Møt en reformator  

Middelalderen fikk ikke sin dystre farge på grunn av tidsalderens uvitenhet, overtro eller redusert folkeopplysning. Pavekirkens mørke middelalder. Gode sosiale systemer hadde     lenge før denne tiden bevist     sin verdi. Det kristne    budskapet disiplene og Jesu etterfølgere både forkynte og praktiserte, satte mennesker fri, og tilbød de troende en kunnskap og en kraft som foredlet menneskers karakter. Bibelens sannheter og visdom hadde i lang tid og mange steder på kloden allerede dokumentert at Guds prinsipper ga vekst og skapte sunne kristne. Det var katolsk teologi og denne kirkemaktens ideologiske og politiske diktatur, som var hovedårsaken til den voldsomme degenereringen som fant sted i den mørke middelalder. Guds Ord ble forbudt å lese og de som gjennomskuet alt det hedenskapet som pave-makten dro inn i kristentroen, ble forfulgt. De 1260 mørke middel-alderårene med katolsk tyranni er nøyaktig omtalt flere steder i Bibelen, men selv da det så mørkest ut, hadde Gud sine vitner som forkynte sannheten. De var villige til å følge lyset fra Skriften uansett hva det måtte koste dem. John Wyclif. I England var John Wyclif (ca. 1324-84) en forløper for reformasjonen. Den kraftige protesten som han rettet mot romerkirken, opphørte aldri, men ble begynnelsen til den kampen som brakte mange av Bibelens sannheter til enkeltpersoner, menigheter og nasjoner.  Wyclif hadde meget god utdannelse. Han studerte skolastisk filosofi, kirkerett og sivilrett. Han studerte også i mange år Bibelen på orginalspråket. Både venner og fiender respekterte hans teolgiske og juridiske klarsyn, og ingen maktet å motsi hans tindrende klare resonnering. Det var lett for den intelligente og kunnskapsrike Wyclif å se at romerkirken hadde forlatt Guds Ord til fordel for menneskelige overleveringer og teorier fra hedenske religioner. Fryktløst anklaget han presteskapet for å ha fjernet Bibelen, og krevde at den igjen ble tilgjengelig for folk, at kirken fjernet hedenskap og anerkjente Skriftens autoritet. Han var en dyktig og engasjert universitetslærer og en veltalende forkynner, og hans liv vitnet om det han lærte. Han vant alminnelig aktelse og tillit for sin bibelkunnskap, sin logiske sans, sitt hellige liv, sin rettskaffenhet og sitt ukuelige mot. Kirkens ledere ble rasende da de fant ut at denne reformatoren avslørte deres svik og var i ferd med å få større innflytelse enn de selv hadde. Wyclif hadde en egen evne til å avsløre villfarelse, fordi han hadde grundig kjennskap til sannheten. En av de mange tradisjonene han utfordret, var at paven i Rom krevde at den engelske kongen skulle betale skatt til pavekirken og at paven hadde myndighet over verdslige styresmakter. Wyclifs forkynnelse og juridiske argumenter gjorde at kongen og adelen avviste pavens krav, noe som var et kraftig slag mot pavens maktposisjon i England. ...munkenes lediggang og tigging demoraliserte folket og skapte forakt for nyttig arbeid. Tiggermunkene var et annet onde denne reformatoret kjempet innbitt mot. Det myldret av slike munker over hele England, og de undergravde landets økonomi og utvikling. Disse munkenes lediggang og tigging demoraliserte folket og skapte forakt for nyttig arbeid. De påvirket også mange tusen ungdommer til å gå i kloster, ofte mot foreldrenes samtykke eller vitende. En av de tidlige katolske kirkefedrene hadde påstått at munkevesenets krav gikk foran barnets plikt til å elske og lyde foreldrene. Han uttalte: ”Selv om din far lå og gråt utenfor din dør, og din mor viste deg det legeme som bar og diet deg, skal du bare trampe på dem og gå like til Kristus”, noe som i deres teologi betød å la seg fange og hjernevaske til å bli et medlem av munkesekten. Luther kalte senere dette systemet, og lederne som på denne måten satte barna opp mot foreldrene, for en ”avskyelig umenneskelighet, som ligner en ulv i fåreklær”. På denne måten satte kirkens ledere Guds bud til side på grunn av sine ubibelske tradisjoner, nøyaktig på samme måte som fariseerne i sin tid gjorde det. Hjemmene ble ødelagt og foreldrene fikk ikke være sammen med sine egne barn. I vår tid er det vel bare noen få lukkede sekter innen New Age og visse ekstreme menigheter innen trosbevegelsen, som hjernevasker sine medlemmer til å praktisere denne familiesplittende ideologien. Selv mange universitetsungdom ble på Wyclifs tid forført til å slutte seg til dette korrupte systemet. Senere var det mange som angret bittert på at de hadde latt seg lure til å ødelegge sine egne liv og bringe sorg over sine foreldre. Når de først var kommet under innflytelsen av disse lederne og deres teologi, var det nesten umulig å bli fri. Av frykt for munkenes innflytelse unnlot mange foreldre å sende sønnene sine til universitetene. Dette førte til markert nedgang i studenttallet, og universitetene forfalt og uvitenheten tok overhånd. "..SELV OM DIN FAR LÅ OG GRÅT UTENFOR DIN DØR.. (OG MOR) SKAL DU BARE TRAMPE PÅ DEM OG GÅ LIKE TIL KRISTUS" Paven hadde gitt disse munkene myndighet til å ta imot skrifte og meddele syndsforlatelse. Tiggermunkene var så oppsatt på å øke sine inntekter, at de mer enn gjerne ga syndsforlatelse til alle slags forbrytere, bare de ble godt nok betalt. Resultatet var at antall grove forbrytelser økte raskt. Tiggermunkene solgte også avlatsbrev og ble stadig rikere. Deres praktfulle boliger og bugnende bord gjorde at fattigdommen ellers i landet ble enda mer åpenbar. Mens de selv levde i luksus og overflod, fikk de massene til å tro at de kom til himmelen hvis de underkastet seg paven, ga munkene omtrent alt de eide og tilbad helgener. Snart begynte paven å tordne mot Wyclif. Tre pavebuller ble sendt til England, med krav om at denne kjetteren øyeblikkelig måtte stanses. Wyclif ble trukket for retten, men to av landets mektigste fyrster dukket opp for å støtte ham og da rettsaken ble kjent, stormet store folkemasser inn i bygningen. Dommerne ble livredde og rømte og folket tok med seg Wyclif ut. Men paven ga seg ikke og var rasende fordi han ikke fikk skatt fra den engelske kongen. Nye ordre ble sendt ut om å pågripe og fengsle Wyclif. Alle visste at kjetterbålet ville blitt resultatet om de tok ham. Men da kirkens menn sendte soldater for å utføre pavens ordre, om å få denne reformatoren dømt og brent, kom budskapet om at det i stedet var paven, Gregor 11, som plutselig hadde dødd. Resultatet var at prosessen mot Wyclif ble avblåst. Men Gud gjorde ennå mer for å gi Wyclif tid til det som var hans store mål, å få Bibelen oversatt til Engelsk. To rivaliserende paver begynte å sloss om hvem som var Jesu stedfortreder. Begge påsto at de var den ufeilbarlige, og gikk til angrep på sin rival. De nedkalte fryktelige forbannelser over hverandre og begge lovet syndstilgivelse og evig liv til alle som ville støtte dem i denne striden. Resultatet var at kirken ble oversvømmet med forbrytelser og skandaler og Wyclif, som i mellomtiden var blitt utpekt til prest i Luterworth, fikk arbeid i fred. Wiclif’s sykdom. Mens Wyclif arbeidet utrettelig med å oversette Bibelen, ble han meget syk og mange trodde at det var slutt. Da lederne for tiggermunkene hørte det, jublet de og representanter for de fire tiggermunke-ordnene, sammen med fire embetsmenn, samlet seg rundt sengen til denne mannen de trodde lå for døden, og anbefalte han å kalle tilbake alt han hadde sagt og skrevet mot kirken slik at han kunne dø i fred. Wyclif fikk en indre visshet og styrke fra Gud der han lå, og ba om hjelp til å sitte i sengen. Med en stemme så fast og sterk at de besøkende begynte å skjelve, tordnet han: ”Jeg kommer ikke til å dø, men skal fortsette å leve og avsløre deres onde gjerninger”. Forskrekket forlot delegasjonen rommet. Gud helbredet Wyclif og han avsluttet arbeidet med å gi folket en Bibel på deres eget språk. Elven Avon der asken etter Wyclif ble spredet på paven ordre. John Wyclifs minneplakett over stedet der han forsvarte sin tro. Han var reformasjonens morgenstjerne og inspirerte til den første bibeloversettelse til engelsk Boktrykkerkunsten var ennå ikke kjent, slik at mange frivillige skrev kopier av denne bibelen. Flere familier gikk sammen om å kjøpe en kopi og de velstående kjøpte flere kopier som de gjorde tilgjengelig for befolkningen i sitt område. Etter hvert som innholdet i Guds Ord ble kjent, så stadig flere at kirken hadde ført dem vill. Reformasjonen var igang. Kirken gjorde nye anstrengelser med å stanse ham. Paven fikk den unge kong Richard på sin side, og Wyclif ble igjen trukket for retten. To ganger ble han stevnet og begge ganger grep Gud inn på en utrolig måte. Kirkens glupe menn var godt forberedt og listen med anklager mot Wyclif var lang. Men etter å ha hørt anklagene, tok Wiclif ordet og beviste for retten, dommerne og tilhørerne, punkt for punkt, at alle anklagene mot ham var falske og ubibelske. Han snudde deretter rettssaken rundt og stevnet høytidelig paven og kirken for Guds domsstol og anklaget dem for korrupsjon, falskneri og ubibelsk lære. Deretter dokumenterte han hver eneste anklage mot pavekirken med tindrende klare bibelske og juridiske bevis. Det rapporteres at Den Hellige Ånds kraft var mektig til stede i rettsalen og forsamlingen satt som fastnaglet til benkene. Wyclifs ord og bibeltekstene han kunne utenatt, traff kirkens menn som piler. Kjetteranklagen de hadde rettet mot ham sendte han med overbevisende kraft tilbake på dem selv. ”Hvem kjemper dere imot?”, ropte han til slutt. ”Mot en gammel mann på gravens rand? Nei, dere kjemper mot himmelens Gud og mot Bibelens sannheter, som er sterkere enn dere alle, og som skal felle dere.” Deretter reiste den gamle reformatoren seg, sto lenge og så hver av sine anklagere i øynene til de senket blikket. Deretter tok han sin stokk og gikk rolig ut av rettsalen. Ingen turde å røre ham. Senere ble han stevnet for paven i Rom. Den modige mannen pakket for å dra, selv om han visste at det ville ende med bålet. Men igjen grep Gud inn på sin måte, og Wyclif fikk en lammelse som gjorde at han ikke kunne reise. Han hadde gjort sin gjerning, og det var ikke i Guds plan at paven skulle få gleden av å myrde denne modige reformatoren. I stedet skrev Wyclif et høflig brev til paven. Han viste romerbiskoppen respekt, men utfordret han rett ut og ba han kalle tilbake kirkens kjetterier og endre sine falske dogmer. Etter Wyclifs død fortsatte hans tilhengere å forkynne Bibelens sannheter. De ble kalt lollarder og reiste rundt i både England og i andre Europeiske land som forkynnere. Titusener ble revet ut av pavekirkens hedenskap og fant Jesus og hans sannheter. Men Rom fortsatte å kjempe mot dem som avslørte kirkens falske lære. Snart brøt en voldsom forfølgelse ut mot de trofaste og mange ble fengslet, torturert og brent på bålet. Men martyrenes blod ble grobunn for nye tusener av troende som oppdaget innholdet i Guds Ord. I sitt raseri over at han ikke klarte å ta Wiclifs liv, beordret paven at reformatorens ben skulle graves opp, brennes og spres i en elv i nærheten. Denne elven førte asken hans ut i Avon, videre ut i Severn og derfra ut i Kanalen og ut i havet. Slik ble Wiclifs aske et symbol på hans troslære som reformasjonen senere spredte til hele kloden.

Tilbake:

Mens Vi Venter - Nr. 45 (14. årgang) 2 /2006

Les hundrevis av artikler her: http://www.mensviventer.no