Seks dager eller millioner av år  

Vitenskapens evolusjon Få mennesker tenker i dag over at de fleste vestlige vitenskapsmenn frem til 1700-tallet var kristne, i den forstand at de trodde på en Gud. De hadde ingen problemer med å godta en skapelse som de ifølge Bibelens kronologi beregnet til å ha skjedd i år 4004 f.Kr. Også da de første ideer om at jorden aldri hadde opplevd noen katastrofe (slik som den vannflommen Bibelen beskriver) dukket opp i opplysningstida, møtte de motstand fra flertallet av datidens vitenskapsmenn, så vel som fra folk flest. Teorien om jordens uforanderlighet ble motbevist, og det skulle ennå gå en tid før samfunnet kom til å snu i motsatt retning. Da Charles Darwin i 1859 utgav sin bok On the Origin of the Species by Natural Selection (Om artenes opprinnelse gjennom det naturlige utvalg), var hans ideer egentlig ikke noe nytt. Boken, som ble trykket i 1250 eksemplarer og utsolgt samme dag som den ble lagt ut for salg, kom likevel til å få stor betydning for ettertiden, men i samtiden møtte den stor kritikk. En av årsakene til at dette kom til å snu seg, er den måten visse geistlige møtte teorien på. Uten å ha satt seg ordentlig inn i hva det gikk ut på, angrep de Darwins ideer på en hånlig og uvitenskapelig måte. Etter dette fikk evolusjonismen stadig flere tilhengere, og fossilfunn og sedimentlag som tidligere var blitt brukt som utvetydige beviser for en skapelse, ble nå gitt en ny betydning og brukt til støtte for en gradvis utvikling. I tillegg til at kirken på 1800-tallet motsatte seg utviklingsteorien på en lite populær måte, var det også andre grunner til at Darwins teori fikk økende oppslutning. Til alle tider har mennesker forkastet sin Skaper, enten det gav rom for ateisme eller avguder som tillot et mer utsvevende liv, og da det nå kom en teori som fullstendig utelukket Gud som verdens skaper og atpåtil hevdet å være basert på vitenskaplige data, ble den selvsagt tatt godt imot. Samtidig gjorde kirken den store feilen å “likestille” Bibelens skapelsesberetning og utviklingslæren. Vi skal komme nærmere inn på dette punktet siden. Darwin hadde gjort observasjoner som faktisk beviste at det hadde foregått en utvikling, men det var hans konklusjoner som var fullstendig gale. Igjen gjorde tilhengere av skapelsen en stor feil, idet de forkastet hele Darwins utredning og hevdet at det aldri hadde foregått noen form for utvikling i det hele tatt. (De håpet sannsynligvis at dersom Darwins beviser på at artene kunne forandre seg, -i dette tilfellet bygget på observasjoner av finker på Galapagosøyene-, kunne motbevises, så ville hele hans teori falle i grus.) Det er bare det at Bibelen ikke har en slik lære! Først på 1700-tallet ble det hevdet av kirken at artene var uforanderlige, og i tiden som fulgte ble dette et mer og mer alminnelig syn. Snart var det også, -i likhet med en rekke andre ubibelske oppfatninger-, blitt en etablert teologisk lærsetning. Men Darwin så hva han så, og hadde de kristne holdt seg ene og alene til Guds ord, så ville de ha unngått mange problemer. (Les Ord.30,5-6!) I 1.Mosebok blir vi fortalt at Gud skapte alle dyrene, fuglene og fiskene hver til sitt slag (eng. kind). Dette er noe helt annet enn hva Darwin omtaler som arter, eller species (eng.). [Vær klar over at det kan være et problem med oversettelsen av ordet “kind” i de norske bibelutgavene, slik som King James versjonen, hvor det er oversatt med ordet “art”. Dette gjør det veldig vanskelig å skille mellom de to begrepene. En mer korrekt oversettelse av ordet ville være “slag”.] Det er i alle tilfeller vesentlig å merke seg at Gud skapte dyrene hver til sitt slag. Innenfor denne rammen vil det selvsagt være mulig med en utvikling, -på samme måte som med mennesket, som det i dag finnes mange forskjellige “variasjoner” av! Det som ikke er mulig, derimot, er en utvikling mot det mer komplekse, altså det darwinismen forfektet. Kirkens motargumenter ble derfor rettet i feil retning, og de fikk snart merke konse-kvensene av det. Problemer? I en lærebok for de høyere trinn i skolen fra 1939, ble det påstått at menneskene hadde vært på jorden i 600 000 år. I dag lærer man at mennesket skilte seg ut fra apene for et sted mellom fire og fem millioner år siden. (Hva som var før dette, er uvisst, og av den grunn har ulike forskere kommet frem til flere forskjellige “utviklingstrær”.) Men heller ikke nå er det enighet om hvordan utviklingen kan ha skjedd. De fleste teorier varer kun en liten stund, -til et nytt funn blir gjort-, og dette er årsaken til at hypoteser må revurderes og bøker omskrives eller gis ut på nytt. Teorien stemmer rett og slett bare ikke med funnmaterialet! For å si det veldig enkelt: Det begynte altså som en ren hypotese om en gradvis utvikling fra det enkle til det mer komplekse. Teorien ble deretter omformet for å passe med nye funn som ble gjort, for siden gang på gang å bli endret, -nettopp fordi det ikke var noen sammenheng mellom teori, nye funn og gamle! Selv om vi lett kan få inntrykk av det, ikke minst gjennom vitenskapelige tidsskrifter, lærebøker og media, så har man aldri funnet noe egentlig bevis for evolusjonsteorien. Derimot taler flesteparten av de funn som gjøres og er gjort i den nyere tid, også innenfor vitenskapen, faktisk imot en evolusjonistisk utvikling. Vi kan ta med noen eksempler på dette: For å begynne med sedimentlagene, som evolusjonismens tilhengere mener er blitt dannet systematisk over millioner av år, -enkelte steder har det vist seg at hele lag mangler (det vil si, millioner av år er rett og slett bare sporløst forsvunnet, og lag som skulle vært dannet med flere millioner års mellomrom, har havnet oppå hverandre). Andre steder har lagene byttet plass, slik at det som vanligvis, -og i samsvar med teorien-, skulle ligge under, har havnet lengere oppe. Hvis man ser nærmere på lagene, kan man se at “korn” fra ett lag går over i ett annet (slik at berglaget ikke er helt “rent” men inneholder små deler fra et annet), og i Frankrike har man funnet fossilt tre som går på tvers av flere slike lag. Alle disse fenomenene strider mot hva som er mulig innenfor utviklingsteoriens rammer, og evolusjonistene kan ikke gi noen rimelig forklaring på dem. Fossiler Et annet problem vitenskapen møter, er dateringen av fossiler, det vil si rester av planter og dyr som er blitt bevart i sedimenter og avleiringer. For at disse skal kunne dateres, eller rettere sagt plasseres i riktig tidsperiode, må forskerne se på hvilket berglag de ligger i. Men for å datere berglaget, må de se på fossilene! En slik “sirkel” sier seg selv å være umulig! Men problemene som fossil-funnene skaper for evolusjonsteorien, er ikke slutt med dette. Prinsippet om at alt har utviklet seg fra det enkle til det mer komplekse, tilsier at vi i de nederste berglagene burde finne de enkleste organismene, og etterhvert som vi beveger oss oppover, skulle fossilene bli mer og mer komplekse. Dessuten skulle vi forvente å finne “overgangsformer”, det vil si levninger av dyr fra de ulike stadiene (som foreksempel en “blanding” av amfibier (fra ca.2,5 mill. år siden) og krypdyr, som “oppstod” i perioden etter). På Darwins tid var det kun gjort et fåtalls fossilfunn sammenliknet med de mange vi har idag. Av disse er det kun funnet et par som blir hevdet å være “overgangsfossiler”. I Tyskland, -vel å merke på samme sted-, er det funnet tre fossiler av den såkalte øglefuglen, archeopteryx, som skal være bindeleddet mellom krypdyr og fugler. Skjelettet blir her hevdet å tilhøre et krypdyr, som også skal ha hatt fullt utviklede hale- og vingefjær. Riktignok kan det være vanskelig å skille mellom skjelettet til en fugl og skjelettet til et krypdyr, ettersom enkelte karakteristiske krypdyrtrekk går igjen hos visse typer fugler, og også blant evolusjonistene er spørsmålet om øglefuglen kontroversielt. Men la oss flytte fokuset fra skjelettet (som godt kan ha tilhørt et krypdyr, selv om mange vitenskapsmenn tror det har tilhørt en fugleart) og over på fjærene. Ifølge utviklingsteorien skal de første fjær ha vært frynsete skjell av krypdyr. Fossilene av øglefuglen viser derimot høyt kompliserte, ferdig utviklede fjær, -som har vært “100% fugl”! Det finnes med andre ord ingen overgang fra skjell til fjær, og følgelig heller ikke noen “overgangsform”! Det pre-kambriske problem Det nederste sedimentlaget i evolusjonismens geologiske rekke blir kalt Kambrium, og plassert sånn omtrent mellom 500 og 570 millioner år siden. Her finner man for eksempel fossiler av den nå sannsynligvis så berømte trilobitten, som har vist seg å kunne bli opp til 45 cm lang (selv om de fleste funn er mindre enn 15 cm) og har en veldig kompleks oppbygning. “Det blir ofte sagt at fossiler av dyr med ryggrad (hvirveldyr) ikke er funnet i kambriske fjell. Det er sant at det ikke synes å være mange, men de mangler ikke helt. En har for eksempel funnet et menneskelig fotavtrykk i kambrisk fjell sammen med noen knuste trilobitter. Det ser ut som et menneske med sko på føttene en gang trådte på noen levende trilobitter og knuste dem! Ifølge utviklingsteorien skulle ikke mennesket ha utviklet seg før nesten 600 millioner år senere.” 1 I de pre-kambriske lag, det vil si i perioden forut for kambrium, skulle man, -ifølge evolusjonsteoriens prinsipper-, finne mindre kompliserte dyreformer som har gått forut for trilobitten og dens samtidige. Men til tross for at en rekke undersøkelser er gjort av de lag som ligger under de kambriske, så har man praktisk talt funnet så godt som ingenting! Det nærmeste man eventuelt kommer, er noen markganger og fibre av mugg, damslagg og alger, men det finnes absolutt ingen beviser for at ovennevnte kambriske arter har noen forgjengere! Det store spørsmålet er hvordan og hvorfor det plutselig oppstår trilobitter og andre arter i kambrium, uten at de har noen “forgjengere”? Forholdet pre-kambrium og kambrium er ikke enestående. På liknende måte kan vi se at det av alle hovedgrupper av levende organismer som vi har i dag, plutselig oppstår fossiler, uten at perioden foran røper noe “mellomledd” eller “overgangsform”. Det samme gjelder planteslag. Dette i seg selv viser at det ikke har foregått en evolusjonistisk utvikling. Ingenting av det som er funnet, -verken av bergsedimenter eller fossiler, som utviklingsteorien legger så stor vekt på-, taler i favør av en gradvis og lang utvikling! Og ingenting taler imot en verdensomspennende flomkatastrofe lik den Bibelen beskriver! Utfra dagens vitenskaplige nivå er det også mer logisk med en slik plutselig ødeleggende katastrofe, som omveltet en hel verden og skapte de forhold vi i dag finner levninger etter. En plutselig katastrofe La oss ta med et par punkter som taler for at det må ha skjedd en plutselig og omfattende endring. Når et dyr dør, skjer en naturlig forråtnelsesprosess. Dersom det blir liggende på bakken (“under åpen himmel”) eller i vann, vil denne prosessen skje temmelig hurtig. Hvis det derimot blir begravet i god jord, skjer dette sakte, og det blir dannet avtrykk der det har ligget. Dette er et faktum. For kreasjonister er dette ikke noe problem i forhold til vannflommen, men for evolusjons-tilhengere vil det her spille en vesentlig rolle at dyret ble begravet så og si i dødsøyeblikket. Men tenk nå etter, -og særlig med de store mengdene fossiler vi nå har tatt i betraktning-, hvor ofte finner dette sted i dag? Hva er sannsynligheten for at en hel fiskestim skulle omkomme samtidig og atpåtil bli begravet i samme stund? De fleste vil nok se at sannsynligheten her er minimal. Vanligvis blir en fisk spist opp av andre fisker i løpet av få timer etter sin død. Men det er blitt funnet mange fossile fisker i sedimentlagene, vi har eksempler på både fiskestimer og områder med millioner av fisk! Det er også blitt funnet fossiler av fiskeskjell, og endog fisker med mat i munnen er blitt bevart. Dette beviser at de må ha blitt begravet øyeblikkelig, og ikke døde en “normal død” og ved en tilfeldighet ble begravet like etter. Et ennå bedre bevis på dette, er funnet av enorme mengder mammuter langs kysten av Nord-Sibir og inn i Alaska. Mammutene var begravet i is eller fastfrosset i sedimentlagene, og sammen med dem også en rekke andre dyr, slik som sauer, neshorn, løver, tigre, kameler, hester, okser etc. Riktignok er ikke alle hele, men noen har blitt bevart slik at man i dag kan se hva de spiste under sitt siste måltid; “Mammutene døde så brått at maten ble bevart, ufordøyet, i magen og munnen deres. Gress, blåklokker, smørblomst, siv og ville bønner er funnet i munnen på mammuter.” 2  Kan vi få noe klarere vitnesbyrd enn dette? Mutasjoner I tillegg til prinsippet om det naturlige utvalg (dvs. den som fra naturens side er best tilpasset, vil overleve), baserer evolusjonsteorien seg på endringer ved mutasjoner (dvs. tilfeldige endringer i arveanlegget som videreføres til neste generasjon). Slik skal det altså mer eller mindre tilfeldig ha oppstått en endring i arveanlegget til et primitivt vesen, og denne endringen skal ha gitt såpass store fordeler at den “nye varianten” overlevde, mens den gamle og mindre tilpasningsdyktige døde ut. Slik skal det ha foregått gjennom millioner på millioner av år, og resultatet er det vi i dag ser rundt oss... (En tanke verdt å ta med seg, er spørsmålet som er så uløselig for evolusjonismens tilhengere, nemlig hvordan uorganisk materiale kan ha blitt til organisk materiale?) Mutasjoner skjer, det er riktig, men de er som regel ikke positive, snarere tvert imot. Det sier seg selv at en endring i de høyst kompliserte genene vil gjøre at de ikke fungerer slik de skal. (Og satt inn i et evolusjonistisk perspektiv, ville dette tilsi at de nye muterte artene ikke ville overleve, og vi ville stadig bli sittende igjen med de gamle!) Vi har flere eksempler på hvordan mutasjoner er årsak til genetiske defekter; bløder-sykdom, hudkreft, misdannelse, Downs syndrom, -for å nevne noe. Ifølge Bibelen skapte Gud alt “overmåte godt”. (1.M.1,31) Så hvordan kan det da ha seg at vi nå er omgitt av sykdommer, arvelige defekter og snyltere, -dette som er så negativt? Jo, nettopp ved mutasjoner! La oss ta med et eksempel som også viser hvor unødvendig de mange millioner på millioner av år som tilhengere av evolusjonismen mener er nødvendig for at forandringer skal ha funnet sted. Vi ser i dag en rekke sykdommer, som for noen tiår siden på revolusjonerende vis ble slått tilbake av antibiotika 4  , blomstre opp igjen. Hva har skjedd? Jo, bakteriene har blitt resistente, eller motstandsdyktige. Og hva illustrerer dette? At de ikke trengte mer enn noen år på å tilpasse seg! Tenk nøyere etter. I løpet av de tiårene som legevitenskapen har klart å holde sykdommene tilbake, har disse bakteriene utviklet seg til å bli enda verre, ja, mer enn det, de har også utviklet seg til å overvinne en “fiende” somtidligere overvant dem! Vi ser at tid (i betydningen av et langt tidsrom) derfor ikke er nødvendig for at endringer skal inntreffe. Det skulle heller ikke være noe problem at de variasjoner vi i dag ser av de ulike dyre-, fiske- eller fugleslag, har utviklet seg innenfor det tidsrom som Bibelen gir jordens eksistens. Hvorfor opererer evolusjonistene med slike svimlende høye tall? Det kan kanskje virke imponerende, men til tross for at antallet år til stadighet utvides, har de ennå ikke klart å skape en sammenhengende og uproblematisk kronologi. Vi har allerede sett hvordan menneskets eksistens på jorden, -ifølge denne teorien-, i løpet av et halvt århundre er blitt forandret fra 600 000 år til 4-5 millioner! I den senere tid er det blitt utviklet en rekke avanserte vitenskaplige metoder, som blant annet brukes til å datere arkeologiske funn, som beinrester, trekull, pollenkorn etc. Disse har plassert levninger tusenvis (om ikke millioner) av år lenger tilbake i tid, og det har derfor vært nødvendig å utvide tidsskjemaet betraktelig. Men ser man på disse levningene, disse restene etter fortiden, så er det ellers ingenting som tilsier at de skulle være så gamle. Det eneste som hinter til millioner av år, er de nye dateringsmetodene, men disse kan være nokså usikre, -noe vitenskapsfolk selv er klar over-, og bruken av dem kan få fatale konsekvenser. Carbon-14 datering Den mest kjente av de vitenskaplige dateringsmetodene er nok carbon-14 (C 14 ) datering. Metoden ble utviklet på slutten av 1940-tallet, og de første dateringene ble publisert av den amerikanske kjemikeren Willard Libby i 1949. På 60-tallet fikk metoden en tillitsknekk, og det heter seg det at den ikke ble forstått før i 70-åra. C 14 -datering har hatt mye å si for hvordan bildet av vår jords historie er blitt tegnet i de fleste lærebøker og magasiner, men metoden har store svakheter, noe de som bruker den også er fullt klar over. La oss først se på hvordan daterings-metoden fungerer; I det kosmiske stråler treffer den ytre atmosfæren, dannes det nøytroner som reagerer med nitrogen-atomer, slik at det dannes carbon-14 (C 14 ). I likhet med vanlig kull (karbon/ C 12 ) forbinder C 14 seg med oksygen (O 2 ), og det dannes kulloksyd, eller karbondioksyd (CO 2 ), som altså inneholder det ustabile atomet C 14 . Dette absorberes av vegetasjonen gjennom fotosyntesen 5  , og når dyrene spiser planteføde, får de det i seg, vel å merke i veldig små mengder (ca. 1av 1 000 000 000 000 atomer). Så lenge en plante eller et dyr er i live vil mengden C 14 holdes vedlike, ettersom de hele tiden tar opp mer, men når de dør, begynner konsen-trasjonen av C 14 å avta. (Dette er forøvrig ikke uproblematisk, og vi vil komme tilbake til det senere, men i teorien er det slik det skal fungere.) Fordi de har åtte nøytroner i kjernen istedenfor seks som vanlig carbon (C 12 ), er carbon-14 (C 14 ) atomene ustabile, og de brytes derfor gradvis ned. Det er dette prinsippet med radioaktiv nedbrytning som er selve grunnlaget for carbon-14 dateringer. Dersom man kjenner halverings-tiden til C 14 , det vil si den tiden det tar før antallet C 14 atomer er redusert til halvparten av hva det var i utgangspunktet (-redusert med 50%), skal man kunne regne ut hvor lang tid det har gått siden planten eller dyret døde 6  , ved å måle hvor mye C 14 som er tilbake i prøven. Men dette forutsetter at manvet hvor mye C 14 det var i planten/dyret da det døde! Resultatet av en carbon-14 datering kan for eksempel se slikt ut: 3700 + - 100 BP . (Ang. BP , “before present”, se kommentar til fotnote nr.6.) Vi har altså fått tiden 3700 “før nåtid” (1950). Pluss og minus viser her til et standardavvik, som for denne prøven er beregnet til 100 år, det vil si at forskjellige faktorer (som f.eks. regnefeil, radioaktiv bak-grunnsstråling etc.) gjør at det er 63-68% sjanse for at den riktige alderen (på prøven/organismen) ligger i perioden 3800 og 3600 BP , eller “før nåtid”, altså mellom 100 år før og etter 3700 BP . Følgelig vil én av tre dateringer være feil! Og la oss si at du gjør tre prøver, -hvordan kan du vite hvilken av dem det gjelder? Derfor heter det også at én prøve er det samme som ingen prøve. Skal man bruke C 14 -datering, blir man altså nødt til å ta flere prøver. Til slutt må man også ved bruk av denne metoden være klar over at prøvene kan bli, eller kan ha blitt utsatt for forstyrrelser, som forurenseing før, under eller etter prøvene, biologisk og menneskelig inngripen, flerfasebruk osv. Men C-14 forutsetter... Bruken av carbon-14 datering forutsetter en rekke ting, og vi skal nå gå inn på de viktigste av dem. For det første forutsetter metoden at vi kjenner halveringstiden til C 14 -atomet. Willard Libby anslo den tiden det ville ta før antallet C 14 ble redusert med 50%, til 5568 år, men i dag er dette satt til 5730 år. Likevel brukes Libbys tider ennå, og det blir hevdet at dette ikke skal utgjøre noe merkbart problem. For det andre forutsettes det at vi vet hvor mye C 14 organismen inneholdt da den døde. Og det kan man ikke vite, -nettopp fordi man ikke var der og foretok målinger da det skjedde. Her kommer det helt an på hvilket syn man har; evolusjonistene, på den ene siden, forutsetter at den kosmiske innstrålingen har vært konstant og at ingen brå og omfattende endring har skjedd på jorden lik den Bibelen beskriver som vann-flommen på Noas tid. (De vil dermed kunne beregne når organismen døde.) Ifølge Guds ord skapte Gud en “vannkappe” rundt jorden, eller en hvelving som “skilte vannene som var under hvelvingen fra vannene som var over hvelvingen”. (Se 1.M.1,6-7) Denne hvelvingen kalte Han “himmel” (v.8), og det var denne som brast da vannflommen kom over jorden; “...på den dagen ble alle kildene i det store dypet brutt opp, og himmelens sluser ble åpnet. Så falt regnet over jorden i førti dager og førti netter.” (1.M.7,11-12) Før dette hadde “vannkappen” fungert som et beskyttende teppe over jordkloden. De klimatiske forholdene var jevnere og mye bedre. All kosmisk stråling ble skjermet av, og stråling fra sola ble jevnt fordelt. Det samme gjelder slik stråling vi ovenfor så er årsaken til at C 14 dannes. Som en følge av dette, vil eventuelle levninger man skulle finne fra tiden før vannflommen ha et mye lavere C 14 innhold (ettersom det da var et mye mindre C 14 i atmosfæren), noe som igjen ville plassere dem langt tilbake i evolusjonismens utviklingsskjema. Men vi skal ikke gå dypere inn på dette nå, bare konstantere at et dyr som i dag har et lavt C 14 innhold, ikke behøver å være millioner av år gammelt, men isteden kan ha levd i tiden før flommen. (Rent vitenskaplig er det ingenting som taler imot dette, bortsett fra, -som vi alt har vært inne på en del ganger-, selve teorien om evolusjon.) Vi var ellers inne på at carbon-14 datering forutsetter at den kosmiske innstrålingen er og alltid har vært konstant, både når det gjelder tid og sted. Men vi vet, -og forskere inkludert-, at den ikke har det, hverken i tid eller sted. Tidsmessig kan man konstantere dette utfra endringer i jordens magnetfelt 7  , og når det gjelder den geografiske fordelingen, har det vist seg å være en høyere konsentrasjon ved ekvator. En annen forutsetning som evolusjon-istene gjør, er at det radioaktive C 14 dannes like hurtig som det brytes ned , slik at det altså hele tiden vil være likevekt, frem til, -som vi så tidligere-, organismen dør. Da begynner mengden C 14 å avta. I USA har det blitt gjort eksperimenter for å undersøke om denne antakelsen er riktig. Resultatet viser at C 14 dannes omtrent en tredjedel hurtigere enn det brytes ned! Dette vil igjen si at fossiler som blir datert med carbon-14 metoden, ikke kan være mer enn noen få tusen år gamle! (Ifølge Bibelen skjedde vannflommen i ca. år 2348 f.Kr.) Men til tross for at disse bevisene plasserer fossiler i et bilde med skapelsen som ramme, så har store deler av vitenskapen ikke vært villig til å akseptere dette. La oss til sist ta med antakelsen om at forholdet mellom C 14 (det ustabile carbon-atomet) og C 12 (vanlig carbon) i atmosfæren alltid har vært og er konstant. (Forholdet mellom disse er av betydning ettersom det blir brukt når man skal regne ut alderen på en prøve.) I 1960 oppdaget the United States Space Program at det er mye mer C 14 i de ytre lagene av vår atmosfære, hvor C 14 blir dannet. Vitenskapsmenn som tror på skapelsen, har på denne basis testet en rekke prøver på nytt, og istedenfor å gi resultater på opptil 50 000 år, viste denne nyere metoden til en alder av mellom 5000 og 7000 år! Det største problem Vitenskapens største problem er at den har forkastet Gud. Følgelig vil den aldri kunne finne frem til noen endelige forklaringer, -ettersom alle beviser jo peker mot en skapelse. Mange er i dag så opptatt av å fjerne Gud som universets Herre og Skaper, at de lukker øynene for alt som bevitner Hans ords sannhet. Det mangler ikke på beviser for dem som oppriktig søker dem, og som er villige til å følge sannheten dit den måtte bringe dem. Det kommer altså an på hvordan man hører, om man er villig til å lyde, eller om man heller vil forherde seg og fortsette sitt liv slik det behager en mest. Det er ikke til å legge skjul på at den prosessen som har foregått i løpet av det siste århundret, hvor Gud er blitt fjernet mer og mer og de menneskelige lyster har fått en mer sentral stilling, er årsak til et kraftig moralsk forfall. Mennesket er blitt nedverdiget og dets verdige opprinnelse forkastet. Alt sies å ha blitt til ved en tilfeldighet, under prinsippet om at den sterkeste og best tilpassede vil overleve. Guds bud er blitt skjøvet til side, og vårt ansvar ovenfor Ham og våre medmennesker er blitt redusert og hos mange forglemt. Tross dette føler mange at denne utviklingen er gal, og de søker å få svar på de store spørsmål i livet. Men dette svaret kan de ikke finne i dagens vitenskaplige forklaringer, ettersom de har utelatt Han som er “veien, sannheten og livet”. Kirken gjorde en stor feil da den i møte med utviklingsteorien forsøkte å likestille denne med Bibelens skapelsesberetning, og hevdet at det ikke utgjorde noen forskjell om man trodde på den ene eller den andre. Dette er like uriktig som det er farlig. De to stemmer overhode ikke med hverandre, og det er ingen grunn til å forsøke å inngå noe kompromiss. Særlig i den siste tid er det fra kirkelig hold blitt gjort mange forsøk på å samkjøre de to beretningene, -men skulle man omforme og forandre sin tro bare fordi man blir møtt med en motsigende påstand? Skulle ikke Guds ord være en god nok tilflukt? Kan skapelse og evolusjon forenes? Bibelen gir på ingen måte rom for en evolusjonistisk utvikling. Bibelen, Guds egen beretning, forteller oss at “Gud sa... Og det ble slik.” 8  En populær tanke blant en del kristne i dag, er ideen om at Gud riktignok har skapt verden, men mer i den betydning at Han satte igang den prosess som siden utviklet seg til det vi ser i dag, eventuelt at Han har grepet inn og styrt utviklingen i “riktig retning”. Men Guds ord sier uttrykkelig at “verden ble formet ved Guds ord; at de ting som sees, ikke ble til av de synlige ting.” 9  Skulle dette gi rom for tvil? Betrakt verden rundt deg; Ifølge evolusjonsteorien skal alt det vi kan se i dag ha utviklet seg fra noe annet, som igjen skal ha utviklet seg fra noe, etc. Men ifølge Bibelen har ikke en slik utvikling funnet sted, ettersom “de ting som sees, ikke ble til av de synlige ting!” En annen påstand som svirrer i de kristne kretser, er at Gud ikke skapte verden på seks virkelige dager, slik Han selv sier, men på 6000 år. Denne påstanden, -som også er preget av en evolusjonistisk tankegang-, støtter seg på det Peter skrev om at “for Herren er én dag som tusen år, og tusen år som én dag.” 10  La oss før vi gjør noe annet, teste ut hvordan en slik teori ville bli i praksis. Hvis vi antar at Gud altså ikke skapte verden på seks dager, men på 6000 år, slik at en dag tilsvarer 1000 år, vil dette tilsi at alle dyrene og mennesket ble skapt en eller annen gang i løpet av de siste 1000 årene. (Når spiller egentlig ikke noen rolle.) Den syvende dagen, som Herren hvilte på og velsignet, ville representere den påfølgende periode med tusen år. Her oppstår et problem. Vi får vite at Adam ble 930 år. 11 Med andre ord, Adam ville (i samsvar med denne teorien) aldri ha overlevd Sabbaten! Det sier seg selv at en slik teori, -hvor hver skapelsesdag representerer 1000 år-, er fullstendig ulogisk og ubibelsk. 12 For det andre er det viktig å merke seg hvorfor Peter skrev akkurat som han gjorde. Han sier ikke her at når Gud sier én dag, så mener Han egentlig tusen år, eller omvendt. Peter skrev sitt brev for å vekke opp de troende og minne dem om Guds ord. Samtidig kommer han med en advarsel om de siste dager av denne verdens historie: “Først av alt skal dere vite at i de siste dager skal spottere stå frem. De skal gå frem etter sine egne lyster og si: “Hvor er løftet om Hans gjenkomst? For fra den tid fedrene sovnet inn fortsetter alle ting som de var fra skapelsens begynnelse av.” For med vilje glemmer de dette: At himlene fra gammel tid ble til ved Guds ord. Og ved det samme Guds ord stod jorden frem fra vann og gjennom vann.” 13 Er ikke dette nettopp de påstander vi møter så mange steder i dag? Mennsker glemmer, -og det “med vilje”-, at Gud har skapt verden, og i stedet lever de som om den skal “fortsette på samme måte som den alltid har gjort”. Og de glemmer at Jesus har sagt at Han snart vil komme igjen, -”Hvor er løftet om Hans gjenkomst??” Det er denne farlige oppfatningen Peter vil til livs idet han skriver: “Men dette ene må dere ikke glemme, mine kjære, at for Herren er èn dag som tusen år, og tusen år som èn dag. Herren er ikke sen med løftet, slik mange regner det for senhet. Men Han er tålmodig med oss, siden Han ikke vil at noen skal gå fortapt, men at alle skal komme til omvendelse.” 14 Jesus har sagt at Han kommer snart, og det mener Han. For oss kan det kanskje virke som om Han dryger og at det ennå vil gå lang tid før Han kommer, men slik er det ikke i Guds øyne. Gud er tålmodig, og Han ønsker at så mange som mulig skal bli frelst. Det er dette Peter ønsker å minne oss om. Og han fortsetter: “Men Herrens dag skal komme som en tyv om natten. Da skal himlene forgå med et kraftig brak, og elementene skal oppløses av brennende hete. Både jorden og alle menneskeverk som er bygd opp på den, skal bli brent opp. Derfor, siden alt dette skal gå i oppløsning, hvor mye mer bør dere da ikke holde ved i en hellig ferd og gudsfrykt, mens dere venter på og fremskynder Guds dags komme. På den dagen skal himlene fortæres av ild, og elementene skal smelte med brennende hete. Men etter Hans løfte ser vi frem til nye himler og en ny jord, der rettferdighet bor.” 15 Kilder: Baker, S., På vaklende føtter, Hermon forlag; Darwin, C., Om artenes opprinnelse, til norsk ved Knut Johansen, med innledende essay av professor Dag O. Jensen, De norske bokklubbene a/s, Gjøvik, 1998; Gyldendals Illustrerte Faktikon, Gyld.,1997; Lemonick, M.D., Ancient Exodus, TIME Magazine, 22.mai 2000; Pinkoski, J., The True Genesis Story of Creation, 1992; The Hebrew-Greek Study Bible, King James Version, AMG Publishers, USA, 1986; von Braun, W., m.fl., Liv og under i naturen, Norsk Bokforlag, Oslo 1 Baker, S., På vaklende føtte, s.6 2 Ibid, s.7 3 Heldigvis har menneskene to sett med gener, som vi får av hver av våre foreldre, slik at barnet ikke behøver å merke defektene, selv om foreldrene er bærere av dem. Vanligvis vil de gode genene dominere over de skadede/muterte. 4 Antibiotika (som pencillin) ble utviklet i USA i 1940-åra. Antibiotika behandler infeksjoner ved å drepe bakterier i kroppen. Dessverre dreper den også gode bakterier... (Ved en slik behandling, eller hvis man får i seg antibiotika for eksempel via melk fra kuer som har fått det i seg gjennom fôret, vil man få færre bakterier i seg. Hvis man da får i seg resistente bakterier fra eks. egg, vil disse bakteriene så og si komme til et “tomt hus”, hvor de “slår seg ned” og produserer mange bakterier. Dette fører til diaré, og hvis man da settes på en antibiotika-kur, vil denne ikke hjelpe ettersom bakteriene er resistente, og man dehydreres og blir svekket, eventuelt med døden til følge. Faktisk er diaré en av de vanligste dødsårsaker i verden! 5 Fotosyntesen: Planter tar opp CO2 og avgir O2. 6 Ettersom C 14 datering angir antall år det er mellom i dag og organismens død, blir verdiene vanligvis oppgitt i BP, som står for “before present”, altså før nåtid. Siden “nåtiden” stadig forskyves, har man adoptert året 1950 e.Kr. som den aktuelle “nåtid” eller “present”. Følgelig vil en datering som oppgis til for eksempel 2000 BP, henvise til tiden 2000 år før 1950, altså år 50 f.Kr. Til sammenlikning bruker vi ellers, ved for eksempel historiske kilder, å oppgi årstall i BC/AD eller f.Kr./e.Kr. For å justere BP-målinger og omgjøre dem til f.Kr/e.Kr., brukes dendrokronologi, eller årringsanalyse. Det vil si, man lager en lang tidskronologi ved å samkjøre trærs årringer (sml. A-B-C + B-C-D+ C-D-E osv.). Et tres antall årringer angir hvor gammelt det ble. 7 For å omvelte en hel klode på så dramatisk vis, må det virkelig har vært en katastrofe av dimensjoner. Endringer i magnetfeltet er en god illustrasjon på dette. “Magnetitt er en krystall som kun vokser mot den magnetiske nord[polen] - det har blitt funnet en klump med slik magnetitt med krystaller som vokser i seks ulike retninger! Dette er hva det betyr: Gud endret jordens magnetiske pol seks ganger!” (The true Genesis Story of Creation, J.Pinkoski, 1992) Sammen med det kraftige regnfallet idet “himmelens sluser ble åpnet” og vannet som kom opp fra vannreservoarene idet “alle kildene i det store dypet [ble] brutt opp”, førte dette bokstavlig talt til at jordens overflate ble revet ifra hverandre! 8 Se 1.Mosebok kap.1 9 Hebr.11,3 10 2.Pet.3,8 11 1.Mos.5,5 12 Og dersom vi skulle omregne Adams alder etter “1 dag = 1000 år”-teorien, ville vi få noen svimlende nummer, men vi ville også bli nødt til å omregne alle Bibelens oppgitte tidsperioder etter denne formelen. Følgelig ville vi ikke sitte igjen med noe annet enn et annet begrep, eller en “ny målenhet”. (Uten noe forskjell fra den vi har i dag, bortsett fra at den ville inneholde noen nuller ekstra.) 13 2.Pet.3,3-5 14 2.Pet.3,8-9 15 2.Pet.3,10-13

Tilbake:

Mens Vi Venter - Nr. 45 (14. årgang) 2 /2006

Les hundrevis av artikler her: http://www.mensviventer.no