslag av trolldom og overnaturlige evner som på mange måter var til nytte for menneskene i dette miljøet. Eksempler kan være det å kaste trolldom og sykdommer over sine uvenner, evnen til å stille blod og påkalle overnaturlige makter for å få hjelp til å utføre et spesilet vanskelig arbeid.
Henrik fortalte om omvandrende legpredikanter som kunne male helvetet så glorødt at man nesten kunne lukte svovelet. Og omgivelsen skulle ikke akkurat avsvekke forkynnelsen. Mørke stuer opplyst av peisvarme og tyristikker som var stukket i tømmerveggene, dansende skygger som med litt fantasi kunne se ganske skumle ut.
Han fortalte at vi ungene turte ikke ha beina på gulvet. Vi la den i kryss oppå
stolsetet og satt på dem.Forkynnelsen var enkel og grei. Den gikk stort set ut at Gud var kjærlighet, det var ingen som han. Han ofret sin Sønn for å frelse menneskene, og var villig til å ta imot den største synder som var villig til å omvende seg og komme til Ham. Men hvis du ikke gjorde det, så kom du til helvetet og forholdene der ble skildret i beste huspostillestil, og helvetet tok aldri slutt. Henrik fortalte at han hadde en viss draqning til det reIigiøse i sine tidligere år og spesielt en gang gang var i kirken,følte han seg så påvirket av det han hørte at inn gikk utenfor og gråt. Da han ble eldre og begynte å vurdere tingene, fant hen ut at her var det noe som ikke stemte. Hvordan kunne en påstått kjærlig Gud utsette sine skapninger, selv om de ikke ville anerkjenne Ham, for ufattelige pinsler som aldri tok slutt. Han nektet å tro på dette og tok avstand fra alt som hadde med religion å gjøre.
Faren til Henrik døde forholdsvis tidlig og den eldste broren overtok gården.
Henrik reiste ut og vi har lite kjennskap til hva han foretok seg i disse årene.
Vi vet at han tok underoffiserskolen på Fredriksten. Vi har registrert at han var
med da de bygde Kykkelsrud. Vi har også hørt om Gjøvik og Valdresbanen og veganlegg i Nannestad, men han fortalte lite om hva han hadde drevet med i tiden fra han dro hjemmefra, til han ble omvendt. Men noe har han fortalt til sine etterkommere Det har vært litt av et liv på anlegg av ymse slag.Som eksempel på hva trolldommen han vokste opp med dreide seg om, kan jeg her fortelle noen episoder som belyser hvor overbevisende og utrolige disse hendelsene var.
Henrik var ofte med på tømmerhogst. Men en vinter var det ekstra kaldt og mye snø. Og arbeidet ble et slit hele tiden. Etter at de hadde hugget tømmeret skulle dette fraktes ned til bygda slik at det kunne kjøres derfra til sagbruket. En dag snødde det så mye at det var umulig å få hestene opp i området. Akkorden gikk ut på at tømmeret også skulle fraktes ned til kjørevei. Dersom dette ikke ble gjort klartede ikke å tjene det som var nødvendig. Utbetalingen ble ikke gjort før tømmeret var tatt ut av skogen. For tømmerlaget var dette nå et stort problem. Men lagbasen sa den kvelden at dette skulle han ordne. Men han satte en betingelse, og det var at dersom de fikk høre masse bråk og stry om natten, måtte de ikke se ut for det ville bli skjebnesvangert.
De la seg slitne og sovnet den kvelden. Men utpå natten våkna Henrik av noe
forferdelig rabalder, og hele hytta ristet og skaket. Det hørtes ut som om et forferdelig jordskjelv. Henrik lå et par timer og hørte på dette. Han husket hva basen hadde sakt, og lå rolig og ventete. Så ble det plutselig stille. Henrik sovnet så trett som han var etter dagens slit."Men da så mannen på Henrik og sa at det kunne han ikke få uten å selge seg til den onde.
Neste morgen hadde det sluttet å snø og det var en fin dag. Da Henrik tittet ut av vinduet ble han helt stum av forundring. Hele haugen av tømmer lå pent og pyntelig stablet utenfor hytta nede ved tømmervegen. Slik opplevde de mange ganger hvordan overnaturlige krefter kunne brukes av de som hadde skaffet seg denne evnen. Henrik fortalte at det var nesten ingen grenser for hva som kunne gjøres ved hjelp av disse kreftene. Han hadde en anelse om hva dette dreide seg om.
En gang senere var han i Kristiania sammen med basen i fra arbeidsgjengen. De skulle til byen for å ha seg en riktig rangel. Mens de travet gatelangs ble en person overkjørt av trikken og fikk beinet revet av. Blodet fosset ut og mannen så ut til blø i hjel. Da tok basen til Henrik initiativet og skyndte seg bort til dette mennesket som lå der og blødde noe forferdelig. Han bøyde seg ned og begynte en slags mumling og strøk hånden over beinstumpen. På et øyeblikk stoppet det å blø. Mannen hadde stoppet blodet med besvergelser. Som vitne til dette ble Henrik interessert i å vite hvordan dette kunne skje. Men da så mannen på Henrik og sa at det kunne han ikke få uten å selge seg til den onde. Senere fikk Henrik tilbud om å skaffe seg disse evnene, men da måtte han for alltid sverge og selge sin sjel til Djevelen.
Hvor han var hen da han hadde sin konflikt med Satan vet vi ikke bestemt. Det kan ha vært på jernbaneanlegg i Dokka området, eller tømmerhogst i Søndre Land. Men det betyr ikke så mye.
Det begynte med at han hørte stemmer, lave, nesten son visken og han la ikke noe særlig vekt på det. Så var det en gang han hørte disse stemmene at han ble ergerlig og kom med en besvergelse.
«Kaller du meg med navn også, det er meg det,» sa stemmen. Siden hadde han mye besøk av den onde. Dette varte i noen tid, vi vet ikke hvor lenge. Den onde gjorde Henrik oppmerksom på at han var en stor synder og at han (Satan) aktet å hente han om et år. Han antydet også at far like godt kunne ta livet av seg, for det var ikke noe håp for han. En kan etterlyse logikken.Så forslo den onde at Henrik kunne gå i hans tjeneste. Det kunne være lønnsomt på mange måter. Men Henrik var ikke sånn umiddelbart innstilt på det. Så fortalte den onde at to av brødrene hans var døde. Den ene Mentz, var i himmelen, den andre, Lars, var i helvete. Og hvis ikke Henrik ville gå med på å tjene Satan, skulle han pine broren hans særlig ille. Deretter fikk Henrik høre hvordan Lars skrek og jamret seg. Henrik var enda noe skeptisk, og mente han ikke kunne være helt sikker på at det var broren hans.
«Du kan få snakke med han,» sa den onde. De fikk snakke sammen og Henrik spurte om ting som bare han og Lars kjente til og «Lars» visste det alt sammen. Overfor så overveldende bevis måtte jo Henrik kapitulere og han gikk med på å tjene Satan, for at Lars skulle slippe så fæle pinsler. Henrik fikk snakke med Mentz også. Han var i himmelen og hadde det strålende. Hvordan den onde hadde fått hentet han ned fra himmelen, reflekterte Henrik ikke over en gang. Han kjente igjen stemmen til begge to, så den onde behersket tydeligvis solørdialekta. Stemmen til Mentz kom ovenfra og stemmen til Lars kom nedenfra, som rimelig kan være. Han skreiv hjem til moren sin og spurte om disse to var døde. Det var de ikke, men han fikk ikke noe svar på dette
brevet før det hele var over.Etter noen tid forkynte den onde at han aktet å hente Henrik. Om det bebudede året var gått, vites ikke. Satan fortalte at han ville komme en bestemt natt kl. 3 og
ta han med seg. I gamle dager trodde man at når noen var riktig ugudelige kunne Satan hente dem i levende live. Og Finnskogen var ikke noe unntak i så måte. Henrik bodde alene i en anleggsbarakke eller skogskoie og sov ikke den natten, rimelig nok. Kl. 3 hørte han at den onde kom. «Jeg var så redd,» sa Henrik «at jeg trodde at hjerte skulle stoppe.» Så sier den onde: «Jeg har tenkt over saken og vil tilby deg å leve i 15 år til, hvis du vil gå i min tjeneste.» Femten års utsettelse var jo bedre enn å komme til helvete med en gang. Så far syntes han måtte godta det.
Det var altså en avtale og den onde forlot han."HAN TOK DER OG DA ET VALG OG SA: VIK BAK MEG SATAN, JEG TROR PÅ JESUS".
Mens Henrik lå og tenkte på det som hadde foregått og den avtalen han hadde inngått med Satan, ble plutselig taket borte og han så rett opp i stjernehimmelen. Like over huset sto det en skikkelse og høyt oppe satt det en skikkelse i en lysende ring. Han øverst oppe spurte: «Hvorfor gjorde du det?» Han der nede gjentok spørsmålet. Henrik visste ikke hva han skulle svare på det, så han begynte å be, en noe uvant beskjeftigelse. Hvert ord han sa sendte den nederste skikkelsen opp til han som satt i ringen. Til slutt spurte Henrik: «Er det noe håp for meg?»
Også dette spørsmålet ble sendt fra skikkelsen der nede til han som satt øverst. «Ja, det er håp.» Den nederste skikkelsen gjentok det: «Det er håp for deg, Martinsen.» Og så var taket på plass igjen.Nå skulle ville Henrik begynne å leve et annet liv, det var han bestemt på, men det var et fullstendig ukjent foretagende. Tobakken gikk åt skogen, bokstavelig talt., lenge før han hadde hørt om noe som heter sunnhetsreform. Han anskaffet seg en Bibel og begynte å gå i kirken om søndagene.
Men han hadde fortsatt mang en dyst med den onde. «Jeg skal følge med deg, meg blir du ikke kvitt!» Og han gjorde alvor av det en god stund. Men så leste Henrik i 2. Kor. om Paulus som hadde en torn i kjødet og at en Satans engel som slo han og at Paulus ba tre ganger om å bli det kvitt. Svaret var: «Min nåde er deg nok, for min kraft fullkommes i skrøpelighet.» Hvis Guds nåde var nok for Paulus, tenkte Henrik, så er den nok for meg også.
Så en kveld etter at Henrik hadde vært på fest og var på vei hjem til brakka som arbeidslaget bodde i fikk han følelsen av at det var noen i nærheten av han. Han sto da ved ei bru. Henrik prøvde å se om det var noen i nærheten, men det var for mørkt til at han kunne se noe særlig. Plutselig var det en stemme som sa: «Nå skal
jeg hente deg for det finnes ikke håp for deg Henrik, du har syndet mot den Hellige Ånd.» Henrik så ingen. Han ble redd, men forsto at det måtte være Djevelen. Han tok der og da et valg og sa: «Vik bak meg Satan, jeg tror på Jesus Kristus.» , Og Djevelen fikk klar beskjed om at Guds nåde var nok for Henrik og så kan du bare fortsette å prate så lenge du har lyst. I det samme fikk han et slag i ansiktet, så han nesten svimte av. Og Henrik følte plutselig en stor lettelse og at Djevelen var borte.Da tok Henrik sin store beslutning. Han tok brennevin og kastet det ned i elva der han sto og sa: « Nå er jeg ferdig med dette, Gud være takk.»
Deretter gikk han til brakka glad og lykkelig. Endelig var han fri. Da han kom inn i brakka så de andre forundret på han og spurte: «Hvem har du slåss med?» De så merkene etter slaget som Satan ga Henrik, hele hånden satt igjen som et avtrykk i ansiktet hans.
Han svarte: «Jeg har kranglet med Djevelen og han slo meg. Og jeg har bestemt meg for å bli et Guds barn.» Fra det tidspunktet levde han etter det som Bibelen viste han.
Henrik leste stadig mer i Bibelen , og gikk trofast i kirken på søndager Hans bibelstudier gjorde at han etterhvert oppdaget sannheter i Skriften som andre ikke forkynte. Han så bl.a. at sabbaten var Guds sanne hviledag, og at det ikke kunne være noe evig brennende helvete. For Gud kunne ikke se mennesker pines i all evighet siden han var kjærlighet. Han ble også klart overbevist om at det var bare en Gud og det var Faderen. Og at Gud Fader hadde en enbåren Sønn som var Jesus Kristus som Gud hadde ofret for å frelse menneskene.
Noe tid etter dette var Henrik på tømmerhogst igjen. Og en midt på fredagen var det en annen mann på laget som pakket sammen sakene sine for å avslutte arbeidet den dagen. Henrik ble nysgjerrig og spurte hva han skulle. Da svarte den andre mannen at han ryddet sammen for forberede seg til å holde sabbat. Henrik ble forundret og fortalte at han hadde ikke funnet noe sted i bibelen hvor hviledagen var forandret fra lørdag til søndag. : «Jeg tror ikke på den evige pine heller,» sa den andre. «Det er det fornuftigste jeg har hørt i hele mitt liv,» utbrøt Henrik.
Den sabbaten ble Henrik med den andre mannen som presenterte seg som Anton Struksnes for å holde bibelstudium sammen med han. Struksnes fortalte at han var døpt og tilhørte en gruppe som kalte seg syvende dags adventister. Struksnes fortalte Henrik at han burte reise til Oslo for der var det en som holdt noen møter på sabbaten.
Så et par uker etterpå dro Henrik til Akersgata 74 i Oslo og oppsøkte denneforkynneren på en sabbat. De hadde en lang samtale om hva Henrik hadde oppdaget i Bibelen. Han ble forundret over at andre også hadde kommet fram til de samme forståelsen av Guds ord som han selv. Etter noen samtaler hadde Henrik fått klarhet i alle de sannhetene som Gud hadde gitt syvende dags adventistene. Det var forståelsen av sabbaten, at det ikke fantes noe evig helvete, at det var en Gud som var Faderen og klarhet i profetiene. Da han ba om å bli døpt, skjedde det like etterpå.
Salerud gård på Skedsmo, der ekteparet Martinsen bodde resten av sitt liv.
En lørdag var det en skikkelig regnskur underveis og bøndene omkring fikk det plutselig travelt med å få inn høyet. De undret seg over hvorfor Henrik ikke gjorde det samme. Nå fikk hviledagen være, mente de, årets mengder av høy var vel det viktigste! Men Henrik foretok seg ingenting så lenge det var sabbat. Så skjedde det utrolige. Det regnet alle steder rundt gården, men ikke en regndråpe falt på Salerud gård! Alt høyet ble reddet. De andre gårdene rakk ikke å få høyet inn, og mistet det meste av sin avling.
Henrik var en meget rettferdig og nøysom mann. Han hadde mange søsken, men han var den eneste som ble syvende dags adventist i sin familie.
Rundt 1907 traff han Valborg Stene, som også var blitt Syvende dags adventist. Hun var også den eneste i sin familie som var Syvende dags adventist. Hun var utdannet sykepleier ved Ullevål sykehus i 1906. I 1905 hadde hun som sykepleiestudent stått og tatt i mot kong Haakon da han kom til Norge."HAN BLE FORUNDRET OVER AT ANDRE HADDE KOMMET FRAM TIL DEN SAMME FORSTÅELSEN AV GUDS ORD."
Under sin tid som student på Ullevål sykehus fikk hun mange underlige opplevelser. En av de sterkeste var noe en medstudent opplevde. På den tiden ble en utvist fra sykepleierstudiet dersom en ble gravid. En av hennes venner ble det, og dermed fikk hun et problem. Det var liten tid igjen av studietiden. Denne medstudenten ble så fortvilet at hun bestemte seg for å ta sitt eget liv. Hun låste seg inn på rommet sitt hvor hun satte fram en stol og kløv opp på den. Hun hadde et tau som hun bandt fast til taklampen. Deretter bandt hun tauet rundt halsen og hadde bestemt seg for å hoppe ned fra stolen. Men plutselig så hun at den låste døren gikk opp, og en pent kledd mann kom inn i rommet. Han så på henne og sa: «Skal jeg kanskje hjelpe deg, NNN?» Denne ungpiken ble så redd at hun ropte ut: Gud, hjelp meg!!» Og i det samme forsvant mannen ut fra døren som var lukket og låst. Etter dette hjalp unge Valborg denne venninnen som var fra Bergen til å velge et liv i Gud. Denne ungpiken var av en meget fin og ansett familie i Bergen. Valborg lovet å hjelpe og ta vare på barnet til jenta fra Bergen dersom det skulle skje noe. Dette gjorde Valborg i ettertid. Da hun giftet seg med Henrikk tok de jenta som et fosterbarn. Hun ble der hos dem til hun skaffet seg jobb og flyttet til Oslo
Senere hadde hun tatt jobb som sykepleier ved et hjem på Eidsvoll. Det var her hun og Henrik traff hverandre. De var da rundt 30 år gamle. Like etterpå giftet de seg. De flyttet noe rundt inntil de kjøpte Salerud gård på Skedsmo og slo seg ned der. Sammen fikk de 6 barn.
Henrik og Valborg underviste sine barn i sin tro og forståelse av bibelen. De holdt
bibelstudier hver sabbat på gården Salerud. Gjennom årene var det mange pastorer og andre troende som besøkte denne familien. Her fikk de hjelp og støtte, hvile og rekreasjon.Men Henrik som var opptatt av at ting skulle gå rett og riktig for seg, hadde mange dype og alvorlige samtaler med herrens tjener som var innom. Han påpekte at de måtte leve et liv som viste at de var Guds barn. Han var også opptatt av at de ikke måtte sløse og skusle bort midler som var satt av til å forkynne Guds sak Det viste seg at det var noen av pastorene som sløste en del. Og dette sørget Henrik å påpeke.
Sine barnebarn tok han seg godt av. Fortellingen om sin omvendelse fortalte han.
Han var også nøye med å fortelle at ingen ble frelst selv om de ble født som syvende dags adventister (den tro han lærte dem opp i). De måtte ha en omvendelse og ha et personlig forhold til Jesus.
Uten det ville de ikke bli frelst. «Husk det!» formante han ofte til både familie og besøkende.
Tilbake:
Mens Vi Venter - Nr. 44 (14. årgang) 1 /2006 Les hundrevis av artikler her:
http://www.mensviventer.no
