Sannhetens Pris 

Av John Berglund Skulle romer- eller reformasjonstiden gjentas, ville vi trolig slippe å se martyrer fra den kristne leiren. Noen unntak ville det kanskje være, men ikke regn med at det blir mange. Å stå for Guds prinsipper i en liv- og død situasjon, blir i dagens kristenhet definert som både ubibelsk og ugudelig ekstrem fanatisme. Parolen er at en god Gud alltid vil at vi skal ha det individuelt trygt og godt her og nå, og da blir ikke et martyrium en valgmulighet. Forholdet til den ene og sanne Gud og absolutt sannhet er ikke lenger noe å dø for. Den vanlige holdningen er at en økumenisk og velmenende Jesus vil at vi skal tilpasse oss det meste og holde oss i live så lenge som mulig. Blant mange kristustroende er Guds vilje omgjort til private meninger. Den Hellige Ånds stemme er like behendig definert som egne følelser og Jesus er blitt så mild, snill og normløs at Guds hellige morallov kan ignoreres. Akkurat der finner du den populære kristendommen i skrivende stund. Denne religionen burde egentlig finne seg et nytt navn, for Kristi lære (kristen-dom) er på en effektiv måte luket ut av denne ideologiens fundament. Kristne ledere klapper hverandre på skulderen og skryter hverandre opp i den syvende himmel. De profeterer gull i tennene, helse i hver celle og velfylte bankkonti til alle som gir dem en prekestol. De lover global vekkelse og alles frelse, men forsvinner fort når griskhet avslører at falskhet, manipulering og løgn har tatt plassen til åndens frukter. Deres spill og forkynnelse verken var eller er kristendom, men dette edle navnet ble kapret for å skape aksept for egotripping, maktbruk og muligheten til å spille ut psykopatiske trekk. Pastoren fra Knutby menigheten står endelig fram og innrømmer delaktighet i drapene han er dømt for. Han forteller om et pinsevennmiljø hvor bevisst, planlagt og valgt løgn, manipulering og systemtisk ignorering av Guds lov ble praktisert. Likevel var alle overbeviste om Åndens ledelse. Hvorfor og hvordan er det mulig? Bibelen lærer at Guds Ånd er sannhetens Ånd, som ikke trives der sannhet ignoreres. Vi har arbeidet med ofrene fra flere norske trosbevegelsesmiljøer, hvor nøyaktig den samme mentaliteten dominerer. Det lyves i hytt og vær men ingen opplever at dette er problematisk, for sannhet er systematisk definert å være det man skulle ønske, ikke det som er. Hvis du er syk, må du si at du er frisk, ellers blir du ennå sykere. Den okkulte myten tidligere kalt ”troll i ord,” er blitt en ”åndelige sanhet” i dette miljøet. Da vil alle si og proklamere det som låter bra, selv om virkeligheten er det motsatte. Sannhet blir et ord å bruke ikke et prinsipp å følge. Menighetenes blader blir fulle av selvros, omtale av koselige tiltak og lyserøde prognoser om fremgang. Virkeligheten er uvesentlig. Hvordan kan Sannhetens Ånd uttrykke seg i slike miljøer? Vi frykter at ånden til ”løgnens far” i stedet får ganske fritt spillerom. "Sannhet blir et ord å bruke, ikke et prinsipp å følge." Media har de siste ukene gitt bra dekning av matematikergeniet Grigorij Perelman. Med sin utrolige genialitet og en intelligens det hevdes ikke lar seg måle, løste han den uløselige ”Poincares Formodning” som forskere til alle tider har prøvd å finne ut av. Den matematiske verden er målløs av beundring og bekjentgjør at millioner av dollar er utlovet til den som utfører bragden. Matematikkes Nobelspris ble straks gjort tilgjengelig, men Grigorij nekter å motta ett øre og har ingen behov for å møte sine beundrende kollegaer. Han har null respekt for en forskermiljø hvor heder, ære, berømmelse, priser, høye stillinger og pidestaller applauderes og kommersialiseres. I et miljø hvor kredit, stipender og gullstol dominerer, vil han stå ren og upåvirket og kunne fortsette sin brilliante forskning i relativ fattigdom, der han bor i en liten leilighet sammen med sin gamle mor og liker skogturer hvor han kan plukke litt bær og sopp. Hvor er hans like på den kristne arena? Hvor er forkynneren som ikke synes om å sitte på podiet og bli hyllet og æret? Hvor er Guds mann og kvinne som deler Ordet uforfalsket og ekte, selv om hedersbevisningene og forfremmelsene uteblir? Hvor er hyrdene som navngir frafall og falsk lære og tigger og ber de troende om å vende tilbake til Herren? Å være i verden men ikke av den beskriver ikke en mentalitet som først blir en realitet i Guds rike. Det er faktisk bare troende som ikke er av denne verden som kan bli borgere i dette riket. Tosidig borgerskap er ikke aktuelt. Matematikeren Perelman er en opprører på sitt område, slik Jesus, Stefanus, Paulus, reformatorene og alle martyrene var det på det åndelige området. Ved å forkynne sannhet og advare mot det usanne ble de automatisk usannhetens og liberalismens fiender. Slik er det bare. Dagens populære kristendom definerer ikke hedninger, agnostikere og ateister som sine opponenter, men forbeholder dette ubehagelige uttrykket til dem som konserverer (tar vare på) Bibelens sannheter og nekter å flørte med den populære, ubibelske, normløse og økumeniske felleskirkelige snillismeteologien. "JO, SANNHETENS PRIS ER HØY. FOR NOEN KOSTET DET LIVET." En person jeg satte mye pris på, pastor Jens K. Jensen, døde i sommer. Han var en reformator i sin tid og sitt kristne miljø. Han forkynte uredd Bibelens sannheter og advarte like tydelig mot det ubibelske og økumeniske alternativet i en tid da begge disse kriteriene var ved å miste sin prioritering i hans kristne subkultur. Da han ble nektet en akademisk/teologisk tittel på et amerikansk universitet, nettopp fordi han uredd og kompromissløst sto for Bibelens sannheter, var det greit for Jens. Sannhet er aldri å lefle med. Han ville heller ha en ren samvittighet enn aksept fra mennesker. En gang vi hadde noen møter sammen, var han en stund litt lei seg fordi han atter en gang hadde mottatt mye kjeft av sin overordnede. Han beklaget at sannheten kunne gjøre vondt, men han beklaget aldri å ha forkynt den. Han sa til sin sjef av de fikk heller gi ham sparken, men sannhet kunne han ikke legge til side. Han var aldri røff, stygg og ufin, men synliggjorde det sanne på en vennlig og klar måte. Han stilte opp for det sanne og ekte selv om han risikerte å bli uglesett av et system som satte lite pris på begge nevnte begreper. Han var heller ikke redd for å omgåes mennesker hans miljø var blitt enige om å svarteliste i et forsøk på å kneble berettiget korrigering av trosavvik. Det betviles meget sterkt at det finnes en eneste arvtager til hans mentalitet i det kristne miljøet han tilhørte, men du verden hvor glade mange ville bli om endring skulle finne sted og denne antakelsen derfor i framtiden skulle bli til skamme. Ja, sannhetens pris er høy. For noen kostet det livet. Andre mistet posisjon og anseelse, ble sigmatisert og måtte tåle store doser av løgn og falske vitnesbyrd fra sine medkristne. Men tro meg, lønnen for sannhet er verd det selv om den ikke kan inkasseres her og nå.

Tilbake:

Mens Vi Venter - Nr. 46 (14. årgang) 3 /2006

Les hundrevis av artikler her: http://www.mensviventer.no