Antisemittismens og erstattningsteologiens røtter del 2

Den kristne erstatningen 

(Red. Kommentar: Se innledende anmerkning for artikkelseriens del 1) Sammen med teologien om at jødene som folk og rase måtte  avvises av de kristne, og faktisk mye på grunn av nettopp det, ble det utviklet en teologi som skulle identifisere hvem som skulle erstatte dem som Guds folk. De to ideene hører nøye sammen. Kommunikasjonsfaget benytter uttrykket ”supersesjonisme” for å beskrive denne tenkemåten. Betegnelsen kommer fra de latinske ordene super (på eller over) og sedere (å sitte.) Ideen antyder at noen sitter i stolen til en annen person og på den måten tar vedkommendes plass. Erstatningsmyten har to fokuspunkter: (1) Gud har ikke lenger noe med jødene å gjøre. Ideens opprinnelige innhold tok for gitt at jødefolket som etnisk folkegruppe er og alltid vil forbli forbannet av Gud, har begått den utilgivelige synd og derfor er frelsesuverdige. (2) Den kristne kirken som offisiell institusjon og system har overtatt plassen til jødefolket som bærere av historien og utøvere av Guds vilje. Erstatningsteologien har følgelig det samme utgangspunktet som forkastelsesteologien. Ingen av disse ideene er å finne i Bibelens eller apostlenes lære og Paulus advarer sterkt mot slike tanker. Han sier til de troende som ikke er jøder, at de ikke må innbille seg at de er bedre enn grenene som ble brutt av. Gjør du det, sier han, så ”husk at det ikke er du som bærer roten, men roten som bærer deg!” Rom. 11:18. Når apostelen kommer med denne uttalelsen, kjente han selvfølgelig til at noen av grenene på det opprinnelige oljetreet, det var overpresterne, flere fariseere og en del forførte besøkende legfolk, trolig godt under 100 personer, forkastet Jesus og sørget for at han ble myrdet. Han visste også at de jødekristne på dette tidspunktet utgjorde flertallet av de Jesustroende. Det var de katolske kirkefedrene som ettertiden med rette kan bebreide for å ha satt både antisemittismen og erstatningsteologien i system. De forvrengte Bibelens beretning om Jesu rettergang og domfellelse, ved å hevde at alle jødene, det vil si hele folket, forkastet Messias. Ved å forby lesning av Skriftene og ved å fengsle og myrde dem som våget å eie en Bibel, var det garantert at meget få fant ut at evangeliene gir en helt annen beskrivelse av det generelle jødefolkets involvering i Jesu død. Samtidig skrøt kirkens ledere av at det katolske kirkesystemet nå hadde overtatt jødefolkets rolle, rett, mandat og posisjon. Hyrdene forførte folket like effektivt som jødefolkets toppledere hadde forsøkt å gjøre på Jesu tid. Foto: Roland Schgaguler HELE IDEEN BYGGER PÅ MYTEN OM AT GUD IKKE LENGER BRYR SEG OM JØDEFOLKET Vi har hørt kristne sitere Matt. 23:38, ”Se! Deres hus etterlater dere øde”, og derved hevde at de her finner bibelsk dokumentasjon på at Gud for all tid forkastet jødefolket. Men Gud har ikke forkastet sitt folk, påstår Paulus i Rom. 11:2. Følgelig kan ikke Jesu uttalelse bety det noen mener. Bibelen motsier ikke seg selv. Dagen før Jesus kom med denne uttalelsen, kalte han ennå en gang templet for ”sitt hus”. Her kaller han Guds tempel ”deres hus”. Da forhenget revnet i det øyeblikk det sanne offerlammet døde på korset, var jødenes offerriter avsluttet. Lenge før dette tidspunktet hadde Guds herlighet forlatt templet. Huset Jesus omtaler i Matt. 23:38 er tempelhuset.   Pavemakten erstatter Israel. Teologen John Pawlikowski peker i sine verker på at det spesielt var i katolsk teologi denne ideen blomstret. Fokuspunktet var ekklesiologisk og angikk i første rekke den organiserte kirkens (pavekirkens) status i forhold til israelfolket. For denne kirken var Israel en konkurrent som gudsåpenbaring. Den eneste og beste måten for kirken å framstå som troverdig i den antikke verdens øyne, var å bevise at den var den sanne arving til Israels løfter. Justin Martyr og mange av kirkefedrene hevdet at den katolske kirke var det ”sanne åndelige Israel.” Forfatteren av Barnabasbrevet oppfordret de kristne til å gå inn i rollen som det nye Israel. Cyprian påstår at siden jødene (som folk og rase) har sviktet Herren, (og derfor er forkastet av ham), er det nå de kristne som kan kalle Gud sin Far. Hele denne ideen bygger på myten om at Gud ikke lenger bryr seg om jødefolket og at denne gudsforkastelsen omfatter både folket (den etniske rasen) som helhet og den individuelle jøde til alle tider. Noen av kirkefedrene omtaler denne absolutte forkastelsen som resultatet av det kollektive jødefolkets utilgivelige synd. Hvis de kristne kunne forledes til å tro at ingen jøde til noen tid kunne bli frelst, var det selvfølgelig helt unødvendig å drive jødemisjon og det var uvesentlig om jøder ble tilintetgjort, for de var jo likevel gudsforkastet, sjelsløse og ufrelselige. Kirkene erstatter synagoger. Denne vanvittige og klart ubibelske teologien la grunnlaget for voldshandlinger mot jødene. Synagoger ble angrepet og - noe som i denne sammenheng er enda mer betydningsfullt - ble erstattet av katolske kirker på samme tomten. Både i Nord-Italia og i Roma skjedde denne utbyttingen. Disse handlingene ble utført sammen med vold mot jødene som mennesker. De nye erstatningskirkene ble etterpå velsignet og vigslet og som en del av dette ritualet, ble det alltid sagt at ”jødenes bedrag var nå blitt drevet ut.” Dette såkalte bedraget kom etter hvert til å inkludere både jødenes tro på den ene og sanne Gud i motsetning til den katolske treenighetsguden og til deres lojalitet til Guds lov, som pavekirken ga seg selv makt til å endre. Når de katolske korstogene fortsatte denne virksom-heten, var en av parolene at Jesu blod skulle hevnes ved ikke å la en eneste jøde bli levende tilbake. Det er utrolig viktig å huske at det var erstatningsteologien som var drivkraften bak disse overgrepene. De katolske kirkefedrene i de første århundrene og de katolske korsfarerne i middelalderen, banet veien for det senere og teologisk begrunnede folkemordet som ble systematisert i opplyste Europa for mindre enn 70 år siden, bl.a. ideologisk drevet fram av den katolikken Adolf Hitler.      Jødene blir samlet i to rader etter de kommer av toget i Auswich. På hver side av togskinnene lå to gasskamre. De katolske kirkefedrene i de første århundrene og de katolske korsfarerne i middelalderen, banet veien for det senere og teologisk begrunnede folkemordet som ble systematisert i opplyste Europa for mindre enn 70 år siden, bl.a. ideologisk drevet fram av den nidkjære katolikken Adolf Hitler. Foto: Rebecca Samsing   Ånden erstatter kjødet Kontrasten mellom Israel etter kjødet og det nye åndelige Israel avspeiler ikke bare den dualistiske tekningen hos gnostikerne, men bidrar også til den tradisjonelle antisemittiske beskrivelsen av jøden som en kjødelig person. Augustin omtalte dem som en ”ugudelig rase av kjødelige jøder.” Krysostom gikk enda lenger og beskrev jødene som ”..dyr.. klare til å bli slaktet.” Denne umenneskeliggjøringen av jøden som ”sjelløs” var et av de mest framtredende temaene i de katolske kirkefedrenes polemikk. Men også i vår tid la de tyske filosofene Kant og Schleiermacher vekt på å stille kirkesystemets åndelighet i kontrast til jødenes kjødelige samfunn. Den franske antisemitten Edouard Drumont synliggjorde den samme rasistiske propagandaen ved å erklære at ”semitten er jordbundet,... arieren er en himmelens sønn.” Det var kristenhetens erstatningslære som skapte grunnlaget for den nazistiske ideologien og forberedte de kristne til å fremme og tillate den frykteligste forbrytelsen i menneskehetens historie. "..DEN KRISTNE TROEN BLIR ILLUSTRERT GJENNOM MENNESKER HENTET FRA DET GAMLE TESTAMENTET.." Nåden erstatter loven En viktig teologisk tanke som ligger innbakt i læren om at kirkesystemet erstatter Israel, er den betydningen den får for kristendommens syn på loven. Det som gjør kristendommen så forskjellig fra og gjør at den står i motsetning til judaismen, er hvordan nåden nå blir oppfattet i kontrast til loven, og derfor har erstattet den. Fra reformatoren Martin Luther til den nytestamentlige teologen Rudolf Bultmann, finner vi den samme radikale motsetningen mellom lov og nåde. For Luther ”er loven og evangeliet to lærepunkter i absolutt kontrast til hverandre.” Siden få teologer kan hevde at hor og mord er særlig verdige kristne aktiviteter, er det utviklet en absurd teologi, hvor lovens bokstav og autoritet blir avvist, men lovens teologi er akseptert. Noen kristne for-kynnere snakker om at lovens prinsipp er gyldig men lovens bokstav er avskaffet. Som teologen John Bright skriver i ”The Authority of the Old Testament,” side 152-53, “Vi kan ikke adlyde loven, men vi formanes til i alle våre handlinger alltid å streve etter å virkeliggjøre lovens teologi.” Denne måten å tenke på har i praksis skapt et nytt paradigme, en mentalitet som er helt fremmed for både Bibelens og jødisk tenkning. Emosjoner, sentimentalitet og subjektivitet rår nå grunnen framfor henvisnsing til rettferdighet, etikk og verdien av å oversette gudsforholdet til handling og liv. Bibelhistoriens og sannhetens rettferdige Gud er rett og slett byttet ut med en Jesus som ser mellom fingrene med det meste og ikke forventer at den troende skal reflektere Guds og himmelens prinsipper. Du kan leve i aktiv, valgt og bevisst synd og bli akseptert av Gud, så lenge du ”i prinsipp” tror at Guds lov er av betydning. Som alle seriøse bibellesere vet, er Bibelens lære at både lov og nåde og tro og gjerning er uatskillelige sider av en åndelig helhet. Troen tilintetgjøres hvis troens gjerninger uteblir og en av nådens hovedoppgaver er å gi kraft til en livsjustering som skaper samstemthet med Guds lov. Det nye testamente erstatter Det gamle. Også hva dette angår har erstatningsteologien ødelagt Guds kommunikasjon for mange.Vi må aldri glemme at de første kristne hadde de samme hellige skrifter som andre jøder. Etter hvert fikk de kristustroende noen skrifter i tillegg, siden apostlene skrev ned sine erfaringer sammen med Mesteren. Det var aldri hensikten at disse tilleggsskriftene skulle utgjøre en atskilt samling som skulle erstatte den øvrige Hellige Skrift. De ”kristne” skriftene ble en naturlig del av Guds åpenbaring. I sitt andre brev skriver Peter om Paulus’ skrifter at noen fordreier dem og han legger til ”det samme gjør de også med de andre skriftene”, 2. Pet. 3:16. Det vi kaller nytestamentet plasserer seg kun som en fortsettelse av de gamle skriftene. I hebreerbrevet skriver Paulus: ”Mange ganger og på mange måter har Gud i fordums tid talt til fedrene gjennom profetene. Men nå... har han talt til oss gjennom Sønnen”, Heb. 1:1-2. Det er den samme Gud, Israels Gud, som blir anerkjent og bekjent i Det nye testa-mentet. Så godt som alle teologiske temaer i Det gamle testamentet finner vi igjen i Det nye testamentet. Troen i Det nye testa-mentet er den samme tro som vi finner i Det Gamle testamentet. Den forutsetter tro på de samme overnaturlige begivenhetene som er nedtegnet i Det gamle testamente, som skapelsen, vannflommen, Isaks mirakuløse fødsel, utgangen fra Egypt, Jerikos fall og det same håp om en framtidig utfrielse. Det er verd å merke seg at den ”kristne” troen blir illustrert gjennom mennesker hentet fra det gamle Israels historie: Abraham, Isak, Jakob, Josef, Moses, Rahab, Gideon, Daniel osv, (Heb. 11). Nytestamentet siterer over tre hundre vers i Det gamle testamentet. "....NÅDEN ER VEL SÅ MYE ET JØDISK BEGREP SOM ET KRISTENT....." Augustin omtalte dem som en ”ugudelig rase av kjødelige jøder.” Krysostom gikk enda lenger og beskrev jødene som ”..dyr.. klare til å bli slaktet.” Bildet er fra noen jøder som feirer løvhyttefesten. Foto: Roland Schgaguler Jesu lære erstatter jødisk lære? Selv om Jesus, Paulus og alle de første kristne var jøder, blir deres teologi ofte behandlet som om de ikke var det. Sannheten er imidlertid at læren til de første kristne og læren som gjennomsyrer hele Det nye testamentet, er jødisk. Jesus lærte sine disipler å være trofaste mot de jødiske tradisjonene. Da Jesus forklarte at han ”ikke... er kommet for å oppheve loven eller profetene... men for å oppfylle, Matt. 23:2-3, var ikke dette en erklæring om at loven var svekket eller ugyldig. Det greske ordet plèroò som her er oversatt med ”oppfylle”, betyr ”å gjøre fullstendig”. Slik det framgår av den greske Septuaginta, er det hebraiske ordet ml’ grunnlaget her. Dette ordet betyr ”å fylle, å gjøre full og fullstendig”. Det er ingen mulighet til å tolke Jesu uttalelse som et budskap om at loven er avskaffet. Ja, Jesus gir i Matt. 5:18-20 en kraftig advarsel mot å tro noe slikt. Ikke en tøddel i loven skal forgå, er hans presisering. Det er ikke mulig å hevde at noen del av loven er tilbakekalt i Det nye testamentets budskap. Jesu krav om lovlydighet går faktisk mye høyere og dypere enn det de skriftlærde forkynte. I Matt. 5:20 sier han at en mekanisk lydighet ikke er akseptabel for Gud. Lovlydigheten må komme fra hjertet. Loven skrevet i hjertet stiller langt høyere krav enn loven som er skrevet på steintavler. Paulus så på loven som mer enn dyrebar. ”Mitt indre menneske sier med glede ja til Guds lov”, Rom. 7:22. Den samme apostelen hevder også at ulydighet mot loven er synd, Rom. 4:15, og at denne ulydigheten aldeles ikke kan rettferdiggjøres ut fra nåden. Nåden gjør at vår ulydighet kan bli tilgitt og at vi mottar kraft til å underkaste oss loven slik at vi av hjertet blir lydige mot den, Rom. 6:17. Nådeerfaringen og den kristne tro står derfor ikke i motsetning til loven. Tvert imot, den forutsetter og løfter opp loven. Paulus skriver: ”Opphever vi så loven ved troen? Slett ikke! Vi stadfester loven”, Rom. 3:31. Nåden er vel så mye et jødisk begrep som et kristent. Mange hebraiske ord, for eksempel hen, hesed og est, er ord som uttrykker den ufortjente nåden. Grunnen var selvfølgelig at ofringene i seg selv ikke kunne tilgi synd, med viste kun til det sanne offerlammets blod. Etter Golgata var dyreofringer overflødige. Den nye pakt erstatter den gamle Den ”gamle loven,” Torah, er altså fremdeles gyldig i den kristne tidsalder, og selve idealet, det å internalisere loven er aldeles ikke noe nytt. Mange avsnitt i Det gamle testamentet lovsynger de troendes kjærlighet til Guds lov. ”Å, hvor høyt jeg elsker din lov, hele dagen grunner jeg på den,” Sal. 119:97. Når Paulus i Hebreerbrevet skriver om en ny pakt med loven i hjerte og sinn, siterer han ikke noe nytt, men gjengir Jer. 31:33. Det burde være klart for alle at det er de ti bud det henvises til i Hebreerbrevet. Seremonilovene som foreskrev offerritene, var ikke lenger gyldige etter Jesu død. Jesuserfaringen innledet ikke en fase hvor Torah var avskaffet. Tvert imot, denne opplevelsen skapte en ny lengsel etter å vandre på ”de gamle stiene.” De jødekristne forlot ikke sine jødiske røtter. Alle de første kristne var jøder. De oppfattet aldri seg selv som ”omvendte jøder”. De hadde møtt og tatt imot han som til alle tider var jødereligionens håp og forventning. Verken Jesus eller Paulus ”omvendte” seg til kristendommen, for på den tiden fantes det ikke noen kristen kirke. Når Paulus beskrivers seg selv som den ideelle troende, definerer han seg ikke som en sann kristen, men i stedet som ”rett jøde,” Rom. 2:28-29. Den ”kristne” religion var ikke en ny religion for apostlene, heller ikke som en ”form for judaisme”. Den var judaisme i den sanneste betydning av ordet. Det var nettopp fordi de var jøder at de tok imot den ”kristne troen” som de opfattet som den jødiske tro på jøden Jesus som jødenes  og verdens Messias.

Tilbake:

Mens Vi Venter - Nr. 46 (14. årgang) 3 /2006

Les hundrevis av artikler her: http://www.mensviventer.no