Vi tester nådegavetesten  

Vår tro på at Herren både kan og vil gi de kristne det Bibelen kaller åndelige gaver, er absolutt og urokkelig.

Av John Berglund Foto: Roland Schgaguler Like sterkt er vi overbeviste om at Gud ønsker at en menighet som forkynner Bibelens sannheter, skal vokse og bli et   åndelig hjem for mennesker som er på himmelveien. Når vi i denne og tidligere utgaver av MVV, stiller oss kritiske til programmet kalt ”Naturlig kirkevekst” (NKV) og den medfølgende ”Nådegavetesten”, er det ene og alene fordi vi i disse programmene finner både et ideologisk holdningsbudskap og et teologisk innhold som vi ikke kan se er i harmoni med Guds Ord. Denne disharmonien er ikke på uvesentlige områder, men påvirker sentrale sider av bibelsk kristenforståelse. Vi presiserer også at det ikke er mangel på kunnskap om nevnte tiltak som er årsaken til våre anfektelser, men fordi vi under bønn i lengre tid har: (1) Studert opplegget. (2) Lest bøkene. (3) Observert fruktene og, (4) Deltatt på seminar i regi av NKV. (5) Sammenlingnet innholdet med Skriften. I testene er det en sammenblanding av talenter og gaver. Talenter er gitt til de fleste og utvikles videre både i eller utenfor en menighet. En nådegave gis der det er behov for den, uavhengig av tidligere evner og anlegg.   . Som nevnt i MVV nr. 43, har jeg selv tatt nådegavetesten, og fikk bl.a. vite at jeg i tillegg til noen andre nådegaver, også hadde en meget sterk og klar profetisk gave. Hvorfor ble det en så klar markering av denne gaven? Fordi resultatet kommer av mine oppriktige svar på testens spørsmål 4, 34, 64, 94, 124, 154, som alle retter seg mot samme holdningstema. Hvilket? Jo, det å se nødvendigheten av å sjekke og bedømme om skriftlig eller muntlig forkynnelse er bibelsk eller ikke. Med andre ord, stemmer læren med Bibelen eller gjør den ikke det. Et av disse spørsmålene tar også med evnen til å se nødvendigheten av å advare mot farene ved falsk forkynnelse. Der har du testresultatet som i følge NKV utruster meg med den profetiske nådegave! Problemet er selvfølgelig, at en rekke av nådegavene som denne testen hevder en kristen kan ha eller ikke ha  mer eller mindre av, er ufravikelige, nødvendige, naturlige og selvfølgelige resultater av å være en vanlig omvendt kristen. Bibelens spesielle nådegaver har da sannelig et helt annet fundament! Hvis nådegaver defineres til å være alt Gud gir av nåde, mister vel ordet sin mening. Da blir selvet livet den største nådegave. Viljen til å granske skriftene for å se om forkynnelsen stemmer eller ikke, er ikke knyttet til en profetisk nådegave. Denne aktiviteten kalles i Bibelen for det å ha et edelt sinn, Ap.gj. 17:11. En troende som aksepterer all utleggelse ureflektert, og godtroende svelger hva enn noen forkynner fra en talerstol, er aldeles ikke en Jesu etterfølger, men har plassert mennesker der hvor Herren og Hans Ord skulle være. Det er Guds Hellige Ånd som motiverer medlemmer til kritisk og analytisk å vurdere det som blir forkynt. I noen svært umodne kristne miljøer, tolkes denne gudgitte holdningen for å være en besettelse av onde kritikerånder, for parolen er at pastorer og ledere aldri skal korrigeres, for de ledes alltid av Guds Ånd. Ideen er altså at ledere aldri tar feil og at de alltid har rett i forhold til det mindre opplyste legfolket. Bibelen knytter viljen til å bedømme, til  påvrkning av Guds Ånd. Gjennom profeten Jeremia sier Gud: Så sier Herren: Forbannet er den mann som setter sin lit til mennesker, som støtter seg til svake skapninger og vender seg bort fra Herren, Jer. 17:5. Å vende seg bort fra Herren, må bety å forlate den undervisning og de sannheter Herren har gitt i sitt Ord. Da disiplene spurte Jesus om hva som skulle være tegnene på hans annet komme, begynner Mesteren svaret med advarselen: ”Pass på at ikke noen fører dere vill.” Videre forklarer han: ”Mange falske profeter skal stå fram og føre mange vill”, Matt. 24: 4.11. For Jesus selv var altså denne spesifikke advarselen den mest naturlige å komme med når han så framover og observerte forkynnelsen i kristenheten i den siste tid. Men hvor er predikantene som i den siste tid skal føre mange vill? Naturlig nok i ulike menigheter og på diverse talerstoler, hvor ellers? Det er kristne forkynnere Jesus omtaler. Men hvordan skal et vanlig medlem kunne vite hva som er ekte eller falskt? Ved å kjenne sin Bibel selvfølgelig, og derved kunne prøve både forkynnelsen og ånden bak den med Guds Ord som fasit. Vi gjentar, det er ikke noen få utvalgte med profetiens nådegave som har denne funksjonen. Det er oppgaven til hvert eneste menighetsmedlem. Organisasjoner som gir ledere en guddommelig autoritet eller som plasserer vurdering av sannhetsgehalt til personer som har skåret høyt for profetgaven, vi automatisk legge grunnlaget for at falsk forkynnelse kan bli oversett. Denne påstanden blir voldsomt dokumentert i dagens kristenhet.  "......MANGE AV DISSE VILLE UTEN TVIL HA EN HØY POENGSUM PÅ NKV´S NÅDEGAVETEST..." Johannes skriver: ”Mine kjære, tro ikke enhver ånd! Prøv åndene om de er av Gud! For det er gått mange falske profeter ut i verden,” 1. Joh. 4:1. Ja, Jesus går ennå lenger i Matt. 7:22. Han forteller at i den siste tid skal mange innbille seg at de har nådegavene å kunne helbrede, drive ut onde ånder og gjøre mektige gjerninger i Jesu navn, men Herren må si til dem at han aldri (noen gang) har kjent dem, og at han ikke aksepterer dem som sine. Mange av disse ville uten tvil ha høy poengsum på NKV’s nådegavetest, innenfor de tjenester som de er engasjerte i. Når titusener av menigheter og hundretusener av medlemmer er involvert i opplegget til NKV internasjonalt, og målet er å samle alle kirker i Europa i dette programmet, vil nok mange menigheter ukritisk la seg styre og lede av personer som indikeres å ha profetgaven, slik at de kan tale på Guds vegne. Til mange av disse spørreskjemaprofetene og deres aksepterende underdanige, er vi redde for at Jesus må si: ”Bort fra meg, dere som gjør urett”, Matt. 7:23. (Glem ikke at ordet urett er oversatt fra det greske ”anomia”, som betyr tro seg fri fra loven) . Hva er problemet? Disse kristne tilhørte menigheter som lærte at Guds lov ble avskaffet da Jesus døde på korset. Menigheten de tilhører kan oppleve vekst, ha gode sosiale forhold, bra underholdning, varme relasjoner, hensiktsmessige strukturer, livsnære grupper, engasjert trosliv og en evangelisering som møter de ulike behov mennesker har. Men ingen av disse kvalitetstegnene, som NKV kaller dem, gir noen som helst garanti for at bibelsk sannhet er menighetens fundament. Ja, i de fleste av menighetene som er med i dette programmet, blir nye og gamle medlemmer fortalt at Guds lov er avskaffet, noe som selvfølgelig også inkluderer det fjerde budet i loven, sabbatsbudet. Objektive bibelske sannheter er ikke et aktuelt kriterium for programmet ”Naturlig kirkevekst” og ”Nådegavetesten”. Christian A. Schwarz, en av programmets arkitekter, skriver at en menighet kan være involvert i kjetterisk og ubibelsk lære, men likevel oppleve vekst ved å følge programmet. Det skulle vel indikere at denne veksten ikke er særlig knyttet til at Guds Ånd leder. Hvorfor? Fordi Bibelen lærer at en av Guds Ånds sentrale oppgaver nettopp er å veilede de troende til den fulle sannhet,” Joh. 16:13. Jesus sa også at Hans Ånd, sannhetens ånd, skulle minne de troende om alt det han hadde sagt dem, Joh. 14:26. Det må selvfølgelig inkludere: ”Den som har mine bud og holder dem, han er det som elsker meg, Dersom dere elsker meg, holder dere mine bud”, Joh. 14:15.21. I den siste tid skal det komme mange falske profeter som med sin lære trekker de troende vekk fra vitale bibelske sannheter. Det er ikke spesielle profeter som har oppdaget sin ”naturlige” profetnådegave ved å fylle ut et spørreskjema, som skal avsløre dem. Dette er et ansvar som hviler på hvert eneste troende menighetsmedlem. Å ha lyst til å vitne, ha omsorg for andre, kunne vise medfølelse og gavmildhet, er ikke spesielle nådegaver som noen omvendte får av Gud, mens andre kan være omvendte og overgitte kristne uten disse karaktertrekkene. Mange naturlige frukter som alltid vil bli resultatet av å ta imot Jesus som Frelser og av å være overgitt til Guds ledelse, blir i denne testen definert som spesielle nådegaver som en troende nødvendigvis ikke behøver å være i besittelse av. Boken ”Nådegavens tre farger,” av Christian A. Schwarz, nevner et av mange typiske eksempler som røper programmets reduserte bibelforståelse. To personer har samme tjeneste i en menighet. Den ene opplever at tjenesten bærer frukt, den andre har ingen frukter. Boken presiserer at begge kan være like overgitte, omvendte og ledet av Gud. Gudsforholdet er ikke problemet, men årsaken til at den ene kan brukes av Herren slik at det blir frukter og den andre ikke, blir forklart ved at den fruktløse kan mangle Guds Ånd i sitt liv. Jesus er tatt imot, synd er tilgitt, livet er overgitt, Gud leder og har kontroll, men Ånden er mangelvare. Hele dette kristendomskonseptet bygger på kriterier og definisjoner vi ingen problemer har med å knytte til den ubibelske og falske læren som trosbevegelsen har introdusert de siste tiårene. Det er simpelt hen ikke sant at du kan ha et nært og personlig forhold til Jesus, uten å ha Guds og Kristi Ånd (Den Hellige Ånd) virksom i ditt liv. Det er ikke mulig! Det er heller ikke sant at du kan ha mye Åndskraft (hvis det er Den Hellige Ånd vi omtaler), uten å ha et nært og overgitt forhold til Jesus din Frelser. Nådegavetesten hevder at begge disse forholdene både er mulige og naturlige. Gir Gud, ved Ånden, noen gaven til å være barmhjertig mens andre kristne “slipper” å ha denne gaven? Har noen troens nådegave og andre ikke? Selvfølgelig er det ikke slik. Når du har lite tro og trenger mer og ber om det så får du mer tro! Trenger du kjærlighetens gave i møte med urimelige og krevende mennesker, så kan du be om og motta denne gaven! Og gjestfrihet er et påbud for alle kristne . (Se 1. Pet.4.9) Guds nådegaver er ikke noe de troende kan tilegne seg ved kursing og trening. Nådegavetesten omtaler til og med potensielle nådegaver, og mener da ferdigheter og dyktighet som kan oppnås ved hardt arbeid og øvelse. Når Bibelen nevner troens nådegave, er det ikke primært en beskrivelse av den troen som gjør at Jesus blir akseptert som frelser, men en trosstyrke Gud gir i prøvende og vanskelige situasjoner, når denne egenskapen trengs. Vi kjenner mange som har mottatt Bibelens ekte tungetale. Ordet ”tunge” betyr ikke noe annet enn ”språk” på grunnteksten. Det dreier seg altså om en språkgave. De fikk ikke denne gaven ved å studere et gitt språk i måneder og år, men fikk den i gave på ett sekund, når det var nødvendig. Vi kjenner til misjonærer som ba om tungetalegaven og snakket flytende et ukjent språk fra da av, og forsto hvert ord på nevnte språk med øyeblikkelig virkning. Vi vet også om et eksempel hvor en person fulgte en hel evangelisk/doktrinær møteserie som varte i flere uker, tok et standpunkt for Jesus og Bibelens sannheter, og trodde hele tiden at forkynneren snakket det eneste språket han selv snakket og forsto. Etterpå fikk han vite at forkynnelsen hadde vært på evangelistens eget språk, helt fremmed for personen vi omtaler. Vi vet om en teologistudent som stammet så mye at alle anbefalte han å velge et helt annet yrke enn å bli pastor/evangelist. Selv opplevde han et kall til å forkynne, og ble betraktet som sta, lite ydmyk og dårlig til å samarbeide med sine lærere og ledere i kirkesamfunnet han tilhørte. Han lyttet ikke til sine åndelige veiledere, som tydeligvis hadde liten forståelse for at ekte nådegaver er noe langt mer enn medfødte eller opptrenede ferdigheter og dyktighet. Han stammet helt til dagen før sin ”graduation” da han skulle avslutte sine studier. Neste dag var stammingen borte, og han ble en mektig evangelist for Gud. Det er en bibelsk nådegave. En  menighet kan tilby varme relasjoner, godt sosialt miljø, ha medlemmer med et engasjert trosliv, ha toppskår på hva NKV’s kaller en supersunn menighet, ha en dyktig ledelse hva angår de mål menigheten har satt seg og kunne dokumentere stor vekst og framgang. Men budskapet kan være ubibelsk og menighetens medlemmer kan føres fullstendig vill og ledes til fortapelse i stedet for å være beredt. Joh. Åp. kap. 13 forteller oss at den store kollektive kristenheten vil se omtrent slik ut når Jesus kommer igjen.   Den teologiske rammen for NKV og nådegavetesten, representerer klare trinn i kristenhetens vandring mot en felles samling av alle kristne bevegelser i en økumenisk verdenskirke. Flere av de sentrale sannhetene som til slutt skal skille mellom det sanne og det falske, er overhode ikke med i NKV’s opplegg, men blir i stedet usynliggjort og ignorert, selv om menigheten får stemplet av å være kjernesunn. Mange pastorer vil fristes til å tro at alt står bra til, hvis de gjennomgår NKV’s opplegg og til slutt havner i denne kategorien.

Tilbake:

Mens Vi Venter - Nr. 45 (14. årgang) 2 /2006

Les hundrevis av artikler her: http://www.mensviventer.no