Protestantisme i Armenia   “SOM DET FØRSTE LAND I VERDEN BLE KRISTENDOMMEN I 301 OFFISIELT INNFØRT I ARMENIA, MEN DA FANTES DET MANGE KRISTNE DER FRA FØR"   Den armenske kirke har alltid sett på seg selv som den egentlige moderkirken. De ble undervist av Jesu utsendte apostler, og ble bevart fra både Islam og katolsk påvirkning. Derfor skulle det neppe være bruk for noen reformasjon i den armenske kirke. Likevel viser historien at det var evangeliske reformatorer i kirkens historie. Hva skjedde med den armenske kirken gjennom århundrene? av Elin Haugvik Berglund Hvem er armenerne? Vi begynner med en kort oversikt. Vi hører første gang om armenere under persisk tid. Da lever de side om side med urartere i restene av det gamle urartiske riket i dagens nordøstlige Tyrkia og Armenia, samt i deler av Iran. Dette territoriet som i dag hevdes å være Kurdistan, vokste seg stort og mektig som Armenia, og de beholdt dette riket til de ble fanget inn av det romerske og bysantiske riket. På et tidspunkt fantes det også et ”lille Armenia” i det sydlige Tyrkia rundt dagens Adana (Bibelens Celikia). Noen armenere hevder at de er etterkommere av urarterne. Det er vel heller slik at de blandet seg noe med den gamle urartiske befolkning. De har et indoeuropeisk språk, hvilket urarterne ikke hadde. Herodot mente de stammet fra frygerne. Nyere gentester viser også at armenere har slektskap med jødene, muligens fra de ti stammer som dro nordover til disse områdene og blandet seg med både armenere og kurdere. Selv kaller armenerne seg for Hayk og Armenia for Hayakstan. Hayk skal være oldebarn av Jafets sønn Gomer. Han levde derfor samtidig med Bibelens Peleg, altså på tiden for Babels tårn og språk-forvirringen. Han skal ha kjempet mot kong Bel av Assur (Baal, Jer. 50:2) og deretter ble de en selvstendig nasjon, sier gammel armensk historie. Hettitiske innskripsjoner bekrefter et land ved navn Hayasa. Så langt vår korte oversikt over armensk historie.   De første kristne som kom til Armeniaområdet var apostelen Andreas, bror til Peter. Han ble i følge kirke-historikerne sendt til Skytia. Andreas oppholdt seg mye blant annet i Azerbayshan, og rapporter i dag fra Udinfolket i et fjellområde der, forteller framdeles om denne apostelens arbeid. Men armenerne har spesiell tradisjon for at apostlene Taddeus og Bartolomeus var der, men det var helst i det som senere ble kalt lille Armenia, men trolig dro de også nordover til det store Armenia som det ble kalt. Kong Abgar i Edessa (SanliUrfa i dag) var knyttet sammen i slektskap med armenerne i nord gjennom giftemål. Juda er også nevnt som en av de som misjonerte her sammen med apostlene. Dette kan ha vært Jesu bror som vi kjenner fra Judas brev i det nye testamentet, og ikke apostelen Judas, da han må være identisk med Taddeus. Taddeus var den apostelen som kom til Edessa samme år som Jesu død og himmelfart. Her helbredet han kong Abgar etter et løfte gitt av Jesus kort tid i forveien. Etter kong Abgars død ble hans sønn Ananun konge etter ham, mens en nevø var konge over armenerne i nord. I følge tradisjonen skal tre av apostlene ha møtt martyrdøden i disse områdene. Tradisjonen i Urfa sier at både Taddeus og Bartholomeus ble drept i denne byen. Den armenske kirke føler med rette at den er bygget over apostlenes virksomhet. På øya Akdamer i Van-sjøen i Tyrkia står det en gammel armensk kirke. Øya er betraktet som et hellig sted for armenere. Stedet tilhørte tidligere Armenia som ble okkupert i tur og orden av alle sine naboer. Armenerne ble drept og fordrevet i hopetall i begynnelsen av nittenhundretallet. Foto: Rebecca Samsing Som det første land i verden ble kristendommen i 301 offisielt innført i Armenia, av kong Tiridates, men da fantes det mange kristne fra før i landet. Tiridates skal ha blitt omvendt av Georg (opplyseren), som han først skal ha torturert den tiden han forfulgte de kristne. Tiridates og Georg skal deretter ha tvangsinnført kristendommen med ild og sverd. Dette ligner ikke så lite på den tvang som også ble benyttet da kristendommen skulle tvangsinnføres og ikke forkynnes, i visse andre land. Nå kom det også til et sterkere brudd med Persia, som fortsatt tilba andre guder og allierte seg med solgudsdyrkerne som ble forfulgt i Armenia. Krig mellom landene ble resultatet. Etter dette fikk Armenia konstante problemer med enten Persia eller det bysantiske riket. Et alfabet ble laget for det armenske språket, og Bibelen ble oversatt direkte fra de syriske skrifter som ble samlet inn fra Konstantinopel og Edessa. Dette var den femte bibel-oversettelsen i verden. Mesrob Mashtot gjorde dette arbeidet som ble avsluttet i 425. “DETTE ER DEN FØRSTE KJENTE KRIG I VERDEN HVOR KRISTNE TAR TIL SVERDET FOR Å FORSVARE SIN TRO”  Armenerne i krig og frafall Armenia lå nå under Persia i 200 år. Den persiske Kong Yazdegerd II gikk til krig for å avskaffe kristendommen i Armenia og tvangsinnføre Zoroasters doktriner. Armenerne væpnet seg og vant over angriperne. Dette er den første kjente krig i verden hvor kristne tar til sverdet for å forsvare sin tro, i stedet for å velge å bli martyrer. Nærmere 66.000 av dem ble imidlertid drept. Mange troende kristne var nok fortvilet over denne vendingen, fra martyrdom til forsvar med våpen. Men også deres kristentro led et nederlag, vekk fra apostlenes tro og lære. På kirkemøtet i Calcedon hadde den armenske kirke tilsluttet seg den monophysittiske lære og derved brutt med den romerske oppfatningen. Men i sin ellers nære allianse med og til dels tvangspåvirkning fra den bysantiske kirke, ble dessverre Maria og helgendyrkelse mer og mer vanlig. Å bli skvist mellom søn-dagshelligholdende soldyrkere i øst og søndagshelligholdene kristne i vest, gjorde vel også etter hvert sitt til at sabbaten gradvis ble mindre og mindre betydningsfull for det armenske folk. Lenge holdt de begge dagene som helligdager. Men fra det 1200 – 1800 århundre ble den armenske kirke mer og mer lik den romersk katolske. Armenske protestanter Mange armenere tar feil når de mener at armensk protestantisme begynte for ca. 150 år siden, i Konstantinopel, etter påvirkning fra utenlandske misjonærer, skriver pastor og dr. Krikor Haleblian. Protestantisme blant armenere er svært gammel, faktisk eldre en den protestantiske reformasjonen i Europa. Men det materiale som finnes om dem er sparsomt og er i hovedsak hentet fra lederne i den armenske kirke, som jo betraktet dem som kjettere. Det er altså deres fiende som har skrevet deres historie for ettertiden. Derfor er deres meninger og beskrivelse av ”sektene” lite troverdig. Disse såkalte ”kjetter-gruppene” som uttrykte protestantiske ideer, var av deres fiender kjent under navn som Mtsghne, Paulicians, Tondrakians, og nye Tondrakians. Vi vet altså svært lite om disse religiøse grupperingene utenom det som kommer fra deres opponenter. Det tidligste vi hører om Mtsghne kommer fra ”the Canons of the Council of Shahapivan” som ble holdt i 447. Her leser vi en advarsel om å holde seg borte fra disse menneskene og beskriver straffen som vil komme for de som huser dem. Det finnes visstnok ikke flere referanser til denne gruppen, så man vet derfor lite om deres tro og lære. Vi vet litt mer om bevegelsen som kalles Paulicians, fordi det finnes mange traktater skrevet mot dem. Denne gruppen florerte i det 800 århundre, og man har en formening om at navnet stammer fra en mann som het Paul. Denne gamle traktaten mot Paulicanerne heter Against the Paulicians (Mot Paulicanerne), Hovhannes Otsnetsi (ca. 650-728). Den gir følgene detaljer om denne bevegelsen: 1. De våger å forakte oss og vår ortodokse “gudsåpenbarte” religion.                                                         2. De mener vår tilbedelse av det hellige tegn (korset) er avgudsdyrkelse.                                                      3. De mener tilbedelse av hellige bilder er en styggedom.                                                          4. De aksepterer ikke vår form for tilbedelse, men later overfor andre som om det ikke er noen forskjell på dem og oss.                                                                                                                            5. De leder vill de enkle i troen og prøver å vinne dem over til seg.                                                               6. De ble gitt en sterk reprimande av Catholicos Nerses på 400 tallet og måtte til sist flykte og gå i dekning. De slo seg senere sammen med ikonmotstanderne i Albania (Azerbayshan, trolig det som idag er Udinfolket som hevder at de er blitt forfulgt av armenerne) Besøkende fra England som møtte armenere i India, kunne fortelle at deres bibel var nesten identisk med den engelske king James Bibelen. Dette fordi de hadde brukt den samme tekst som grunnlag for oversettelse (tekstus reseptus).   Hvis paulikanerne i Armenia er de samme som de i det bysantiske rikets Lilleasia, får vi en helt annen beskrivelse av dem. Men vi vet at keiserinne Teodora forfulgte og drepte 100.000 paulikanere i det bysantiske Armenia. Mange flyktet og søkte tilflukt i de persisk-kontrollerte deler av Armenia. Paulikanerne vokste seg store i det bysantiske riket. Selv noen keisere ble påvirket av deres lære. En av dem, keiser Titus, ble brent i år 690. Anklagen mot dem var at de var manikerere. Selv kalte de seg ikke paulikanere, men kristne, sier historien. De fikk også stor betydning i Bulgaria Tondrakerne, derimot, var enten en fortsettelse av Paulikanerne eller en ny bevegelse. Navnet fikk de fra byen Tondrak, og det tidligste man hører om dem er fra det 10 århundre. De såkalte nye Tondrakerne dukket opp tidlig på attenhundretallet, like før den armenske evangeliske bevegelse i 1846. Man vet ikke med sikkerhet om de virkelig var etterfølgere av det 10 århundres Tondrakere. Fordi mange av deres trospunkter er lik læren til den protestantiske reformasjon, har noen argumentert med at de var influert av baptistene eller andre vestlige kirkesamfunn på attenhundre-tallet. Krikor Naregatsi (ca. 945-1003) gir oss en oppsummering av Tondrakernes doktriner i sitt brev til abbeden i Kchaw “Concerning the Refutation of the Accursed Tondrakians”. Blant mange anklager lister han opp følgene: 1. De benekter vår ordinasjon, den som apostlene mottok fra Kristus (apostolisk suksesjon, også hevdet å tilhøre den katolske kirke). 2. De benekter at nattverden er det virkelige legemet og blodet til Kristus.      3. De benekter vår dåp og hevder det bare er badevann 4. De mener at søndagen ikke er mer hellig enn andre dager.                                                                       5. De avviser genuflection (et spesielt knele rituale, ofte foran nattverdsofferet)      6. De forkaster tilbedelsen av korset. 7. De ordinerer hverandre og foretrekker et selvutnevnt presteskap..... (Den armenske kirke har som de fleste andre kirkesamfunn, glemt det bibelske prinsippet om det allmenne presteskap innført i den nye pakt ”dere er alle prester”.) 8. De aksepterer ikke ekteskapet som et sakrament. 9. De avviser madagh (seremoniel slakting av et dyr etterfulgt av en minnemåltid som skal deles med de fattige) og kaller det en jødisk skikk.  10. De er seksuelt løsslupne. (Dette er en standard anklage for å demonisere dem og for å ta motet fra andre som ønsker å nærme seg gruppen; skriver Krikor.) De motsatte seg også andre kirketradisjoner. Viktig og eneste manuskript fra dem selv er gjenoppdaget. Sent på attenhundretallet ble et viktig manuskript oppdaget i biblioteket i Etchmiadzin av F. C. Conybeare. Manuskriptet bar tittelen The Key of Truth (Sannhetens nøkkel). Manuskriptet skal ha tilhørt paulikanerne på 800-tallet, men ble konfiskert av den armenske kirke  i 1837 fra en gruppe armenere som skal ha tilhørt de nye Tondrakerne. Dette er altså deres egen versjon av det de trodde på og ikke motstandernes beskrivelse av dem. Her er noen utsagn hentet fra fra sannhetens nøkkel: 1. Moralloven, slik den ble gitt til Moses i dekalogen, skulle adlydes (de ti bud), men ingen behøver å ha tillit til utøvelse av andre eksterne jødiske riter.                                                                                                  2. Å gjøre korsets tegn og «genuflection» er overflødig.  3. Pilgrimsreiser til Etchmiadzin og Jerusalem og overholdelse av kirkebestemte faster er menneskelige oppfinnelser og er derfor unødvendige. 4. Tilbedelse av korset og bilder av helgener er avgudstilbedelse. 5. Messeofferet er en løgn, og elementene i natverden er ikke det virkelige Jesu legeme og blod, men vanlig brød og vin.                                                                                                                                6. Dåpen og muron (omfattende salving av hver del av barnekroppen), utført av den ortodokse kirke er falsk og representerer bare et dyrets merke på pannen. Litt vann er alt som er nødvendig for å administrere en kristen dåp.                                                              7. En prest skulle ikke bli kalt “herre, herre”, men bare omtalt som prest, for Gud alene er Herre. 8. Bekjennelse av synder til en prest har ingen betydning for tilgivelse av synder. Synder skal bekjennes til Gud alene og helgener kan ikke gå i forbønn for oss. Disse eksemplene viser at «reformasjonstanker» er svært gamle blant armenerne. Det er også et faktum at de ble forfulgt av den såkalte ”moderkirken” og måtte flykte til øde steder og var ”usynlige” i lange perioder, men de holdt fast på sin tro. Som valdenserne og andre forfulgte kristne i middelalderens Europa, holdt disse seg skjult og bevarte og overførte til videre generasjoner den eldgamle troen som var overlevert dem fra aposteltiden. Armenske kristne funnet i India Reisende fra vesten, bl.a. dr. Buchanan, oppdaget på sekstenhundretallet en stor gruppe armenere som bodde i India. Kan det ha vært armenere som har flyktet fra den armenske kirkes forfølgelser?  Buchanan skriver i en rapport om dem: ”India er et stort land og blant de kristne som har migrert til India er talløse forsamlinger fra den østlige armenske kirke”. Buchanan gir oss en verdifull opplysning: ”Av alle kristne i sentral Asia, har de tatt vare på sin lære med minst innflytelse fra muslimsk og pavelig korrupsjon» (rapportens side 257). De hadde med stor suksess etablert seg  blant hinduer. Og dagen de tilba Gud på, var sabbaten, lørdag. "DERERS LÆRESETNINGER ER FRA BIBELEN ALENE..." Buchanen rapporterte videre: ”De har bevart Bibelen slik den var i sin renhet. Og deres læresetninger er fra Bibelen, alene… De fastholder, gjennom hele emperiet, den høytidelige helligholdelsen av den syvede dag som hviledag, og de har like mange kirkespir pekende mot himmelen, her blant hinduene, som vi selv har. Disse armenske kristne hevder at de har sin lære helt fra apostlenes tid (Taddeus, Barthelomeus og Juda). Og fremdeles opp til det nittende århundre, holdt de fast på denne læren. Det virker som om den armenske kirke i Hindustan (India), etter å ha vært isolert i en årrekke i Persia, fra den egentlige armenske kirke i Armenias påvirkning og fra den romerske kirke, lettere har kunnet bevare den opprinnelige læren. Senere har de migrert til India, til områder hvor de ikke så lett ble rammet av inkvisisjonen som ble satt opp av jesuitter i Goa, og fikk derved igjen bevart sine læresetninger og Guds bud. Biblene de hadde brakt med seg var, i følge Buchanan, fri for korrupsjon. Han fant ut at den var i full overenstemmelse med king James Bibelen i England. For å sitere dr.Buchanan, så kan ikke den historiske dokumentasjonen som kommer fram i denne forskningen ignorers. Den romersk katolske kirke setter sikker ikke pris på disse funnene, hevder han, og protestanter ønsker kanskje ikke å innrømme det, men fakta er at helligholdelsen av den syvende-dags sabbat i India har overlevd det systematiske angrepet fra både katolisismen og hedenskapet, helt fram til tidlig i det nittende århundre. Og som Buchanan skriver, disse troende var aldeles ikke jøder. De var i sannhet kristne som overholdt Guds ti bud. I dag er det få igjen av disse armenske protestantene i India. Tvang og press fra vesten har påvirket deres tro og lære. Disse menneskene er også i dag enige om at deres bestefedre helligholdt sabbaten, den syvende dag, lørdag. En av dem som igjen har funnet tilbake til sin gamle bibelske tro forteller: ”Det var mitt privilegium å ta adventbudskapet til disse menneskene, og de var aldri uenige i det som ble fremlagt for dem. Men på spørsmål om hvorfor de nå helligholdt søndag i stedet for sabbat, fortalte de at de var påvirket av press og praksis knyttet til vår moderne tidsalder”.  Kilder: http://www.temcat.com/Bible-Battle/inquisitive-4.htm Evangelical evangelic movement in North America. *Pastor Krikor Haleblian, Ph.D., er grunnlegger og pastor i St. Nareg Armenian Church i Montebello, California(«Armenia, a Martyr Nation» (1918) p.67). Buchanan’s Christian Researches in Asia, pp. 159, 160, and History of Sabbath & Sunday, Lewis. Wilkinson: Truth Triumphant

Tilbake:

Mens Vi Venter - Nr. 46 (14. årgang) 3 /2006

Les hundrevis av artikler her: http://www.mensviventer.no