Ved veiskillet

"FOR EN JØDE VAR FORKASTELSEN AV LOVEN DET SAMME SOM FORKASTELSE AV GUD"

Siden jødekristne ble ansett som fullverdige medlemmer av det jødiske samfunnet minst fram til 300-tallet, antyder det at den avgjørende faktoren til atskillelsen heller er å finne i datidens kristne kirke. Synagogen utstøtte ikke de kristne, det var kirken som forkastet jødene. Det innrømmes at denne utstøtelsen til å begynne med bare var av teoretisk og teologisk art. Den besto av ideer som hevdet at det nye budskapet var overlegent i forhold til den jødiske tro. Snart skiftet utstøtelsen hurtig karakter, fra det teologiske til det menneskelige aspektet, og fokuserte på det jødiske folket som legemliggjøringen av forkastelsen. Kristen antisemittisme ble født i den kristne kirken med kristen forkynnelse som hovedårsak. Noen henviser til jødiske bønner og uttalte forbannelser rettet mot de kristne som en av årsakene til splittelsen, men disse anklagene er kraftig overdrevet. Flere av de såkalte hedningeforbannelsene kjent fra noen eldre jødiske miljøer, var praktisert i førkristen tid, og ble uttalt mot hedenskap. De var ikke formulert mot kristendommen. At de kristne gjennom sin forfølgelse av jødene plasserte seg som naturlige mottakere av slike forbannelser, er en helt annen sak. De dokumenterte jo sin hedenskap ved sin forfølgelse.

“Det er interessant å merke seg at det eneste lovbudet man stilte spørsmålstegn ved, gjaldt omskjærelsen”, skriver Jacques B. Doukhan i sin bok; Israel og kirken.
Foto: Roland Schgaguler

Forkastelse av loven.
Det var i forhold til loven at kristendommen tok sine første skritt bort fra Skriftens innhold og sine jødiske røtter. Husk at både Jesus og apostlene ikke hadde noen annen kilde for Guds åpenbaring og undervisning enn det vi idag kaller de gammeltestamentlige skriftene. Dette var Jesu Bibel. Jesus forkastet ikke loven med opphøyet den og erklærte den uforanderlig. Det var en senere endring av Jesu budskap, ved at hans lære om loven ble ignorert, som gjorde at jødene ikke lenger kunne være mottakelige for det kristne budskap, for denne endrede kristendommen ble nettopp av den grunn ubibelsk. Uansett hvordan kristendommen ble forkynt, kunne en jøde ikke godta den med mindre den oppfylte det gudgitte kriteriet: ”Til ordet (torah) og til vitnesbyrdet! Samtykker de ikke i dette, det folk som ikke har lysning av dag...”, Jes. 8:20. Jødene nektet naturlig nok å tro at den ene og evige allmektige Gud hadde skiftet mening og nå forkastet sitt eget ord. De måtte ganske enkelt se på den justerte kristne læren som ubibelsk. All den hedenskap som katolsk teologi innlemmet i kristentroen, gjorde derfor det kristne budskapet usmakelig for jødene. Læren om at den troende er løst fra loven, som apostelen Peter advarer så heftig imot hvis budskapet til Paulus misforståes, gjør at mange protestantiske menigheter blir medspillere i prosessen med å gjøre kristendommen uakseptabel for jødefolket.

For en jøde var forkastelsen av loven det samme som forkastelse av Gud. Derfor var jødenes svar på den kristne proselyttismen: ”Dere kunne like gjerne be oss benekte både vår egen eksistens og vår Gud.” Historikeren Jules Isaac uttrykte dette dilemma på følgende måte: ”Den jødiske forkastelsen av Kristus ble utløst av de kristnes forkastelse av loven.” Andrè Neher, en av judaismens største autoriteter skriver at hvis ”uoverkommelige uenigheter” eksisterer mellom kristendommen og judaismen, så må det være i forhold til loven. Fra kristen side skriver teologen Harvey Cox: ”Det som skiller jøder og kristne er ikke bare at vi ser forskjellig på Jesus.. men at jødene har noe vi ikke har. De har Torah.”

....ble jødefolket til alle tider, selv de som levde 2000 år etter denne hendelsen, gjort personlig ansvarlige for Jesu død.....

Forkastelsen av sabbaten.
Den loven som står i sentrum for denne debatten, er selvfølgelig ikke loven om ofringene i de levittiske seremoniene. Etter at templet ble ødelagt fant ofringene ikke lenger sted. Og både innenfor kristendommen så vel som judaismen, ble ofringene ikke lenger gitt noen teologisk betydning. Den jødisk-kristne striden om loven gjaldt derfor bare lover som fremdeles ble ansett som relavante. Her fortjener sannelig sabbaten størst oppmerksomhet, for den kom til å stå i sentrum for striden. Det var i deres forhold til sabbaten i Guds ti bud at de to gruppene inntok sine motstridende standpunkter. Innenfor kristenheten ble det satt likhetstegn mellom ”å holde tibudslovens sabbat og det å være judaistisk. Flertallet (ikke alle) av de kristne forkastet etter hvert den jødiske (og Guds lovs) sabbat, selv om denne hviledagen var den eneste som er omtalt i både det gamle og det nye testamentet. Da dagen for solgudfeiringen, søndag, ble foretrukket i stedet for Guds sabbat, markerte kristenheten et klart skille fra judaismen. Det var politiske og antijødiske motiver som drev gjennom denne endringen. Påstanden om at den primære årsaken var å feire Jesu oppstandelse, er en sekundær forklaring som søker å gi forandringen av Guds hellige lov et åndelig preg. Jesu oppstandelse er vi bedt om å minnes ved nattverden, ikke ved å endre det fjerde bud i Guds hellige lov.

Forkastelsen av jødene.
Det er neppe tilfeldig at den første spiren til antisemittismen begynte å bli synlig på 300-tallet, etter at både Guds (og jødenes) lov og Guds (og jødenes) sabbat omtrent var avskaffet. Før disse forandringene fant sted, hadde altså den kristne forkynnelsen (bygget på budskapet om at Jesus var Messias) stor fremgang blant jøder. Til å begynne med var kristen antisemittisme egentlig antijudaisme. Noe senere, mot slutten av 1000- tallet, under korstogene, ble antisemittismen for første gang systematisk voldelig. Massakrene av jøder som ble utført av de katolske korsfarerne, ble nesten alltid ledsaget av anklagen om gudemord. De hevdet: ”Jødene (som folkeslag) drepte Jesus. La oss hevne oss på dem og fjerne dem fra nasjonens midte, slik at ingen igjen skal huske Israels navn. Til tross for at nytestamentet, som vist i en annen artikkel i dette nummeret av MVV, indikerer at det sannsynligvis var under 100 utenlandske og uvitende tilreisende jøder, opphisset av noen korrupte overprester og fariseere, som ropte korsfest!, ble jødefolket til alle tider, selv de som levde 2000 år etter denne hendelsen, gjort personlig ansvarlige for Jesu død. I tillegg brøt de som hevdet dette, omtrent alt det Jesus selv forkynte om fruktene av det omvendte liv. De viste absolutt ingen allianse med det Jesus sto for og ved sine liv og sin uangrede synd, forkastet og korsfestet de Jesus på nytt. Antisemittismen og roten til det som kalles erstatningsteologien, er så absurd og satansk at det faktisk er vanskelig å skille disse holdningene fra okkultismens djevelske innflytelse.

"..LA OSS HEVNE OSS PÅ DEM OG FJERNE DEM FRA NASJONENS MIDTE"

Hitlers Tyskland.
På nazitiden ble antisemittismen satt i system. Det tyske folket lengtet etter en nasjonal identitet etter i flere århundre å ha blitt en smeltedigel for forskjellige folkeslag. Til denne prosessen var det nyttig å ha en motpol å skille seg fra. Semitter og ariere ble satt i en ideologisk kontrast til hverandre for å kunne finne ut hva en tysker egentlig var. Det har aldri eksistert noen arisk rase, men nødvendigheten av denne fiktive folkegruppen erstattet fort virkeligheten. Holocaust var så visst ikke en tilfeldighet. Det var det logiske og uunngåelige resultatet av en langvarig og gjennomført prosess innenfor kristendommen. Den tradisjonelle kristne oppfatningen om at judaismen var blitt erstattet av det nye åndelige Israel, gjorde det mulig å trekke den slutning at jødene var overflødige og derfor måtte fjernes. Et åndelig holocaust var opptakten til et fysisk holocaust. Læren om at jødene som folke-gruppe og rase hadde korsfestet Guds sønn og derfor var blitt forkastet av Gud, hjalp mange kristne til både å støtte og rettferdiggjøre dødsleirene. Var ikke jødene forbannet av Gud? Dette var bare hva de fortjente! Selv en anerkjent og ofte sitert teolog som Dietrich Bonhoeffer erklærte: ”Kristi kirke har aldri tapt av syne tanken at det utvalgte folk som naglet verdens for-løser til korset må bære forbannelsen for sine handlinger gjennom en lang lidelseshistorie”.

Konklusjon.
Ingen kan benekte at de antisemittiske tesene til naziregimet var lånt direkte fra tradisjonell kristen lære. Det går heller ikke an å benekte at kristne som selv idag forfekter at Guds og jødenes lov er avskaffet og at Guds og jødenes sabbat er byttet ut med den hedenske solguddagen, søndag, viderefører en teologisk oppfatning som tilhører grunnmuren til både antisemittismen og erstatningsteologien. Det er ikke særlig logisk og konsekvent å gi støtte til jødefolket og samtidig benekte at jødenes sabbat er den eneste hviledagen som har Bibelsk begrunnelse og som derfor også må være kristenhetens sabbat. Det samme må vel sies om det å erklærere Guds lov avskaffet samtidig som man hevder å støtte jødefolket. Det blir vanskelig å gi støtte til jødefolket ved å holde fast på to av de mest åpenbare symptomene på fruktene av antisemittismen og erstatningsteologien. Igjen minner vi om at Bibelen aldeles ikke tilbyr oss ikke-jøder en annen frelsesvei enn den Gud foreskriver for jødene. Det er ikke lov og lydighet for dem og lovløshet og nåde for oss. Denne fullstendig ubibelske læren må være en av djevelens mest radikale teologiske forførelser som bidrar til fulle med å lage et kunstig og uriktig skille mellom jøder og kristne.

Antisemittismens og erstattningsteologiens røtter del 2

Ved veiskillet

"FOR EN JØDE VAR FORKASTELSEN AV LOVEN DET SAMME SOM FORKASTELSE AV GUD"

"..LA OSS HEVNE OSS PÅ DEM OG FJERNE DEM FRA NASJONENS MIDTE"