Enok vandret med Gud
Er Enoks karakter, liv og forkynnelse en parallell til kallet og oppgaven
TEKST: JOHN BERGLUND - FOTO REBECCA SAMSING Enkelte personer får spesielt mye omtale i Bibelen. I det gamle testamentet kan vi følge noen av dem omtrent gjennom hele deres liv, og vi blir tilført detaljert informasjon om både deres sterke og svake karaktertrekk. Moses og Jakob er eksempler. Andre blir så vidt nevnt. En av dem som kommer inn under denne siste kategorien, er Enok. Han er kun omtalt i noen få vers i 1. Mosebok (5:21-24), i ett vers i Hebreerbrevet (11:5) og i Judas brev vers 14. Alt vi får vite er at da Enok var sekstifem år gammel, fikk han sønnen Metusalah og at han etter dette vandret med Gud i tre hundre år, at han ble trehundre og sekstifem år gammel her nede og at han deretter bare forsvant, ”fordi Gud tok ham til seg”, 1. Mos. 5:24. Å bli tatt hjem til Gud er jo et uttrykk enkelte feilaktig benytter når de beskriver et menneskes død, men Enok ble ikke borte fordi han døde. Det nye testamentet gir oss litt tilleggsinformasjon om denne mannen som levde en stund før vannflommen. Vi leser i Heb. 11:5. ”Ved tro ble Enok bortrykket, så han ikke skulle se døden. Han ble ikke funnet, fordi Gud hadde bortrykket ham. For før han ble bortrykket, fikk han det vitnesbyrdet at Gud hadde behag i ham”. Hva besto den troen av som gjorde at denne mannen, som hadde en fallen og syndig natur som vi alle har, ble tatt til himmelen før han døde? Var det ved tro alene, altså alene og bare ved tro? Den korte og konsise beskrivelsen Bibelen tilbyr om Enok, gir oss god grunn til å stille noen spørsmål. Et par av dem er: (1) På hvilken måte vandret han med Gud? (2) Hva var årsaken til at Gud hadde behag i ham? Hva noen Bibelske temaer angår, kan det være nyttig å konsultere grunnteksten, siden viktige tolkningsnyanser ofte blir borte i oversettelser. Å vandre med Gud.
Også om Noah blir det skrevet at han vandret med Gud, og samtidig er denne vandringen i hans tilfelle knyttet til betingelser som kan kaste lys over forutsetningene Bibelen gir for et slikt forhold mellom et menneske og Gud selv. Om Noah leser vi: ”Noah var en rettferdig mann, ulastelig blant sine samtidige, Noah vandret med Gud”, 1. Mos. 6:9. I dette verset er vandringen med Gud altså knyttet til at Noah både var rettferdig og ulastelig. Den engelske King James oversettelsen finner at de engelske ordene ”just and perfect” kommer nærmest de hebraiske uttrykkene, der den norske bibelen benytter rettferdig og ulastelig. Denne utvidede beskrivelsen gir oss flere elementer som kan hjelpe oss i en analyse av hva det virkelig betyr å vandre med Gud. Alene fra ordet vandre, kan vi da regne med at vi får vite noe om Enoks mentalitet, holdninger, karakter, væremåte og livsprioritering. Han førte en reell og ærlig dialog med sin Gud, i det han fra dag til dag levde nær sin Skaper. Vi inkluderer litt mer informasjon fra grunnteksten. Ordet rettferdig (eng. ”just”) i 1. Mos. 6:9 kommer fra det hebraiske ordet ”tsaddiyq” og bærer betydningen lovlydig, justert, ren, rettskaffen og hel. Ordet ulastelig kommer fra det hebraiske”tâmîym” og har flere betydninger. Blant dem er: integrert, sann, uten feil/lyte, komplett, fullkommen, oppriktig, ubesmittet og rakrygget. Ordet ”behag” i Heb. 11:5, er oversatt fra det greske ”êuarêstêô”, som på dette språket formidler noe langt mer spesifikt enn ordets nyanse på norsk. Ordet betyr både absolutt tilfredshet og fullstendig samstemthet.
Da har vi hittil fått vite at denne Enok som vandret med Gud, i sin mentalitet, væremåte, atferd og ved sine holdninger, sto for det samme Gud selv representerte. Videre vet vi at han i Herrens øyne var ulastelig og rettferdig, ekte, lovlydig, helstøpt, oppriktig og ubedervet av verden. I tillegg blir vi fortalt at den hellige Gud selv var fullstendig tilfreds med denne mannen. Abrahams vandring med Gud.
”Men”, kan vi tenke oss at noen blir fristet til å argumentere. ”Det blir da helt meningsløst å sammenligne Enok med de troende som lever i vår tid! Enok levde relativt nær menneskets opprinnelse og hadde selvfølgelig langt mer moralsk styrke og bevart gudsbilde enn vi kan forvente av oss selv”. Vel, det var ikke lang tid mellom Enok og Noah. To vers etter at Noah’s vandring med Gud blir knyttet til hans rettferdighet og ulastelighet, leser vi: ”Jorden var fordervet i Guds øyne og full av vold”, 1. Mos. 6:11. I neste vers står det: ”Alt kjød hadde fordervet sin ferd på jorden”, 1. Mos. 6:12. Synden var moden på både Enoks og Noahs tid og menneskene var fordervet, kriminelle og onde. Det var stengetid for denne opprørskloden, og vannflommen ble resultatet. Det var omtrent ingen igjen som søkte Gud og ønsket å følge hans prinsipper. ”Men”, sier igjen vår tenkte opponent. ”Enok måtte ha hatt en fallen og syndig natur som alle fikk etter syndefallet og det betyr vel at glansbildeframstillingen av denne mannen i Bibelen må tas med en klype salt. Har du en fallen og syndig natur, vil den selvfølgelig kreve sitt hver eneste dag, slik at Enoks rettskaffenhet, lovlydighet, renhet og ulastelighet umulig kan bety det vi legger i disse begrepene”. Ja, Enok hadde en fallen og syndig natur, det er udiskutabelt. Saken er imidlertid den at både det gamle og nye testamentets løftetilbud om et nytt, endret og omskåret sinn og hjerte, (Det gamle testametet: 5. Mos. 10:16. 30:6. Det nye testamentet: Rom. 2:28. Kol.2:11) også kalt en ny fødsel ved at Guds Ånd tar bolig i den troende, gjør at et Guds barn ikke behøver å leve i eller slave under den falne syndige naturen. Dette guddommelige tilbudet var altså like aktuelt i gammeltestamentlig tid som det er i dag. En sann og ekte omvendelse og overgivelse innebærer at en ren og hellig karakter kan utvikles og bevares i en fallen natur. Det, nettopp det og bare det er hva Guds ord definerer som erfaringen å bli født på ny. Vi har ingen grunn til å tro at Enok var en eremitt som hadde forskanset seg i et slags kloster hvor han ”vandret med Gud” bak beskyttende murer. Ingen som er så samstemt med Gud som Bibelen lærer at Enok var, kan unngå å føle en enorm byrde for sjelers frelse. Gud er kjærlighet og alle som lar Gud utvikle sin karakter i seg, kan ikke unngå å føle en sterk kjærlighet for syndere. Enok må ha vært både synlig og aktiv i å forkynne Guds sannheter og i å advare mot synd og frafall i sin samtid. Til tross for at han levde i en ekstremt korrupt og ond tid, demonstrerte denne mannen rettskaffenhet, ærlighet, renhet, kjærlighet og lovlydighet. Han levde aktivt, synlig, involvert og tilgjengelig i en verden han ikke var en del av.
Jordens tilstand på Enoks tid. Konklusjonen er at Enok faktisk levde på en tid da kloden var ved å råtne på rot. Synd florerte rundt ham. Lovbrudd var samtidens varemerke. Hvor han enn snudde seg så han ondskap og umoral. I en slik verden bevarte altså Enok sin renhet og rettskaffenhet. Han identifiserte seg med Guds plan og vilje. Adam levde i nesten 1000 år etter at han og Eva ble forvist fra Edens hage. Vi må regne med at Enok hadde lange og dype samtaler med denne utrolig vakre kjempen som ble formet av jordens muld og skapt i Guds eget bilde. Alt det Gud hadde undervist våre første foreldre om i tiden før de lot seg friste av djevelen, ble repetert og lært utenatt. Guds plan og hensikt var ikke ukjent for de første menneskene og det ville være underlig om ikke Enok uttallige ganger viderefortalte dette til dem han søkte å lede vekk fra ulydighet og synd. Enok fylte sitt sinn med alt det Gud ville og ønsket. Til slutt tenkte, følte, og ville han det samme Gud sto for. Hans samtaler med Gud varte lenger og fant sted oftere. Han snakket med sin Skaper om alt han møtte i hverdagen og opplevde sikkert at Guds Ånd ledet ham til situasjoner hvor det var et behov for hans vitnesbyrd. Til slutt var Enok så samstemt med sin Gud at Herren inviterte ham hjem til en himmel hvor alle de edle karaktertrekk Guds Ånd hadde fått utvikle i Enok var det naturlige. Enoks forkynnelse:
Enok levde altså like før vannflommen. Kloden var så full av synd og vold, at den ikke lot seg redde. Gud måtte frelse de få som ennå trodde og var lydige og la de som valgte å være vantro og ulydige gå til grunne. Herren var alles skaper. Han var arkitekt og eier av alt og alle. Hvert levende vesen hadde ham å takke for at de var i live. Likevel kuttet de forbindelsen til sin livgiver. Gud ville og kunne ikke tvinge noen til å tro, men respekterte deres valg. Han bestemte seg for å begynne på nytt og forskuddtere den endelige dom før synden selvdestruerte alt liv. Men før opprørets konsekvens ble håndhevet, lot han sine budbærere synliggjøre Guds evige sannheter og advare mot resultatet av ulydighet. Enok var en av dem.
Vår egen tid.
(2) Forkynner de et domsbudskap som setter mennesker på valg, eller hevder de at alle blir frelst og at så godt som enhver tro åpner himmelens port?
Følgende kan repeteres om ønskelig og utheves med ramme rundt: Til slutt var Enok så samstemt med sin Gud at Herren inviterte ham hjem til en himmel hvor alle de edle trekkene Guds Ånd hadde fått utvikle i Enok var det naturlige.
|
|
|
| Mens Vi Venter - Nr. 47 (14. årgang) 4 /2006 | http://www.mensviventer.no |